Til minne om Nils Christie

Nils Christie gikk brått bort den 27. mai. Hans bortgang er ikke bare et tap for norsk kriminologi, hvor han var den store nestoren, men for det norske samfunn. Nils engasjerte seg i en rekke saker og var som samfunnsforsker av en sjelden art. Han maktet det helt spesielle å få folk til å lytte og å tenke etter. Det gjaldt også innen maktens korridorer. Dette hang nok sammen med hans helt spesielle evne til å uttrykke ting på en enkel og forståelig måte, samt en ikke ubetydelig sjarm. Han maktet å kutte gjennom og å trekke frem essensen om det så gjaldt bruken av straff, vår håndtering av rusmidler eller konflikter, behandlingen av de som er annerledes eller når det gjaldt hva som er et godt politi.

Nils Christie har både direkte og indirekte betydd mye for norsk politi og politiforskningen. I arbeidet med den første norske forskningen på politiet, som blant annet resulterte i boka «Politiet i det norske samfunn» med Støkken som redaktør utgitt i 1974, skrev han forordet. Hans deltakelse i arbeidet med Politirollemeldingen (NOU1981:35) var av avgjørende betydning. I denne finner man knesatt viktigheten av det nære politiet integrert i samfunnet. Den understreker også det desentraliserte politiet med sivile idealer som skal vektlegge forebygging. Dette gjennomsyrer meldingen og uttrykkes i sin mest pregnante form i de 10 grunnidealene til norsk politi, som har fungert som en rettesnor for det gode politi frem til i dag. Disse idealene kan leses som en refleksjon av Christies grunntanker om betydningen av nærhet og avstand. Hvis det er en rød tråd man finner fra hans magisteravhandling «Fangevoktere i konsentrasjonsleir» (1952) frem til de siste skriftene så er det tanken om at avstand, særlig sosial avstand, er en forutsetning for å begå onde handlinger mot medmennesker. Avstand skapes på mange vis, ved ord, isolasjon, stempling og sentralisering.

Mange, kanskje særlig de som arbeider med forebygging i politiet, forbinder Christie med utviklingen av konfliktråd og tanken om å «gi konfliktene tilbake til folk». I dag er restorative justice, eller gjenopprettende rettferd, et begrep som sammen med konfliktrådene er sentralt innen kriminalpolitikken. Dette kan spores tilbake til artikkelen «Conflict as property». Christie fulgte utviklingen innen konfliktrådene og ga aldri opp troen på å utvikle disse til å ta langt flere og mer alvorlige saker enn hva tilfellet er i dag.

Nils Christie fulgte norsk politi til det siste. Han understreket alltid betydningen av det nære menneskelige politiet. Politiet tilstede integrert i lokalsamfunnene. Vi må kjenne våre medmennesker. Uten kunnskap om hvem de er og hvilke problemer de drar på kan man heller ikke behandle dem rett. De må kjennes som hele mennesker. Han beskrev den lokale lennsmannen med sin personkunnskap nærmest som en idealtype på det gode politi. At han derfor ikke satte pris på utviklingen de senere år i retning av større enheter, mer sentralisert og mobilt politi i de nordiske land er ikke å undres over.