Jussens helter

av Hans Petter Graver

En serie i tolv deler om jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav.

Hitlers ulydige byråkrat

HOLOCAUST-JURIST: Advokaten og byråkraten Hans Calmeyer er en juridisk helt. Calmeyer løp en stor risiko for å kunne redde tusener av mennesker fra jødeutryddelse i Nederland. Her deporteres jøder fra Westerbork til Auschwitz i 1942/43. Foto: Alamy.

Den tyske advokaten og byråkraten Hans Calmeyer får snart sitt eget museum i Tyskland. «Jussens svar på Schindler» reddet tusenvis av mennesker fra masseutryddelse ved å godta falske bevis og finne små hull i loven som begrenset jødedeportasjonene i Nederland.

Artikkelen er andre kapittel i serien «Jussens helter». Hans Petter Graver vil i løpet av 2019 presentere leserne for tolv utvalgte jusshelter – jurister som har forsvart rettsstaten under press.

SABOTERTE STILLE: Den tyske advokaten og juristen Hans Calmeyer administrerte Hitlers jødekontor i Nederland. I all hemmelighet brukte han unntaksregler for å redde minst 3500 mennesker fra å bli sendt til døden i konsentrasjonsleir. Foto: Erich Maria Remarque-Friedenszentrum.

Som sjef for det tyske Rikskommissariatets jødekontor i Nederland sørget den tyske advokaten, kontorsjefen og eksperten på Nazi-Tysklands raselover Hans Calmeyer for å massedeportere over 100 000 jøder. Samtidig håndplukket han nøye ansatte som så gjennom fingrene på nesten enhver søknad til hans kontor om å bli «arisk» og unngå deportasjon. Han innførte også forordninger som reduserte definisjonen av hvem som skulle regnes som «jøde».

SS var hele krigen mistenksomme overfor den tilsynelatende regimelojale byråkraten som fra 1942 til 1944 lot så mange «Calmeyer-jøder» slippe deportering. Calmeyer måtte derfor gå en hårfin balansegang. Prisen for å kunne redde mennesker uten å bli avslørt var å sende andre mennesker i døden. Mislyktes skuespillet, ville ikke bare Calmeyer og hans folk selv bli straffet: Alle de tusener de hadde reddet til da, ville havnet i konsentrasjonsleir likevel.

Satt på prøve under krigen

Jeg har valgt ut Calmeyer som en av tolv i min serie om jurister som har stått opp som helter for rettsstaten. I første kapittel skrev jeg om den amerikanske dommeren James Edwin Horton i Scottsboro-saken i USA på 1930-tallet. Nå har vi flyttet oss et tiår frem i tid, til et Tyskland og et tyskokkupert Europa under Hitler. Det er et Europa som skal renses for jøder.

SS var hele krigen mistenksomme overfor den tilsynelatende regimelojale byråkraten.

Nazi-Tysklands jødeforfølgelse og aktive undertrykking av flere minoriteter var en tid der mange folk i vanlige jobber ble satt på etisk prøve. Ikke minst gjelder det mange dommere, advokater og statsansatte jurister, som oftere enn mange kan settes under ekstra hardt etisk press. Som leder av et av Hitlers jødekontorer ble juristen Calmeyer sittende med et tilnærmet umulig etisk dilemma. Han kunne redde alle som det kunne sås tvil om «jødiskheten» til, fra konsentrasjonsleir. Men dette bare om han deporterte alle det ikke var tvil om. Enda han visste hva han sendte dem til.

Schindler vs. Calmeyer

De som har sett den berømte Steven Spielberg-filmen om Oscar Schindler, vil kjenne igjen problematikken. Den tyske fabrikkeieren Schindler reddet jøder fra konsentrasjonsleir ved å ansette dem og utnytte dem som ubetalt arbeidskraft i fabrikken. Hans Calmeyer har nesten gått i glemmeboken, selv om han reddet tre ganger så mange mennesker som Schindler. Først og fremst skyldes det naturligvis Hollywood-filmen. Men kanskje skyldes det også at Schindler var en sjarmerende eventyrer og forretningsmann, mens Calmeyer fremsto som en arrogant og litt kjedelig byråkrat. Calmeyer var som jurist ekspert på de beryktede Nürnberglovene, de tyske raselovene av 1935. Han havnet ufrivillig midt i sitt livs dramatiske etiske valg. Først og fremst søkte han seg nok til en stilling ved den sentrale tyske administrasjonen i et okkupert land fordi han ville bort fra sin kjedelige tilværelse som underordnet byråkrat i luftforsvaret.

Schindler var en sjarmerende eventyrer og forretningsmann, mens Calmeyer fremsto som en arrogant og litt kjedelig byråkrat.

Juss av slektsgransking

Jødeforfølgelsen starter med raselovene. Det var en juss basert på kvasivitenskapelig slektsgransking for å avgjøre hvem som var jøde. Definisjonen var basert på blod, ikke tro. I Berlin hadde man et stort kontor med profesjonelle historikere som greide ut om folks rasemessige tilhørighet, og skarpe tyske jurister hadde skrevet kommentarutgaven til Nürnberglovene.

Under krigen utvidet man jussen til land under tysk dominans. I land som SS styrte, særlig i øst, brydde man seg lite med teorien, men i noen land ble spørsmålet håndtert av forvaltningssystemer fulle av jurister. Det ble ført en omfattende forvaltningspraksis og rettspraksis som dreide seg om materielle og prosessuelle kriterier. Særlig i Frankrike, Italia og Nederland var det opp til jurister å avgjøre hvem som var jøder, for deretter å frata disse deres status som rettssubjekter.

I Nederland var situasjonen ekstra brutal. Landet hadde en stor jødisk befolkning på rundt 140 000 personer da tyskerne rykket inn. Tre av fire av dem ble deportert og drept i løpet av krigen – den høyeste andelen av alle vesteuropeiske land. En av dem var den senere kjente ungjenta Anne Frank. Frank skrev dagbok mens hun skjulte seg for kontoret Calmeyer ledet. Nederland, som Norge, hadde sivilt styre under okkupasjonen med et rikskommissariat. Dette ga SS og nazipartiet et friere spillerom enn i de landene hvor det var militæret som styrte, som i Danmark og Belgia.

Jurister i effektiv jødeforfølgelse

Nederlandske myndigheter hjalp til med registrering og utstedelse av identitetskort, mens politiet hjalp til med oppsamling av jøder for deportasjon og jakt på «forsvunne» jøder. Tyskernes hensynsløse effektivitet blandet med villig bistand fra sivile førte til en massiv jødeutryddelse. Nederland hadde dessuten ingen naboland jøder kunne flykte i trygghet til. Dessuten deporterte man ikke bare ektepar med to jøder, men også jødiske menn som var gift med ikke-jødiske kvinner. Rikskommissariatets jødekontor under Calmeyer sørget til sammen for å registrere og deportere 107 000 menn, kvinner og barn. Og likevel klarte han å redde flere enn kanskje noen annen enkeltperson. Hvordan kom han dit? Hvem var denne mannen jeg har valgt å vie en plass blant jussens helter?

Hans Calmeyer har nesten gått i glemmeboken, selv om han reddet tre ganger så mange mennesker som Schindler.

Raske biler og ølkjellerkupp

Hans Calmeyer ble født i 1903 i Niedersachsen nordvest i Tyskland som yngste sønn av en dommer. Hans to eldre brødre døde i første verdenskrig, og Calmeyer ble medlem av et høyrenasjonalt frikorps. Han deltok i Hitlers mislykkede ølkjellerkupp i Bayern i 1923. Etterpå tok han jussen og etablerte seg som advokat. Men han var ingen forutsigbar Hitler-tilhenger. Da nazister og kommunister brakte sammen i gateslag, forsvarte han kommunistene i retten. Han hadde en jødisk kontordame. Han mistet til og med advokatbevillingen da nazistene kom til makten. Men han fikk den tilbake året etter, da han hadde meldt seg inn i nazistenes motorklubb fordi han elsket raske biler. Advokat Calmeyer var rett og slett en bohem og en person som gikk mot strømmen.

Fulljøder, halvjøder og ariske

Da Tyskland 10. mai 1940 overfalt Nederland, fulgte Calmeyer med som etterretningssoldat i luftforsvaret. Han ble plassert på et kontor i byen Dordrecht, hvor han raskt kjedet seg. Han søkte seg derfor straks til en jobb i Rikskommissariatet, hvor en bekjent fra hjembyen var avdelingssjef. Han fikk jobb, og steg raskt i gradene til kontorsjef og fikk ansvar for en forordning om registreringsplikt for jøder i Nederland etter raselovene fra 1935. Utgangspunktet var besteforeldrenes status. Personer med tre eller fire jødiske besteforeldre var «fulljøder». De med to eller én jødisk besteforelder var «halvjøder», og de som ikke hadde noen besteforeldrene som var jøder, var «ariske».

Som støtte for uriktig kategorisering som jøde ble det lagt frem både legeerklæringer om blodtype, dokumenter fra folkeregistrenes arkiver og gamle brev.

Tvil kunne oppstå om flere forhold. For eksempel kunne en person påstå å være født utenfor ekteskap eller som følge av et sidesprang moren hadde hatt med en ikke-jødisk mann. Slektsgransking for å avgjøre «jødeheten» ble utført og avgjort av jurister og byråkrater. Og det var her det oppstod et stort rom for tolking. Nederlenderen Jacqueline van Maarsen var en venninne av Anne Frank. Hun ble reddet fra å bli sendt til leiren i Sobibor fordi moren hennes var kristen, mens faren var jøde. Ved registreringen hadde de oppgitt å høre til det mosaiske trossamfunn. Men da deportasjonene begynte, påstod moren til Jacqueline at mannen hadde meldt døtrene inn i trossamfunnet bak ryggen på familien, og at de i praksis var oppdratt som kristne. Hun fikk en nederlandsk rettsfullmektig til å stadfeste dette, og noen uker senere kom det positiv beskjed tilbake fra Rikskommissariatet – undertegnet Hans Calmeyer.

Sivil ulydighet i hemmelighet

Mellom 1941 og 1944 kom det inn rundt 5700 saker om tvil til Calmeyers kontor. I 65 prosent av dem ble saken avgjort i favør av vedkommende person.

Som støtte for uriktig kategorisering som ikke-jøde ble det lagt frem både legeerklæringer om blodtype, dokumenter fra folkeregistrenes arkiver, gamle brev som skulle vise tilhørighet til kristne menigheter, papirer fra farskapssaker, dåpsattester og annet. Dokumentasjonen var ofte falsk og erklæringer ofte løgnaktige, men det ble likevel godtatt. I enkelte tilfeller hjalp Calmeyers kontor selv til med å skaffe falske blanketter som advokatene kunne fylle ut på vegne av sine klienter.

Dette var Calmeyers sivile ulydighet. Utad fremstod han som en innbitt tilhenger av politikken om å gjøre Europa «jødefritt» – en samvittighetsfull, superkorrekt funksjonær, betrodd en viktig statsoppgave. Han var anerkjent som Rikskommissariatets ubestridte ekspert på raserettslige spørsmål, men i hemmelighet saboterte han prosjektet etter beste evne. Som tidligere nevnt håndplukket Calmeyer lojale, diskrete medarbeidere som var enige om at deres oppgave på kontoret var å redde flest mulige personer fra deportasjon. Der formelle bevis manglet, godtok de edsvorne erklæringer. Det hadde vært utenkelig i Tyskland. Den kjente tyske skuespillerinnen Camilla Spira er ett eksempel. Hun var registrert som datter av en jødisk far og gift med en jødisk mann. Men da familien skulle deporteres, henvendte hun seg til Calmeyer og avla ed på at hennes mor hadde tilstått at Camilla var resultat av et sidesprang og derfor uten «jødisk blod». Calmeyer omklassifiserte henne som «arier» og forhindret dermed deportasjon av både skuespilleren, mannen og deres barn.

En annen overlever var den senere juristen Ruth van Galen-Herrmann, som sammen med to søsken unnslapp nazistenes mordmaskin, fordi Calmeyer aksepterte deres falske avstammingsbevis. Søsknenes foreldre derimot, døde i Bergen-Belsen.

– Calmeyer var ubestikkelig, og reddet meg og mange andre, sa van Galen-Herrmann til lokalavisen i forbindelse med en Calmeyer-utstilling i Haag kalt «Jeg er ingen helt".

BLE REDDET: Den kjente tyske skuespilleren Camilla Spira var en av «Calmeyer-jødene». Foto: John Graudenz

Juss-kjepper i hjulene

Calmeyer skapte også rettskilder som lagde hull i jødeutryddelsen. Han vedtok en forordning som ga en klassifisert jøde rett til å klage til hans kontor, en regel uten sidestykke noe sted i hele Det tredje riket. Forordningen ga til og med klageren rett til å la seg bistå av en advokat. Calmeyer la dessuten nederlandsk rett til grunn om at en mindreårig ikke kunne være medlem av et trossamfunn. Dermed unntok han rutinemessig mindreårige fra blandingsekteskap selv om familien var aktive i en jødisk menighet.

Da deportasjonene begynte, oppdaget ansvarlige i SS at mistenkelig mange ble unntatt ved Calmeyers kontor. De unntatte ble kalt «Calmeyerjøder». Hans arbeid var nøye overvåket av SS, som truet med å gå det nærmere etter i sømmene. I tilfeller hvor en omkategorisering førte til at en person ikke lenger var å regne som jøde, hadde han krav på å få sine beslaglagte eiendeler tilbake. Dette førte til uro og misnøye i kontoret som hadde med forvaltningen av de inndratte formuene å gjøre.

Når Calmeyer insisterte på at forfalskningene måtte være dyktig gjort for at han skulle godta dem, var det derfor ikke nødvendigvis et utslag av at han ville leke katt og mus med søkeren. Det var nødvendig for at avgjørelsen skulle stå seg ved senere granskning.

Ble hans virksomhet avslørt i en sak, ville det få konsekvenser ikke bare for Calmeyer selv. Det ville sannsynligvis føre til at alle sakene hvor han hadde gitt personer medhold i at de ikke var jøder, ville bli tatt opp og omgjort.

I 1944 var mistanken blitt så stor at SS besluttet å gjennomføre en gransking av alle sakene Calmeyer hadde behandlet. Til alles hell ble kontoret truffet av en bombe under et alliert bombetokt. Nederland ble frigjort av allierte styrker før SS kunne få ryddet i ruinene for å samle bevismateriale.

Helt eller skurk

Var Calmeyer en juridisk helt eller skurk? Kontorsjefen ble etter krigen arrestert og etterforsket for krigsforbrytelser. Etter et år besluttet en nederlandsk særdomstol å innstille etterforskningen mot ham, og han ble løslatt i 1946. Selv om rettsvesenet lot ham gå, ble han ikke uten videre frikjent av historiens dom. Hans passive motstandsarbeid gikk lenge i glemmeboken – frem til beretningene fra overlevende som fremhevet Calmeyers rolle som redningsmann, piplet frem en etter en.

Men Calmeyer hadde tross alt selv aktivt søkt seg til en overordnet stilling i Rikskommissariatets avdeling for jødesaker. Det er intet som tyder på at dette var ledd i en plan om å komme i posisjon for å redde Nederlands jøder. Som jurist med erfaringer fra Tyskland måtte han ha visst hva stillingen innebar. Om han ikke kunne forutse utryddelsen, kjente Calmeyer uansett godt til raselovene og nazistenes politikk om å støte jødene ut av alminnelig samfunnsliv. Han var ikke medlem av nazipartiet, men han var heller ikke opposisjonell. Han bidro dessuten til at deportasjonene kunne foregå effektivt og friksjonsfritt. Skyldtes de tilfellene hvor han motarbeidet politikken et personlig behov for å være en eksentrisk hersker over liv og død? I to tusen saker avslo han jo kravet og sendte personen rett i døden. Kan det at han reddet noen få oppveie at han bidro til å sende så mange flere til utryddelse?

Calmeyer var ubestikkelig, og reddet meg og mange andre

- Ruth van Galen-Herrmann

Medvirkning til holocaust

På den annen side er det liten tvil om at en annen person i Calmeyers stol kunne ha ført til at få eller ingen hadde blitt reddet. Calmeyer spilte derfor utvilsomt en rolle for mange mennesker. Samtidig vet vi at makthavere er avhengig av medvirkning for å få gjennomført sine planer. Dette gjelder i høyeste grad holocaust, som forutsatte medvirkning av et stort antall mennesker i forskjellige roller: registrering, oppsamling, transport og drap av dem som skulle tilintetgjøres.

En vanlig unnskyldning fra dem som medvirker, er at medvirkning utgjør det minste ondet. De sier de forhindrer mer skruppelløse personer fra å utføre oppgavene. Hannah Arendts innvending til dette er at de som velger det minste ondet, raskt glemmer at de har valgt et onde. Det er en kjent hersketeknikk å involvere undersåttene i medvirkning. Det gjør at alle blir medskyldige og får folk til å akseptere ondskapen som sådan. Hva skal en person med samvittighet gjøre? Skal man søke oppgaver der man kan gjøre en forskjell, eller skal man søke seg vekk fra slike oppgaver?

Wannsee-konferansen i 1942

Spørsmålet om man kan unnskylde seg med å ha forhindret et større onde kom på spissen i Nürnberg-forsvaret til departementsråden i innenriksdepartementet Wilhelm Stuckart. Han satt som øverste embetsmann fra 1933 til 1945 i departementet som hadde ansvar for utforming og forvaltning av raselovgivningen. Stuckart var aktiv motstander av at deportasjonene skulle omfatte «halvjøder». Under Wannsee-konferansen i 1942, som utformet den såkalte endelige løsningen, kjempet Stuckhardt for at «halvjødene» skulle unntas. SS argumenterte sterkt for det motsatte, men Stuckart vant frem. Likevel vet vi ikke om hans motstand var avgjørende. «Halvjødene» hadde jo slektninger som ikke var jødiske, og deportasjon av dem kunne blitt møtt med en mye større motstand i befolkningen.

Litt motstand frikjenner ikke

Stuckart ble dømt i Nürnberg. Retten fant det bevist at Stuckart førte «en modig kamp» mot tiltak mot «halvjødene». Han ble likevel dømt for å ha stilt sine evner, utdannelse og juridiske kyndighet til disposisjon for dem som utformet utryddelsesplanene. At hans samvittighet plaget ham, og at han så det gale i å la utryddelsen omfatte «halvjødene», var ingen unnskyldning eller straffriende omstendighet.

Både Calmeyer og Stuckart brukte sin stilling til å begrense omfanget av masseutryddelsen. Hvis «halvjødene» hadde blitt omfattet av deportasjonene, ville hundre tusener flere blitt ofre for holocaust. På den annen side var resultatene av Stuckarts virksomhet mer indirekte. Calmeyer og hans medarbeidere var alene avgjørende for dem som unnslapp og begikk ulovligheter og utsatte seg for stor personlig risiko. Calmeyer gjorde ikke forskjell på folk ut fra hvordan raselovene klassifiserte dem. Han hjalp både «fulljøder» som «halvjøder». Stuckart begrenset seg til de personene som var beslektet med tyskere, og gjorde ikke noe for å redde alle andre jøder. Dermed ble han medskyldig i utryddelsen av jødene på en helt annen måte enn Calmeyer.

At hans samvittighet plaget ham (…) var ingen unnskyldning eller straffriende omstendighet.

50 doser til 5000 syke

Calmeyer selv har i ettertid sagt lite om sin virksomhet under krigen. Derfor vet vi også lite om hans motiver eller om hans oppfatning av hvilken risiko han utsatte seg for. Fra hans uttalelser vet vi at han var plaget av dårlig samvittighet for det han hadde vært med på å administrere. Han døde fortvilt over ikke å ha reddet flere. Han sammenlignet sin situasjon med en lege som midt under en epidemi har 50 doser av medisin til 5000 kritisk syke pasienter. Selv døde Calmeyer i 1972, 69 år gammel, og etterlot seg to sønner. Han ble ikke hedret i sin levetid, men han ble hedret i 1992 ved Yad Vashem, Israels offisielle minnesmerke for de jødene som ble drept under holocaust, med ærestildelingen «Rettferdige blant nasjonene». I 2020 planlegges det et museum for ham i Osnabrück i Tyskland.

For meg er Calmeyer en helt. Når samvittigheten blir satt på prøve, vil mange søke å bringe balanse mellom det man må gjøre og det man tenker om det, ved å tilpasse det man tenker. Dette er en vanlig psykologisk mekanisme ved såkalt kognitiv dissonans.

Calmeyer nektet å gjøre dette. Han glemte ikke at det var et onde han hadde valgt. Han opprettholdt dissonansen mellom handling og tanke. Han gjorde det for å følge samvittigheten så langt det var mulig. Dette utsatte ham og hans medarbeidere for stor personlig risiko. Det gjorde også at hans psykiske smerte over det han var med på, vedvarte, og fortsatte å plage ham til han døde. Han betalte en høy pris for sine handlinger som reddet tusener av liv.

Les saken om dommer Horton i Alabama.

Les Juridika Innsikts diskusjon: Hva er en etisk juridisk helt?

Referanser

  • Hannah Arendt, Responsibility and Judgment, New York 2003.
  • Bob Moore, Victims & Survivors The Nazi Persecution of the Jews in the Netherlands 1940-1945, London 1997.
  • Peter Niebaum, Hans Calmeyer – ein «anderer Deutscher» im 20. Jahrhundert: Widerständler, «Landsmann der Toten, der Opfer» – «Der werdende Mensch» einer besseren Zukunft?, Berlin 2011.
  • Bernd Rüthers, Rechtsanwalt Hans Calmeyer – einsamer Rettungswiderstand in tragischer Schuldverstrickung i Verräter, Zufallshelden oder Gewissen der Nation? Facetten des Widerstandes in Deutschland, Tübingen 2008.
  • Der verzweifelte Retter, Der Spiegel 4. april 2015, http://www.spiegel.de/spiegel/print/d-133262116.html