Dette sier juristene om krigen i Ukraina
Russlands invasjon av Ukraina har dominert mediebildet den siste tiden. Mange jurister i Norge har engasjert seg i debatten, både i media, i sosiale medier og på fagarrangementer. Juridika Innsikt oppsummerer her noen viktige temaer, diskusjoner og reaksjoner blant jurister de siste dagene. Hvilke konsekvenser kan Russlands folkerettsbrudd få? Hvilke rettigheter har de som må flykte fra Ukraina? Og kan Norge regnes som medkriger når vi sender våpen til Ukraina?
Bakgrunn
Tidlig om morgenen torsdag 24. februar gikk Russland inn i Ukraina. Konflikten strekker seg mange år tilbake i tid. I 2014 annekterte Russland Krimhalvøya, og de har støttet de prorussiske opprørerne i Øst-Ukraina. Hvilke folkerettslige spørsmål reiser invasjonen? Dette har flere norske jurister uttalt seg om og diskutert den siste tiden.
Russlands annektering av Krim og støtte til opprørerne i Øst-Ukraina
Forskere ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO) og studentnettverket til International Commission of Jurists arrangerte paneldiskusjon om krigen i Ukraina 2. mars.
– Både annekteringen av Krim og støtten til opprørerne i Øst-Ukraina er i strid med FN-pakten artikkel 2 (4) om forbudet mot bruk av makt, sa Geir Ulfstein, professor emeritus ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo, om det som har skjedd i forkant av krigen.
Folkeavstemningen om løsrivelse på Krim i 2014 gjør ingen forskjell, forklarte Ulfstein. Denne brøt med de reglene som finnes for slike avstemninger. Folkegrupper kan heller ikke velge å løsrive seg uten at det er massive folkerettsbrudd mot denne gruppen.
– Både annekteringen av Krim og støtten til opprørerne i Øst-Ukraina er i strid med FN-pakten artikkel 2 (4) om forbudet mot bruk av makt.
Geir Ulfstein
Den russiske invasjonen og maktbruken mot Ukraina
Samme dag som Russland invaderte Ukraina, publiserte Norsk forening for internasjonal rett et innlegg på sine nettsider hvor de fordømte Russlands angrepskrig mot Ukraina. De uttalte blant annet at det er en folkerettsstridig invasjon, i strid med forbudet mot bruk av væpnet makt i FN-pakten artikkel 2 (4).
– Norsk forening for internasjonal rett vil videre understreke at Russlands forsøk på å legitimere sine handlinger gjennom folkerettslig språkbruk ikke overbeviser noen. Russlands anførte begrunnelser for invasjonen mangler rot i virkeligheten.
Russlands anførte begrunnelser for invasjonen mangler rot i virkeligheten.
Norsk forening for internasjonal rett
I en artikkel i Vårt Land fra 1. mars påpekte Cecilie Hellestveit, som har doktorgrad i krigens folkerett og er folkerettsforsker tilknyttet Folkerettsinstituttet og Norges institusjon for menneskerettigheter, at ikke alle land er enige om at Putin har brutt folkeretten. Hun sa også at mange av dem som har uttalt seg i debatten i Norge blander sammen brudd på FN-pakten, noe som i utgangspunktet enhver invasjon av et annet suverent land vil være, og brudd på folkeretten, som er et rettssystem med egne regler.
Hellestveit sa videre at FNs Sikkerhetsråd uken før hadde behandlet et utkast til en resolusjon som fordømte Russlands invasjon av Ukraina, og at Russland ikke overraskende la ned veto mot dette. Fordi Sikkerhetsrådet er det eneste FN-organet som kan fatte bindende vedtak som tar stilling til om krigføring er folkerettslig lovlig eller ikke, og Russland har vetorett i Sikkerhetsrådet, er Sikkerhetsrådet satt ut av spill, uttalte Hellestveit.
Onsdag 2. mars, i forbindelse med en ekstraordinær generalforsamling i FN, ble det vedtatt en resolusjon som fordømte Russlands invasjon av Ukraina, og krevde stans av denne. 141 av 193 land stemte for. Men Sikkerhetsrådet har altså ikke vedtatt en resolusjon.
Tirsdag 1. mars hadde Ulfstein og Malcolm Langford, professor ved Det juridiske fakultet ved UiO, innlegget Russland bryter grunnleggende folkerettslige regler. Hvilke konsekvenser er aktuelle? på trykk i Aftenposten. I innlegget gikk de gjennom de ulike begrunnelsene som Putin har anført. Ifølge Ulfstein og Langford er det ingen av Russlands begrunnelser som holder.
Når det gjelder Putins påstand om at Nato har brutt løfter om å ikke utvide østover, pekte Ulfstein og Langford på at det for det første ikke var blitt gitt noe bindende løfte, og for det andre at staters selvbestemmelsesrett innebærer at Ukraina har rett til å velge å bli med i Nato.
Ifølge Ulfstein og Langford er det ingen av Russlands begrunnelser som holder.
– Russland kan heller ikke vise til retten til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51 som et vern mot Natos ekspansjon. En slik preventiv rett til selvforsvar er ikke akseptert i folkeretten, skrev de.
De mente også at det ikke er snakk om et folkemord på russere i Øst-Ukraina, slik Russland påstår, fordi Ukraina ikke har noen intensjon om å utrydde russerne, som er en forutsetning for at det skal være snakk om folkemord. Og dersom det hadde skjedd et folkemord, måtte en intervensjon vedtas av FNs sikkerhetsråd.
Heller ikke en invitasjon fra de to utbryterrepublikkene er et aktuelt grunnlag, fordi en rett til løsrivelse for områdene kun er aktuelt dersom Ukraina hadde utsatt dem for grove menneskerettighetsbrudd, hvilket man ikke har sett.
Også Putins anklage mot Vesten for å ha brutt folkeretten i Kosovo, Irak, Libya og Syria avviste de to professorene med at tidligere folkerettsbrudd ikke kan forsvare nye brudd.
Putin har også påstått at Ukraina ikke kan regnes som en egen stat. Ulfstein og Langford pekte på at Ukraina oppfyller alle vilkår, og at Russland har forpliktet seg til å respektere landets uavhengighet og suverenitet i Budapest-memorandumet fra 1994.
Ulfstein sa i sin innledningen under panelsamtalen ved UiO 2. mars at den russiske invasjonen og maktbruken mot Ukraina er fordømt av mange land, av FN, av Europarådet og spesialrapportørene under FNs menneskerettighetsråd.
– Jeg synes også det er viktig å være klar over at det er enkelte av de russiske folkerettsjuristene som også protesterer mot den russiske maktbruken, selv om de må være forsiktige, og de risikerer veldig alvorlige konsekvenser av at de protesterer, uttalte Ulfstein.
Ulfstein pekte på at invasjonen av Ukraina både reiser spørsmål om invasjonens folkerettsstridighet, og om krigens folkerett.
– Når det gjelder folkerettsstridigheten av Russlands invasjon, jus ad bellum, argumenterer begge parter folkerettslig. Dette innebærer at man kan imøtegå begge parters krav og argumenter med folkerettslige argumenter, forklarte Ulfstein.
Invasjonen av Ukraina reiser både spørsmål om invasjonens folkerettsstridighet, og om krigens folkerett.
Deretter gikk Ulfstein gjennom Russlands folkerettslige argumenter og svarte på disse. Han viste også til sin gjennomgang av dette i innlegget i Aftenposten.
Når det gjelder krigens folkerett, jus ad bello, forklarte Ulfstein at hovedregelen er at krigførende bare kan angripe militære mål. Man må altså skille mellom militære og sivile mål. Videre er det et prinsipp om proporsjonalitet – selv om et mål er militært, skal det ikke angripes dersom de sivile konsekvensene blir for store.
Hvordan jussen brukes i konflikten
Jussen brukes aktivt i konflikten mellom Russland og Ukraina, kunne Stian Øby Johansen, førsteamanuensis ved Senter for Europarett, fortelle i sin innledning under panelsamtalen 2. mars.
Ukraina har anlagt søksmål mot Russland hos Den internasjonale domstolen (ICJ) og EMD.
– ICJ kan bare behandle saker med samtykke fra begge parter. Men heldigvis er ofte samtykke gitt i forkant i en traktat mellom stater som sier at en uenighet om traktaten kan tas inn for ICJ, forklarte Øby Johansen.
Ukraina har anlagt søksmål mot Russland hos ICJ og EMD.
Det er en slik mulighet Ukraina har benyttet. I Folkemordkonvensjonen står det at ICJ kan behandle spørsmål om tolkning, anvendelse og oppfyllelse av konvensjonen.
– Det Ukraina har gjort under Folkemordkonvensjonen er ganske snedig, sa Øby Johansen.
De ber ICJ avsi dom om at ukrainske myndigheter ikke begår folkemord i Øst-Ukraina. Altså et negativt fastsettelsessøksmål om at Ukraina ikke gjør det konvensjonen forbyr, og på den måten få saken inn for ICJ. Kjernespørsmålet, om Russlands krigføring er ulovlig, kan Ukraina ikke få dom for, men de kan altså få dom for noen av premissene, forklarte Øby Johansen. Videre vil de at ICJ skal slå fast at som en følge av at det ikke begås folkemord, er det russerne gjør for å stoppe folkemord, som invasjonen, derfor i strid med folkemordkonvensjonen.
Det kan godt hende at Ukraina får en fastsettelsesdom fra ICJ om at det ikke har skjedd folkemord, mente Øby Johansen, men at det å prøve å få domstolen til å kommentere lovligheten av invasjonen er mer tvilsomt.
Ukrainerne har også bedt ICJ om en midlertidig forføyning, altså en midlertidig avgjørelse hvor partene bes stoppe med aktiviteter som kan gjøre uopprettelig skade frem til saken er endelig avgjort. Ukraina har bedt om umiddelbar stans av militære operasjoner. Men det er ikke sikkert at ICJ kan avgi en forføyning under Folkemordkonvensjonen fordi domstolen er begrenset til å avgjøre om det er brudd på den aktuelle konvensjonen, og komme med midlertidige tiltak som knytter seg til det.
Det kan ta flere år å avvikle en sak i ICJ, men nå skal det være muntlige høringer allerede førstkommende mandag og tirsdag. Vil det ha noe å si hva ICJ sier? En midlertidig forføyning er rettslig bindende, men Putin sender neppe troppene hjem, mente Øby Johansen. Avgjørelser fra ICJ håndheves ikke av noe verdenspoliti. Men en avgjørelse fra ICJ vil likevel ha stor vekt, blant annet fordi domstolen er bredt sammensatt. I tillegg blir Russland nødt til å forklare for domstolen hvorfor de mener det er et folkemord, noe som vil ha betydning også utenfor det rent juridiske, ifølge Øby Johansen.
Når det gjelder saken for EMD, sier Ukraina at militæroperasjonene er brudd på retten til liv. Her har EMD har reagert raskt og kommet med en midlertidig forføyning, uten å ha hatt høring. De har pålagt Russland å avstå fra militære angrep mot sivile og sivile objekter. Dette tilfører likevel ikke mye nytt, ettersom denne beskyttelsen følger av krigens folkerett, men EMD har i hvert fall reagert, forklarte Øby Johansen.
Det kraftigste ikke-militære virkemidlet er sanksjonene mot Russland, ifølge Øby Johansen. Sanksjoner er både kraftfulle og rettslig sett kompliserte. Man har ikke noen sanksjonsrett i folkeretten.
Det kraftigste ikke-militære virkemidlet er sanksjonene mot Russland.
Øby Johansen forklarte at sanksjoner kan være to ting. Det kan være uvennlige handlinger, altså noe stater gjør som er litt ugreit å gjøre overfor andre stater, men som statene står fritt til å gjøre. Et eksempel er å nekte russere innreise.
– Mer komplisert er sanksjoner som innebærer brudd på forpliktelser som staten som iverksetter sanksjoner har, sa Øby Johansen, og trakk frem som eksempel når man sanksjonerer Putin, Lavrov og den russiske sentralbanken. Dette er enheter som har krav på immunitet. Hvis dette skal være lovlig, må det være legitimert av det forutgående folkerettsbruddet, altså Russlands invasjon av Ukraina. Sanksjonen må altså være et mottiltak.
– Utgangspunktet er at det er den som er skadelidende av et folkerettsbrudd som kan bryte folkerettsregler tilbake som et mottiltak – altså Ukraina, fortsatte Øby Johansen. Men nesten alle demokratier i verden har innført sanksjoner mot Russland. Og det er fortsatt litt uklart om tredjeland egentlig kan gjøre mottiltak.
– Det vi kan si er at hvis tredjestater skal kunne gjøre mottiltak, må det være snakk om brudd på veldig grunnleggende regler hvis brudd interesserer hele verdenssamfunnet. Det som kalles erga omnes-forpliktelser. Det Russland har gjort, er definitivt brudd på regler av denne typen. De siste 20 års statspraksis tyder på at tredjestater kan sette inn mottiltak da, men det er ikke veldig autoritative kilder som bekrefter dette. Men folkeretten er dynamisk, og kanskje vil denne invasjonen og sanksjonene vi ser, som er veldig unisone, om noen år ses tilbake på som det øyeblikket da man klart krystalliserte at tredjestaters mottiltak er greit hvis det er denne typen alvorlige folkerettsbrudd.
Øby Johansen nevnte også at det er andre spørsmål som gjør seg gjeldende, som hvor langt stater kan gripe inn i individers rettigheter, som eiendomsretten, for å ramme Russland.
Advokat Jon Wessel-Aas twitret 2. mars om EU-kommisjonens sanksjoner mot de Kreml-støttede mediene Russia Today og Sputnik. Sanksjonene innebærer at mediene ikke får kringkaste i EU-land – enten det er via kabel, satellitt, internett eller apper. Alle lisenser, autorisasjoner og liknende er suspendert.
– We will not let Kremlin apologists pour their toxic lies justifying Putin's war or sow the seeds of division in our Union, har EU-kommusjonens president Ursula von der Leyen uttalt.
– I’m not convinced that this type of censorship of media outlets as such, is wise. Which regime will use this as legitimizing for censoring which media outlets tomorrow? uttalte Wessel-Aas på Twitter.
De rettslige konsekvensene av invasjonen
Sofie Høgestøl, førsteamanuensis ved Nordisk Institutt for sjørett ved UiO, publiserte 24. februar en Twitter-tråd om hva en angrepskrig er, hva som kan bli konsekvensene for Russland og bakgrunnen for opprettelsen av Den internasjonale straffedomstolen (ICC).
Langford og Ulstein peker i sitt innlegg i Aftenposten på hvilke konsekvenser som er aktuelle for Russlands brudd på folkeretten. Blant konsekvensene de peker på, er fordømmelse fra FNs generalforsamling, å klage Russland inn for Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ), sak for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) og for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).
– Når Russland er i stand til å blokkere FNs sikkerhetsråd, har vi ingen folkerettslig militærmakt som kan hindre invasjon. Men Russland har selv valgt en folkerettslig argumentasjon og må stå til ansvar direkte overfor andre stater og i internasjonale domstoler og organisasjoner, både globale og europeiske, skrev forfatterne av innlegget.
– Mye kan være brudd på folkeretten, men bare en liten kategori er en internasjonal forbrytelse, som man kan straffe under folkeretten.
Sofie Høgestøl
Sofie Høgestøl tok også for seg de rettslige konsekvensene av invasjonen i sin innledning under panelsamtalen på UiO 2. mars.
– Mye kan være brudd på folkeretten, men bare en liten kategori er en internasjonal forbrytelse, som man kan straffe under folkeretten, forklarte Høgestøl.
De fire hovedkategoriene er krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, folkemord og aggresjonsforbrytelser. Russlands angrepskrig mot Ukraina faller inn under den sistnevnte kategorien.
– Det er enkeltpersoner som skal straffes for internasjonale forbrytelser, påpekte Høgestøl.
Det er ICC som prøver enkeltpersoner for disse fire forbrytelsene. Ukraina er ikke medlem av ICC. Men i 2014, da Krim ble annektert av Russland, ba Ukraina ICC om å etterforske forbrytelser som hadde skjedd som del av konflikten. Det kunne de gjøre med hjemmel i artikkel 12 nr. 3 i domstolens vedtekter, som sier at land som ikke er medlemmer kan sende en enkeltstående søknad.
Senere har Ukraina sendt en tilleggssøknad, hvor de ga domstolen lov til å etterforske også det som skjedde fra 2014, og denne tillatelse gjelder også i dag. Det vil si at ICC har juridisk myndighet til å etterforske internasjonale forbrytelser i Ukraina. Og det har ICCs sjefsanklager sagt at han vil gjøre.
– Det er noen finurligheter fordi Ukraina ikke er fullverdig medlem, sa Høgestøl.
Fordi Ukraina ikke er medlemmer, må et panel med dommere gå gjennom saken før etterforskning kan åpnes. Når etterforskning er åpnet, kan det tas ut tiltale.
Litauen, som er fullverdig medlem av ICC, har på vegne av Ukraina sagt at de som medlemsland sender Ukraina-saken til ICC. Ved å gjøre det kan ICC begynne å etterforske uten å få dommernes tillatelse. Dette har aldri skjedd før, ifølge Høgestøl.
Videre forklarte hun at domstolen også spør om penger til etterforskningen, og de har bedt land, som Norge, om øremerkede midler til etterforskningen i Ukraina.
ICC kan etterforske alle de fire nevnte forbrytelsene. Men aggresjonsforbrytelsen, altså å gå til angrepskrig slik Russland har gjort mot Ukriana, kom inn i vedtektene til ICC i 2018, og ikke alle land har ratifisert den forbrytelsen. Norge har ikke gjort det, men det har kommet forslag om at vi gjør det. Fordi forbrytelsen kom så sent inn i vedtektene, kan ikke sjefsanklageren bare gå inn og etterforske. Det betyr at et sikkerhetsrådsvedtak må til for at sjefsanklageren ved ICC kan etterforske Russland for angrepskrig.
– Og det kommer ikke til å skje når Russland er i Sikkerhetsrådet.
Men alt er mulig i et 30-årsperspektiv, sa Høgestøl.
– Det ICC har mandat til å etterforske nå, er krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og folkemord, og de kan etterforske alt som har skjedd fra 2014 til og med det som skjer nå. De kan straffe alle over 18 år som har vært delaktig eller medvirket til en internasjonal forbrytelse på territoriet til Ukraina.
Det har ikke noe å si at Russland ikke er med i ICC, fordi forbrytelsene er begått på territoriet til et land hvor domstolen kan etterforske.
– Men ICC pleier kun å straffeforfølge de som har vært i ledende posisjoner.
Det har ikke noe å si at Russland ikke er med i ICC, fordi forbrytelsene er begått på territoriet til et land hvor domstolen kan etterforske.
Høgestøl understreket at det er personer i ledende stillinger på begge sider som kan straffes av ICC.
De rettslige konsekvensene av Russlands invasjon var også tema i denne ukens episode av Jusspodden. Folkerettsjuristene Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen snakket om hvilke regler som gjelder i krig, både for Russland og Ukraina, og hvordan brudd på folkeretten håndheves.
Ukrainske flyktninger og asylretten
Det er i skrivende stund en million mennesker på flukt fra Ukraina.
– Vi står overfor en massefluktsituasjon på grunn av situasjonen i Ukraina, sa Maja Janmyr på arrangementet ved UiO 2. mars. Hun er professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.
Hun fortalte at FN har anslått at antallet flyktninger fra Ukraina kan komme opp i fem millioner, og noen sier syv millioner.
– Dette er en massefluktsituasjon som vi ikke har sett i Europa siden andre verdenskrig.
Det er ikke bare ukrainere som flykter fra Ukraina, understreket Janmyr, Ukraina har også en migrantpopulasjon på ca. en halv million mennesker, og flere har opplevd store vansker med å komme seg ut av landet.
– Dette er en massefluktsituasjon som vi ikke har sett i Europa siden andre verdenskrig.
Maja Janmyr
– En stor forskjell på dagens situasjon og mange andre store flyktningsituasjoner vi har sett før er spørsmålet om mobilitet. Siden 2017 har ukrainere, på grunn av en EU-avtale, mulighet til å være i Schengen-området i opptil 90 dager. Så de står fritt til å reise inn og ut av EU i denne 90-dagersperioden. Ukrainere har derfor ikke store problemer med å komme seg inn i EU, forklarte Janmyr, og det har mange gjort.
Det er også første gang et naboland til EU, som har denne visumfrie statusen, er i krig.
– Dette kommer uten tvil til å påvirke hvordan vi forstår globale flyktningrettigheter, og regionale flyktning- og asylsystemer.
UNHCR, FNs flyktningorgan, har et folkerettslig mandat til å hjelpe og beskytte alle verdens flyktninger, forklarte Janmyr.
FNs flyktningkonvensjon er ratifisert av de fleste land, og representerer et vannskille, sa Janmyr. Konvensjonen forplikter tilsluttede land å beskytte flyktninger, det vil si personer som har en velbegrunnet frykt for forfølgelse.
Kjerneprinsippet i FNs flyktningkonvensjon er prinsippet om non refoulement – et vern mot tilbakesendelse til områder hvor man risikerer fare for liv eller forfølgelse. I dag er dette en folkerettslig sedvanerett, forklarte Janmyr.
Flyktningkonvensjonen sier ingenting om massefluktsituasjoner.
– Flyktningkonvensjonen sier ingenting om massefluktsituasjoner. Men den anerkjenner at det å gi beskyttelse til mange mennesker byr på store utfordringer for enkeltland. Derfor forplikter konvensjonen til internasjonalt samarbeid for å løse utfordringer som ingen land kan løse alene.
UNHCR har et folkerettslig mandat til å lede den internasjonale innsatsen for å beskytte flyktninger og passe på at konvensjonen blir fulgt. UNHCR har ikke kommet med noen dypere analyse av beskyttelsesbehovet eller -grunnlaget, men i all kommunikasjon fra UNHCR er de tydelige på at de som flykter fra Ukraina er flyktninger under UNHCRs mandat, sa Janmyr.
Men dette er likevel ikke det mest interessante og relevante i dag, etter Janmyrs mening.
– Vi må ned et nivå. Vi må se hva som skjer på EU-nivå akkurat nå. Det er her den viktigste rettsutviklingen skjer nå.
EU har nemlig et masseflyktningdirektiv, Temporary Protection Directive (TPD), og det er bestemt at direktivet skal settes i verk i forbindelse med krigen i Ukraina.
– Dette er spesielt fordi det er første gang noensinne at man iverksetter dette direktivet, understreket Janmyr. Direktivet skal iverksettes når det vanlige asylsystemet ikke kan håndtere en stor tilstrømming av asylsøkere.
– Det er en form for kollektiv og midlertidig beskyttelse, en alternativ beskyttelse til asyl. Det er ikke å ha asylsøkerstatus, men heller ikke flyktningstatus – det er et sted imellom. Statene behøver ikke gjøre individuelle vurderinger. Man får umiddelbart rett til opphold, familiegjenforening, rett til å jobbe og studere og mulighet til å bevege seg fritt i hele EU.
– Vi må se hva som skjer på EU-nivå akkurat nå. Det er her den viktigste rettsutviklingen skjer nå.
Maja Janmyr
Dette høres veldig bra ut. Men det er også utfordringer med direktivet, understreket Janmyr. En veldig vanskelig prosess blir å fordele ansvaret for menneskene som har flyktet fra Ukraina i de andre europeiske landene.
– En stor forskjell på tidligere fordelings- og solidaritetsmekanismer i Europa, er at denne gangen har de ukrainske flyktningene også selv en mulighet til å påvirke hvor de vil være. Dels vil altså statene gå inn og fordele hvem som skal være hvor, og dels kan folk selv være med på å påvirke. Dette er noe ganske nytt.
Fordi direktivet ikke før har vært tatt i bruk, vil man støte på både forventede og uventede spørsmål og utfordringer, forklarte Janmyr.
Videre understreket hun at man også kan søke asyl selv om man har midlertidig beskyttelsesstatus under direktivet.
Våpen til Ukraina
Mandag 28. februar besluttet Regjeringen at Norge skal sende våpen til Ukraina.
Jens Einar Skodvin, professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen, gjestet mandag 28. februar podkasten Rett og slett, ledet av Katrine Holter, førsteamanuensis i rettsvitenskap ved Politihøgskolen. Temaet var Russlands invasjon av Ukraina, og et av emnene de kom inn på var Norges rolle i konflikten. Skodvin uttrykte at det ikke var noe rettslig i veien for at Norge kunne sende våpen til Ukraina.
Cecilie Hellestveit var av en annen oppfatning. På Politisk kvarter tirsdag 1. mars uttalte hun at å sende våpen til Ukraina vil gjøre Norge til medkrigere. Uttalelsene ble omtalt i flere medier.
Også i den nevnte artikkelen i Vårt Land fra 1. mars uttalte Hellestveit seg om konsekvensene av å sende våpen til Ukraina. Hellestveit sa at det å sende våpen fra Norge til Ukraina kan sette Norge i fare, fordi Norge kan regnes som medkrigførende i Ukraina, noe som kan gi Putin et folkerettslig argument for å angripe oss.
Hellestveit sa at det å sende våpen fra Norge til Ukraina kan sette Norge i fare, fordi Norge kan regnes som medkrigførende i Ukraina, noe som kan gi Putin et folkerettslig argument for å angripe oss.
Fordi FNs Sikkerhetsråd er satt ut av spill i konflikten, er det de etablerte reglene for krigens folkerett som gjelder, sa hun videre. For eksempel kan Putin vise til reglene for lands nøytralitet i krig. Dersom Russland kan argumentere med at Norge gjennom å bidra med krigsmateriell til Ukraina aktivt tar del i krigen mot Russland, kan de bruke dette som argument for at de har rett til å svare med militære operasjoner mot Norge.
Hellestveit sa også at Putin selv er folkerettsjurist, og nok er mer opptatt av å operere innenfor reglene i krigens folkerett enn mange tror.
Videre uttalte hun at Nato-vernet i verste fall kan stå på spill, fordi Nato-pakten artikkel 5 som sikrer Nato-medlemmer bistand fra andre medlemmer dersom de blir angrepet, ikke nødvendigvis vil gjelde når medlemmet aktivt har tatt del i krigen først. Men foreløpig, med tanke på hvilket materiell Norge skal sende til Ukraina, mener hun at det ikke er noen fare for dette.
Det er altså ikke alle som er enige med Hellestveit. Knut Einar Skodvin publiserte 1. mars en tråd på Twitter om at Norge ikke har blitt part i krigen ved å sende våpen til Ukraina.
Skodvin ga også uttrykk for sitt syn i en artikkel i Vårt Land senere samme dag. Han uttalte at det folkerettslig ikke er noen forskjell på å sende våpen og å sende annet materiell som kan brukes i krigen, for eksempel hjelmer og vester, som Norge de første dagene etter invasjonen ville sende til Ukraina.
– Sender vi hjelmer, har vi allerede krenket grensen for nøytralitet, uttalte han. Men han sa også at selv om Norge ikke kan regnes som nøytrale, er vi ikke part i konflikten, fordi den terskelen er høyere. Han mente også at det ikke ga Putin noen folkerettslig grunn til å gå til angrep på Norge.
– Det kan finnes helt spesielle situasjoner der det å bidra med militærmateriell kan gjøre noen til part i en konflikt, men terskelen for dette er svært høy. Vi er ikke i nærheten av å være der, sa Skodvin til Vårt Land.
Selv om Norge ikke kan regnes som nøytrale, er vi ikke part i konflikten, fordi den terskelen er høyere.
Knut Einar Skodvin
Skodvin er også uenig med Hellestveit når det gjelder Nato-samarbeidet og Nato-pakten artikkel 5. Han begrunnet det med at artikkel 5 gir Nato-medlemmene en ramme for å kunne bidra, at pakten har runde formuleringer, og at den ikke sier noe om hvor mye landene skal bidra med. Skodvin uttalte også at det ikke er formuleringen av artikkel 5 som er avgjørende, men at det er et politisk spørsmål.
Skodvin er derimot enig med Hellestveit om at Putin ser ut til å være opptatt av å begrunne handlingene sine i folkeretten. Samtidig uttalte han at Putins folkerettslige argumenter ikke er særlig vektige.
Også Ulfstein kastet seg inn i diskusjonen om Norge er medkriger på Twitter 1. mars. Han lenket til en NRK-sak om uenigheten mellom Hellestveit og Skodvin, og kommenterte at «Det er en forskjell mellom å bryte nøytralitetsreglene og det å bli en stridende part i konflikten. Norge blir først en stridende part hvis vi deltar aktivt i militær kamp.»
Ulfstein skrev også på Twitter samme kveld at han mente det å sende våpen til Ukraina er brudd på nøytraliteten, men «ikke at staten dermed er en stridende part, og kan bli utsatt for motangrep».
Noen mener at det å sende våpen ikke er brudd på nøytraliteten, og noen mener at selv om det er brudd på nøytraliteten, er man likevel ikke en stridende part.
Under panelsamtalen ved UiO 2. mars, trakk Ulfstein frem Haag-konvensjonen fra 1907, som regulerer reglene om nøytralitet. Ulfstein sa at det har vært mange tolkninger, men at det ikke er stor uenighet om at det er viktig å skille mellom nøytrale stater og stridende stater. Det det er uenighet om, er hva som er brudd på nøytraliteten. Noen mener at det å sende våpen ikke er brudd på nøytraliteten, og noen mener at selv om det er brudd på nøytraliteten, er man likevel ikke en stridende part, forklarte han.
En annen som er uenig med Hellestveit, er Camilla Guldahl Cooper, førsteamanuensis i operasjonell rett ved Forsvarets høgskole.
– Jeg mener at vi helt klart ikke er en part i en væpnet konflikt. Terskelen for å bli vurdert som det er langt høyere enn å sende disse våpnene til Ukraina, sa hun i en artikkel publisert av Forsvarets forum 1. mars.
Videre trakk hun blant annet frem at en eventuell reaksjon fra Russland må stå i forhold til handlingen det reageres på, og etter Coopers mening vil ikke et militært angrep mot Norge være proporsjonalt. Hun pekte også på at det følger av folkeretten at man må ha prøvd å finne andre løsninger før man kan gå til angrep, og at det følger av folkeretten at dersom et land skal foreta seg noe må det være for å stoppe en uønsket handling, ikke for å ta igjen.
Andre temaer og reaksjoner fra juristmiljøet
I NRK-podkasten Studio 2 var temaet i episoden 2. mars om det er lov til å dra til Ukraina for å kjempe i krigen mot Russland. Bakgrunnen var at nordmenn har tatt kontakt med Ukrainas ambassade i Norge og sagt at de ønsker å dra til Ukraina og kjempe mot Russland, etter at Ukrainas president Zelenskyj oppfordret europeere med kamperfaring til å verve seg. Dette er lov, men på visse betingelser, forklarte Norges generaladvokat Sigrid Redse Johansen, som har doktorgrad i krigføringsregler.
Russlands angrep på Ukraina har også fått andre reaksjoner blant jurister. Ett eksempel er Advokatfirmaet Schjødt, som har åpnet en hjelpetelefon for flyktninger fra Ukraina, hvor de kan få gratis rettshjelp.
Advokatfirmaet Schjødt har åpnet en hjelpetelefon for flyktninger fra Ukraina, hvor de kan få gratis rettshjelp.
Advokatbladet hadde tidligere denne uken samlet en oversikt over forskjellige advokatfirmaers støtte til Ukraina. Advokatfirmaet Thommessen har donert penger til sin samarbeidspartner Leger uten grenser, og CMS Kluge og Grette har begge donert til sin samarbeidspartner Flyktninghjelpen. Også Simonsen Vog Wiig har donert til Flyktninghjelpen, og Wiersholm har donert til sin samarbeidspartner Redd Barna.
Advokatfirmaet Teigstad donerer 10 % av sin omsetning første uken i mars til UNICEFs arbeid i Ukraina.
Les mer om internasjonal rett på Juridika
Bøker:
Hva er folkerett av Geir Ulfstein
Hva er menneskerettigheter av Njål Høstmælingen
Innføring i folkerett av Morten Ruud og Geir Ulfstein
Krigens folkerett. Norge og vår tids kriger av Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen
Den Europæiske Menneskerettighedskonvention for praktikere, 5. utgave, av Jon Fridrik Kjølbro
Hva er en flyktning av Vigdis Vevstad
Næringsliv og menneskerettigheter av Frode Elgesem og Njål Høstmælingen
Internasjonale menneskerettigheter, 2. utgave, av Njål Høstmælingen
Menneskerettighetene og Norge av Andreas Føllesdal, Morten Ruud og Geir Ulfstein (red.)
Innsikt-saker:
Kommentar til dom HR-2020-1340-A «Fremmedkrigersaken» av Marie Vangen
Klima i EMD: Hva kan vi vente oss? av Jenny Sandvig