Ekspertkommentar

Kommentar til Høyesteretts dom HR-2021-1209-A, Konverteringsdommen

Kommentar til Høyesteretts dom HR-2021-1209-A, Konverteringsdommen
REELL KONVERTERING ELLER STRATEGI FOR OPPHOLD: Kristne kan ha krav på beskyttelse fra forfølgelse, men hvordan skal man bevise at man har konvertert til kristendom? Høyesteretts «konverteringsdom» HR-2021-1209-A gjelder en familie som kom til Norge fra Afghanistan i 2015 og som sa de konverterte til kristendom i 2016, men ikke ble trodd på dette av myndighetene eller av retten. Illustrasjonsfoto: Istockphoto.
Lesetid ca. 16 minutter

Hvordan skal man i retten bevise en personlig tro? I «konverteringsdommen» av 3. juni 2021 svarer Høyesterett på det vanskelige spørsmålet: Hvordan skal forvaltningen og domstolen avgjøre om noens personlige tro er reell? Saken handlet om en familie fra Afghanistan som ikke ble trodd på sin konvertering av utlendingsmyndighetene. Det ble de heller ikke av Høyesteretts flertall (tre mot to). Konverteringsdommen gir flere nyttige avklaringer om utlendingsrett, særlig knyttet til beviskravet og bevisvurderingen i asylsaker, og om bevisverdien av utsagn fra prester om at konverteringen er reell. Det er første gang konvertering som asylgrunnlag kom for Høyesterett, til tross for rikholdig lagmannsrettspraksis.

Kommentar til Høyesteretts dom HR-2021-1209-A, Konverteringsdommen
Steffen Asmundsson

I Norge er religion en privatsak. Om du tror eller ikke tror, og hva du eventuelt tror på, får være din egen sak. For mange asylsøkere er det ikke slik. Det er mange som søker beskyttelse, i Norge og i andre land, nettopp på grunn av religion. Som oftest er dette fordi man har konvertert til en annen religion, noe som kan få alvorlige konsekvenser ved retur til hjemlandet. Forfølgelse på grunn av religion skjer i flere land og er et av grunnlagene som etter flyktningkonvensjonen gir krav på beskyttelse.

Kommentar til Høyesteretts dom HR-2021-1209-A, Konverteringsdommen
Håvard Berntzen.

Om forfatterne

Håvard Berntzen, advokat i Kluge
Tidligere vitenskapelig assistent ved Nordisk institutt for sjørett.
MA i rettsvitenskap 2019.
Steffen Asmundsson, partner i Kluge
Tidligere advokat hos Regjeringsadvokaten, Norsk Hydro og Hjort og konstituert lagdommer. Tidligere vitenskapelig assistent ved Institutt for Privatrett ved Universitetet i Oslo. Cand. Jur 1996.
Berntzen og Asmundsson førte konverteringssaken for Utlendingsnemnda i lagmannsretten.

Samtidig finnes det også eksempler på asylsøkere som sier at de har konvertert i håp om å få opphold, mens konverteringen i virkeligheten er strategisk motivert og uten realitet. Særlig oppstår det spørsmål om troverdigheten av en konvertering når den skjer i Norge etter at asylsøkeren har fått avslag på et annet asylgrunnlag. Det er opp til forvaltningen, og i siste instans domstolene, å ta stilling til hva som er reell, og hva som er strategisk konvertering. Men hvordan skal man fastslå om en annens tro er reell? Og hvilken betydning skal det ha at prester opptrer som sannhetsvitner og går god for ektheten i konverteringen? Høyesteretts dom av 3. juni 2021, HR-2021-1209-A (Konvertering), gjelder nettopp denne problemstillingen.

1. Innledning og bakgrunn om HR-2021-1209-A, Konverteringsdommen

En familie kom til Norge fra Afghanistan i 2015 og søkte beskyttelse på bakgrunn av en historie om flukt fra tvangsekteskap. Etter avslag på asylsøknaden fra Utlendingsnemnda (UNE) i desember 2016, opplyste faren i en omgjøringsbegjæring at han hadde konvertert fra islam til kristendommen under oppholdet i Norge. Det er på det rene at kristne i Afghanistan står i fare for å bli forfulgt, og reelt kristne afghanere har derfor krav på beskyttelse. UNE anså imidlertid ikke konverteringen som troverdig, og opprettholdt avslaget. Familien tok deretter ut stevning mot staten for å få kjent vedtaket ugyldig.

Familien tapte saken i tingretten, som verken trodde på den opprinnelige asylforklaringen eller at faren hadde konvertert til kristendommen. En stund etter tingrettens dom gikk familien i kirkeasyl for å unndra seg utsendelse til Afghanistan. Familien anket dommen og opplyste samtidig at også mor i familien nå hadde konvertert til kristendommen. Lagmannsrettens flertall kom til samme resultat som tingretten og fant det heller ikke troverdig at mor hadde konvertert. Mindretallet var enig med flertallet i at asylgrunnlaget om tvangsekteskap ikke var troverdig, men festet lit til at paret hadde konvertert.

Saken ble anket til Høyesterett, som slapp inn både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen i spørsmålet om konvertering. Både Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) og Den norske kirke erklærte partshjelp til støtte for familien. Høyesterett delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet på tre dommere trodde ikke på at konverteringen var reell, og kom derfor til at UNEs vedtak var gyldig. Mindretallet på to dommere var uenige i flertallets bevisvurdering, og mente det var tilstrekkelig sannsynliggjort at paret etter hvert hadde utviklet en reell kristen tro.

Dommen fra Høyesterett gir flere nyttige avklaringer om utlendingsrett, særlig knyttet til beviskravet og bevisvurderingen i asylsaker. Konvertering som asylgrunnlag har ikke vært et tema for Høyesterett tidligere, til tross for at det finnes en rikholdig lagmannsrettspraksis om dette. Dommen er også svært velskrevet og viser et interessant forhold mellom flertallets og mindretallets vurdering.

Kommentar til Høyesteretts dom HR-2021-1209-A, Konverteringsdommen
Faksimile av Konverteringsdommen fra domstol.no.

2. Konvertering som asylgrunnlag

Det er opp til forvaltningen, og i siste instans domstolene, å ta stilling til hva som er reell, og hva som er strategisk konvertering.

Ifølge flyktningkonvensjonen har en person som står i fare for forfølgelse på grunn av visse konvensjonsbestemte grunner, krav på beskyttelse. Utlendingsloven § 28 er en gjennomføring av flyktningkonvensjonen, og religion er en av konvensjonsgrunnene som kan gi krav på beskyttelse. Det er altså ikke konverteringsprosessen i seg selv, men personens religion, som kan gi grunnlag for beskyttelse, dersom den medfører fare for forfølgelse. I Afghanistan er det som nevnt nulltoleranse for å være kristen, og en reell kristen vil per i dag ha krav på beskyttelse.

Konverteringssaker, både der det anføres at konvertering har skjedd i hjemlandet og hvor konvertering har skjedd i Norge, er en betydelig portefølje hos UNE. Dermed har det også vært relativt mange saker i domstolene som gjelder konvertering, også i lagmannsretten. Et søk på Lovdata viser at det i alle fall har vært behandlet 55 saker i Borgarting lagmannsrett hvor konvertering har vært anført som asylgrunnlag siden utlendingsloven trådte i kraft i 2008. Men ingen av disse er altså prøvd i Høyesterett før nå.

Etter ti år med usikkerhet er dette en svært nyttig avklaring

Bevistemaet i konverteringssaker er spesielt, ved at forvaltningen og domstolene må vurdere en persons indre overbevisning og ekte religiøsitet. Ved at bevistemaet gjelder et indre anliggende, må man nødvendigvis slutte fra det ytre til det indre for å ta stilling til om personen er genuint religiøs. Men et slikt vurderingstema er ikke unikt for konverteringssaker. I de fleste straffesaker må domstolen vurdere en persons forsett; i militærnektersakene måtte domstolen vurdere om det ville stride mot en persons alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste; og i saker om såkalt omgåelsesekteskap, også innenfor utlendingsretten, må domstolen ta stilling til om et ekteskap er inngått av kjærlighet eller av strategiske årsaker.

Kommentar til Høyesteretts dom HR-2021-1209-A, Konverteringsdommen
FLYKTNINGSTRØM: Familien fra Afghanistan kom samme år som flyktningkrisen traff Europa. Fotografier viser flyktninger på vandring i Sintilj, Slovenia, 2015 på vei mot Østerrike.

3. Beviskravet i asylsaker

Dommen gir flere nyttige avklaringer om det avdempede beviskravet som gjelder i mange sammenhenger i asylsaker, hvor det er tilstrekkelig at noe anses som «noenlunde sannsynlig». Dette er et lavere krav enn det vanlige sivilrettslige beviskravet om sannsynlighetsovervekt som er begrunnet i at det er vanskelig å føre bevis for forhold som har skjedd i hjemlandet, særlig hvor det har hastet med å forlate landet.

3.1 Første avklaring: Asylsøkers medvirkning som forutsetning for et avdempet beviskrav

Høyesterett bekrefter for det første i avsnitt 66 at asylsøkerens medvirkning til å opplyse saken er en forutsetning for at det avdempede beviskravet skal gjelde. Dette er allerede godt etablert gjennom tilsvarende uttalelser i Rt. 2011 s. 1481 avsnitt 45 og Rt. 2015 s. 1388 avsnitt 129, men blir her enda tydeligere uttalt som et vilkår for den lempeligere bevisregelen.

Et søk på Lovdata viser at det i alle fall har vært behandlet 55 saker i Borgarting lagmannsrett, hvor konvertering har vært anført som asylgrunnlag siden utlendingsloven trådte i kraft i 2008. Men ingen av disse er altså prøvd i Høyesterett før nå.

Det er samtidig verdt å merke seg at dette som et utgangspunkt bare gjelder innenfor det enkelte påberopte asylgrunnlaget. Som Høyesterett skriver i avsnitt 69, medfører ikke manglende medvirkning under ett asylgrunnlag, automatisk at det avdempede beviskravet ikke gjelder for andre asylgrunnlag. Deretter følger en viktig presisering: Det vil likevel påvirke den generelle troverdigheten til asylsøkeren om man ikke har medvirket til å opplyse et annet asylgrunnlag. Betydningen av slik manglende medvirkning kommer altså heller inn i selve bevisvurderingen og fastsettelsen av beviskravet. I praksis vil det nok være vanskelig finne eksempler på situasjoner hvor denne presiseringen fører til ulikt resultat.

3.2 Andre avklaring: Generell troverdighet inngår bare i bevisvurderingen, ikke i fastsettelsen av beviskravet

I militærnektersakene måtte domstolen vurdere om det ville stride mot en persons alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste; og i saker om såkalt omgåelsesekteskap, også innenfor utlendingsretten, må domstolen ta stilling til om et ekteskap er inngått av kjærlighet.

For det andre kommer det i avsnitt 68 en viktig avklaring av et spørsmål hvor praksis, både i UNE og i domstolene, har vært sprikende siden Rt. 2011 s. 1481: Er det et vilkår for det avdempede beviskravet at asylsøkeren er generelt troverdig, eller er dette bare et moment i selve bevisvurderingen? Høyesterett slår nå klart fast at den generelle troverdigheten bare inngår i selve bevisvurderingen, og ikke i fastsettelsen av beviskravet. Flertallet viser til at dette allerede følger av premissene i Rt. 2011 s. 1481 avsnitt 45. Den sprikende praksisen skyldtes sannsynligvis de første lagmannsrettsdommene som tolket 2011-dommen. Særlig LB-2011-23488 la nok for stor vekt på ordlyden i håndboken fra FNs høykommissær fra flyktninger, jf. også avsnitt 38 i 2011-dommen, som kan forstås slik at generell troverdighet er et vilkår. Høyesteretts konklusjon i 2011-dommen avsnitt 45 var likevel at asylsøkerens generelle troverdighet «er et relevant moment som skal tas i betraktning», noe som må forstås som at det kun er et moment i bevisvurderingen. Etter ti år med usikkerhet er dette en svært nyttig avklaring, både for utlendingsforvaltningen og underrettene.

Kommentar til Høyesteretts dom HR-2021-1209-A, Konverteringsdommen
Håndboken fra FNs høykommissær fra flyktninger.

3.3 Tredje avklaring: Det avdempete beviskravet gjelder ikke nødvendigvis for forhold som har skjedd i Norge

Den tredje avklaringen gjelder spørsmålet om det avdempede beviskravet også gjelder for forhold i Norge, eksempelvis politisk aktivitet eller konvertering. I forarbeidene til utlendingsloven (NOU 2004:20 s. 394) og i en rekke lagmannsrettssaker (for eksempel LB-2014-2016175 og LB-2018-179700), er det i disse tilfellene lagt til grunn et vanlig krav om sannsynlighetsovervekt, men praksis fra lagmannsretten har gått i litt ulik retning. Høyesterett fastslår at hensynet bak det avdempede beviskravet ikke treffer fullt ut når forholdet det skal føres bevis for har skjedd i Norge, og at det derfor må gjøres en «konkret vurdering, der det særlig må legges vekt på asylsøkerens faktiske muligheter for å føre bevis, men også på hvor alvorlige konsekvensene av en uriktig dom vil være», jf. avsnitt 70.

Kommentar til Høyesteretts dom HR-2021-1209-A, Konverteringsdommen
NOU 2004:20 er et forarbeid til utlendingsloven.

Høyesterett kunne nok med fordel oppstilt et klarere utgangspunkt. Ifølge forarbeidene bør utgangspunktet være et krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt for påstander om handlinger utenfor hjemlandet, eller at det har skjedd endringer i hjemlandet etter utreisen (hhv. subjektive og objektive sur place-tilfeller), men at dette må vurderes konkret. Høyesterett sier imidlertid ingenting om hva som skal være utgangspunktet.

Det er heller ikke gitt noen anvisning på hvordan vurderingen skal bli når momentene går i ulik retning. For en praktisk viktig sakstype som politisk aktivitet i Norge, kan asylsøkeren stå i fare for svært alvorlige reaksjoner ved retur, samtidig som det normalt ikke er vanskelig å føre bevis for aktiviteten. Skal det i slike saker brukes et avdempet beviskrav? Etter vårt syn må svaret på det være nei, og vi tror at det avgjørende i mange saker fremover vil bli hvor vanskelig det er å føre bevis, heller enn konsekvensene ved retur. For konverteringssakene, som nettopp gjelder et svært utfordrende bevistema, er det nå avklart av Høyesterett i avsnitt 71 at det avdempede beviskravet gjelder, noe staten for øvrig var enig i.

3.4 Fjerde avklaring: Når asylsøkers forklaring kan anses som noenlunde sannsynlig

Den fjerde avklaringen gjelder hva som skal til for å oppfylle det avdempede beviskravet, dvs. når asylsøkerens forklaring skal anses som «noenlunde sannsynlig». I avsnitt 72 kommer flertallet med en nyttig oppsummering:

«Kravet må imidlertid ses på bakgrunn av hovedbegrunnelsen for det avdempede beviskravet, nemlig dels at det kan være vanskelig for søkeren å belegge forklaringen med bevis, dels konsekvensene av en uriktig avgjørelse. En forutsetning for at også det avdempede beviskravet skal være oppfylt, vil normalt være at asylsøkerens forklaring er troverdig i seg selv – og dessuten at den ikke er beheftet med motsigelser eller er bygget ut eller innskrenket etter hvert på en påfallende måte. Der forklaringen i utgangspunktet er svekket av slike forhold, vil betydningen av om det er det ene eller det andre beviskravet som legges til grunn, formodentlig være nokså begrenset.»

Måten flertallet her knytter vurderingen opp mot hensynet bak det avdempede beviskravet, er et nyttig grep. Resonnementet synes å bygge på at regelens kjerneområde særlig er der det mangler bevis for et bestemt faktum. Selv om noe har skjedd i utlandet, blir det ikke vanskeligere å gi en sammenhengende forklaring uten selvmotsigelser og uten påfallende endringer underveis. Når en forklaring er svekket av slike mangler, er heller ikke det avdempede beviskravet oppfylt.

Kommentar til Høyesteretts dom HR-2021-1209-A, Konverteringsdommen
DOM MED VIKTIG FASIT: Høyesterettsdom HR-2021-1209-A er en viktig dom i utlendingsretten. Bare i Borgarting har det versert 58 slike saker siden loven trådte i kraft. Dette er første gang problemstillingen kom for Høyesterett.
Illustrasjonfoto: Istockphoto.

4. Betydningen av presters vitnemål i konverteringssaker

Familien oppholdt seg som nevnt i kirkeasyl fra mars 2018 og frem til avgjørelsen av saken i Høyesterett. I denne perioden kom familien i tett kontakt med flere prester som engasjerte seg sterkt i saken og mente at konverteringen utvilsomt var reell. Det ble anført av Den norske kirke, som var partshjelper i saken, at presters vitnemål må ha «betydelig vekt» i vurderingen av ektheten av en konvertering (se avsnitt 37). Dette i kontrast til flertallets uttalelse i lagmannsretten om at presters vitnemål må undergis en «kritisk prøving».

Som Høyesterett skriver, «er det ikke til å komme bort fra at også prester vil kunne bli påvirket av å ha en nær relasjon til de personene saken gjelder, og at dette kan påvirke deres syn på saken».

På den ene siden peker flertallet i avsnitt 84 på at presters vitnemål må tillegges betydelig vekt i religionsfaglige spørsmål. I en slik sammenheng vil prester og teologer opptre som sakkyndige vitner. Derimot står ikke prester i noen særstilling når det gjelder kjennskap til en konkret asylsøkers overbevisning. Som Høyesterett skriver, «er det ikke til å komme bort fra at også prester vil kunne bli påvirket av å ha en nær relasjon til de personene saken gjelder, og at dette kan påvirke deres syn på saken». Prester er dessuten som regel bare kjent med sakens faktum gjennom asylsøkeren og vil normalt også gjøre sin vurdering under andre forutsetninger enn UNE som behandler et stort antall konverteringssaker og får langt bredere kunnskap.

Høyesterett vek – ikke overraskende – tilbake fra å etablere en fast regel om vekten av presters vitnemål. Essensen av Høyesteretts syn kommer godt frem i avsnitt 85:

«Utover dette er det vanskelig å gi eksakte anvisninger på hvilken vekt presters vitneprov skal tillegges. Det må nødvendigvis bero på en konkret vurdering. Utgangspunktet for bevisbedømmelsen vil være troverdigheten av asylsøkerens forklaring. Jo svakere den er, jo mer skal det til før vitneforklaringer blir avgjørende. Dette gjelder også for forklaringer fra prester og andre med religionsfaglig bakgrunn.»

Som så ofte ellers: Det kommer an på. Prestens vitnemål kan ikke redde en forklaring som fremstår lite troverdig, men kan bli tungen på vektskålen der man reelt er usikker på om historien oppfyller kravet til «noenlunde sannsynlig» eller ikke. Det kan nok ha større vekt at nettopp en prest går god for konverteringen, siden presten nettopp kan ha diskutert trosspørsmål og deltatt i religionsutøvelse, men det er antakelig langt mellom sakene hvor dette blir avgjørende.

Kommentar til Høyesteretts dom HR-2021-1209-A, Konverteringsdommen

Høyesterett vek – ikke overraskende – tilbake fra å etablere en fast regel om vekten av presters vitnemål.

5. Den konkrete bevisbedømmelsen

5.1 Flertallets vurdering

I den konkrete bevisbedømmelsen delte Høyesterett seg, og flertallet mente det ikke var «noenlunde sannsynlig» at asylsøkerne hadde konvertert til kristendommen. Flertallets subsumsjon i avsnitt 93 til 113 er grundig, balansert og overbevisende. Flertallet peker på flere påfallende elementer ved forklaringen om konverteringen, selvmotsigelser og lite troverdige forhold. Det legges særlig vekt på at begge har vist liten grad av refleksjon rundt konverteringen i lys av konsekvensene dette har både for dem selv og for familien hjemme i Afghanistan. Når den generelle troverdigheten allerede var svekket, fordi den opprinnelige asylforklaringen ikke ble lagt til grunn, kom flertallet i avsnitt 112 frem til at forklaringen om konvertering ikke fremstod som troverdig. Bevisvurderingen er detaljert og nyansert, og drøftelsen er etter vårt syn uvanlig god selv til Høyesterett å være.

Flertallet går deretter videre til å vurdere om forklaringen likevel kan «reddes» av at prestene som har fulgt familien, mente at konverteringen var ekte. Fordi disse erklæringene «gjorde … inntrykk», måtte bevisene som taler mot at konverteringen er reell, «underlegges en kritisk prøving», jf. avsnitt 116. Noen slik «kritisk prøving» følger ikke i avsnitt 117, men flertallet peker på hvor ulike forutsetninger prestene og UNE har hatt for sine vurderinger. Særlig gjelder dette et svært ulikt syn på troverdigheten av den opprinnelige asylforklaringen. Ifølge prestene var det «ingenting som gjør at vi betviler at deres fortelling er oppriktig og sann» – mens både tingretten og en samstemt lagmannsrett kom til at denne historien ikke engang var «noenlunde sannsynlig». Som flertallet peker på, viser dette «hvor krevende det kan være å ta stilling til troverdighetsspørsmål ut fra et begrenset bevisbilde».

Flertallet konkluderte i avsnitt 118 med at forklaringen «inneholder for mange usannsynlige elementer, for mange motsigelser og bærer for mye preg av tilpasninger og utbygginger etter hvert, til at de nevnte erklæringene kan bli avgjørende». En tilsvarende vurdering ble deretter gjort også for moren med samme resultat.

Flertallet mente det ikke var «noenlunde sannsynlig» at asylsøkerne hadde konvertert til kristendommen. (...) Mindretallet kom derimot til at det var «noenlunde sannsynlig» at begge hadde konvertert til kristendommen.

5.2 Mindretallets vurdering

Mindretallet kom derimot til at det var «noenlunde sannsynlig» at begge hadde konvertert til kristendommen. Riktignok var man enig i flertallets redegjørelse for de rettslige utgangspunktene, og i at det var lite troverdig at faren skulle ha gjennomgått en reell konvertering i 2016. Det vil si at også mindretallet var enig i at konverteringen opprinnelig var en taktikk for å få opphold i Norge

Til tross for at det ikke engang var anført av familien selv, kom mindretallet imidlertid til at det var «noenlunde sannsynlig» at mor og far over tid hadde utviklet en reell kristen tro. Mindretallets bakgrunn for denne vurderingen var særlig at de mente at det måtte legges «noe større vekt» på prestenes vitnemål, som anså paret som reelle kristne, i hvert fall på vurderingstidspunktet (se avsnitt 140).

Den mest åpenbare innvendingen er at en gradvis konvertering ikke var anført av asylsøkerne selv, og verken tema i lagmannsretten eller i Høyesterett.

Mindretallets bevisvurdering er problematisk på flere punkter. Den mest åpenbare innvendingen er at en gradvis konvertering ikke var anført av asylsøkerne selv, og verken tema i lagmannsretten eller i Høyesterett. Som flertallet peker på i avsnitt 113, var nærmest «all argumentasjon fra As side … rettet mot at konverteringen skjedde i mars 2016». Det er nok reelt sett lite rom for å fremme en subsidiær anførsel om en gradvis konvertering uten å miste troverdighet rundt den opprinnelige konverteringen, men det er etter vårt syn fortsatt problematisk at mindretallet la til grunn et faktum som ingen av partene hadde påberopt. Det kan spørres om mindretallets vurdering på dette punktet er i tråd med tvisteloven § 11-2, som fastslår at «retten kan bare bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt».

I tillegg står søkerne igjen med svært liten troverdighet når det er lagt til grunn at den opprinnelige asylforklaringen ikke var troverdig, og at den opprinnelige konverteringen var strategisk motivert. Dette er også en forutsetningsbrist for mindretallets vektlegging av prestenes tillit til konverteringen, siden prestene la til grunn både den opprinnelige asylforklaringen og den opprinnelige konverteringen.

5.3 Refleksjoner over begrunnelsene

Etter vårt syn er flertallets begrunnelse overbevisende. Derimot er det vanskelig å følge mindretallets vurdering når man la til grunn at ekteparets opprinnelige historie var usann og at den opprinnelige konverteringen var en strategi for å få opphold i Norge. Selv om en slik etterfølgende konvertering ikke kan utelukkes, må bevisbildet være langt mer overbevisende enn her, og det bør i det minste være en forutsetning at asylsøkeren selv anfører et slikt faktum.

6. Tillagt konvertering

Det var også fremmet en subsidiær anførsel om at familien sto i fare for forfølgelse i Afghanistan selv dersom konverteringen ikke var reell, fordi de ville bli oppfattet som reelle konvertitter ved en retur. Bare flertallet tok stilling til dette, og også denne anførselen ble avvist. Ifølge landinformasjonen er det generelt stor forståelse i Afghanistan for såkalt bekvemmelighetskonvertering for å få opphold i et vestlig land, og det er adgang til å angre dette ved retur uten særlige konsekvenser. Dette støttes av at mange har blitt returnert fra vestlige land som bekvemmelighetskonvertitter, uten at man er kjent med at det har ført til forfølgelse i Afghanistan.

Dommen gir også praktisk veiledning i hvilken vekt erklæringer fra prester skal ha i konverteringssaker

7. Dommens betydning for fremtidige saker

Dommens mest praktiske avklaringer ligger i uttalelsene om det dempede beviskravet i asylsaker og hvilke vilkår som må være oppfylt for at kravet skal gjelde. Medvirkning er et vilkår, men bare innenfor det enkelte grunnlag; generell troverdighet er ikke et vilkår, bare et moment i selve bevisvurderingen; og for sur place-aktivitet beror det på en konkret vurdering hvilket beviskrav som gjelder.

Videre er det gitt en praktisk veiledning i når det dempede beviskravet kan sies å være oppfylt. Et hovedspørsmål er om forklaringen er troverdig i seg selv, altså ikke beheftet med motsigelser eller påfallende endringer. Hvis den har slike mangler, vil normalt heller ikke det dempede beviskravet være oppfylt.

Dommen gir også praktisk veiledning i hvilken vekt erklæringer fra prester skal ha i konverteringssaker. Dette beror på forklaringens troverdighet og en konkret vurdering. Det er imidlertid klart at presters vitnemål ikke generelt har betydelig vekt, men heller ikke at de skal prøves mer kritisk enn andre vitnemål.

Saken ble klaget inn for EMD, men ble avvist. Den er nylig er klaget inn for FNs menneskerettighetskomité. På grunn av den endrede situasjonen i Afghanistan etter Talibans overtakelse, blir det neppe noen tvangsretur til Afghanistan i overskuelig fremtid.

Kommentar til Høyesteretts dom HR-2021-1209-A, Konverteringsdommen
Faksimile av ekspertkommentar på Juridika Innsikt til Farida II-dommen.

Følg oss