Fremmedkrigere i krigen i Ukraina
Tre dager etter Russlands invasjon av Ukraina torsdag den 24. februar i år oppfordret Ukrainas president Volodymyr Zelenskyi utenlandske frivillige til å slutte seg til Ukrainas væpnede styrker i en fremmedlegion. I denne ekspertkommentaren forklarer generaladvokat Sigrid Redse Johansen hva som er lov og ikke, når personer frivillig reiser til et annet land for å delta i væpnet konflikt. Å kjempe en annen stats sak er ikke straffbart i Norge, men med folkerettslig status som stridende følger både krav og forventinger – og stor risiko.
1 Innledning: Fremmedkrigere i krigen mellom Russland og Ukraina
Tre dager etter Russlands invasjon av Ukraina torsdag den 24. februar i år oppfordret Ukrainas president Volodymyr Zelenskyi utenlandske frivillige til å slutte seg til Ukrainas væpnede styrker i en fremmedlegion. Ukrainske myndigheter har opplyst at det er om lag 20 000 frivillige fra 52 ulike land som har meldt seg, men tallene er ikke bekreftet av uavhengige kilder. Tilsvarende har den russiske presidenten oppfordret til å reise til Russland for å kjempe på russisk side i krigen. Også fra Norge har det reist frivillige, men det er foreløpig ikke mulig å slå fast hvor mange som har reist. I denne kommentaren skal jeg belyse utvalgte rettslige spørsmål i lys av de frivillige krigernes deltagelse i krigen.
2 Hva er en «fremmedkriger»?
Først kan det være greit å adressere terminologien: hva er en «fremmedkriger»? Uttrykket «fremmedkriger» er ikke en rettslig definisjon. Jeg bruker det her som en betegnelse på personer som frivillig reiser fra sitt eget land for å kjempe noen annens sak i en væpnet konflikt. Altså de som ikke kjemper «nasjonens egen krig».
Uttrykket «fremmedkriger» er ikke en rettslig definisjon.
«Fremmedkriger» brukes både om de som reiser ut og slutter seg til en stat, og de som slutter seg til væpnede grupper. De siste årene har nyhetsbildet først og fremst vært preget av oppslag om fremmedkrigere som sluttet seg til terrorgruppen IS i Syria. Også rettsapparatet har først og fremst hatt befatning med «syriafarerne», se særlig HR-2018-1650-A. Til forskjell fra krigen i Syria, er det nå stor internasjonal sympati med – og støtte til – den sak fremmedkrigerne reiser ut for å støtte (de som reiser for å støtte Ukrainas sak, vel å merke). Fremmedkrigerbetegnelsen brukes likefullt om de frivillige krigerne, enten de kriger for en sak Norge støtter, eller ikke.
3 Et kort historisk blikk
At personer reiser frivillig fra Norge for å delta i væpnet konflikt på andres vegne, er ikke nytt.
At personer reiser frivillig fra Norge for å delta i væpnet konflikt på andres vegne, er ikke nytt. Under den spanske borgerkrigen fra 1936–39 dro angivelig over 30 000 frivillige for å slutte seg til den republikanske venstresidens internasjonale brigader. Den spanske borgerkrigen hadde internasjonale ringvirkninger, og «for om mulig hindre spredning av krigen i Europa», jf. Ot.prp. nr. 10 (1937) Om utferdigelse av en lov angående forholdsregler for å hindre deltagelse i krig i fremmed land, s. 1, ble det inngått en internasjonal avtale om «ikke-intervensjon». Det ble også vedtatt en norsk fullmaktslov som ga adgang til å fastsette forbud mot verving til fremmed krigstjeneste, lov av 19. mars 1937 nr. 1 angående forholdsregler for å hindre deltagelse i krig i fremmed land. Etter den spanske borgerkrigen har loven så vidt jeg vet ikke vært brukt.
Også under vinterkrigen i Finland fra november 1939 til mars 1940 reiste frivillige for å slutte seg til krigen på finsk side, som hadde fått stor internasjonal støtte, mot den sovjetiske invasjonen. De frivillige som deltok i krigen i Finland, ble ikke straffeforfulgt etter krigen. Om straffespørsmålet hadde stilt seg annerledes dersom ikke Norge hadde blitt angrepet den 9. april 1940, er vanskelig å si.
I nyere tid har også enkelte nordmenn – utover den mye omtalte frivillige krigsdeltagelsen i Syria – vervet seg til den franske fremmedlegionen.
Under den spanske borgerkrigen var det internasjonal enighet om å forby verving til krigsdeltagelse for andre enn spanske statsborgere. Også under krigen i Syria var det bred internasjonal enighet om å ramme de frivillige krigerne – om enn med et noe annet formål enn under borgerkrigen i Spania. For øvrig har stater valgt ulike varianter når det gjelder spørsmålet om kriminalisering og regulering av verving til tjeneste for en fremmed stat – som er denne kommentarens hovedanliggende.
4 Fremmedkrigere og leiesoldater i folkeretten
Krigføringsreglene i folkeretten (omtalt som krigens folkerett eller den internasjonale humanitærrett) er tuftet på en viktig forutsetning om at krig ikke er en privat aktivitet.
Folkeretten har regler om de stridendes rettigheter og plikter i en krig mellom stater. Folkerettens innhold bestemmes, som kjent, i hovedsak av stater. Stater lager folkerett, enten gjennom sedvanerett eller ved traktater. Krigføringsreglene i folkeretten (omtalt som krigens folkerett eller den internasjonale humanitærrett) er tuftet på en viktig forutsetning om at krig ikke er en privat aktivitet. For ikke å anses som ren kriminell aktivitet, skal krigføringen være en (statlig) styrt og organisert aktivitet. I vår egen straffelov § 128 første ledd er det også gjort straffbart å danne eller delta i en privat militær organisasjon, blant annet fordi «slike organisasjoner anses [...] som en trussel mot samfunnsordenen». I forlengelsen av dette kan vi, litt forenklet, si som et utgangspunkt at statene har favorisert seg selv når det kommer til spørsmålet om status for de stridende.
Som den store hovedregel er det altså bare de som opptrer på vegne av en stat som har rett til å ta del i striden – de anses som (lovlige) stridende – se Haagkonvensjon IV av 18. oktober 1907, artikkel 1 (heretter Landkrigsreglementet), tredje Genèvekonvensjon av 12. august 1949, artikkel 4 (heretter GK III) og første tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene av 8. juni 1977, artikkel 43 (heretter TP I). Prefikset «lovlig» finnes ikke i traktatene som bare omtaler «stridende» (combatants). Å snakke om «lovlig stridende» eller «ulovlig stridende» er derfor kun av betydning for å skille de som oppfyller definisjonen til å være stridende, fra andre som faktisk tar del i striden. Se nærmere om terminologi og konsekvensene av dette i Sigrid Redse Johansen, The Military Commander’s Necessity: The Law of Armed Conflict and It’s Limits, Cambridge University Press, 2019, s. 186 flg.
Som den store hovedregel er det altså bare de som opptrer på vegne av en stat som har rett til å ta del i striden – de anses som (lovlige) stridende
Krigens folkerett har regler som er bestemmende for fremmedkrigerens rettigheter og plikter – men det er ikke egne regler for nettopp fremmedkrigerne. Deres rettslige stilling vurderes derfor på lik linje som for andre stridende.
Krigens folkerett har, imidlertid, en egen definisjon av leiesoldater i TP I artikkel 47. Samme definisjon finnes også i FNs konvensjon mot rekruttering, bruk, finansiering og trening av leiesoldater, av 4. desember 1989, artikkel 1. Norge er ikke part til sistnevnte konvensjon som utvider anvendelsesområdet til også situasjoner hvor det ikke er væpnet konflikt. Leiesoldater kom for alvor på den internasjonale agendaen fra 1960-tallet da blant annet FNs generalforsamling – i tilknytning til frigjøringskrigene i Afrika – påpekte trusselen utstrakt bruk av leiesoldater utgjorde mot prinsippene om suveren likhet, politisk uavhengighet og territoriell integritet. Se blant annet FNs generalforsamlings resolusjon 2465 (1968), som den første i rekken av flere som anerkjente folkenes selvbestemmelsesrett i kampen mot koloniherredømme, og fordømte bruken av leiesoldater for å kvele utøvelsen av denne retten.
En leiesoldat har ikke rett til å være (lovlig) stridende og har da heller ikke rett til å få status som krigsfange. Det avgjørende for om en frivillig kriger anses som leiesoldat, og ikke «bare» som en fremmedkriger, er om vedkommende hovedsakelig er drevet av profittmotiv og mottar overdrevent god betaling for sin deltagelse uten å være medlem av en av partenes militære styrker. I tillegg er det krav om at personen er spesielt rekruttert i utlandet for å ta del i krigen, faktisk tar del i fiendtligheter og ikke er verken bosatt eller statsborger til en av partene til konflikten, jf. TP I artikkel 47 nr. 2 bokstav a til f. Den folkerettslige definisjonen av leiesoldater er altså snever. Det er hittil lite som tyder på at de frivillige som har reist til Ukraina for å ta del i krigen, anses som leiesoldater i folkerettens forstand.
Den folkerettslige definisjonen av leiesoldater er snever. Det er hittil lite som tyder på at de frivillige som har reist til Ukraina for å ta del i krigen, anses som leiesoldater i folkerettens forstand.
5 Straff for rettsstridig deltagelse i «militær virksomhet»
Den norske straffeloven har ikke hatt egne bestemmelser om deltagelse i væpnet konflikt i utlandet (utover forbudet mot privat, militær virksomhet nevnt over) før i 2016 da kapittel 18 fikk ny § 145 og ny § 146 som kriminaliserte henholdsvis deltakelse i militær virksomhet i utlandet og rekruttering til ulovlig, militær virksomhet. Lovendringene (og flere andre lovendringer og tiltak) var en del av regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, se Prop. 44 L (2015-2016) avsnitt 2.1. Straffeloven § 145 første ledd lyder:
Den som på rettsstridig måte deltar i militær virksomhet i en væpnet konflikt i utlandet, straffes med fengsel inntil 6 år, med mindre vedkommende deltar på vegne av en statlig styrke.
I praksis rammer første leddsetning (med unntak) det å slutte seg til væpnede grupper i en ikke-internasjonal, væpnet konflikt (borgerkrig) og å slutte seg til væpnede grupper som ikke er tilknyttet en av de statlige partene til en internasjonal, væpnet konflikt.
Henvisningen til «rettsstridig måte» innebærer for det første at deltagelse i væpnet konflikt på vegne av anerkjente frigjøringsbevegelser, ikke er straffbart, se Prop. 44 L (2015 – 2016) avsnitt 3.2.3 og 6.4.4. Anerkjente frigjøringskriger – som altså sidestilles med mellomstatlige kriger – er situasjoner der «folk kjemper mot koloniherredømme og fremmed okkupasjon og mot rasistiske regimer under utøvelsen av dets selvbestemmelsesrett» slik denne retten er definert i FN-pakten, jfr. TP I artikkel 1 nr. 4. I praksis er dette svært få situasjoner – utover kolonikrigene på 1960- og 70-tallet og væpnet motstand mot regulær okkupasjon. Grunnen til at få kriger anerkjennes som «frigjøringskriger», er rett og slett det gamle dilemmaet der den enes frigjøringskriger er den annens terrorist, og at det er stater som grovt sagt har definisjonsmakten på den internasjonale arena.
Grunnen til at få kriger anerkjennes som «frigjøringskriger», er rett og slett det gamle dilemmaet der den enes frigjøringskriger er den annens terrorist, og at det er stater som grovt sagt har definisjonsmakten på den internasjonale arena.
For det andre innebærer rettsstridsreservasjonen at såkalt spontan folkereisning («levee en masse») ikke anses som straffbar deltagelse i væpnet konflikt. Med spontan folkereisning menes innbyggere på et uokkupert territorium som spontant griper til våpen for å bekjempe en fremmed invasjon, jf. GK III, artikkel 4 nr. 6. Frivillige som reiser til Ukraina for å kjempe, omfattes ikke i utgangspunktet av denne gruppen, idet de nettopp ikke er «innbyggere på territoriet».
Det norske straffebudet følger altså langt på vei folkerettens skille mellom lovlige (eller «privilegerte» som de omtales som i lovforarbeidene) stridende og andre stridende.
Folkeretten er imidlertid ikke til hinder for at også deltakelse i væpnede konflikter på vegne av en stat kunne – på nærmere bestemte vilkår – vært kriminalisert. Det er viktig å presisere i samme åndedrag at det er selve tilslutningen til fremmed krigsmakt som kunne vært kriminalisert uten å bryte folkeretten. De enkelte krigshandlingene ville, på krigføringsreglenes vanlige betingelser, vært lovlige etter folkeretten. Dette forklarer jeg nedenfor. En rekke avgrensningsspørsmål ville dernest oppstått: for hvilken stridsdeltakelse er aktverdig og hvilken er straffverdig? Og hvem skulle bestemt hvilken krigsdeltakelse som var aktverdig og ikke straffbar? Disse spørsmålene ble diskutert under høringsrunden forut for vedtagelsen av straffebudene. Ved – langt på vei – å følge folkerettens skille mellom deltakelse som lovlig stridende og deltakelse som stridende uten privilegier, kan en antagelig også hevde at det folkerettslige gjensidighetsprinsipp gis anvendelse. Nemlig det at reglene skal komme likt til anvendelse for begge sider av en væpnet konflikt.
6 Lovlig deltagelse på vegne av en stat
I tillegg til rettsstridsreservasjonen er det altså slått eksplisitt fast i andre leddsetning til straffeloven § 145 at det ikke er straffbar deltakelse i militær virksomhet der vedkommende deltar på vegne av en statlig styrke. Hvem er så statens væpnede styrker, og hva innebærer det å delta på statens vegne?
I tillegg til rettsstridsreservasjonen er det altså slått eksplisitt fast i andre leddsetning til straffeloven § 145 at det ikke er straffbar deltakelse i militær virksomhet der vedkommende deltar på vegne av en statlig styrke.
6.1 De stridende må tilhøre staten
Det er ikke krav om en formell tilknytning, men en faktisk.
«Stridende» («combatants») er definert i krigens folkerett som alle medlemmer av de væpnede styrkene til en part til konflikten, med unntak av medisinsk og geistlig personell, jf. TP I artikkel 43 nr. 2. Definisjonen er ansett som sedvanerett også for stater som ikke er part til TP I. Se Det internasjonale røde kors sin sedvanerettsstudie (2005), regel 3. De væpnede styrkene omfatter både regulære og irregulære styrker, så lenge de tilhører staten (GK III, artikkel 4 A nr. 2 bruker uttrykket «belonging to a Party to the conflict»). Det er ikke krav om en formell tilknytning, men en faktisk. Se nærmere om kravet til tilknytning i Sigrid Redse Johansen, The Military Commander’s Necessity: The Law of Armed Conflict and It’s Limits, Cambridge University Press, 2019, s. 183-185. I praksis kan en se for seg utfordringer ved å bestemme hvilke militser eller irregulære styrker som i realiteten opptrer under statens effektive kontroll.
Det er en rettslig forutsetning at staten faktisk har kontroll over sine styrker. For de regulære styrkene er kommando og kontroll ansett som en del av selve den militære organisasjonen. For de irregulære styrkene er kravet om å utøve ansvarlig kommando og å ha et disiplinærsystem som kan håndheve brudd på krigføringsreglene, slått eksplisitt fast I TP I artikkel 43 nr. 1, Landkrigsreglementet artikkel 1 og GK III artikkel 4. En fremmedkriger vil derfor måtte bli en del av den fremmede statens militære kommandokjede – og dens disiplinærsystem.
Så lenge alle stridende underlegges en militær kommandokjede og et system som kan holde dem ansvarlige for å etterleve krigføringsreglene, velger staten selv hvordan den vil innrullere sine stridende og hvilke krav som stilles til militær trening og skikkethet. Ved stort behov for styrker vil derfor en stat kunne senke de krav som ellers stilles.
6.2 De stridende har «rett til å drepe og plikt til å dø»
Å ha rett til å delta i angrep og å selv være et lovlig mål omtales gjerne som primærstatus som stridende.
Det å være stridende er uløselig knyttet til retten til å ta del i strid, jf. TP I artikkel 43 nr. 2. Samtidig er alle stridende lovlige mål for motstanderen – til enhver tid. Se Sigrid Redse Johansen, The Military Commander’s Necessity: The Law of Armed Conflict and It’s Limits, Cambridge University Press, 2019, s. 167 med videre henvisninger. Det er ikke nødvendig å vurdere om den stridende på det aktuelle tidspunktet utgjør en trussel, eller om det bidrar til en militær fordel å angripe ham eller henne. De stridende oppnår beskyttelse mot angrep først dersom de er satt ut av striden («hors de combat»), enten fordi de er såret (og har gitt opp striden) eller fordi de er tatt til fange av fienden. Å ha rett til å delta i angrep og å selv være et lovlig mål omtales gjerne som primærstatus som stridende.
En konsekvens av å ha rett til å delta i angrep mot fienden er immunitet mot straffeforfølgning for lovlige krigshandlinger. Dette betyr i praksis at handlinger som ellers er belagt med straff – herunder blant annet drap, kroppskrenkelse og skadeverk – kan utføres straffritt. Det er altså en rett til å drepe. Retten til immunitet er også lagt til grunn i norsk strafferett ved at lovlige krigshandlinger anses som straffrihetsgrunn, se for eksempel Ot.prp. nr. 125 (1945-46) s. 17.
Status som krigsfange omtales gjerne som sekundærstatus som stridende, og er uløselig knyttet til immuniteten mot straffeforfølgning for annet enn brudd på krigens regler.
Enhver stridende kan berøves friheten av fienden ved å bli tatt som krigsfange. Krigsfangenskap innebærer at en lovlig kan være underlagt fiendens myndighet («power») inntil fiendtlighetenes opphør, jf. GK III artikkel 118. Status som krigsfange omtales gjerne som sekundærstatus som stridende, og er uløselig knyttet til immuniteten mot straffeforfølgning for annet enn brudd på krigens regler.
6.3 De stridendes plikt til å synes og behov for å gjemme seg
For å spare sivilbefolkningen har de stridende plikt til å skille seg ut.
Ideen om å ha to gjensidig utelukkende kategorier av personell: sivile og stridende, henger tett sammen med målet om å avgrense krigføringen til en aktivitet nettopp mellom de stridende og å spare sivilbefolkningen så langt som mulig mot effekten av kamphandlingene. For å spare sivilbefolkningen har de stridende plikt til å skille seg ut. En kort historisk bakgrunn for denne forpliktelsen bør få lov til å komme med her: Hva som kreves av de stridende for å etterleve denne forpliktelsen, har vært gjenstand for diskusjon helt tilbake til siste halvdel av 1800-tallet. Små stater er og har vært avhengig av skjulte operasjoner og geriljataktikk («patriotdoktrinen»), mens store stater har vært avhengig av sine store konvensjonelle styrker («militaristdoktrinen»). For den store staten har geriljakrigeren vært en trussel når han har vært skjult. For geriljakrigeren har det vært avgjørende å kunne skjule seg; irregulær krigføring har vært en militær nødvendighet. Se nærmere om den historiske striden i Sigrid Redse Johansen, The Military Commander’s Necessity: The Law of Armed Conflict and It’s Limits, Cambridge University Press, 2019, s. 192 flg. Samtidig innebærer geriljakrigføring ofte en risiko for at skillet mellom sivile og stridende viskes ut, og at de sivile trekkes inn i krigen. Dagens kompromiss – og her nærmer vi oss igjen temaet for kommentaren som er fremmedkrigere i Ukraina – har langt på vei kommet geriljakrigeren i møte. Kompromisset har derfor blandet oppslutning fra de store statene (men Russland og Ukraina er parter) og innebærer at de irregulære stridende (militser og andre) som et minimum må bære våpen åpent den tid de er synlige for motstanderen forut for et angrep, jf. TP I artikkel 44 nr. 3. For øvrig er ikke han eller hun forpliktet til å bære uniform – og ikke engang et armbind – selv om uniform og/eller armbind er den klare hovedregelen.
6.4 De stridende skal etterleve krigens folkerett
De stridende skal ikke bare etterleve plikten til å skille seg fra sivilbefolkningen, de skal også etterleve krigføringsreglene for øvrig. Herunder blant annet regler om hva og hvem som er lovlige mål, hvilke forholdsregler som må tas under angrep, når angrep skal avbrytes eller utsettes, hvilke våpen som er forbudt eller underlagt begrensninger og reglene om beskyttelse av ofre for krigføringen; syke, sårede og de som er berøvet friheten. Det påhviler (den fremmede) staten å sørge for å utbre kunnskap om reglene slik at de stridende rent faktisk er i stand til å etterleve reglene, jf. TP I artikkel 83. Dernest påhviler det militære sjefer å påse at «medlemmer av de væpnede styrker under deres kommando er klar over sine forpliktelser», jf. TP I artikkel 87 nr. 2, og å iverksette eventuelle strafferettslige eller disiplinære tiltak mot de som har forbrutt seg, jf. TP I artikkel 87 nr. 3. Et velfungerende system for utbredelse av kunnskap og oppfølgning av folkerettsbrudd avhenger i stor grad av et velfungerende kommando- og kontrollsystem og tid til øving og trening for den militære avdeling. Det må være åpenbart at disse forutsetningene er krevende å få på plass ved et stort mottak av frivillige stridende. Risikoen er dermed at disiplinen blir dårligere, og at muligheten for brudd på krigføringsreglene blir større.
De stridende skal ikke bare etterleve plikten til å skille seg fra sivilbefolkningen, de skal også etterleve krigføringsreglene for øvrig.
7 Hva skjer hvis en fremmedkriger bryter krigførignsreglene?
Det er altså først og fremst den staten som har styrker under sin kommando, som skal håndheve eventuelle brudd på krigføringsreglene. Dette utgangspunktet gjelder også for fremmedkrigere som er innrullert i statens væpnede styrker. Stater er forpliktet til å «bekjempe alvorlige brudd og treffe nødvendige tiltak for å stanse alle andre brudd» på Genèvekonvensjonene med tilleggsprotokoller, jf. TP I artikkel 86 nr. 1. Grove brudd på krigføringsreglene er krigsforbrytelser, jf. TP I artikkel 85 nr. 5.
Grove brudd på krigføringsreglene er krigsforbrytelser, jf. TP I artikkel 85 nr. 5. (...) Men brudd på krigføringsreglene kan også straffes i Norge.
Men brudd på krigføringsreglene kan også straffes i Norge. Krigsforbrytelser er straffbare i norsk rett i straffeloven kapittel 16, mens andre overtredelser av Genèvekonvensjonene med tilleggsprotokoller er gjort straffbare i militær straffelov § 108. Både kapittel 16 i straffeloven og militær straffelov kommer til anvendelse på handlinger utført i utlandet, jf. lov om straff § 5 nr. 2 og 3 og militær straffelov § 11. Eksempler på krigsforbrytelser er vilkårlige angrep og å gjøre sivilpersoner til gjenstand for angrep. Eksempler på overtredelser som ikke er krigsforbrytelser, er brudd på plikten til å ta alle praktisk mulige forholdsregler forut for et angrep, for å unngå skade på sivile objekter. Hvis det for eksempel ikke er innhentet tilstrekkelig informasjon om sivil infrastruktur tett ved militære installasjoner, kan dette innebære et brudd på krigføringsreglene. Tilsvarende er bruk av uniform, kjennetegn og flagg tilhørende en nøytral stat eller en stat som ikke er part til konflikten, et brudd på krigføringsreglene som er gjort straffbart i militær straffelov § 108.
8 Straff for rekruttering til militær virksomhet
Selv om deltakelse i militær virksomhet for en fremmed stat ikke er straffbart, er det gjort straffbart å rekruttere noen til «militær virksomhet for fremmed stat» i straffeloven § 128 andre punktum. Bestemmelsen er en videreføring og utvidelse av straffansvaret etter § 133 i straffeloven fra 1902 ved at det gamle «krigstjeneste» ble erstattet med «militær virksomhet», se Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) i merknad til § 128.
Selv om deltakelse i militær virksomhet for en fremmed stat ikke er straffbart, er det gjort straffbart å rekruttere noen til «militær virksomhet for fremmed stat».
8.1 Forbudet rammer rekruttering til enhver stat
Rekrutteringsforbudet (tidligere benevnt «verving») rammer militær virksomhet på vegne av enhver annen stat, også allierte. Bestemmelsen har også byttet kapitteltilhørighet fra gammel til ny straffelov. I straffeloven av 1902 var verving her i riket, av «mannskaper» til fremmed krigstjeneste uten tillatelse fra Kongen, plassert i kapittel 12 om forbrytelser mot den offentlige myndighet. I straffeloven fra 2005 er forbudet satt sammen med bestemmelsene om vern av Norges selvstendighet og andre grunnleggende nasjonale interesser. Samtidig ble strafferammen økt fra bot eller fengsel inntil 1 år til bot eller fengsel inntil 3 år. Det er vanskelig å finne en selvstendig begrunnelse for endringene, annet enn at strafferammen fulgte bestemmelsens første punktum, nemlig å danne privat, militær virksomhet – som derimot var gjenstand for mer inngående vurderinger, se for eksempel Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) avsnitt 7.11.4.1.
Rekrutteringsforbudet (tidligere benevnt «verving») rammer militær virksomhet på vegne av enhver annen stat, også allierte.
Det er ikke helt lett å spore et uttalt formål med straffebestemmelsen og dens forhold til at det å la seg verve til fremmed krigsmakt, ikke er straffbart. Fra bestemmelsens opphav i straffeloven av 1902 kan det nærmest se ut til at behovet har vært selvforklarende, med en knapp henvisning til andre staters lovgivning, se Udkast til Almindelig borgerlig Straffelov for Kongeriget Norge. II. Motiver. Udarbeidet af den ved kgl. Resolution af 14de November 1885 nedsatte Kommission, s. 154. Noe er også så godt som selvsagt, nemlig at det skal være nasjonal og statlig kontroll med dannelsen av militære styrker, og at den norske vernepliktsmassen bør tjene nasjonale interesser. Så vidt jeg vet er det ingen eksempler på at bestemmelsen har vært brukt i nyere tid.
8.2 Når noe blir landssvik
Skillet mellom tjeneste for, eller bistand til, stater som er på «norsk side» og ikke, kommer først inn med straffelovens bestemmelser om landssvik i §§ 119 og 120. Bestemmelsene kommer til anvendelse, kort sagt, dersom krigen kommer til Norge, eller det er overhengende fare for dette jf. strl. § 119. Alternativet om «overhengende fare» er i lovforarbeidene lagt til grunn at vil kunne være «når konflikten finner sted utenfor territoriet dersom konflikten ikke er stasjonær eller hvor det for øvrig er stor fare for at Norge kan bli trukket inn i den», jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) avsnitt 12.2.12. Som ellers når det gjelder forholdet mellom rett og sikkerhetspolitikk, vil denne grensen være svært konkret. Slik situasjonen har vært frem til i dag, med krigen mellom Russland og Ukraina, antar jeg at disse bestemmelsene som utgangspunkt ikke kommer til anvendelse.
Å svekke forsvarsevnen til en alliert rammes også særskilt etter straffeloven § 119 andre ledd, som landssvik, men da også under forutsetning at det er en formell alliert eller en stat som Norge er i «kampfellesskap» med. For andre ledd er det «en forutsetning for vernet av allierte stater at det dreier seg om en krig eller væpnet konflikt som Norge deltar i, eller at det er en overhengende fare for dette», jf. Ot.prp. nr. 8 (2007-2008) avsnitt 12.2.12.
9 Stridsdeltagelse innebærer ikke fritak fra andre forpliktelser
Stridsdeltagelse innebærer ikke fritak fra annen oppmøteplikt i Forsvaret.
Det er nær sagt selvsagt, men kan gjerne presiseres: Stridsdeltagelse innebærer ikke fritak fra annen oppmøteplikt i Forsvaret (eller for øvrig i samfunnet). For tjeneste i Forsvaret er det straff for fravær fra sted hvor det påhviler den enkelte en militær plikt å møte opp i militær straffelov § 34. Såkalt «militærnekting» kan belegges med straff av fengsel inntil 3 år (og 6 år i krigstid) i militær straffelov § 35, jf. § 96.
Et særlig forbud mot å yte tjenester for fremmed stat for militært personell finnes ikke, men det er oppstilt en plikt i forsvarsloven til å orientere hovedarbeidsgiver om bi-erverv som kan komme i konflikt med jobben i Forsvaret, jf. forsvarsloven § 61. Slike bi-erverv kan blant annet være oppdrag som «krever opplæring i militære ferdigheter eller i å bruke militært utstyr» (§ 61 bokstav b), og vil åpenbart omfatte det å verve seg til militærtjeneste for en annen stat. Overtredelse vil kunne sanksjoneres disiplinært som brudd på militære tjenesteplikter.
10 Avslutning
Å kjempe en annen stats sak er ikke straffbart i Norge, men med folkerettslig status som stridende følger det både krav og forventninger – og en stor risiko.
Å kjempe en annen stats sak er ikke straffbart i Norge, men med folkerettslig status som stridende følger det både krav og forventninger – og en stor risiko. Det såkalte «privilegiet» som lovlig stridende er ledsaget av belastningen av å være lovlig mål – til enhver tid. Som stridende kan man også lovlig tas til fange av en motstander og risikere å sitte i krigsfangenskap inntil fiendtlighetene opphører.
Den fremmede staten har rett og plikt til å sanksjonere både brudd på militære tjenesteplikter og brudd på krigføringsreglene. Den som velger å innrullere seg i en annen stats væpnede styrker, innordnes i denne statens militære kommandokjede og disiplinærsystem. Samtidig er det en internasjonal forventning om at enhver stridende er i stand til å etterleve grunnleggende krigførings- og beskyttelsesregler. For å kunne etterleve regler i krig, bør det normalt øves og trenes – og øving og trening kan nettopp være mangelvare i hurtigoppsatte, internasjonale avdelinger av frivillige fremmedkrigere.
For å kunne etterleve regler i krig, bør det normalt øves og trenes – og øving og trening kan nettopp være mangelvare i hurtigoppsatte, internasjonale avdelinger av frivillige fremmedkrigere.
Les mer om internasjonal rett på Juridika
Bøker:
Hva er folkerett av Geir Ulfstein
Hva er menneskerettigheter av Njål Høstmælingen
Innføring i folkerett av Morten Ruud og Geir Ulfstein
Krigens folkerett. Norge og vår tids kriger av Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen
Den Europæiske Menneskerettighedskonvention for praktikere, 5. utgave, av Jon Fridrik Kjølbro
Hva er en flyktning av Vigdis Vevstad
Næringsliv og menneskerettigheter av Frode Elgesem og Njål Høstmælingen
Internasjonale menneskerettigheter, 2. utgave, av Njål Høstmælingen
Menneskerettighetene og Norge av Andreas Føllesdal, Morten Ruud og Geir Ulfstein (red.)
Innsikt-saker:
Kommentar til dom HR-2020-1340-A «Fremmedkrigersaken» av Marie Vangen