Jussens helter

av Hans Petter Graver

En serie i tolv deler om jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav.

Dommeren i Scottsboro-saken

RETT, MEN IKKE RETTFERDIG: Tiltalte i «Scottsboro-saken» i retssalen i Decatur, Alabama i 1933. Saken var på noen måter en forløper til borgerrettighetsbevegelsen i USA. Foto: The Cleveland Memory Project

James Edwin Horton dømte i en profilert gjengvoldtektsak i Decatur, Alabama i 1933, og tok en upopulær avgjørelse. Det kostet ham karrieren – men ga ham en plass i juss-historien.

Artikkelen er første kapittel i serien «Jussens helter» på Juridika Innsikt.

Hans Petter Graver vil i løpet av 2019 presentere leserne for tolv utvalgte juss-helter – jurister som har forsvart rettsstaten under press og tatt upopulære eller vanskelige avgjørelser for å sikre rettsikkerhet.

I 1933 var den amerikanske økonomien raskt på vei ned mens antallet lynsjinger av svarte amerikanere i sørstatene på vei opp.

Av og til kan en dommer stå under et voldsomt press for å bryte med det han vet er lov og rett, ikke minst hvis både staten, alle høyere domstoler, alle kolleger, det meste av pressen og hele det gode selskap trekker i samme retning.

I Decatur i Alabama, en liten by i sørstatene i USA, ble en dommer utsatt for dette presset i 1933.

Historien om tingrettsdommeren James Edwin Horton, som dømte i saken om Scottsboro-guttene på 1930-tallet, er historien om en jurist som satte sin egen karriere og til med sine egne fordommer til side for å leve opp til idealet om at samfunnet må styres av rettsprinsipper.

I 1933 var den amerikanske økonomien raskt på vei ned mens antallet lynsjinger av svarte amerikanere i sørstatene på vei opp. Faktisk hadde antallet lynsjinger tredoblet seg i Alabama siden årene før den økonomiske depresjonen startet i 1929, og den økonomiske depresjonen var på sitt verste.

Ble en svart amerikaner i sørstatene beskyldt for seksuell omgang med eller voldtekt av en hvit kvinne, var en brutal død nesten sikker – enten ble han lynsjet av en opphisset menneskemengde, eller så ble han dømt til døden. Forsøk på å bevise uskyld var nesten alltid fåfengt.

Historien om «Scottsboro-guttene» startet som en slik historie. Men den skulle ende annerledes på grunn av én dommers valg.

Landstrykerkamp på et godstog

Om morgenen 25. mars 1931 gikk en gruppe svarte landstrykere om bord et godstog i Chattanooga i Tennessee. En krangel mellom dem og en gruppe hvite blindpassasjerer og landstrykere allerede om bord på toget, førte til at de hvite landstrykerne ble jaget av toget. De klaget da sin sak til stasjonsbetjeningen og den lokale sheriffen samlet en gruppe frivillige og startet en jakt på den svarte gjengen som hadde vært på toget.

Ni svarte gutter og unge menn ble arrestert. De to yngste var tolv og tretten år gamle. Men sheriffen fant også to hvite kvinner på toget. Alle ble brakt til byen Scottsboro.

De to kvinnene fryktet å bli anklaget for å ha krysset delstatsgrenser for å tilby seksuelle tjenester. For å komme anklager i forkjøpet beskyldte de to hvite kvinnene straks de ni svarte mennene for massevoldtekt. Kvinnene mente de var blitt holdt nede, slått og truet med pistol. De avga forklaringer til sheriffen og ble undersøkt av to forskjellige leger, men legene fant ikke sår eller andre tegn på voldtekt, og den sæd de fant i dem, besto av for lengst døde sædceller.

ANKLAGET FOR VOLDTEKT: De tiltalte i saken ble omtalt som «Scottsboro-gjengen». Foto: Michael Schwartz Library / The Cleveland Memory Project

En forfyllet eiendomsmegler og en senil advokat

En stor menneskemengde samlet seg da ryktet om anklagen sivet ut. De krevde å få de ni menn og gutter utlevert, men de ble stanset av sheriffen, som tilkalte nasjonalgarden for å hindre lynsjing. Saken endte dermed i rettssalen en uke senere.

Ingen av byens advokater ville påta seg forsvareroppdraget, så dommeren utkommanderte en pensjonert og delvis senil advokat. En del bekymrede svarte borgere i byen kontaktet en forfyllet eiendomsmegler i Chattanooga og fikk ham til å bistå. De to forsvarerne fikk ikke mulighet til å se sakens dokumenter på forhånd og fikk bare en halvtimes samtale med klientene før den første saken startet.

Mens forhandlingene pågikk, var det utenfor rettslokalene en rasende og støyende menneskemengde på halvannet tusen mennesker, som ble holdt i sjakk av nasjonalgardens væpnede tropper. Da juryen i den første saken kom tilbake med sin kjennelse om skyldig, jublet og feiret massene mens juryen i den andre saken hørte på. Alle bortsett fra én av de tiltalte som så vidt hadde fylt tretten år, ble dømt til å dø i den elektriske stol. Saken ble anket til Alabamas høyesterett, som stadfestet dommene. Da den gikk videre til USAs høyesterett, ble dommene opphevet fordi de tiltalte ikke hadde fått tilgang til kvalifiserte forsvarere.

Dermed var det duket for runde nummer to i den samme saken. Statsadvokaten begynte saken på ny.

Kommunistpartiet gjør saken internasjonal

Det er her dommer James Edwin Horton kommer inn. Han var dommer i den lille byen Decatur, der de to kvinnene kom fra. I mellomtiden hadde det amerikanske kommunistpartiet engasjert seg på vegne av de «undertrykte svarte arbeiderne». Flere av mødrene til de tiltalte ble sendt på turne i Europa og USA for å samle støtte og sympati.

Saken ble et eksempel på borgerskapets undertrykkelse av den fattige arbeiderklassen og overgrep mot den svarte befolkningen. Det strømmet inn støttebrev til presidenten og guvernøren, blant annet fra Albert Einstein, Thomas Mann og H.G. Wells. Også norske aviser rapporterte om sakene.

Støtten ble i Alabama oppfattet som kommunistisk undergravingsvirksomhet finansiert av Moskva og «jødepenger». Til slutt ble hele saken et bilde på forskjellene på nord- og sørstatene i USA.

Kommunistpartiet engasjerte en ung stjerneadvokat fra New York, Samuel Leibowitz. Leibowitz begjærte saken overført til en annen by fordi det umulig kunne bli en rettferdig rettergang i Scottsboro. Dermed ble den sendt til Decatur. Leibowitz, de tiltalte og dommeren fikk alle drapstrusler under rettssaken.

Kjennelsen ble oppfattet som en reaksjon på at utenforstående, rike, radikale jøder fra nord skulle fortelle folk i sør om rett og moral.

Universitetsutdannet dommer fra slavefarm

Om ettermiddagen 27. mars 1933 åpnet rettsforhandlingene i Decatur. Rettssalens 425 tilskuerplasser var fylt opp og det var satt av en egen benk med bord til journalister fra prominente redaksjoner som Associated Press, New York Times og Daily Worker. Det sto kø av folk i korridorene og langt utenfor rettslokalet. I juryen satt tolv hvite, lokale menn fordi svarte i praksis var utelukket fra å sitte i jury.

Dommeren var også hvit. Han het James Edwin Horton. Horton var rank og mager og nesten to meter høy. Aktor i saken, Thomas Knight, fortalte senere at folk mente dommeren minnet om Abraham Lincoln.

Horton kom fra en gammel sørstatsfamilie og var utdannet ved et universitet i Tennessee. På den tiden var det uvanlig at advokater og dommere hadde juridisk utdannelse på universitetsnivå. Horton var vokst opp på en storgård med slaver og mente det var riktig å holde svarte og hvite adskilt. Men han mente at de hvite hadde forpliktelser overfor de svarte, blant annet å sørge for at rettsapparatet ga dem en rettferdig behandling.

Tvil om anklagen

Saken mot den første av de ni tiltalte varte ikke lenge før Horton syntes at det var noe som ikke stemte. Tvil om anklagen oppsto allerede under forklaringen til den første fornærmede. Bare den ene av de to legene stilte som ekspertvitne. To dager ut i forhandlingene oppsøkte den andre legen dommeren. Han fortalte at han hadde sagt til kvinnene da han undersøkte dem, at de løy. De hadde bare ledd ham opp i ansiktet. Men legen ville ikke si det i retten fordi han fryktet at han da aldri ville kunne komme tilbake som lege i distriktet. Horton vurderte om han skulle tvinge legen til å vitne eller avbryte rettssaken, men stolte på at juryen ville frikjenne med så tynt bevisgrunnlag.

I sin rettsbelæring til juryen pekte dommer Horton på at forklaringene til de to kvinnene var selvmotsigende, og at de andre bevisene i saken viste at de vitnet falskt. Han roste juryen som hederlige, rettskafne og forstandige menn. Det er ikke rettens oppgave å dømme advokatene, sa han, heller ikke å la seg påvirke av om tiltalte er svart eller hvit.

Aktor prosederte på at «rettferdighet i Alabama ikke kan kjøpes for jødepenger fra New York!», og det ble brent kors over hele delstaten den påfølgende natten. Leibowitz formante juryen til å avgjøre saken på grunnlag av de bevisene som var lagt frem. Juryen, som kom leende og spøkende inn fra sin samling mellom lørdag og søndag, kom like fullt til skyldig og satte straffen til døden i den elektriske stol.

Flere fra Alabamas hvite elite erkjente at bevisene var tynne.

New York-eliten

Enhver jury i sørstatene på den tiden måtte dømme en svart mann som ble gjenstand for anklager om voldtekt fra en hvit kvinne, uansett hennes sosiale rang og anseelse. Kjennelsen ble oppfattet som en betimelig reaksjon på at utenforstående, rike, radikale jøder fra nord skulle fortelle folk i sør om rett og moral. En frifinnelse ville vært en farlig kile inn i Alabamas sosiale struktur. Leibowitz på sin side var oppgitt og kalte juryen «hyklere» med «firkantede fjes og bulende froskeøyne, og en sprekk til munn som det renner snusspytt fra».

Uken etter begjærte forsvarerne ny sak for den dødsdømte, og Horton avsa kjennelse på utsettelse av henrettelsen inntil det spørsmålet var avgjort. Så utsatte han resten av sakene mot de andre på ubestemt tid, til stemningen i den lokale befolkningen hadde roet seg ned.

Horton ba statsadvokat Knight om å droppe sakene mot de andre tiltalte. Knight hadde ambisjoner om å bli guvernør og nektet. En dommer hadde mulighet til å sette en fellende jurykjennelse til side, men å gjøre det i en så alvorlig sak som en voldtektssak var nesten utenkelig. Å rokke ved juryens kjennelse i denne saken ville dessuten være en innrømmelse overfor kommunistene, mente aktor. Han advarte Horton om at han ikke ville bli gjenvalgt om han satte kjennelsen til side. Til det svarte dommeren: «Hva har det med saken å gjøre?»

Dommer James Edward Horton på sitt kontor. Foto: Michael Schwartz Library / The Cleveland Memory Project

Dommeren som sjokkerte sin stand

Da retten ble satt igjen, leste dommeren opp en erklæring hvor han gjennomgikk bevisene i saken og påviste at det umulig kunne ha funnet sted noen voldtekt av de to kvinnene. Han gjennomgikk bevisene skritt for skritt og plukket dem fra hverandre:

Hvordan kunne kvinnene ha vært utsatt for brutale voldtekter når det ikke var en skramme på dem? Hvorfor ble det ikke funnet fersk sæd på dem? Hvorfor var de ikke hysteriske eller gråt de ikke da sheriffen og hans menn fant dem på toget? Hvorfor hadde et vitne som påsto å ha sett voldtekten, forklart at de to kvinnene hadde kjoler, når de faktisk var kledd i overaller?

Slik fortsatte han til han konkluderte med å oppheve juryens kjennelse.

Statsadvokaten kunngjorde umiddelbart at han ville ta ut ny tiltale. Horton ble hyllet som en rettskaffen dommer av rikspressen, men ble hudflettet hjemme. Han ble utsatt for harde angrep i sørstatspressen og beskyldt for å ha «ryggrad som en agnmark» og for å søke personlig anerkjennelse på bekostning av samfunnets interesser. «Du henvender deg til en ærestribune av negerelskende fordomsfulle folk i stedet for skikkelige sørstatsfolk», ble han møtt med. «Du tenker på deg selv i stedet for på å utmåle rettferdighet.»

Flere fra Alabamas hvite elite erkjente at bevisene var tynne, men insisterte på at om man lot disse svarte mennene gå fri fra en voldtektsanklage, ville ingen hvite kvinner i delstaten være trygge i fremtiden. Noen av dem som støttet Horton, blant andre en sosiologiprofessor, fikk ikke fornyet kontrakten sin med universitetet, og en rabbiner som støttet ham, måtte forlate jobben. Horton ble fjernet fra videre behandling av sakene. Den nye dommeren avviste å gi Patterson en ny rettssak, og de andre åtte ble alle dømt. Igjen gikk anken til Alabamas høyesterett, som støttet den lokale domfellelsen. På nytt ble de brakt inn for USAs høyesterett. Høyesterett opphevet domfellelsene igjen, denne gangen med den begrunnelse at juryordningen i Alabama utelukket svarte fra å delta i juryer.

I evig eksil fra dommergjerningen

Horton tapte valget om dommerstillingen da hans periode løp ut. Egentlig hadde han ikke engang tenkt å stille, men han ble overtalt av den lokale advokatstanden, som støttet hans kandidatur sterkt. Han trakk seg tilbake

fra advokatpraksisen, til familiegården som han drev til han døde i 1973, 95 år gammel. Statsadvokat Knight ble valgt til guvernør i samme valget som Horton tapte dommerstillingen.

Likevel tok han saken da tiltalen startet en tredje gang. Knight tok permisjon fra guvernørstillingen for personlig å føre den. Han droppet sakene mot de fire yngste av de tiltalte. Knight selv døde før de andre sakene kom for retten. De ble ført av hans etterfølger, og de fem tiltalte ble alle dømt til langvarige fengselsstraffer, men ikke til døden.

Saken viser at en tiltalt som har hele samfunnet mot seg

Hva gjør Horton til en juridisk helt?

Dommer Horton hadde retten på sin side. Han gjorde det som en dommer skal gjøre. Han bestrebet seg på å gi de tiltalte mulighet til å føre et effektivt forsvar mot anklagene mot seg, han formante juryen om å holde seg til bevisene, og han opphevet en kjennelse som åpenbart stred mot de fakta som var lagt frem under rettssaken. Han mente at enhver har krav på en rettferdig rettergang uavhengig av hudfarge, og han levde opp til dette i praksis. Det skulle ikke være noe bemerkelsesverdig over det.

Men dommer Horton kommer i et annet lys når man sammenligner ham med de andre aktørene i sakene. Den holdningen han representerte, var han alene om blant alle dommerne i Alabama som kom i befatning med rettssakene, både i første instans og i delstatens høyesterett. Selv to runder i USAs høyesterett fikk ikke Alabamas dommere til å forandre innstilling.

Stod imot eget syn og folkemeningen

Vi ser av dette at James Edwin Horton ikke var en vanlig dommer, han var tvert imot i bokstavelig forstand enestående.

Horton trosset både sine kolleger og folkemeningen. Han lot ikke sitt borgerlige og konservative syn eller sin rasistiske grunnholdning, som sa at svarte ikke kunne inkluderes i de hvites samfunn, affisere sin dommergjerning. Det var åpenbart for alle at kommunistene brukte saken for å spre sosial uro og knuse samfunnsstrukturen i sørstatene.

Hortons likesinnede i den «liberale» hvite eliten mente at straff var nødvendig for å beskytte hvite kvinner fra overgrep av farlige svarte menn. Hele samfunnet, inkludert rettsapparatet, var innrettet på å gi denne beskyttelsen. Horton, derimot, mente at rettssikkerheten er for alle, og at det i en rettssak bare er rettssikkerheten som teller. Det er tankevekkende og bemerkelsesverdig at ikke flere av Alabamas dommere og ansvarlige i påtalemyndigheten delte dette synet. Det var modig å kjempe så kraftig for retten til rettssikkerhet på tvers av oppfatningen til både likesinnede og folkemeningen, særlig i en så opprørende og politisk betent sak som saken mot Scottsboro-guttene.

Saken viser at en tiltalt som har hele samfunnet mot seg, ikke alltid kan stole på at rettsapparatet følger loven eller lar rettferdigheten skje fyllest. For at vi skal kunne stole på det, trenger vi flere rettskafne og modige dommere som James Edwin Horton.

Kilder:

  • Manfred Berg, Popular Justice: A History of Lynching in America , 2011.
  • Dan T. Carter, Scottsboro: A Tragedy of the American South , 2007.
  • Douglass O. Linder, Without Fear or Favor: Judge James Edwin Horton and the Trial of the «Scottsboro Boys» , 2000.