Gjennomgang av ICJs kjennelse i saken mellom Ukraina og Russland
ICJs avgjørelse fra 16. mars er den første og foreløpig eneste avgjørelsen fra et internasjonalt tvisteløsningsorgan som direkte pålegger Russland å stanse alle krigshandlinger i Ukraina. Russland er bundet av avgjørelsen gjennom FN-pakten, men har allerede gjort det klart at landet ikke vil respektere kjennelsen. Avgjørelsen har likevel en viktig symbolsk funksjon, forklarer Christopher Frøstrup i denne kronikken.
1. Bakgrunn
Den 16. mars fattet Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) kjennelse med midlertidig forføyning i den pågående saken mellom Ukraina og Russland (Case Concerning Allegations of Genocide under the Convention on the Prevention and Punishment of the Crime of Genocide, Request for the Indication of Provisional Measures, Ukraine vs. Russia, Order of 16 March 2022, heretter bare «kjennelsen»). Domstolen påla Russland å stoppe alle kamphandlinger og sørge for at konvensjonelle russiske styrker, og andre militære grupper under russisk kommando og kontroll, ikke deltar i fortsatte militære handlinger på ukrainsk territorium. Den midlertidige forføyningen har virkning frem til kamphandlingene stoppes eller til tvisten blir avgjort i en endelig dom. 13 dommere stemte for kjennelsen, og to dissenterte (den russiske og den kinesiske dommeren).
Domstolen påla Russland å stoppe alle kamphandlinger.
Både Ukraina og Russland har ratifisert folkemordkonvensjonen. Ukraina anførte at Russland er ansvarlig for to separate brudd på konvensjonen. Ukraina anførte for det første at Russlands tilsynelatende usanne påstander om at Ukraina har begått folkemord mot etniske russere i Donetsk og Luhansk, i seg selv utgjør brudd på Russlands forpliktelser under konvensjonen. Ukrainas andre anførsel var at Russlands pågående militære invasjon utgjør et brudd på forpliktelser under konvensjonen (andre avsnitt i kjennelsen).
Domstolen kom til at Ukrainas påstander er plausible. Domstolen konkluderte med at det er reell fare for uopprettelig skade på Ukrainas rettigheter under folkemordkonvensjonen dersom russiske kamphandlinger ikke stoppes umiddelbart (avsnitt 60).
Domstolen konkluderte med at det er reell fare for uopprettelig skade på Ukrainas rettigheter under folkemordkonvensjonen dersom russiske kamphandlinger ikke stoppes umiddelbart.
Avgjørelsen betyr ikke at ICJ har tatt endelig stilling til om domstolen har jurisdiksjon over saken. Avgjørelsen betyr heller ikke at domstolen har tatt stilling til om Russland har brutt folkemordkonvensjonen. Domstolen har kun tatt prejudisiell (foreløpig) stilling til disse spørsmålene. På dette stadiet av saken var det tilstrekkelig for domstolen å slå fast at den muligens har jurisdiksjon over saken og at saksøkers materielle anførsler er plausible, uten å måtte vurdere inngående om det er sannsynlig at Ukrainas anførsler vil føre frem. Domstolen kom til at vilkårene for å pålegge Russland midlertidig forføyning med pålegg om å stoppe kamphandlingene, er oppfylt (avsnittene 63 og 64).
2. ICJs kompetanse og jurisdiksjon over sakskomplekset
ICJ er en generalistdomstol under FN-pakten, jf. FN-pakten artikkel 7. Den har kompetanse til å behandle alle folkerettslige tvister som en stat klager inn for domstolen, forutsatt at domstolen har jurisdiksjon, jf. artikkel 34, 35 og 36 i ICJs statutter. Nødvendig jurisdiksjon kan følge enten av at en stat har akseptert domstolens jurisdiksjon på generell basis eller på konkrete rettsområder, eller at staten har bundet seg gjennom en såkalt bindende klausul/bestemmelse i en spesifikk traktat, som beskrevet i artikkel 36 i statuttene.
Konflikten mellom Russland og Ukraina handler i realiteten om Russlands åpenbare brudd på FN-pakten artikkel 2(4).
Konflikten mellom Russland og Ukraina handler i realiteten om Russlands åpenbare brudd på FN-pakten artikkel 2(4). Det følger av bestemmelsen at «bruk av makt» mot andre staters «territorielle integritet eller politiske uavhengighet» er forbudt. Dette er ifølge ICJ en sedvanerettslig jus cogens-regel; det vil si en lex superior-norm, en regel som får forrang foran andre folkerettslige forpliktelser (se blant Case Concerning Military and Paramilitary Activities in and Against Nicaragua (Merits), ICJ Reports (1986), 14, avsnitt 190), jf. også FN-pakten artikkel 103. En uprovosert angrepskrig faller inn under bestemmelsens kjerneområde. Væpnet makt kan bare unntaksvis benyttes på andre staters territorium. I dette tilfellet er det ingen holdepunkter for at Russland kan påberope seg lovlig selvforsvar etter FN-pakten artikkel 51. Maktbruken kan heller ikke hjemles i en resolusjon fra FNs sikkerhetsråd.
Det synes også å være bred enighet blant det store flertallet av verdens stater om at Russlands maktbruk utgjør en grov overtredelse av maktforbudet. I en generalforsamlingsresolusjon av 2. mars (ES-11/1) med tittelen «Aggression against Ukraine», ble Russlands maktbruk fordømt i sterke ordelag og klassifisert som rettstridig maktbruk under artikkel 2(4), se avsnitt 20 i resolusjonen. 141 av FNs 193 medlemsstater stemte for resolusjonen.
Det synes også å være bred enighet blant det store flertallet av verdens stater om at Russlands maktbruk utgjør en grov overtredelse av maktforbudet.
I motsetning til en sikkerhetsrådsresolusjon, er ikke en generalforsamlingsresolusjon rettslig bindende. Den er bare «rådgivende», jf. FN-pakten artikkel 11(1). Som følge av Russlands stilling som vetomakt i FNs sikkerhetsråd, og Russlands bruk av denne vetomakten, har ikke Sikkerhetsrådet kunnet vedta at russisk maktbruk er ulovlig og pålegge at kamphandlingene stoppes. Dersom Russland ikke hadde benyttet sin vetorett, ville Sikkerhetsrådet hatt myndighet til å fatte et slikt vedtak, jf. FN-pakten artikkel 40, jf. artikkel 39. På det tidspunktet Ukraina anla søksmål for ICJ, forelå det derfor ingen rettslige pålegg fra et autoritativt organ som påla Russland å stanse kamphandlingene.
ICJ har kompetanse til å behandle spørsmål om jus ad bellum, bruk av makt mellom stater, og til å pålegge en stat å stoppe ulovlige kamphandlinger, forutsatt at domstolen har jurisdiksjon i saken. I likhet med USA og Kina, har imidlertid ikke Russland bundet seg til domstolens jurisdiksjon over tvister som gjelder spørsmål om mellomstatlig maktbruk. Ukraina kunne derfor ikke klage inn Russland med påstand om brudd på FN-pakten artikkel 2(4).
Ukraina anførte at Russland har brutt folkemordkonvensjonen ved å komme med falske påstander om folkemord, og benyttet disse falske påstandene som grunnlag for invasjonen av Ukraina.
For at ICJ skulle ha kompetanse til å fatte en midlertidig avgjørelse med pålegg om opphør av russiske krigshandlinger, måtte derfor Ukraina velge en annen tilnærming til saken. Ukraina anførte at Russland har brutt folkemordkonvensjonen ved å komme med falske påstander om folkemord, og benyttet disse falske påstandene som grunnlag for invasjonen av Ukraina. Ettersom både Russland og Ukraina har avgitt jurisdiksjon til ICJ i tvister som gjelder tolkningen av folkemordkonvensjonen og gjennomføringen av traktatforpliktelser under konvensjonen, vil domstolen ha jurisdiksjon over en slik tvist, jf. konvensjonen artikkel IX.
Spørsmålene som domstolen måtte ta stilling til på dette stadiet av saken, var om vilkårene for å kunne avsi en midlertidig forføyning med pålegg om at Russland skulle stoppe alle kamphandlinger, var oppfylt.
3. Prima facie-jurisdiksjon
En midlertidig forføyning kan innebære et pålegg om en handling eller et pålegg om å stoppe en pågående handling.
Domstolens kompetanse til å beslutte midlertid forføyning i en pågående sak for domstolen, følger av artikkel 41 i ICJ-statuttene. En midlertidig forføyning kan innebære et pålegg om en handling eller et pålegg om å stoppe en pågående handling. Bestemmelsen sier at domstolen kan vedta midlertidig forføyning hvis «forholdene tilsier det» og domstolen anser det nødvendig med et slikt pålegg for å beskytte rettighetene til en av partene frem til saken er endelig avgjort. De nærmere vilkårene for dette er utviklet gjennom domstolens egen praksis; det må kunne etableres prima facie (prejudisiell) jurisdiksjon og slås fast at det potensielt foreligger overtredelse(r) av en av partenes rettigheter. Videre må det kunne etableres en adekvat årsakssammenheng mellom det påståtte rettighetsbruddet og kravet om midlertidig forføyning. Til slutt må det kunne bevises at det er en reell fare for uopprettelig skade på rettigheter som er omfattet av tvistespørsmålet, og at skaderisikoen kan avhjelpes av den midlertidige forføyningen som er begjært.
Det følger av artikkel IX i folkemordkonvensjonen at partene i konvensjonen har bundet seg til å løse tvister om tolkningen, implementering og etterlevelsen av konvensjonen for ICJ. Siden både Ukraina og Russland har ratifisert konvensjonen, er jurisdiksjon ratione personae, partsjurdiksjon, oppfylt i saken.
For å etablere prima facie-jurisdiksjon ratione materia, det vil si prejudisiell jurisdiksjon over tvistegjenstanden, må domstolen slå fast at det er en viss grad av sannsynlighet for at det foreligger en tvist mellom partene som domstolen har jurisdiksjon over. En tvist foreligger når det er en reell uenighet om enten faktum eller juss i tilknytning til tvistespørsmålet.
Det var ikke overraskende at domstolen aksepterte Ukrainas anførsel om at det foreligger en mulig tvist mellom partene som omfattes av folkemordkonvensjonen. Domstolen kom frem til at det foreligger en potensiell uenighet både om faktum – om Ukraina har begått handlinger som kvalifiserer til et folkemord, og om juss – om bruk av makt er et lovlig mottiltak overfor en stat som begår folkemord (se avsnitt 45).
Selv om Russland har beskyldt Ukraina for folkemord, kom domstolen til at det ikke foreligger bevis på at Russland eksplisitt har anklaget Ukraina for å ha brutt sine juridiske forpliktelser under folkemordkonvensjonen.
Selv om Russland har beskyldt Ukraina for folkemord, kom domstolen til at det ikke foreligger bevis på at Russland eksplisitt har anklaget Ukraina for å ha brutt sine juridiske forpliktelser under folkemordkonvensjonen. Domstolen understreket imidlertid at det ikke er et krav at den innklagede part eksplisitt må ha nevnt en spesifikk rettslig forpliktelse forut for søksmålet, for at ICJ skal kunne slå fast at det foreligger en potensiell tvist om oppfyllelsen av forpliktelser som er omfattet av tvistespørsmålet (se avsnittene 44 og 46). Det var derfor tilstrekkelig at den mulige uenigheten i realiteten handlet om oppfyllelsen av forpliktelser under folkemordkonvensjonen.
4. Plausible brudd på Russlands forpliktelser under folkemordkonvensjonen og årsakssammenheng mellom de påståtte pliktbruddene og kravet om å få avsluttet russiske krigshandlinger
Etter at prima facie-jurisdiksjon var etablert, måtte ICJ ta stilling til om Ukrainas anførsler er plausible. Med andre ord måtte domstolen vurdere om det er plausibelt at Russlands tilsynelatende udokumenterte påstander om folkemord mot russere og/eller den pågående invasjonen i Ukraina, innebærer brudd på russiske forpliktelser under folkemordkonvensjonen.
Folkemordkonvensjonen pålegger – i hovedsak – konvensjonsstatene tre ting: 1) Den forplikter konvensjonspartene til å gjøre alt som er praktisk mulig for å hindre at folkemord finner sted på eget territorium, 2) til å gjøre folkemord straffbart under nasjonal rett og 3) til å gjøre sitt ytterste for å straffeforfølge mennesker som står ansvarlige for planlegging og/eller gjennomføring av folkemord, enten nasjonalt eller ved å få personen(e) overført til et kompetent internasjonalt tribunal, jf. konvensjonens artikler I, IV, V og VI.
Folkemordkonvensjonen er taus om konsekvenser for løgnaktige eller feilaktige anklager om folkemord.
Konvensjonen er taus om konsekvenser for løgnaktige eller feilaktige anklager om folkemord. En plikt til å ikke spre usanne anklager om folkemord må derfor innfortolkes i andre forpliktelser. For at dette skal skje, må domstolen foreta en formålsrettet og utvidende tolkning av én eller flere av konvensjonens artikler.
Traktatsbestemmelser skal tolkes i tråd med sin «ordinære mening», jf. artikkel 31 (1) i Wien-konvensjonen av 1969. Tolkningen skal med andre ord være objektiv og i tråd med en alminnelig språkforståelse. Men traktatsbestemmelser kan ikke tolkes isolert, uten at rettsanvenderen tar hensyn til bestemmelsens – og traktatens – formål og hensikt. Enkeltregler må alltid tolkes i lys av traktatens forord og leses i kontekst av andre regler i traktaten, jf. artikkel 31(2).
ICJ har tidligere foretatt en liberal tolkning av ordlyden i folkemordkonvensjonens artikler. I dommen om folkemordsaken mellom Serbia og Bosnia slo ICJ fast at en traktatpart som gjennomfører folkemord, enten gjennom en klar og vedtatt politikk eller ved å ha «effektiv kontroll» over forbrytergruppen, bryter med sine forpliktelser under folkemordkonvensjonen (Case Concerning the Application of the Convention on the Prevention and Punishment of the Crime of Genocide, Preliminary Objections, Judgment, 1.C.J. Reports 1996, p. 595, avsnitt 162 og 162). En slik forpliktelse kan ikke leses direkte ut av folkemordkonvensjonens artikler. Men domstolen tolket plikten til å hindre og straffeforfølge folkemord under folkemordkonvensjonen artikkel I utvidende, slik at den som gjennomfører folkemord, bryter forpliktelsen til å hindre og straffeforfølge folkemord. Ved å tolke disse forpliktelsene i lys av konvensjonens formål, kom domstolen frem til at et forbud om å «gjennomføre» folkemordhandlinger ligger innbakt i regelen.
En erga omnes-forpliktelse, det vil si en universelt bindende forpliktelse, til å ikke begå folkemord følger allerede av internasjonal sedvanerett, se Paul Goeta, On What Conditions Can a State be Held Responsible for Genocide, European Journal of International Law, Volume 18, Issue 4, September 2007, p. 631–648. Tolkningsresultatet som domstolen kom frem til, gir derfor god mening, ved at de sedvanerettslige reglene for statsansvar for folkemord og folkemordkonvensjonen komplementerer hverandre. Det ville også ført til absurde resultater om stater som er ansvarlige for gjennomføringen av folkemordshandlinger, skulle slippe unna statsansvar under konvensjonen, mens stater som unnlater å straffeforfølge folkemordforbrytere, bryter konvensjonen.
Det kan ikke utelukkes at Ukraina blir hørt med sin anførsel om at et forbud mot løgnaktige folkemordanklager kan innfortolkes som en forpliktelse under artikkel I av folkemordkonvensjonen. Men sammenliknet med spørsmålet om statsansvar for gjennomføring av folkemord, ligger en slik forpliktelse fjernere fra ordlyden i vilkårene «plikt til å hindre og straffeforfølge» folkemord i konvensjonens artikkel I. Det er en hårfin balanse mellom å innfortolke en implisitt forpliktelse gjennom en formålsrettet tolkning, og å «skape» en ny forpliktelse som traktatspartene ikke har bundet seg til. Det siste ligger utenfor domstolens kompetanse. Det skal nok mye til for at Ukraina i en endelig fastsettelsesdom blir hørt med sin anførsel om at udokumenterte anklager om folkemord kvalifiserer til brudd på folkemordkonvensjonens forpliktelser.
Det skal nok mye til for at Ukraina i en endelig fastsettelsesdom blir hørt med sin anførsel om at udokumenterte anklager om folkemord kvalifiserer til brudd på folkemordkonvensjonens forpliktelser.
Konvensjonen sier heller ikke noe om mulighetene for å bruke makt for å hindre eller stoppe et pågående folkemord. Konvensjonen sier imidlertid at stater må løse tvister under konvensjonen for ICJ – altså med fredelige midler (artikkel IX), jf. også FN-pakten artikkel 2(3), og at stater ellers har anledning til å henvise saker til FNs sikkerhetsråd, jf. artikkel VIII.
Den siste bestemmelsen er en henvisning til reglene under kapittel 7 i FN-pakten, som åpner opp for at Sikkerhetsrådet kan autorisere maktbruk på staters territorium dersom det er nødvendig for å sikre internasjonal fred og sikkerhet, jf. FN-pakten artikkel 39, jf. artiklene 41 og 42. Sikkerhetsrådets praksis viser at også interne forhold, slik som et pågående folkemord som finner sted på én enkelt stats territorium, kan kvalifisere til en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet som kan trigge et kapittel 7-mandat fra Sikkerhetsrådet, med den konsekvens at territorialstatens rett til å ikke bli utsatt for væpnet makt på eget territorium, tilsidesettes (se f.eks. sikkerhetsrådsresolusjonene S/RES/918 og S/RES/955 (1994)).
Det er i dag kun få stater som argumenterer for at det er adgang til å lovlig gjennomføre en humanitær intervensjon uten et sikkerhetsrådsmandat.
Maktbruk mot en annen stat, som ikke er hjemlet i en sikkerhetsrådsresolusjon eller gjøres i selvforsvar, er derfor ulovlig. Dette gjelder selv om årsaken til maktbruken er ønsket om å hindre eller stoppe et folkemord. Det er i dag kun få stater som argumenterer for at det er adgang til å lovlig gjennomføre en humanitær intervensjon uten et sikkerhetsrådsmandat, se Christian Tams, Humanitarian Intervention (Encyclopedia Entry), 7. July, 2020.
Spørsmål om rettmessig bruk av makt jus ad bellum er et spørsmål ICJ ikke kan ta standpunkt til, siden Russland ikke har godtatt domstolens jurisdiksjon om dette.
At Russlands invasjon er ulovlig, er det derfor få som betviler, med unntak av Russland selv og et fåtall stater (kun fire stater stemte mot generalforsamlingsresolusjon ES-11/1, mens 35 stater unnlot å stemme). Samtidig er det tvilsomt om Russlands bruk av makt er et spørsmål som faller inn under folkemordkonvensjonens anvendelsesområde. Spørsmål om rettmessig bruk av makt jus ad bellum er, som nevnt, et spørsmål ICJ ikke kan ta standpunkt til, siden Russland ikke har godtatt domstolens jurisdiksjon om dette. Det er derfor heller ikke gitt at Ukrainas påstand om at en militær invasjon utgjør et brudd på forpliktelser under konvensjonen, vil stå seg i en eventuell hovedforhandling.
Fordi saken befinner seg på et forberedende stadium, var det imidlertid ikke nødvendig for domstolen å ta stilling til om Ukrainas anførsler om at Russland har brutt folkemordkonvensjonen, vil vinne frem. Det var tilstrekkelig for domstolen å slå fast at det ikke er holdepunkter for at Ukraina har begått folkemord i Donetsk og Luhansk, og at det (uansett) er tvilsomt om konvensjonen gir en stat adgang til å bruke makt for å hindre eller stoppe et folkemord. Med dette som bakgrunn kom domstolen til at det ikke kan utelukkes at Ukraina har en rett til å ikke bli utsatt for en militær invasjon av Russland (se avsnittene 59 og 60).
Når domstolen først hadde åpnet for at det er en mulighet for at Russlands handlinger påvirker Ukrainas rettigheter, var det ikke overraskende at domstolen kom til at den midlertidige forføyningen som Ukraina krevde, vil være et adekvat tiltak for å beskytte disse rettighetene (se avsnittene 62, 63 og 64).
5. Risiko for uopprettelig skade på Ukrainas rettigheter under folkemordkonvensjonen dersom russiske kamphandlinger ikke stoppes
Det siste domstolen måtte ta stilling til, var om vilkåret om reell og umiddelbar fare for uopprettelig skade på relevante rettigheter var oppfylt. Mer konkret måtte domstolen komme til at Ukrainas rettigheter under folkemordkonvensjonen stod i umiddelbar fare for å bli utsatt for uopprettelig skade. I utgangspunktet er det et eget vilkår at det haster å vedta en midlertidig forføyning. Som regel blir vilkåret om at det haster å få vedtatt en midlertidig forføyning behandlet sammen med farevilkåret, som ett vilkår, se Zan He og Bernhard Kempen, The Practice of the International Court of Justice on Provisional Measures: The Recent Developments, Max-Planck-Institut für ausländisches öffentliches Recht und Völkerrecht, 2009, s. 921 (heretter Kempen).
Domstolen gikk i kjennelsen grundig gjennom skadene som den russiske invasjonen har påført den ukrainske sivilbefolkningen og det ukrainske samfunnet (avsnittene 75 og 76). Disse skadene er grundig dokumentert av troverdige og objektive kilder. Domstolen la til grunn at det er en reell og umiddelbar risiko for at Ukrainas plausible rettigheter under folkemordkonvensjonen kan bli krenket som følge av den russiske invasjonen (avsnitt 77).
Domstolen la til grunn at det er en reell og umiddelbar risiko for at Ukrainas plausible rettigheter under folkemordkonvensjonen kan bli krenket som følge av den russiske invasjonen.
Tidligere kjennelser fra ICJ indikerer at når en tvist reiser spørsmål som på et eller annet vis omhandler fare for liv og helse, vil domstolen strekke seg langt for å vedta en adekvat midlertidig forføyning, selv om enkeltmenneskers rett til liv og helse ligger i periferien av hva saken rettslig sett dreier seg om, se Kempen s. 926–927. I Preah Vihar-kjennelsen fra 2011, kom for eksempel domstolen frem til at faren for tap av liv og helse hos kambodsjanske innbyggere innebar et element av fare for skade på Kambodsjas territorielle rettigheter, og Thailand ble av den grunn pålagt å trekke alt militært personell ut av kambodsjansk territorium, se Case Concerning Request for Interpretation of the Judgment of 15 June 1962 in the Case concerning the Temple of Preah Vihear, Provisional Measures, Cambodia vs. Thailand, Order of 18 July 2011, I.C.J. Reports 2011. Saken omhandlet en tvist om grenseforhold.
Det var derfor heller ikke overraskende at ICJ også denne gangen strakk seg langt for å få midlertid stoppet krigshandlingene i Ukraina, selv om den ukrainske befolkningens rettigheter ikke er direkte omfattet av tvistespørsmålet i saken.
Selv om Ukraina har fått medhold i den første runden av saken, er det imidlertid langt fra sikkert at Ukraina vil få medhold når tvistespørsmålet skal avgjøres endelig under en eventuell hovedforhandling. Som forklart i denne artikkelen fordrer et slikt resultat at domstolen må bevege seg på grensen av hva den har kompetanse og jurisdiksjon til i den foreliggende saken.
Selv om Ukraina har fått medhold i den første runden av saken, er det imidlertid langt fra sikkert at Ukraina vil få medhold når tvistespørsmålet skal avgjøres endelig under en eventuell hovedforhandling.
6. Avsluttende betraktninger
ICJs kjennelse er den tredje avgjørelsen fra en internasjonal domstol, hvor Russland har fått et rettslig pålegg i tilknytning til krigshandlingene i Ukraina.
Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) fattet en kjennelse 1. mars, hvor den kom til at det er sannsynlig at russiske kamphandlinger utgjør en umiddelbar risiko for uopprettelig skade på rettigheter beskyttet under artikkel 2 av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) – retten til liv, ved at krigshandlinger begått av russiske soldater (og andre enheter under russisk kommando og kontroll) ikke overholder forbudet mot ikke-diskriminerende angrep etter krigens folkerett, se Decision of the Court on the requests for interim measures in individual applications concerning Russian military operations on Ukrainian territory, Ukraine v. Russia, 1. March 2022, ECtHR. EMD påla Russland å opptre i tråd med krigens folkerett. Men denne kjennelsen er mer et slag i luften ettersom alle stater har en plikt til å opptre i tråd med krigens folkerett uavhengig av et bindende pålegg fra en domstol.
ICJs avgjørelse er den første og foreløpig eneste avgjørelsen fra et internasjonalt tvisteløsningsorgan som direkte pålegger Russland å stanse alle krigshandlinger.
EMD fattet en ny kjennelse 1. april, hvor den midlertidige forføyningen av 1. mars ble videreført, se Expansion of interim measures in relation to Russian military actions in Ukraine, Ukraine v. Russia, 1. april 2022, ECtHR. I den siste kjennelsen kom EMD også med nye pålegg om at Russland må sørge for trygge evakueringsruter for sivilbefolkningen. I tillegg ble Russland pålagt å sikre befolkningens adgang til nødvendig mat, medisiner og helsehjelp. Russland ble også pålagt å sikre fri bevegelse for humanitært personell. Også dette er forpliktelser som Russland er bundet av under krigens folkerett, uavhengig av om dette stadfestes i en kjennelse. Russland er nå kastet ut av Europarådet. Staten er imidlertid fortsatt bundet av EMDs to kjennelser, ettersom de russiske kamphandlinger ble gjennomført mens Russland fremdeles var en medlemsstat, jf. EMK artikkel 58 (2).
ICJs avgjørelse er den første og foreløpig eneste avgjørelsen fra et internasjonalt tvisteløsningsorgan som direkte pålegger Russland å stanse alle krigshandlinger. Russland er bundet av avgjørelsen, jf. FN-pakten artikkel 94 (1). Russland har allerede gjort det klart at den ikke vil respektere kjennelsen.
Russland har allerede gjort det klart at den ikke vil respektere kjennelsen.
Det finnes ingen internasjonal tvangsmakt under FN-pakten som kan gjennomføre fysiske tiltak vis-à-vis Russland, for å presse staten til å stoppe invasjonen av Ukraina. Folkeretten er bygget på en forutsetning om at statene selv gjennomfører rettslige pålegg fra tvisteløsningsorganer den er bundet av. Når Russland en dag forhåpentlig stopper kamphandlingene i Ukraina, vil det neppe være begrunnet i at det foreligger et rettslig pålegg om å gjøre det.
Forhandlingene for ICJ viser nok en gang at spørsmål om bruk av makt mellom stater vanskelig kan løses i et internasjonalt tvisteløsningsorgan, i hvert fall der domstolen mangler jurisdiksjon over jus ad bellum-spørsmål. Domstolens midlertidige forføynings-institutt kan likevel ha en viktig symbolsk funksjon i startfasen av en væpnet konflikt når det begås overgrep mot sivilbefolkningen. Gjennom en midlertidig forføyning fra domstolen kan en stat som er utsatt for maktovergrep, få anerkjennelse for at det foreligger brudd på statens folkerettslige rettigheter, fra et respektert og (i hovedsak) objektivt internasjonalt organ. En kjennelse med midlertidig forføyning kan også bidra til å forme det politiske narrativet til fordel for staten som er angrepet.
Det er bred enighet om at en angrepskrig, et klart og signifikant brudd på artikkel 2(4) av FN-pakten, utgjør en forbrytelse under internasjonal sedvanerett, jf. prinsipp VI under Nürnberg-statuttene. Fordi Russland ikke har ratifisert statuttene til den Den internasjonale straffedomstolen i Haag (ICC), Roma-statuttene, vil Putin neppe kunne bli tiltalt og dømt for aggresjon i ICC. Ukraina har riktignok akseptert ICCs jurisdiksjon i tilknytning til krigsforbrytelser som finner sted på ukrainsk territorium, men ICCs jurisdiksjon over Ukraina-krigen omfatter ikke en potensiell aggresjonsforbrytelse under Roma-statuttenes artikkel 8 bis.
En mulighet som gjenstår er at enkeltstater tar ut tiltale mot Putin under nasjonal rett, basert på doktrinen om universaljurisdiksjon for internasjonale forbrytelser.
Tiden vil vise om den russiske presidenten, Vladimir Putin, en dag må stå til ansvar for å ha startet en ulovlig angrepskrig. Med mindre FNs sikkerhetsråd oppretter et ad hoc-tribunal med hjemmel i FN-pakten artikkel 41, jf. artikkel 39, jf. artikkel 29 – etter modell fra Nürnberg-tribunalet og Rwanda- og Jugoslavia-domstolene – med jurisdiksjon over aggresjonsforbrytelser, vil det bli krevende å få Russlands president tiltalt og dømt for å ha startet en angrepskrig. All den tid Russland har vetomakt i sikkerhetsrådet, fremstår en slik løsning i dag som praktisk umulig.
Men en mulighet som gjenstår er at enkeltstater tar ut tiltale mot Putin under nasjonal rett, basert på doktrinen om universaljurisdiksjon for internasjonale forbrytelser. På grunn av prosessuelle sperrer (strafferettslig immunitet for statsoverhoder) kan da Putin arresteres den dagen han gir seg som president.
I dag virker det fjernt å tenke at verdenssamfunnet om et par tiår kan våkne til nyheten om at Vladimir Putin er arrestert. Men det var nok ikke mange som under andre verdenskrig hadde sett for seg et internasjonalt strafferettsoppgjør i etterkant av krigen. Og fra nyere tid: Arrestasjonen av den rwandiske krigsforbryteren Felicien Kabuga av fransk politi 16. mai 2020 kom som en stor overraskelse på verdenssamfunnet, og var noe få hadde sett for seg for et par år siden.
Kanskje vil historien nok en gang vise at internasjonal rett og samarbeid kan vinne over autokratier, diktaturer og despoter.
Kanskje vil historien nok en gang vise at internasjonal rett og samarbeid kan vinne over autokratier, diktaturer og despoter.
Les mer om internasjonal rett på Juridika
Bøker:
Hva er folkerett av Geir Ulfstein
Hva er menneskerettigheter av Njål Høstmælingen
Innføring i folkerett av Morten Ruud og Geir Ulfstein
Krigens folkerett. Norge og vår tids kriger av Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen
Den Europæiske Menneskerettighedskonvention for praktikere, 5. utgave, av Jon Fridrik Kjølbro
Hva er en flyktning av Vigdis Vevstad
Næringsliv og menneskerettigheter av Frode Elgesem og Njål Høstmælingen
Internasjonale menneskerettigheter, 2. utgave, av Njål Høstmælingen
Menneskerettighetene og Norge av Andreas Føllesdal, Morten Ruud og Geir Ulfstein (red.)
Innsikt-saker:
Kommentar til dom HR-2020-1340-A «Fremmedkrigersaken» av Marie Vangen