Peter Lindström og Ulf Sempert (red.): Kriminologi och poliskunskap. Mötet mellan forskning och praktik

Flere steder i Sverige står politiet i en krevende situasjon. Det er alvorlige utfordringer knyttet til gjengproblemer og vold, og begrepet «svenske tilstander» er blitt brukt for å beskrive utrygge og farlige områder, gjengkriminalitet og utenforskap. Svensk politi har, som politiet i andre skandinaviske land, gjennomgått reformer de senere årene der kunnskapsbasert og evidensbasert politiarbeid er vektlagt. Boken Kriminologi och poliskunskap. Mötet mellan forskning och praktik løfter frem viktige problemstillinger og dilemmaer knyttet til de krav om vitenskapliggjøring som nå settes til politiets praksis.

Boken starter med kapittelet Kunskapsbaserat polisarbete – forskning och professionalisering av Peter Lindström. Lindström drøfter prinsipielle spørsmål knyttet til hvordan politiets virksomhet skal forholde seg til kravet om vitenskapliggjøring. Lindström spør om politiets bruk av begrep som evidensbasert politiarbeid kan handle om et ønske om å gi inntrykk av at man bygger virksomheten på kunnskap om hva som virker, for i realiteten har vi lite kunnskap om hvilke metoder og arbeidsmåter som virker. Det kontrollerte randomiserte eksperimentet løftes ofte frem som den ultimate metoden innenfor evidensbasert kriminalitetsforebygging. Lindström påpeker vanskelighetene med å gjennomføre denne type metode uten feilkilder. Han utfordrer også troen på forenklete slutninger om årsakssammenhenger uten å ta i betraktning komplekse sosiale mekanismer, strukturer og kontekster. Det ligger et paradoks i at begreper som kunnskapsbasert, vitenskapelig og evidensbasert brukes retorisk om politiets virksomhet, samtidig som politiansatte i mindre grad enn andre profesjoner rapporterer at vitenskap er viktig for deres virksomhet. Utfordringer kan da lett bli at politiet strategisk bruker begrepet kunnskapsbasert forebygging uten at de tilegner seg kunnskapsgrunnlaget som må til for å kunne vurdere og reflektere over nye strategier og metoder. Man risikerer da at såkalt evidensbaserte metoder reduseres til instrumentelle verktøy. Politikere og politiledere blir opptatt av målbare kortsiktige resultater uten å se på hvilke langsiktige konsekvenser politiarbeidet får.

Kapittel 2, Polisens brottsförebyggande experter – kommunpoliserna, er skrevet av politimester Ulf Sempert. Sempert skisserer ulike kriminalitetsforebyggende tilnærminger. Det å kunne vurdere og prioritere mellom ulike forebyggende tilnærminger krever ifølge Sempert en akademisk kunnskap som de fleste politiansatte ikke oppfyller. Politiet vil da ikke kunne oppnå samfunnets krav til en kunnskapsbasert tilnærming. Sempert mener faren med at de politiansatte mangler en akademisk kompetanse, er at politiet vil kunne utvikle en holdning om at «vi vet best selv», og dermed lukke seg for all annen type kunnskap enn den erfaringsbaserte. Selv om Sempert understreker viktigheten av den erfaringsbaserte kompetansen, er han tydelig på at denne må sees som et supplement til den akademiske. Sempert mener at en tettere link mellom kriminologisk forskning og politiet vil kunne skape rom for denne type kompetanseheving.

I kapittel 3, Trygghet i forskning och praktik, er Anna-Karin Ivert opptatt av viktigheten av å konkretisere valg av metode og valg av spørsmålstilling når vi skal måle trygghet knyttet til å være utsatt for kriminalitet. For at en trygghetsmåling skal kunne danne grunnlag for det trygghetsskapende arbeidet lokalt, må den være konkret både når det gjelder geografisk område, hvilken gruppe man retter undersøkelsen mot, og ikke minst hvilke spørsmålstillinger man bruker til hvem. For eksempel vil eldre rapportere høyere grad av utrygghet på mer generelle spørsmålstillinger enn når de blir spurt om redselen for konkrete lovbrudd. Trygghetsundersøkelser viser at kvinner, eldre, folk med minoritetsbakgrunn og folk med lav inntekt oftere føler mer utrygghet enn befolkningen ellers. Ivert mener dette kan handle om en opplevd sårbarhet. Disse gruppene vil kunne gi uttrykk for en større frykt for utsatthet for kriminalitet fordi de opplever seg mer sårbare på mange områder som ikke har med kriminalitet å gjøre. Ivert er også opptatt av det hun betegner som et områdes «kollektive styrke». Det er et områdes evne til å håndtere problemer og stå sammen om å løse dem. Hun mener kollektiv styrke har betydning for beboernes opplevelse av utrygghet.

I kapittel 4 Brott och plats – praktisk kriminologi i polisarbetet viser Manne Gerell hvordan analytisk arbeid basert på Problemorientert politiarbeid (POP) systematiserer tilnærmingen til både kriminalitet og utrygghet knyttet til konkrete plasser. Selv om det er en tradisjonell problemanalyse Gerell gjennomgår, bringer han inn flere interessante momenter i sin konkretisering av de ulike trinnene i problemanalysen. På den måten viser Gerell hvilke utfordringer denne type politiarbeid kan skape. Det er dette som gjør Gerells analyse så forfriskende fremfor andre som har skrevet om det samme. Til forskjell fra de som gir en flat og roserød fremstilling, sannsynligvis med det mål å vinne tilhengere til metoden, virker Gerells fremstilling mer realistisk fordi den er mer nyansert. I sin analyse av vold i det offentlige rom trekker Gerell frem borgerens kollektive evne som sentral når det gjelder hva som kan være virkningsfullt for å forebygge kriminalitet. Ofte vil det være viktig å styrke borgerens kollektive evne for å øke den sosiale kontrollen for å kunne skape en motvekt til de negative elementene i et utsatt område. Gerell tar også for seg opplevelsen av utrygge plasser knyttet til ungdomsgjenger i Malmö. Han minner oss om det paradoks at til tross for at tryggheten har økt, har det blitt stadig større forskjeller i trygghet mellom bostedsområder. Det betyr at beboere i noen områder rapporterer om en økt utrygghet, til tross for at borgerne i byen ellers rapporterer om økt trygghet. Gerell understreker betydningen av at man i denne type trygghetsanalyser kjenner lokalmiljøene godt for å kunne gjøre gode analyser av de lokale forutsetningene på de ulike stedene. Avslutningsvis minner Gerell om at det er analysene og evalueringsarbeidet som mangler i de fleste forebyggende prosjekter. Etter en kort kartlegging setter man ofte i gang tiltak uten å vite hva som er konsekvensen av det arbeidet man både bruker ressurser på og utsetter beboere for. Det å være klar på at et prosjekt kan ha flere ulike typer konsekvenser på en gang, både positive, null-effekt og negative konsekvenser, er viktig. Gerell viser til Brås evaluering av innsats Fenix, der politiet satte inn ekstra fotpatruljer og en ekstra innsats overfor kriminelle gjenger. Resultatet var at personran og innbrudd gikk ned, ordensforstyrrelser forble uendret, mens utryggheten økte. Gerell avslutter med å skrive at for at forebyggende virksomhet skal lykkes på lang sikt, er det viktig med grundige evalueringer. På den måten kan vi skape kunnskap som kan overføres til andre steder og virksomheter.

I kapittel 5 Upprepat utsatthet för brott – exemlet Landkrona skriver Annika Wågsäter om gjentatt utsatthet for kriminalitet i Landskrona. Hun skriver at de, i likhet med andre kommuner i Sverige, i lang tid har hatt forpliktende samarbeid mellom politi og kommunen, men at det har vært lite strukturert arbeid mot gjentatt utsatthet. Hun bruker en strukturert metode utviklet av Brå for å se på gjentatt utsatthet når det gjelder tre kriminalitetstyper: hærverk på skoler, boliginnbrudd og innbrudd i butikker. Hun finner at gjentatt utsatthet er svært aktuelt når det gjelder hærverk på skoler, men ikke i samme grad for innbrudd i boliger eller butikker. Wågsäter konkluderer ut fra det med at et tverrfaglig samarbeid om gjentatt utsatthet bør rettes mot hærverk på skoler, der innsatsen vil gi størst gevinst. Hun mener arbeidet bør bygge på to teoretiske modeller: rutineaktivitetsteorien og teorien om ”flag and boost account”. Rutineaktivitetsteorien handler om å jobbe ut fra å redusere motiverte gjerningspersoner og beskytte sårbare mål og øke kapable voktere på stedet som er utsatt. Teorien om ”flag and boost account” handler om to prosesser. Den første er ”flag account”, som handler om at noen lovbruddsobjekter er mer fristende eller sårbare enn andre, noe som gjør dem mer sårbare for utsatthet. ”Boost account” vil si at lovbruddet skjer igjen fordi gjerningspersonene har fått forsterket sine positive erfaringer fra det første lovbruddet, og dermed gjentar lovbruddet. ”Boost account” vil også kunne gjelde at den første gjerningspersonen omtaler lovbruddet på en slik måte til andre, som motiverer nye gjerningspersoner til å utsette målet for gjentagende kriminalitet.

I kapittel 6 Experiment i polispraktik – ett sätt att överbrygga glappet mellom forskning och praktik tar Mia-Maria Magnusson utgangspunkt i politiets ønske om å vite om det man gjør, faktisk virker. Hun ser på politiets bruk av motiverende intervju overfor rusbrukere i det åpne rusmiljøet i Stockholm. Hun ser om disse samtalene har noen effekt på tilbakefall til narkotikakriminalitet sammenlignet med rusbrukere som ikke deltok i denne type samtaler. Etter ni måneder hadde 48 % av de som hadde gjennomgått motiverende intervju, falt tilbake til kriminalitet, og etter 18 måneder hadde 63 % falt tilbake. I kontrollgruppen hadde 54 % falt tilbake etter ni måneder, mens 60 % falt tilbake etter 18 måneder. De som hadde gjennomgått motiverende samtaler med politiet, hadde altså tilnærmet samme tilbakefallsprosent som de som ikke hadde fått disse samtalene. Magnusson skriver at to mulige forklaringer på dette kan være at politiets motiverende samtaler ikke hadde noen effekt, eller at den behandlingen rusbrukene ble motivert til å starte med, ikke hadde noe effekt. Det mest interessante med Magnussons artikkel er hennes diskusjon av det hun omtaler som prakakademiker, det vil si praktikere som utfører forskning på egen praksis. Her er hun inne på flere sentrale dilemmaer, men er også tydelig på de muligheter en internforskning gir som supplement til ekstern forskning på politiet.

I kapittel 7 Polisen och mängbrottsresultaten – ständigt i fokus men aldrig bra nog av Nina Axnäs stilles viktige spørsmål knyttet til resultatmål på politiets etterforskningsarbeid. Gjennom å se på politiets interne utviklingsarbeid, annen forskning og sammenligne det med egen forskning på kvaliteten på anmeldelsene viser Axnäs at den dårlige kvaliteten på anmeldelsene skaper svake forutsetninger for oppklaring av sakene. I 27 % av anmeldelsene knyttet til vold har ikke politiet vært på åstedet. I 33 % av tilfellene manglet en aktiv anmelder (den vil ikke hjelpe til, husker ikke eller er for ruset). I 50 % fins det kun vitner som har relasjon til anmelder, den mistenkte eller begge to. Kun i 15 % av tilfellene finnes det upartiske vitner. I 50 % av anmeldelsene er det identifisert en gjerningsperson. I de tilfellene politiet er på åstedet, er de vanligvis flinke til å dokumentere skader ved bruk av kamera. Axnäs mener man må konkretisere kravene til god etterforskning. Det finnes en mengde ulike metoder og ulike typer mål som kan bety ulikt avhengig om det er bedringer for den som anmelder, den mistenkte eller den allmenne borger. Er etterforskningen forbedret om politiet leverer flere og større anmeldelser til påtalemyndigheten? Handler det om å møte ofrene på en bedre måte eller kortere henleggelsestider? Og skal også det at en person fritas for mistanke etter en etterforskning, telles inn i statistikken for et bra etterforskningsresultat? Dette er spørsmål Axnäs stiller, og som også er gyldige for mer enn svensk politi.

I kapittel 8 Polisiära omhändertaganden enligt lagen om psykiatrisk ångsvård – en kvantiativ pilotstudie gjør Gunilla Cöster og Leonard Swahn en empirisk studie av politiets håndtering av psykisk syke personer. Studien viser at hovedårsaken (i 50 % av tilfellene) til at politiet blir tilkalt til å håndtere en psykisk syk person, er at personen har uttrykt selvmordstanker. Kun i 1/5 av tilfellene utviser personene aggressivitet eller utgjør en fare for andre enn seg selv. Cöster og Swahn stiller spørsmål ved om det er det beste for de menneskene som ikke utviser aggresjon, å bli håndtert av politiet. De mener at psykiatrien i større utstrekning bør håndtere de personene hvor det ikke er fare for aggresjon og vold, og at politiet bør få mer kompetanse til å håndtere psykiatri i den grad de skal gjøre det når det er fare for vold. Cöster og Swahn er opptatt av at politiets håndtering av en situasjon kan eskalere situasjonen og skape en farligere situasjon. I ytterste konsekvens har man tilfeller av suicide by cop, hvor alvorlig psykisk syke mennesker går inn for å bli skutt og drept av politiet som en måte å ta livet sitt på.

I det siste kapittelet Statligt eller kommunalt policväsende i Sverige – argument förr och nu diskuterer Erik Wångmar skillet mellom statlig og kommunalt politi med utgangspunkt i 1) kommunenes statsavhengighet og selvstendighet og 2) sentralisering og desentralisering. Wångmar tar særlig for seg perioden 1961–1964. Men Wångmar viser ved en gjennomgang fra dokumenter fra 1944 at dette har vært en langvarig debatt i Sverige. Det kommunale selvstyret ble gradvis erstattet av en sterkere statlig styring av den kommunale politivirksomheten frem til 1962, da det ble innført et helhetlig statlig politi. Muligheten for større og samlete innsatser ble dermed mulig. Dette kan være viktig for eksempel der gjerningspersonen beveger seg over større områder, noe som skjedde med økt bilisme. Man ønsket også et likere politi med høyere standard. I 1990- og 2000-årene var det flere politikere som argumenterte for et desentralisert politi ved å hevde at de vil kunne tilpasse politiinnsatsen til de lokale forhold. Det skjer også i nyere tid, skriver Wångmar, og særlig argumenteres det for behov for desentralisering av ordenspolitiet. Wångmar konkluderer med at et kommunalt politi likevel ikke er realistisk fordi det vil føre til et omfattende samordnings- og ledelsesproblem både mellom kommunene og mellom det statlige og det kommunale politiet.

Boken Kriminologi och poliskunskap. Mötet mellan forskning och praktik er et viktig bidrag på flere nivåer. Flere av forfatterne stiller viktige prinsipielle spørsmål knyttet til de nye kravene til politiet om å være kunnskapsbasert. Det er kanskje her jeg synes boken er best. Samtidig viser de ulike bidragene hvordan prakakademikere, praktikere med akademisk kompetanse, bidrar til å skape økt kunnskap knyttet til ulike sider av det forebyggende feltet.