Dømmekraft og drømmekraft Kapittel 3 Sameretten

Når bunnlinjen skal skrives, tror jeg det viktigste jeg har utrettet, gjelder samenes rett. Sameretten i min tid har endret seg mye. Arbeidet med samerett har vært en så sterk og viktig utvidelse av mine kunnskaper om eget fedreland og livet i dette landet, at jeg ser det som en personlig lykke at dette arbeidet ble del av mitt liv. Det var så omfattende og så engasjerende, at det forandret mitt livsløp.

I de yngre år var hovedinnsatsen min mest rettet inn på å gå i dybden på ulike spesielle emner – i erstatningsrett, garantirett og styring av finansinstitusjoner. Etter hvert har tanken og arbeidet vært orientert mot mer grunnleggende spørsmål – menneskerettigheter i Norge og en sterk og uavhengig Høyesterett – og rettsvern av landets urfolk. Arbeidet med sameretten har lært meg mye om et folk og en landsdel, om urettferdighet og kulturkamp og om rettigheter for urfolk og minoriteter. Grunnsetningen er og forblir at staten Norge er bygget på territoriet til to folk: nordmenn og samer.

Når bunnlinjen skal skrives, tror jeg det viktigste jeg har utrettet, gjelder samenes rett.

Den 7. juni 1980. Dagen står spikret i min bevissthet fordi den ble skjellsettende for mitt videre liv og arbeid. Det var slik jeg ble penset inn på arbeidet med sameretten. Det var 75-årsjubileet for unionsoppløsningen i 1905, men Norge stod også midt i konflikten om utbyggingen av Kautokeino-Alta-vassdraget. Det var rett før politiet skulle brake sammen med demonstranter i Stilla. Konflikten var intens. Ved en middag denne dagen trakk daværende justisminister Andreas Cappelen meg til side.

– Hør nå her. Det er denne vanskelige konflikten, og regjeringen har besluttet at den vil oppnevne et utvalg etter samråd med de samiske organisasjoner for å få utredet spørsmålet om samenes rettigheter, sa han.

Grunnsetningen er og forblir at staten Norge er bygget på territoriet til to folk: nordmenn og samer.

– Utvalget er bredt sammensatt og mandatet på plass, men vi mangler en formann. Nå vil regjeringen spørre deg.

Mitt svar var spontant avvisende. Jeg hadde ikke noen nærmere kunnskaper om samisk kultur og grunnlaget for samiske krav.

– Ja, sa Cappelen, jeg hadde ventet et slikt svar, og tilføyde, men dette er nettopp en av dine kvalifikasjoner i denne sammenheng.

Han fremhevet at alle som virkelig kunne noe om dette, lå i skyttergravene på en av sidene. Det man trengte var derfor en som kom utenfra og ikke ble identifisert med en av sidene i den skarpe striden, men som samtidig hadde erfaring fra utredning og lovarbeid. Jeg prøvde meg med de oppgaver jeg alt hadde. Ja, Cappelen la ikke skjul på at dette ville bli en tung oppgave. Han brukte så vidt jeg husker sterkere ord: «Det vil bli et forferdelig arbeid. Men en eller annen må jo gjøre det, og nå spør regjeringen deg.» Så la han til de avgjørende ord: «For fedrelandets skyld.» Det var den 7. juni. Jeg hadde ikke stort valg.

Mitt svar var spontant avvisende. Jeg hadde ikke noen nærmere kunnskaper om samisk kultur og grunnlaget for samiske krav.

– Ja, sa Cappelen, jeg hadde ventet et slikt svar, og tilføyde, men dette er nettopp en av dine kvalifikasjoner i denne sammenheng.

Grunnlovens forbud mot militær makt

Med samene og deres rettsstilling lærte jeg en, på mange måter, ny verden å kjenne. Først litt om opptakten. Det begynte med striden om bygging av et vannkraftverk i Kautokeino-Alta-vassdraget. Striden hadde sitt grunnlag i spørsmålet om samenes rettigheter, særlig retten til land og vann i deres gamle områder. Striden pågikk mest intenst i perioden 1979–1981 og toppet seg januar 1981med politiets fjerning av demonstranter – både samer og andre – som hadde lenket seg sammen i anleggsområdet ved Stilla for å hindre videre byggingsarbeid.

Litt kjennskap hadde jeg imidlertid allerede før Samerettsutvalget ble opprettet. Den var et utredningsoppdrag jeg fikk våren 1980 av forsvarsminister Thorvald Stoltenberg. Oppdraget var tilsynelatende lite, men rettslig og politisk motsetningsfylt. Det gjaldt spørsmålet om bruk av militær makt mot statens borgere, i dette tilfellet om forsvaret kunne yte bistand til politiet ved sivil motstand mot byggearbeidet, blant annet ved hjelp av brakker til forlegning og utstyr, eventuelt også mannskap. Jeg ble bedt om å si min mening om hva forsvaret her lovlig kunne gjøre og leverte den 30. juli 1980 en utredning om de rettslige grenser for bruk av militære maktmidler overfor innbyggerne. [i]

Forsvarets bruk av militær makt mot egne innbyggere har vært forbudt ifølge Grunnloven siden 1814. Forbudet – tidligere i Grunnlovens § 99 – ble gjentatt ved revisjonen i 2014 i § 101 med de samme klare ord, bare forsiktig språklig reformert, og lyder: «Regjeringen har ikke rett til å bruke militær makt mot innbyggerne uten etter lov». Forbudet ble i 2020 flyttet til Grunnloven § 25 av systematiske hensyn.

«Det vil bli et forferdelig arbeid. Men en eller annen må jo gjøre det, og nå spør regjeringen deg.»

Forbudet i Grunnloven har fra 1814 et spesielt unntak der en forsamling forstyrrer «den offentlige Rolighed» og der de lovbestemmelser som angår «Oprør», er opplest for forsamlingen. Bruken av denne opprørsregelen startet med bondeoppstanden mot sølvskatten i 1818, videre ved «torvslaget» i 1829, ved flere anledninger mot arbeideraksjoner i 1851, ved arbeideres maktovertakelse i Hammerfest 1921 og visstnok også ved det såkalte Menstadslaget fra 1931. Regjeringen vedtok da å sende et kompani fra Garden og fire marinefartøyer til Menstad i Skien, men det ble ikke noen konfrontasjon mellom de streikende og militære mannskaper. Min utredning ble skrevet før politiets aksjon i Stilla. Men jeg påpekte at dersom en aksjon finner sted langt fra tettbebyggelse og i rolige former, kan det neppe sies at selv en stor samling av mennesker forstyrrer den offentlige ro, og at ordet «opprør» også trekker i retning av at mer passive former for sivil ulydighet faller utenfor. Noen lov som gjorde unntak fra prinsippet i Grunnloven, har vi imidlertid ikke hatt siden 1814, før vi i 2015 fikk det ved et tillegg til politiloven.

Det jeg ble bedt om å utrede, var om det den gang i 1980 likevel kunne gjøres begrensninger i forbudet, eller – litt annerledes formulert – hvor langt Grunnloven kunne tolkes i retning av å tillate militær bistand av ulik art for å stanse demonstrasjoner i området for utbyggingen. Konklusjonen var klart negativ, i det utredningen tolket forbudet mot militær makt til å omfatte ikke bare offiserer og militært personell, men forbudet måtte også gjelde materiell bistand. Jeg mente at også for eksempel militærforlegninger og kjøretøyer måtte anses som militær makt, i den grad forsvaret stilte dette til disposisjon for politiet og formålet var maktbruk mot innbyggerne.

Strid i regjeringen

Ifølge forsvarsministerens senere uttalelse la han min utredning om militærmakt til grunn. Men justisministeren var ikke enig. Justisdepartementet hadde et annet syn og ønsket bruk av militært materiell. I lovproposisjonen om tillegget til politiloven beskrives dette ønsket som en «omfattende bruk av militært materiell». [ii] Banak flystasjon var tenkt brukt til oppstilling av de kjøretøyene (fra Sivilforsvaret) som skulle brukes i politiaksjonen. Politiet skulle disponere Kværnvikmoen HV-leir blant annet til planstaben, og her skulle Forsvarets personell stå for matforsyningen.

«Det var en ubehagelig strid», fortalte Thorvald Stoltenberg, «ingen stemning som inviterte til en spøk engang.»

Da saken kom opp i regjeringen, stod justisminister Oddvar Berrefjord og forsvarsminister Thorvald Stoltenberg mot hverandre. Stoltenberg omtaler saken i sin bok Det handler om mennesker (2001). Hans standpunkt som forsvarsminister vant fram i regjeringen etter en «hard fight». På regjeringsmøtene fikk forsvarsministeren støtte av statsminister Odvar Nordli, «selv om han var under sterkt press». Senere har Stoltenberg offentlig uttalt at han satte sin stilling inn til støtte for sitt standpunkt. Justisminister Berrefjord forlot sin stilling kort tid etter politiets aksjon. Stoltenberg skriver at Berrefjord «reagerte sterkt mot meg, og gikk av på grunn av mangel på samarbeid i regjeringen. Det var nok Alta-konflikten og min holdning som han tenkte på.» «Det var en ubehagelig strid», fortalte Thorvald Stoltenberg, «ingen stemning som inviterte til en spøk engang.» [iii] Justisministeren meldte sine ønsker, som han mente å ha et rimelig krav på, i en vanskelig situasjon for departementet. Stoltenberg som forsvarsminister gjorde det fra første stund klart at han var imot dette. Hans vurdering var at en medvirkning fra Forsvaret ville skade Forsvarets anseelse i befolkningen. Han markerte ikke fra begynnelsen at det dreide seg om hans ministerstilling, men etter hvert som saken gikk sin gang i regjeringen, ble dette klarere og til slutt helt klart. Avgjørelsen lå som vanlig hos statsministeren. Stoltenberg mente at hans standpunkt hadde sterk støtte i regjeringen, selv om dette ikke ble markert under saksbehandlingen. Stemningen i Arbeiderpartiets stortingsgruppe var imot at Forsvaret skulle medvirke i en aksjon mot sivil ulydighet. Og Thorvald Stoltenberg var klar på at både embetsverket i hans departement og Forsvarets operative ledelse var fullt ut enige med ham. Lovproposisjonen for lovtillegget 2015 omtaler senere denne konflikten i regjeringen på følgende kortfattede måte: [iv] «Daværende forsvarsminister, med støtte fra professor Carsten Smith, stanset imidlertid den planlagte bistanden, ut fra tvil om dette var forenlig med Grunnloven.»

Sameretten i Norge – fundamentale menneskerettigheter

Den første tiden var jeg ofte engstelig for at utvalget skulle gå i oppløsning.

Siden mitt fag er rettstenkning, har jeg grublet mye på hva som er de grunnleggende spørsmål innen sameretten. Slik jeg kom til å se det, er det: Hva er samerettens hovedoppgave, og hva bør være samerettens grunnsyn? Samerettens hovedoppgave er å skape et så sterkt rettsvern for samisk kultur at den kan leve videre i Norden. Det dreier seg om et være eller ikke være for en hel kultur – med alt hva den har samlet i seg av et folks liv gjennom århundrer. Dette blekner faktisk mot de fleste andre saker i vårt lands kulturpolitikk. Ved utformingen av sameretten – der Norge har det primære ansvar blant de nordiske stater – er det ett grunnsyn man alltid må fastholde: Et folks rett til kulturutøvelse er en av de mest fundamentale menneskerettighetene.

Samerettsutvalget 1980

Etter mitt møte den 7. juni 1980 med justisminister Andreas Cappelen ble utvalget «til å utrede spørsmål vedrørende samenes rettigheter til land og vann og enkelte andre juridiske spørsmål», kalt Samerettsutvalget, nedsatt den 10. oktober 1980. Da begynte min ferd inn i sameretten og samepolitikken.

Det var ikke noe enkelt klima for denne utredningen. Arbeidet i Samerettsutvalget begynte mens det fant sted sterke politiske begivenheter knyttet til utbyggingen av Kautokeino-Alta-vassdraget. Demonstranter som lenket seg sammen for å hindre videre kraftutbygging, politiets aksjon for å fjerne demonstrantene og sultestreik. Dette slo inn i utvalget, og de ulike syn kom klart til uttrykk også her.

Sluttresultatet ble den store innstillingen av 1984 med det nye grunnsynet på samepolitikken, loven om Sametinget og tillegget i Grunnloven om vern av samisk språk, kultur og samfunnsliv. Det er en av mine store gleder i livet at vi senere har fått gode ord for dette arbeidet.

Den første tiden var jeg ofte engstelig for at utvalget skulle gå i oppløsning. I perioden oktober 1981 til juni 1982 trakk Norske Samers Riksforbund sin representant tilbake fra utvalget som følge av anleggsarbeidet. Det var i protest mot regjeringen og ikke utvalget. Etter hvert utviklet det seg et rimelig godt samarbeid i utvalget, selv om det var sterke prinsipielle motsetninger like til slutten. Alle ble enige om å konsentrere arbeidet om de store spørsmål og lot de mange små spørsmål være små. Kom utvalget under kritikk, hendte det at utvalget sluttet rekkene. Vi hadde for øyet at de politiske myndigheter, til tross for uenigheten, skulle ha utredning som grunnlag for det videre arbeidet.

Samerettsutvalget hadde 18 medlemmer, inkludert representanter for samiske organisasjoner, forskning i samiske spørsmål, kommuner med samisk befolkning, historieforskning, rettsvitenskap og landbruks- og fiskeriinteresser. Dessuten var jordsalgsmyndighetene i Finnmark, Miljøverndepartementet og Justisdepartementet representert, og fra 1981 ble også Nordisk samisk institutt og fylkesordføreren i Finnmark inkludert.

Selv om utvalgstiden ble en spennende utvidelse av kunnskaper og inntrykk, var tiden også en tung periode. Den krevde så meget, både av faktiske og rettslige undersøkelser, i fire intense år, med stadige krav om både fortgang og store forventninger om dybde.

Hovedsekretær i utvalget var Einar Høgetveit, senere leder av Økokrim og dommer i Borgarting lagmannsrett. Han hadde utarbeidet en redegjørelse om den daværende ILO-konvensjonen om urfolk og var derfor godt orientert om de folkerettslige spørsmål og full av kraft og innsatsvilje.

Sluttresultatet ble den store innstillingen av 1984 med det nye grunnsynet på samepolitikken, loven om Sametinget og tillegget i Grunnloven om vern av samisk språk, kultur og samfunnsliv. Det er en av mine store gleder i livet at vi senere har fått gode ord for dette arbeidet.

Samenes posisjon i Norge da jeg begynte arbeidet, bar sterkt preg av hundre år med fornorskingspolitikk – som for samene virket som en fornedringspolitikk.

Det manglet kunnskap om samiske rettigheter

Samenes posisjon i Norge da jeg begynte arbeidet, bar sterkt preg av hundre år med fornorskingspolitikk – som for samene virket som en fornedringspolitikk. Fornorskningen startet i andre halvdel av 1800-tallet og pågikk forbløffende lenge. Etter andre verdenskrig var denne politikken ikke lenger aktivt ført fra myndighetenes side, men fornorskningen fortsatte likevel nærmest litt tradisjonelt i kraft av at den var blitt satt i gang. I 1980 levde man altså med umiddelbare etterdønninger etter en ganske hard og bevisst politikk overfor samene som folk. Samene hadde en viss organisering, men fra myndighetenes side hadde man lite forståelse for samenes rettigheter som etnisk minoritet og urfolk. Dessuten hadde ikke norske jurister interessert seg særlig for spørsmålet om samenes rettigheter, med et par hederlige unntak. De faggruppene som hadde interessert seg for samer, var språkforskere, sosialantropologer og historikere. Men samenes rettigheter var det veldig lite kunnskap om. Jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle finne noen å snakke med om disse spørsmålene.

Dessuten hadde ikke norske jurister interessert seg særlig for spørsmålet om samenes rettigheter, med et par hederlige unntak. De faggruppene som hadde interessert seg for samer, var språkforskere, sosialantropologer og historikere. Men samenes rettigheter var det veldig lite kunnskap om.

Møtene i utvalget var til dels turbulente. Det egentlige arbeidet med selve utredningen måtte ofte skje mellom møtene. Det første punktet var å sette seg inn i det grunnleggende rettsmaterialet som tross alt forelå, og få en innsikt i de ulike interesser man her stod overfor. Jeg dro omkring, særlig i Finnmark, men også i lulesamiske og sørsamiske områder. Jeg fikk kontakt, særlig med samiske organisasjoner, gikk på deres møter og samlet inn opplysninger – om faktiske forhold og om standpunkter – gjennom en del åpne høringsmøter rundt om i samiske områder.

De største konfliktene i starten av dette arbeidet, gjaldt spørsmålet om det i det hele tatt skulle være særlige rettigheter for samene. Mange i utvalget, også samiske representanter, mente at man måtte få bort restene av negativ diskriminering og forskjellsbehandling av samene som de mente at man stort sett hadde ryddet av veien. Denne tanken ble kjørt fram av flere i utvalget. De samiske organisasjonene stod på begge sider her. Norske Samers Riksforbund (NSR) og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL) var opptatt av å få anerkjent særlige rettigheter for samer, som kunne bidra til å verne samisk kultur og gi samene virkemidler til å videreføre kulturen, språket og de samfunnsordningene de hadde. Særlige rettigheter for samene var det store stridsspørsmålet. Mot dette lød en annen ide: Vi er alle finnmarkinger og skal ha like rettigheter! Vi er alle norske borgere og skal ha like rettigheter.

En typisk argumentasjon var at hvis samene fikk særlige rettigheter, så ville det oppstå større grad av motsetninger.

En typisk argumentasjon var at hvis samene fikk særlige rettigheter, så ville det oppstå større grad av motsetninger.

En rettslig plattform: det internasjonale minoritetsvernet

For meg var det vesentlig å få en solid rettslig plattform. Jeg kom inn i dette arbeidet som fagperson. Jeg kom utenfra, og det første året famlet jeg i stor grad og stilte mange spørsmål som jeg etter hvert skjønte var irrelevante, men jeg måtte lete meg fram for å lære. Etter hvert ble det stadig klarere for meg at samiske rettigheter har en sterk forankring i norske rettsprinsipper. Men statslivet i Norge hadde tidligere manglet en dimensjon. Vårt land hadde deltatt utad for minoriteters rettsstilling i det internasjonale samfunn. Men samene var ikke omfattet av den samme rettspolitikk. Det vesentligste er likevel ikke sagt når man omtaler samene som en minoritet. Samene er ganske visst få, men de er et folk, med et folks særlige historie, språk, kultur og fremtidsvisjoner.

Vårt land hadde deltatt utad for minoriteters rettsstilling i det internasjonale samfunn. Men samene var ikke omfattet av den samme rettspolitikk.

Et hovedgrep var en folkerettslig undersøkelse for å se hvordan den norske stats forpliktelser er overfor det samiske folket i kraft av de anerkjente rettsregler i folkeretten, som Norge har forpliktet seg til å følge. Den fremskutte plass som de internasjonale rettsregler fikk, var antakelig sterkt medvirkende i det videre politiske reformarbeidet. FNs menneskerettskonvensjon om sivile og politiske rettigheter med det internasjonale minoritetsvernet ble en folkerettslig motor. Etter hvert som dette ble klarlagt, så ble det for meg vesentlig lettere å ta stilling til motsetningene. Først og fremst hadde samene krav på tilstrekkelige virkemidler til at de kunne sikre og videreutvikle sin kultur. Vernet om den samiske kultur ligger som en forpliktelse på den norske stat etter folkeretten.

Hva man skal forstå med samisk kultur, og hva som er sentralt i samisk kultur, er det først og fremst samene som skal fortelle. Men jeg kan peke på en del elementer. Det er språk, det er tradisjoner, det er historie, det er fortellinger, det er bestemte former for næringsutøvelse og det er tilknytning til bestemte landområder. Det folkeretten sier, er at i den norske stat er det et eget folk med en egen kultur.

Jeg ble etter hvert engasjert i arbeidet. For det første ved at jeg lærte hvordan den norske stat – der jeg selv er en ansvarlig borger – hadde behandlet det samiske folket opp gjennom årene. Dernest ved at jeg så hvordan rettsvitenskapen – mitt eget fag – hadde marginalisert samiske rettsspørsmål.

Hva man skal forstå med samisk kultur, og hva som er sentralt i samisk kultur, er det først og fremst samene som skal fortelle. Men jeg kan peke på en del elementer. Det er språk, det er tradisjoner, det er historie, det er fortellinger, det er bestemte former for næringsutøvelse og det er tilknytning til bestemte landområder.

Sametinget blir til

Et hovedpunkt i utvalgets arbeid var opprettelsen av Sametinget. Tanken om et nytt samisk sentralorgan bygget på direkte valg finner man spiren til flere steder, blant annet i et foredrag av Mikal Urheim på landsmøtet til Norske Samers Riksforbund i 1969. Han så for seg et «organ for kanalisering av folkeviljen i samesaker» og la til grunn at «folkeviljen gjør seg gjeldende i den grad et organ er en forsamling av samer, for samer, ved samer».

Da Samerettsutvalget ble nedsatt i 1980, var mandatet at utvalget skulle utrede et manntall for samer og representative organer for samer valgt ved direkte valg.

Under striden om utbyggingen av Kautokeino-Alta-vassdraget ble det fra regjeringshold tatt initiativ til et møte med samiske organisasjoner den 17. februar i Kautokeino. Regjeringen stilte seg der positiv til et eget folkevalgt organ for samene. Samerettsutvalget ble bedt om å prioritere dette, sammen med en bestemmelse i Grunnloven om samenes rettsstilling. [v]

Jeg lærte hvordan den norske stat – der jeg selv er en ansvarlig borger – hadde behandlet det samiske folket opp gjennom årene. Dernest ved at jeg så hvordan rettsvitenskapen – mitt eget fag – hadde marginalisert samiske rettsspørsmål.

Sametinget for å skape enighet om samiske fellesinteresser

Jeg mente også det var nødvendig å få en representativ forsamling med demokratisk legitimitet i det samiske folket, for å få en tilstrekkelig troverdig samepolitikk. Samene har, som andre folk, ulike oppfatninger om mange samfunnsmessige spørsmål, preget av indre motsetninger mellom ulike næringer, geografiske områder og ideologiske holdninger. Skulle det samiske folkets egen mening komme fram, måtte det være fra en forsamling der en åpen politisk debatt kunne føre til flertall og mindretall som var et samisk flertall og mindretall. Det samiske flertallssynet måtte komme fram i alle viktige saker. Det var derfor vesentlig at et slikt samisk sentralorgan kom på plass snarest mulig, og på den måten kunne ta del i avgjørelsen av de videre politiske og rettslige spørsmål. Den samiske, folkevalgte forsamling burde være grunnmuren i det samerettslige byggverk som nå skulle reises.

Skulle det samiske folkets egen mening komme fram, måtte det være fra en forsamling der en åpen politisk debatt kunne føre til flertall og mindretall som var et samisk flertall og mindretall.

Samisk uenighet internt

Til å begynne med var også jeg litt overrasket over hvor mye uenighet det var blant samene, men nokså snart lærte jeg hvor urealistisk det er å tro at samene skulle være enige om samfunnsmessige spørsmål. Samene har et folks samhold, men også et folks rike mangfold. De er innbyrdes uenige, som også nordmenn er. Det ble derfor for meg grunnleggende ganske tidlig at hvis samene skulle ha muligheter til selv å kunne utforme en samepolitikk, og ved det selv utforme de nødvendige virkemidler til videreføring av kulturen, måtte de ha et demokratisk organ. Det er klart det er innbyrdes motsetninger, men da måtte man få et organ som på anerkjent demokratisk måte kunne utkjempe disse spørsmålene og derved skape en troverdig samepolitikk. Men et slikt organ fantes ikke. Det var interesseorganisasjoner, kommunestyrer i de samiske områdene, utvalg og råd med ulik grad av demokratisk grunnlag, og disse ulike enhetene ga selvsagt stadig ulike svar på spørsmål som ble stilt.

Samene har et folks samhold, men også et folks rike mangfold.

Grunnlovsforankring for samiske rettigheter

Den andre hovedbjelken var en klar, grunnlovsmessig forankring av at den norske stat aksepterte et ansvar for samekulturen. Det burde fastlegges i rettsordenens mest forpliktende form som en bindende retningslinje for fremtidig samepolitikk, som kan stå som et grunnprinsipp uavhengig av skiftende regjeringer og stortingsflertall. Grunnlovfesting av statens ansvar for samisk kultur og opprettelsen av Sametinget ble det mest direkte resultatet av samerettsutvalgets innstilling. Jeg har vel også lov til å fremheve at det ble en formulering av samepolitikk generelt som lød noe annerledes enn den i alle fall delvis tidligere hadde gjort. Vi taler her om grunnprinsippene som den norske stat har å forholde seg til i forhold til det samiske folket.

Sametinget var et nytt organ i den offentlige rett og krevde en betydelig utredning og drøftelse. Av de viktigste spørsmålene var: direkte eller indirekte valg, ulike samedefinisjoner og opprettelse av samemanntall, valgkretser og mandatfordeling. Samtidig de mer allmenne, men nødvendige, hovedelementer: den historiske erfaring av samisk innflytelse i styringsverket, en ny utvikling for minoriteter og urfolk i internasjonal rett og en ny vurdering av hvordan man kan opprettholde den samiske egenart i landet og gjøre tilhørighet i dette kulturfellesskapet mest mulig likeverdig med tilhørighet i majoritetskulturen.

Grunnlovfesting av statens ansvar for samisk kultur og opprettelsen av Sametinget ble det mest direkte resultatet av samerettsutvalgets innstilling.

Spørsmålet om reglene for direkte valg til Sametinget var vanskelig. Ti medlemmer gikk inn for direkte valg knyttet til samemanntall, åtte foretrakk indirekte valg via samiske valgmenn. Selv voterte jeg for direkte valg som allmenn regel, men at de krevde et visst minimum i samemanntallet i den enkelte valgkrets av hensynet til representativitet. Den politiske behandling skar effektivt gjennom og ga direkte valg fullt gjennomslag i alle valgkretser.

Utredningen om Sametinget NOU 1984: 18

Samerettsutvalgets utredning NOU 1984: 18 utgjorde et vesentlig skritt i fremdriften av nye rettsregler og endret synet på spørsmålet om samiske rettigheter. Det var i høy grad et arbeid utført av hele utvalget, som de enkelte tok del i med sin tid og sitt betydelige engasjement. Det var den gang et fagjuridisk nybrottsarbeid. Samtidig ser man at de mellomliggende år har brakt utviklingen av dette rettsområdet videre.

Samerettsutvalgets forslag møtte sterk kritikk fra flere kanter. Det var vi forberedt på, men jeg hadde ikke ventet at motstanden fra kommunestyrene i Finnmark var så massiv som det viste seg i høringsrunden. Et meget stort flertall av kommunestyrene gikk imot både Sameting bygget på direkte valg og egen grunnlovsbestemmelse.

Etter innstillingen dro jeg rundt omkring i Finnmark, holdt foredrag og prøvde å begrunne vårt syn, men det hjalp ikke stort. Det var så sterk motvind, at i Finnmarks 19 kommuner gikk 16 fullstendig imot innstillingen, bare Kautokeino var for. Hvorfor kommunestyrene gikk så sterkt imot? Det var den samme grunnholdningen som preget et stort mindretall også i utvalget, skepsis overfor særregler for samene.

Men så kom behandlingen i Finnmark fylkesting den 4. desember 1985. Da skjedde det nesten utrolige. Etter at man hadde hatt den negative runden med høringene i kommunestyrene, så gikk fylkestinget med mer enn to tredjedels flertall inn for innstillingen i dens helhet.

Men så skjedde det noe vesentlig. Jeg tenkte at når hele Finnmark omtrent går imot, er det ikke lett for sentralmyndighetene å gjøre noe. Men så kom behandlingen i Finnmark fylkesting den 4. desember 1985. Da skjedde det nesten utrolige. Etter at man hadde hatt den negative runden med høringene i kommunestyrene, så gikk fylkestinget med mer enn to tredjedels flertall inn for innstillingen i dens helhet. Jeg husker enda den glade røsten til talsmannen Aslak Nils Sara da han ringte meg morgenen etter fylkestingets avstemning og sa: «Solen går opp over Sameland.» Jeg tror det var en milepæl i samerettens utvikling. Det gjorde den videre politiske behandlingen av Sametinget og grunnlovsvern vesentlig lettere.

Drøm i oppfyllelse

Jeg vil hele livet huske den 29. mai 1987 i Odelstinget da sameloven som etablerte Sametinget ble vedtatt. Ord som «historisk» og «stille revolusjon» klang i stortingssalen. Og selv om det også falt noen bemerkninger «der man helst ville ha koblet av seg ørene», som stortingspresident Jørgen Kosmo sa, så var det sjeldne jubelscener i Justiskomiteens møterom.

Jeg vil hele livet huske den 29. mai 1987 i Odelstinget da sameloven som etablerte Sametinget ble vedtatt. Ord som «historisk» og «stille revolusjon» klang i stortingssalen.

Da det første Sametinget åpnet i Karasjok ved en storslått seremoni, talte kongen som ved Stortingets åpning. Det var en lovutreders drøm som gikk i oppfyllelse.

Vi kan i dag vurdere ting i historiens lys og spørre: Ville det ha vært bedre om Sametinget var blitt utsatt inntil rettighetene til naturressursene var vurdert? Finnmarksloven ble vedtatt først i 2005. Jeg anser det som en lykke at et levende Sameting kunne ta aktivt del i utformingen.

Fra åpningen av Sametinget oppstod en fundamentalt ny situasjon i samepolitisk og samerettslig henseende. Det var fra dette tidspunkt ett organ – og bare ett organ – som kunne tale på det samiske folkets vegne med krav på demokratisk legitimitet. Etableringen av Sametinget var samtidig en seier for landets demokrati. 1980-årenes rettsutvikling hadde vist at det nytter, også for en minoritet, å fremme sine saker innenfor vårt beslutningssystem. [viii]

Det var en lovutreders drøm som gikk i oppfyllelse.

Samerettens historie

Sameloven av 1987, Grunnlovens sameparagraf av 1988 og Sametingets åpning i 1989 betegner et gjennombrudd for en ny samerett i Norge. Jeg vil fremheve noen grunnleggende rettstanker.

Bak sameloven, grunnlovstillegget og Sametinget står, som en inspirasjonskilde gjennom mange generasjoner, den fremsynte lappekodisillen fra 1700-tallet, som for sin tid ga samene, praktisk sett, en form for indre selvstyre i betydelig grad. Fra nyere tid lyser FNs menneskerettskonvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 som fastslår et rettsvern for en minoritets kultur som del av de internasjonalt anerkjente menneskerettigheter. En stat med en minoritet oppfyller derfor ikke sin forpliktelse ved bare rettslig likebehandling av sine borgere. Det er ganske visst et ideal, kjent fra mange erklæringer, at det skal være likestilling mellom individer. Men en etnisk og kulturell minoritet har i tillegg krav på egne, rettslige ordninger for å sikre og utvikle sin kultur og sin del av samfunnslivet.

1980-årene hadde vært et tiår med en rivende utvikling av sameretten. Det startet med Alta-krisen og et samerettsutvalg i 1980. Det ble avsluttet ved at Norge ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk den 20. juni 1990.

Og som en rettslig understrømning gjennom århundrer løper en mellomfolkelig rettstradisjon om et særskilt rettsvern for en urbefolkning. Samefolkets historie gir det en hjemstavnsrett i Norge som forsterker retten til et kultur- og miljøvern, et rettsvern som også naturlig, for å oppnå sitt formål, må omfatte det næringsmessige og økonomiske kulturgrunnlag.

Bevaring av kultur

Et endringstiår. Samene som urfolk.

1980-årene hadde vært et tiår med en rivende utvikling av sameretten. Det startet med Alta-krisen og et samerettsutvalg i 1980. Det ble avsluttet ved at Norge ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk den 20. juni 1990. Konvensjonen omtaler urfolk som folk som bebodde landet på det tidspunkt da de nåværende statsgrenser ble fastlagt, og som har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner. Spørsmålet om de kom aller først, er ikke tema når det gjelder urfolk. Men de må ha kommet tilstrekkelig tidlig til at de var et folk som var her da staten ble dannet. Hvorvidt det tidligere har vært et annet folk her, er ikke avgjørende for de folkerettslige reglene om urfolk.

Det har vært en hel del diskusjon om samene er urfolk. Diskusjonen har fortsatt også etter at ILO-konvensjonen ble gitt lovskraft ved Finnmarksloven §3. Valg av ordet «urfolk» har kanskje vært uheldig. Ordet må i nyere norsk rettsspråk anses som ensbetydende med det engelske uttrykket «indigenous people». Opprinnelig dreier det seg om en oversettelse fra det internasjonale traktatspråk, som muligens kunne vært bedre oversatt med «innfødt». For «urfolk» kan lett sende tankene i retningen mot det helt opprinnelige. Men når det er snakk om urfolks rettigheter, er det uavhengig av hvorvidt arkeologer, historikere eller andre måtte mene at det finnes noen enda tidligere.

Men de må ha kommet tilstrekkelig tidlig til at de var et folk som var her da staten ble dannet. Hvorvidt det tidligere har vært et annet folk her, er ikke avgjørende for de folkerettslige reglene om urfolk.

Urfolk i internasjonale konvensjoner

Jeg kan gjerne være med å drøfte nok en gang om man i oversettelsen til norsk burde ha funnet et annet ord. Men om samene er «indigenous people» etter folkeretten, og om det gir dem rettigheter, er ganske enkelt ikke lenger interessant å drøfte. Det er fastlagt uttrykkelig av Høyesterett for samenes vedkommende her i landet. Høyesterett har i Selbudommen av 2001 om reindriftens beiterettigheter fastslått at «det er ikke tvilsomt at samene etter denne definisjonen har status som urfolk i Norge, og at våre folkerettslige forpliktelser overfor dem etter konvensjonens artikkel 14 også gjelder i Sør-Trøndelag». Den norske stat har i mange sammenhenger i de senere år erkjent det, også internasjonalt. Da FN satte ned sitt permanente forum for urfolksspørsmål, ble den norske samen Ole Henrik Magga forumets første president. Hvis noen fortsatt vil si at samene ikke er urfolk, og at de ikke har krav på spesielt vern etter ILO-konvensjonen, så er det greiest å svare at denne taleren tar feil. Dette hører til de rettsspørsmål som er avgjort.

Men om samene er «indigenous people» etter folkeretten, og om det gir dem rettigheter, er ganske enkelt ikke lenger interessant å drøfte.

Tilbake til sameretten etter Høyesterett

Etter at Samerettsutvalget hadde fremlagt sin utredning, ba jeg om avløsning som leder i utvalget. Hvis jeg nå skulle fortsette med de neste store spørsmål knyttet til land og vann, ville jeg havne som en fast utreder og rådgiver for regjeringen i samerettslige spørsmål. Ingen dårlig bruk av resten av yrkeslivet. Men jeg hadde mine røtter på universitetet. Jeg fortsatte et års tid i utvalget og ledet arbeidet inn i det nye sporet mot Finnmarksloven. Kort etter ble jeg leder av Høyesterett. Senere kom jeg likevel flere ganger i livet tilbake til samerettens videre utvikling.

Hvis noen fortsatt vil si at samene ikke er urfolk, og at de ikke har krav på spesielt vern etter ILO-konvensjonen, så er det greiest å svare at denne taleren tar feil. Dette hører til de rettsspørsmål som er avgjort.

Da jeg fratrådte i Høyesterett sommeren 2002 var det med mye livskraft og arbeidsglede igjen og et kontor i Høyesterett. Jeg ble det jeg kaller en rettslig fritenker. Fra 2002 til 2016 satt jeg i mange statsoppnevnte komiteer eller holdt foredrag om faglige emner. Ikke sjeldent har jeg foredratt om sider av Høyesteretts virksomhet og særlig da om menneskerettigheter og ikke minst samiske rettigheter, både i Australia, Kina, Tibet, Vietnam, Sri Lanka og USA.

Jeg tok del i et norsk-svensk-finsk-samisk utvalg oppnevnt av de tre lands regjeringer og sameting for å utarbeide en nordisk samekonvensjon. Deretter ble jeg leder av et Kystfiskeutvalg, oppnevnt 2006. Utvalget tok i særlig grad opp det ennå uløste spørsmålet: hvilken rett har sjøsamene til fiske i havet. Mer om dette i kapittel 4. Her er siste ord ennå ikke sagt.

Deretter ble jeg leder av et Kystfiskeutvalg, oppnevnt 2006. Utvalget tok i særlig grad opp det ennå uløste spørsmålet: hvilken rett har sjøsamene til fiske i havet.

Sentrale dommer fra Høyesterett

Fra Høyesteretts rettspraksis om samerett siden tusenårsskiftet ønsker jeg å trekke fram tre avgjørelser:

• Selbu-dommen Rt. 2001, s. 769. En tvist mellom reindriftsutøvere Essand og Riast/Hylling reinbeitedistrikter og private grunneiere i Sør-Trøndelag. Striden stod om reindriftsutøverne hadde beiterett for sine rein på private utmarksområder innenfor reinbeitedistriktenes grenser.

Dommen fastslår at reindriftsretten er en selvstendig rett og gir viktige uttalelser om denne rettens innhold og karakter.

• Svartskogen i Troms Rt. 2001, s. 1229. Her fastlegger Høyesterett for første gang en form for eiendomsrett for områdets befolkning på grunnlag av langvarig bruk.

• Fosen-dommen av høsten 2021, der Høyesterett kom til at samene som minoritet har rett på beskyttelse av sin kultur etter FNs menneskerettighetskonvensjon.

Jeg satt selv i Høyesterett da både Selbu og Svartskogen ble behandlet.

Indre Finnmark tingrett

Hvis dette førte fram, ville det kunne være et vesentlig fremskritt, og ikke bare for samene i de tre land, men også som en ny modell for alle urfolk som lever i to eller flere stater. I beste fall ville det kunne bli en modell også for andre minoriteter med sine bosettingsområder på tvers av statsgrenser.

En viktig milepæl for sameretten var også opprettelsen av Indre Finnmark tingrett. Da den ble åpnet den 23. juni 2004, skjedde det med et ekstraordinært fremmøte av det offisielle Norge. Det var formelt sett en ordinær tingrett, men ble omtalt som «samedomstol». Domstolen var lagt til Tana bru, og jurisdiksjonsområdet omfattet de sentrale deler av Indre Finnmark, nettopp det samiske kjerneområdet. Den samiske dimensjon med hensyn til språk og oppmerksomhet overfor samiske sedvaner ville nå få bedre vilkår enn det som hadde vært vanlig ved våre domstoler.

En nordisk samekonvensjon

«Vi samer er ett folk, og rikenes grenser skal ikke bryte vårt folks fellesskap.» Dette er det samiske folkets politiske grunnsetning. Den viser den sanne nordiske ånd. Men statsgrensene skjærer gjennom samenes historiske hjemland, og statenes politikk har over årene skapt mange skillelinjer gjennom samenes samfunnsliv. Samene er urfolket i de tre nordiske statene Norge, Finland og Sverige. Jeg deltok i arbeid med en samisk konvensjon på tvers av Norden i 2003–2005. For samefolket vil en konvensjon være en styrking av folkets fellesskap, for statene en fastlegging av et felles statsansvar overfor deres felles urfolk. Samtidig ville det representere en ny type rettslig regulering – en felles lovgivning for ett folk i tre stater. Hvis dette førte fram, ville det kunne være et vesentlig fremskritt, og ikke bare for samene i de tre land, men også som en ny modell for alle urfolk som lever i to eller flere stater. I beste fall ville det kunne bli en modell også for andre minoriteter med sine bosettingsområder på tvers av statsgrenser. Arbeidet med konvensjonen vil forhåpentlig ha virkninger også for den lille samiske folkegruppen i Russland.

I 2017 ble et utkast lagt fram fra de tre landenes forhandlinger, men innvendinger fra sametingene har ført til at sametingene ikke har gitt tilslutning til konvensjonsteksten slik den foreligger.

Vi holdt våre møter i alle de tre statene. Vi kom til et enstemmig resultat som inneholdt de vesentligste grunnprinsipper og samtidig de viktigste regler for de livsområder der det kan være spørsmål om særlige rettsregler for samene. Konvensjonen er utformet for samene som et eget folk. Ikke bare for reindriftssamer eller skogssamer eller sjøsamer (kystsamer) eller andre grupper av samer. Arbeidet skal for første gang gi et felles rettsgrunnlag for samefolket, uavhengig av om den enkelte same er bosatt i, eller er statsborger i, den ene eller annen av de tre statene. Hvis arbeidet lykkes i den politiske prosess, blir det en allsamisk rettsdannelse – et grunnlagsdokument for en selvbestemmelse etter folkeretten med et rettsfellesskap for det samiske folket. Denne felles rettsregulering for ett folk i tre ulike stater møtte tidlig en internasjonal interesse, og forslaget ble lagt fram i 2005. [ix]

I 2017 ble et utkast lagt fram fra de tre landenes forhandlinger, men innvendinger fra sametingene har ført til at sametingene ikke har gitt tilslutning til konvensjonsteksten slik den foreligger.

For meg personlig har arbeidet med den nordiske samekonvensjonen hatt en viktig plass i livet. Samerett og nordisk rettssamarbeid har stått høyt på min ønskeliste over arbeidsoppgaver. Dessverre er konvensjonen i skrivende stund ennå ikke ratifisert i de tre land.

Folkeretten og sameretten

Sammenliknet med da jeg begynte mitt arbeid med sameretten, er verden blitt helt annerledes 40 år senere. Prinsipper som urfolksrett, folkevalgt sameting, grunnlovsvern for samekulturen, selvbestemmelse, statsansvar for positive særtiltak, respekt for sameflagget, forhandlingsrett, ILO konvensjonens landrettigheter og en felles rett for samefolket i de tre stater hadde før vært fjerne visjoner. 40 år senere behandler man ikke bare selve prinsippene, men også de nærmere konsekvenser av prinsippene. Det har vært en av mitt livs store opplevelser å se kraften i denne fremgangen for sameretten og samefolket.

40 år senere behandler man ikke bare selve prinsippene, men også de nærmere konsekvenser av prinsippene. Det har vært en av mitt livs store opplevelser å se kraften i denne fremgangen for sameretten og samefolket.

Samefolkets kultur er utsatt for sterke påkjenninger fra verden omkring. Men det er her i de nordiske land at folket og kulturen hører hjemme. Norge, Sverige og Finland har ansvaret for rammevilkårene. De samiske rettigheter er en viktig del av disse vilkårene. En nordisk samekonvensjon vil ikke løse alle problemer. Men den vil gi et vesentlig bidrag til å sikre og utvikle disse rettighetene.

Til den debatt som pågår, vil jeg særlig peke på bestemmelsen om de marine ressurser. Utkastet fra regjeringene har tatt lite hensyn til innstillingen fra Kystfiskeutvalget om at sjøsamene (kystsamene) har, på grunnlag av historisk bruk og folkerettens regler om urfolk og minoriteter, en rett til fiske i havet.

Fra folkebevegelse til statsorgan

Den gang jeg møtte samene, var det som en folkebevegelse, organisert på etnisk grunnlag, som krevde rettigheter som et folk. En slik bevegelsen var ikke norske myndigheter kjent med. Samene gikk til sultestreik, okkuperte statsministerens kontor, lenket seg sammen for å hindre bygging av kraftverk og henvendte seg til utlandet med rop om hjelp. Deres aksjon fikk støtte i deler av norsk opinion, og mange frivillige lenket seg sammen med dem i sympati. Men kraftverket ble bygd ferdig.

Nå er samerett blitt et anerkjent akademisk fag ved våre universiteter. Man tar eksamener og skriver avhandlinger i faget.

Den samiske folkebevegelsen var den gang organisert i to store foreninger: Norske Samers Riksforbund (NSR) og Norske Reindriftsamers Landsforbund (NRL). [x]

Da Samerettsutvalget ble oppnevnt i 1980, var det meget sparsomt med litteratur omkring kjernespørsmålet samiske rettigheter. Det var ikke allment anerkjent at slike rettigheter forelå utenfor reindriften. Nå er samerett blitt et anerkjent akademisk fag ved våre universiteter. Man tar eksamener og skriver avhandlinger i faget. Samer fra de nordiske land er en kraft i det internasjonale faglige og politiske arbeid for urfolks rettigheter.

Den samiske leder fremfor noen i denne utviklingstiden er Ole Henrik Magga. Han vokste opp i et småbruk på Finnmarksvidda rundt 30 kilometer fra Kautokeino, og i begynnelsen forstod han lite av det som ble undervist på skolen som var norskspråklig. Vi var fremdeles i fornorskningsperioden. Siden ble han språkforsker og professor ved Universitetet i Oslo i 1987 og Samisk høgskole. Magga var leder av NSR da Altastriden startet. Han ble siden den første president i Sametinget og senere den første president i FNs United Nations Permanent Forum on Indigenous Issues (UNPFII).

Magga la grunnlag for en tillitspolitikk i forholdet mellom samene og resten av samfunnet. Fra mitt ståsted vil jeg si at han var en historisk lykke, ikke bare for det samiske folket, men for hele landet Norge.

Da det samiske folk reiste seg etter hundre års tvungen fornorskning, maktet Ole Henrik Magga å målbære folkets tanker og krav med kraft. Samtidig var han statsmannen som skapte tillit der han stod fram. Magga la grunnlag for en tillitspolitikk i forholdet mellom samene og resten av samfunnet. Fra mitt ståsted vil jeg si at han var en historisk lykke, ikke bare for det samiske folket, men for hele landet Norge. De nødvendige politiske endringer skjedde relativt raskt og uten alvorlig voldsbruk. Hans arbeid strakte seg også gjennom FN til urfolk over hele verden.

Verden utenfor og samene

Samene var også tidlig med i internasjonalt samarbeid for urfolk. Ved opprettelsen av urfolkenes eget organ i FN i 2000 – UN Permanent Forum on Indigenous Issue – ble, som nevnt, Ole Henrik Magga valgt som den første president. Oppgaven er i første rekke å være et åpent debattforum for urfolks spørsmål. Det er et forum for den politiske ytringsfriheten, og det har lyktes dem.

I det store og hele har sameretten i Norge og urfolkretten gjort store fremskritt i min tid som professor, dommer og rettstenker. Det gleder meg stort, det har vært et fremskritt for verden og jeg håper jeg har gitt mitt beskjedne bidrag til den utviklingen. Nå må nye generasjoner ta stafettpinnen videre.

Teksten er tredje del av Carsten Smiths memoarer, «Dømmekraft og drømmekraft», som kommer i ni deler.

Forfatteren vil takke Kirsti Strøm Bull, Else Lund, Wenche Blix Gundersen, Ingolf Vislie, Merete Smith, Frode Elgesem, Carine Smith Ihenacho og Terese Smith Ulseth for kritiske kommentarer til manus og først og fremst takker han sin kjæreste og ektefelle Lucy Smith som oppmuntret ham til å skrive denne fortellingen.

Carsten Smiths utgitte bøker

• Carsten Smiths biografi: Dømmekraft og drømmekraft Kapittel 2 Menneskerettsrevolusjonen i norsk rett

• Carsten Smiths biografi: Dømmekraft og Drømmekraft Kapittel 1 Høyesterett som prejudikatdomstol

• 1953 Erstatning og trygd (med Birger Stuevold Lassen og Ingolf A. Vislie)

• 1962 Solidaritet og regress i erstatningsretten

• 1962 Hovedpunkter i formueretten (med W.E. von Eyben)

• 1962 Proceedings and Premises

• 1963 Garantioppgjør. Garantirett I

  

• 1963 Studier i garantiretten. Garantirett II.

• Dømmekraft og drømmekraft Kapittel 2 Menneskerettsrevolusjonen i norsk rett

• 1964 Forelesninger over kausjonsrett (ved O. Leira, E.S. Lund og E.C. Stolz)

• Carsten Smiths biografi: Dømmekraft og Drømmekraft Kapittel 1 Høyesterett som prejudikatdomstol

• 1969 Nordisk rettsdebatt (red.)

• 1970 Forelesninger over kausjonsrett. 2. utg. (ved Hans Flock)

• 1975 Notater i bank- og pengeretten. 3. utg. 1979

  

• 1976 Garantikrav og garantistvern. Garantirett III.

• Dømmekraft og drømmekraft Kapittel 2 Menneskerettsrevolusjonen i norsk rett

• 1978 Statsliv og rettsteori

• 1979 Kredittliv og rettsteori

• 1980 Bankrett og statsstyre

• 1982 Norsk rett og folkeretten (med Lucy Smith)

• 1992 Rettstenkning i samtiden

• 1996 Loven og livet

  

• 1997 Kausjonsrett. 3. utg. (ved Marianne Olssøn og Terese Smith)

• 2012 Dommersyn utenfor dommen (begrenset tilgang)

• 2022 Dømmekraft og drømmekraft (digital publisering)

Øvrig litteratur:

• Festskrift til Carsten Smith, 2002 (begrenset tilgang)

Fotnoter Carsten Smiths Dømmekraft og drømmekraft kapittel 3

[i] Offentliggjort i Rett og rettssal. Festskrift til Rolv Ryssdal (1984), s. 453 flg. Gjengitt i Rettstenkning i samtiden (1992) med enkelte tilleggsmerknader, s. 24 flg.

[ii] Prop. 79 L (2014–2015). Endringer i politiloven (bistand fra Forsvaret), s. 8.

[iii] Bygger på samtale med Thorvald Stoltenberg. Han har godkjent fremstillingen.

[iv] Prop. 79 L (2014–2015). Endringer i politiloven (bistand fra Forsvaret), s. 8–9.

[v] Utvalget vedtok å følge denne anmodningen. Men flere av utvalgets medlemmer reiste senere spørsmål om å revurdere dette arbeidsprogrammet, særlig begrunnet i at rettighetene til land og vann var det primære problemet i mandatet, og i utvalgets utredning av 1984 ga åtte av de atten medlemmene uttrykk for at de anså prioriteringen av grunnlovs- og organspørsmålene for uheldig.

[viii] «A Scandinavian Perspective on Constitutional and International Human Rights». I Dommersyn utenfor dommen (2012), s. 133.

[ix] Etter fremleggelsen av ideen om nordisk samekonvensjon i 2005 gikk det dessverre lang tid som uten begeistring fra de tre nordiske regjeringene. Først i 2010 begynte forhandlingene om konvensjonen. Bestemmelsene i utkastet utgjør mer enn femti artikler, der tusen tråder binder dem til livets ofte vanskelige realiteter. Jeg husker særlig bidragene fra den svenske dommeren i Högsta domstolen justitierådet Hans Danelius og den finske professoren Martin Scheinin. Noen prinsipielle synspunkter har fått sin plass i en fortale, blant annet at det samiske folket har en egen kultur og eget samfunnsliv med egen historie, egne tradisjoner, eget språk, egne næringer og egne fremtidsvisjoner. Samtidig fremheves, fra sametingenes side, noen grunnsetninger, blant andre det samiske folkets ønske, vilje og rett til å ta ansvar for utviklingen av egen fremtid og prinsippet om statenes territorielle integritet, det vil si at samene skal leve som et folk innenfor de tre statene.

Konvensjonens formål er slike rettigheter for samefolket at det kan utvikle sitt språk, sin kultur, sine næringer og sitt samfunnsliv – og som et viktig tillegg: med minst mulig hinder av landegrensene. Dette står som en fanebestemmelse. I det videre innhold tegner det seg tre hovedlinjer: samefolkets allmenne rettigheter, spesielle rettigheter som følger av stillingen som urfolk og som minoritet og spørsmål som skyldes statsgrensenes splitting av sameland og de ulike rettsordninger i de tre stater.

[x] I 1979 ble Samenes Landsforbund stiftet som en motvekt til disse to, men har ikke lenger noen kraft. Etter at Sametinget ble valgt for første gang, utøver samene sin politiske innflytelse først og fremst gjennom Sametinget. Der stiller også politiske landspartier som Arbeiderpartiet og Høyre likt med mindre samiske partier. NSR har gjennom årene vært en hovedkraft i Sametinget.