Innsikt

Lanserer «Grand Theory» om arbeidsrett og gule vester

DYRTID OG GULE VESTER: Vår tids arbeidsliv ligner 1920-tallets Norge, skriver advokat Jan Fougner i en ny bok om arbeidsrett. – Hvis vi ikke slår ring om tariffavtale-systemet, ser vi gule vester også i Norge, sier han. Bildet er fra demonstrasjoner i Bordeaux, Frankrike. Foto: AFP

Advokat og jusprofessor Jan Fougner forsøker å forene arbeidsrettens to tradisjoner, kollektiv og individuell arbeidsrett, i en ny bok.

– Vi får gule vester også i Norge – om ikke norsk arbeidsrett klarer verne hva den har bygd opp de siste hundre årene.

Det sier Jan Fougner, Wiersholm-partner og professor II i arbeidsrett på Handelshøyskolen BI.

Fougner er kjent som en av Norges mest anerkjente arbeidsrettsadvokater. Over årene har han ført hundrevis av saker for retten for enten Wiersholm eller Regjeringsadvokaten, sittet i lovutvalg og ledet granskninger i blant annet Hydro, Yara, Unibuss, Adecco og Valla-saken.

På et vis har alt Fougner har gjort til nå ledet opp til verket «Norsk arbeidsrett. Styringsrett, samarbeid og arbeidstakervern» som kom i midten av mai. Han nøler ikke med å kalle det et livsverk.

– Jeg har hatt en ambisjon om å skrive noe som dette kanskje halve livet. Boka er en gjennomgang på 1040 sider av norsk arbeidsrett siden 1920-tallet, både lovgivning og rettspraksis.

Bauta, påle og begivenhet

– På 60-tallet hadde vi Maos Lille Røde. Nå har vi tydeligvis fått Fougners Store Blå, spøkte arbeidslivsforsker og tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes på lanseringen på Wiersholm kontor i Vika forrige uke.

Atle Sønsteli Johansen fra LO sa bokens budskap passet godt med vits om et nachspiel, hvor to arbeidsrettjurister pratet seg gjennom natten og diskuterte hva som var viktig i livet. De konkluderte om morgenen med at «Størst av alt er kjærligheten. Men etter den kommer hovedavtalen».

Margrete Meder fra NHO kalte boken en bauta, som passer så vel for nybegynner-advokater som ringrever, mens Tron Løkken Sundet fra Arbeidsretten trakk paralleller til Karl Ove Knausgård («Min Arbeidskamp»). Tarjei Thorkildsen i BAHR kalte boken «en begivenhet».

– Ingen har skrevet en slik bok siden tidligere høyesterettsjustitiarius Paal Berg i 1930 kom med 300 sider som har stått som en påle siden, sa Thorkildsen.

Vi lever på 1920-tallet

Ifølge forfatteren selv er målet å se arbeidsretten i en større sammenheng, både politisk og historisk. Nettopp slik forsøker han å kombinere de to tradisjonene for individuell og kollektiv rett – og samtidig rope et varsko. Fougner mener nemlig arbeidsretten i Norge står i fare for å miste alt den har oppnådd i et århundre. Mye kan stå for fall i en tid med økonomiske konjunkturer og lynraske omstillinger.

– «Den norske modellen», en arbeidsfred mellom LO og NHO som staten hjelper til med å bevare, er under kraftigere angrep enn folk og jurister flest tar inn over seg, sier Fougner. Bokens tittel spiller på de tre tingene modellen bevarer samtidig: styringsrett, arbeidstakervern og samarbeid. Nå står dette samarbeidet i fare, sier Fougner, men legger til at vi har vært her før:

– Verden har igjen forskjeller på rik og fattig som minner om 1920. Det har Piketty ettertrykkelig dokumentert. Derfor er det verken tilfeldig – eller merkelig – at vi ser de gule vestene i Frankrike nå. Europa er nå i et landskap det er vanskelig å fatte for oss i Norge, advarer Fougner.

Ingeniører skjærer kjøtt på timelønn

– Det samme skjedde i mange land i Europa da vi hadde dyrtid. Prisene steg, og arbeidsgivere satte ned lønnen. I dag settes den sjelden ned, men å ikke sette den nok opp, er jo det samme som at den reelt sett går ned.

Fougner mener den amerikanske avisen New York Times traff denne spikeren på hodet med en reportasje om en spansk sivilingeniør som jobbet som slakterassistent. Hans kone, som var utdannet jurist, jobbet som sekretær.

– Mannen skar kjøtt på timesbasis i den lokale nærbutikken. Rekkehuset de hadde tidligere, måtte selges. Hadde det vært Norge, hadde det blitt opprør. Og sånn var det i Norge – på 1920-tallet, sier Fougner.

Det var lønninger som ikke strakk til. Uro. Protest og løsningen den gang ble tariffavtalene. Tariffer gjorde det mulig for arbeidere å få en anstendig lønn, beskriver forfatteren. Det gjorde det også mulig for dem med kapital å få ro i «fredsperioden» mellom tariffene som ble forhandlet.

– Ordningen kom ikke i stand av seg selv. Den møtte motstand på begge sider i arbeidslivet, sier Fougner.

– Det var mange i fagforeningene som ikke ville gi bort streikevåpenet i årevis av gangen. Og det var mange arbeidsgivere som i starten ikke ønsket tariff-avtalene. Men freden var verdt prisen. Og staten støttet opp om ordningen fordi den understøttet regjeringens økonomiske politikk, sier Fougner.

Ny bok: Jan Fougner presenterte arbeidsrettboken han kaller et livsverk på Wiersholm i mai. Foto: Henrik Pryser Libell

Enkeltmannsfirma vs arbeider

I mange tiår var det Stortinget som fulgte opp den første tariff-ordningen, Hovedavtalen av 1935. Blant annet vedtok Stortinget Arbeidsmiljøloven av 1977. Men de siste årene er det domstolene og Høyesterett som best har voktet ordningen, forklarer Fougner. Høyesterett har vært opptatt av et bredt arbeidstaker-begrep og har dermed ofte gått foran lovgiver.

– Høyesterett har med dette dempet den mulige effekten av at mange som tidligere var, arbeidstakere i dag driver enkeltmannsfirmaer og er selvstendig næringsdrivende. Samtidig har Høyesterett balansert arbeidstakervernet mot behovet for bedrifter i omstilling, sier Fougner.

Men, satt på spissen, kan ikke Høyesterett verne tariff-avtalene for alltid, om ikke politikken følger opp, sier advokaten. Han ser veldig mange utviklingstrekk som kan sprekke opp den gode ordningen med et gjentakende samarbeid, et «tariffavtalenes årshjul» der partene møtes i samme rom år etter år og lærer å stole på hverandres løfter.

– Men «Den Store Enigheten» vi kjenner fra 1950, -60 og -70-tallet forsvinner. I dag mister tariffavtalene sitt fotfeste i stadig flere bransjer, og bedrifter slutter å legge dem til grunn, sier Fougner, som selv vokste opp i skyggen av Borregaard, Norges største industri-arbeidsplass og dets «company town», Sarpsborg.

Norsk modell vs europeisk modell

Presset på modellen kommer både utenfra og innenfra. EU-retten presser utenfra. Mangelen på oppslutning om organisering i arbeidslivet presser innenfra.

Holship-dommen viste for alvor hvor overordnet EU-retten er i forhold til norsk arbeidsrett. EØS-avtalen og EUs fire friheter kan i verste fall tenkes å se på de norske tariffavtalene som et konkurransehinder.

Så har du det faktum at stadig færre fagorganiserer seg. LO har et kunstig høyt medlemstall takket være studenter og pensjonister, sier Fougner.

– En stor og høy innvandring fra EØS-området har dessuten utviklet en ny gren av arbeidslivet, med og uten kontrakter, og ofte helt uten tariffavtaler. Vi har arbeidsgivere som helst vil forhandle med hver enkelt ansatt direkte eller som er selvstendig næringsdrivende, sier han.

– Vi ser en generasjon som bare er med i en fagforening fordi renten i Danske Bank er 1, 9 prosent. I flere yrker ser ikke unge mennesker lenger vitsen med tariffavtalen. Denne utviklingen er kanskje ikke like tydelig for dem med kontor på Youngstorget og på Majorstua, men den skjer. Alt dette har gjort at lønnen for mange reelt sett har gått ned, sier Fougner.

Han tror NHO og LO undervurderer det som skjer, og at tariffavtalens dominans langsomt forvitrer i de små tingene der ute i hverdagen.

Historisk rettsperiode

I boken sin kaller Fougner arbeidsretten for den «ultimate rettsdisiplin», fordi den kombinerer både mennesker, verdiskaping og politikk. Han mener også at den viktigste rettslige striden i Norge i dag står i arbeidsretten.

– Etter krigen og på 1950-tallet var det forvaltningsretten som sto i høysetet for Høyesterett, forholdet mellom en mektig stat og dens borgere. I vår tid er det forholdet mellom en mektig kapital og maktfattige arbeidstakere som blir et sentralt tema for Høyesterett, sier han.

– Jeg håper boken løfter blikket til mange som jobber med arbeidsrett. Det er mye lovgivning på feltet og lett å glemme konteksten, den historiske bakgrunnen, menneskene og politikken som ligger bak lovteksten.