Den samvittighetsfulle dommeren

Den tyske dommeren Lothar Kreyssig var den eneste dommeren som nektet å utføre Hitlers massemord på psykisk utviklingshemmede. I stedet politianmeldte Kreyssig Hitlers stabssjef for drap.

Sjelden har jeg hørt om en dommer som Lothar Kreyssig, en underrettsdommer fra den tyske delstaten Brandenburg. Han opponerte mot Hitler, og etter krigen fortsatte han som opposisjonell i DDR. Den utrolige historien om Kreyssig er femte kapitel i min serie om «jussens 12 helter» . Fra før har vi truffet Polens høyesterettspresident Małgorzata Gersdorf, dommeren Horton i 1930-tallets USA, byråkraten Calmeyer i Nazi-Tyskland og den israelske høyesterettspresidenten Aharon Barak. Gersdorf har vi til og med intervjuet.

Historien om dommeren som satte seg mot Hitlers maktapparat og som brukte sin dommermyndighet til å stikke kjepper i hjulene for et program autorisert av Hitler selv, er utrolig.

Nå skal vi tilbake til andre verdenskrig, den tidsepoken som i moderne tid har budt på flest etiske utfordringer for jurister. Historien om dommeren som satte seg mot Hitlers maktapparat og som brukte sin dommermyndighet til å stikke kjepper i hjulene for et program autorisert av Hitler selv, er utrolig. Den illustrerer maktkampene som foregikk internt i Det tredje riket, og hvordan justissektoren forsøkte å hevde sitt område og beskytte sine oppgaver.

Hitlers grusomme beskjed

La oss starte fortellingen i september 1939. Utenfor Tysklands grenser er krigen allerede et faktum. Samtidig, på hjemmebane, gir Tysklands enehersker Adolf Hitler sin stabsjef Bouhler og sjefen for det tyske sunnhetsvesenet en ny oppgave: utrydd de sinnssyke og psykisk utviklingshemmede.

Den nøyaktige ordlyden i ordren er som følger:

«Riksleder Bouhler og dr. med. Brandt er gitt i oppdrag å bemyndige bestemte leger å foreta livsavsluttende barmhjertighetsbehandling av uhelbredelig syke, etter en kritisk vurdering av deres tilstand. Adolf Hitler.»

Riksleder Bouhler og dr. med. Brandt er gitt i oppdrag å bemyndige bestemte leger å foreta livsavsluttende barmhjertighetsbehandling av uhelbredelig syke

- Adolf Hitler, i hemmelig ordre, 1939

Noe skurrer i Brandenburg

Noen måneder senere fikk Lothar Kreyssig som lokal dommer i Brandenburg, et stykke utenfor Berlin, høre om at umyndiggjorte, sinnssyke personer i hemmelighet ble ført fra et asyl i hans rettsdistrikt. De ble ført til det ombygde renessanseslottet Hartheim i Østerrike, der de ble drept. Hartheim var ett av seks sentre for det notoriske dødsprogrammet T-4, oppkalt etter hovedkvarteret i Tiergartenstrasse 4 i Berlin. Dette var et program for planlagt massedrap på uhelbredelig sinnslidende og psykisk utviklingshemmede.

Utryddelsen startet med et rundskriv. Leger, sykepleiere og jordmødre fikk ordre om å rapportere om alle nyfødte og barn under tre år som viste tegn på tunge psykiske lidelser eller fysisk funksjonshemming. I oktober 1939 ble foreldre av barn med slike lidelser bedt om å legge barna inn på utvalgte klinikker, som viste seg å være dødsanstalter, der barna ble drept med dødelige doser av medikamenter eller ved utsulting. Programmet ble raskt utvidet til å omfatte voksne pasienter. For å drepe disse, ble det tatt i bruk gass. Dette var nazistenes første erfaring med bruk av gasskamre til masseutrydding.

Hemmeligheten lekker ut

Programmet ble forsøkt holdt hemmelig, men opplysninger lekket ut. Det ble raskt en offentlig hemmelighet. Folk reagerte, og etter hvert ble protestene mange og åpne, spesielt fra kirkene. I august 1941 protesterte biskopen av Münster, Clement August von Galen, åpent i en preken. Programmet ble offisielt avsluttet av Hitler kort etter. Det ble likevel ført videre på lokale initiativ, særlig rettet mot barn med psykisk og fysisk funksjonshemming. Den offisielle delen av programmet tok over 70.000 liv mellom januar 1940 og august 1941. Totalt anslår man at 250.000 mennesker ble drept.

Det som tjener folket, er rett. Dette fryktelige slagordet, som ikke er motsagt av noen av rettens øverste voktere, har hjemlet at hele samfunnsområder er tatt ut av retten.

- Lothar Kreyssig, dommer i Brandeburg

Kreyssig ble dratt inn i dette triste kapittelet i sin jobb som dommer. En av dommerens oppgaver var å føre tilsyn med umyndiggjorte, og personer under Kreyssigs tilsyn og ansvar ble drept under T4-programmet. Loven ga ham ikke noe direkte grunnlag å intervenere på, men han mente det var en dommerplikt å hindre rettsbrudd. Han foretok derfor egne undersøkelser og tok saken opp med sin overordnede, kammerrettspresidenten.

Kreyssigs undersøkelse tok utgangspunkt i det han hadde hørt, at tallrike sinnssyke var bortført av SS og tatt til Syd-Tyskland for å bli drept. Kreyssig samlet inn flere aktstykker fra formyndere og pleiere, som alle fortalte at de hadde utlevert syke, og senere fikk høre at de var omkommet i Hartheim. Men de hadde fått streng beskjed om ikke å si noe til de pårørende.

Alle beretningene stemte overens om dette. Beretningene spriket imidlertid med hensyn til opplysningene om hva som skjedde i Hartheim. Men alle var igjen samstemte med hensyn til opplysning om at de omkomne umiddelbart ble kremert, angivelig på grunn av smittefare. De pårørende hadde bare fått vite at den syke var flyttet til en annen anstalt og hadde dødd der. De fikk utlevert en dødsattest og en urne.

Vi er ikke Gud

Kreyssig fremholdt at det bare er Gud som kan avgjøre om et liv er meningsfylt eller ikke, og at det ikke er opp til menneskene å avgjøre hvilket liv som er verdt å leve og hvilket som kan avsluttes. Han påpekte dessuten det uhyrlige i at avgjørelse om liv og død tas uten noe som helst rettslig grunnlag, uten en prosess som åpner for innvendinger eller motforestillinger og uten ankemulighet.

Med skremmende klarsyn skrev han:

«Det som tjener folket, er rett. Dette fryktelige slagordet, som ikke er motsagt av noen av rettens øverste voktere, har hjemlet at hele samfunnsområder er tatt ut av retten. Til sin fullkommenhet gjelder det for eksempel konsentrasjonsleirene, og nå også syke- og pleieanstaltene. (...) Det vil ikke bli oppfattet som rettferdig å drepe de folkefiendene som ut fra sin sinnstilstand er uskyldige, mens hardnakkede asosiale individer blir oppbevart og holdt i live til store kostnader for samfunnet.»

Henvendelsen avsluttet med at han ba sin overordnede om forklaring og råd.

Historien illustrerer maktkampene som foregikk internt i Det tredje riket, og hvordan justissektoren forsøkte å hevde sitt område.

Tok saken til topps

Kammerrettspresidenten mente Kreyssigs spørsmål var uhørt og ba Kreyssig om å trekke tilbake sin redegjørelse og forespørsel. Kreyssig nektet, og saken gikk til riksjustisministeriet. Kreyssig møtte to ganger i ministeriet hos statssekretær Roland Freisler, som siden ble beryktet som president for Folkedomstolen.

Freisler kunne ikke gi Kreyssig noe tilfredsstillende svar på et mulig rettslig grunnlag for bortføringene. Førerbemyndigelsen var holdt så hemmelig at selv ikke justisministeriet var orientert. Til Kreyssigs overraskelse sa Freisler seg enig med ham i at en rettslig regulering av tiltakene var å foretrekke, og viste ham et utkast til en rettslig regulering av eutanasi. Freisler sa til og med at slagordet «det som tjener folket, er rett» ofte ble misbrukt.

Kreyssig innvendte at lovforslaget ikke gjorde drapene lovlige, og at hans samvittighet bød ham å gripe inn for å redde personer under hans tilsyn. Han oppfattet en støtte for dette fra Freisler, som sa at «det vil vise de folkene der borte at det faktisk er alvor det vi driver med her i rettsvesenet». Freisler opplyste Kreyssig om at riksleder Bouhler var øverst ansvarlig for aksjonen. Kreyssig utsendte følgelig et skriftlig forbud til anstaltene i sitt område mot å flytte alle umyndiggjorte uten hans samtykke. Samtidig anmeldte han selveste riksleder Bouhler for intet mindre enn drap. Kreyssig leverte anmeldelsen til den nærmeste statsadvokaten.

Førerens vilje trumfer retten

Reaksjonene uteble ikke. Kreyssig ble innkalt til justisministeren personlig den 13. november 1940. Ministeren hadde nå fått en kopi av bemyndigelsen Hitler sendte ut. Dermed er dommerens aksjon ulovlig, argumenterte ministeren. Kreyssig innvendte at «drap er jo forbudt etter loven, og loven kan ikke settes til side ved en slik bemyndigelse».

Ministeren uttalte da: «Ja, om De ikke kan akseptere Førerviljen som rettskilde, som rettsgrunnlag, da kan De ikke fortsette som dommer.» Det måtte innledes avskjedssak mot ham om han ikke trakk forbudet sitt tilbake.

Om De ikke kan akseptere Førerviljen som rettskilde (…) kan De ikke fortsette som dommer.

- Franz Gürtner, justisminister

Avskjediges som dommer

Få dager senere skrev Kreyssig til ministeriet at han av samvittighetsgrunner ikke kan trekke forbudet tilbake, og heller vil gå av med pensjon. Ministeriet innledet nå avskjedssak mot ham, i tillegg til en pågående sak om tjenestestraff mot ham.

Straffesaken ble innstilt etter en tid. Dommerens egen overbevisning er visstnok ikke straffbar, og selv om Kreyssig har talt nasjonalsosialismen midt imot, har han gjort det i sømmelige former, var begrunnelsen. Avskjedssaken ble først avsluttet 1. juli 1942 med at Kreyssig ble innvilget avskjed med fulle pensjonsrettigheter. Det var slutten på hans karriere som dommer.

En kristen antroposof og nazist

Hvem var denne mannen med den faste overbevisningen og den merkelige skjebnen i midten av det mørke maktapparatet til det totalitære Hitler-Tyskland?

Lothar Kreyssig ble født 30. oktober 1898 som sønn av en grønnsaksgrossist. Han vokste opp i den lille byen Flöha i Saksen, og var soldat under første verdenskrig. Etter krigen studerte han juss i Leipzig og hørte til den tysk-nasjonale bevegelsen. Han deltok blant annet i gatekamper mot kommunistiske demonstranter.

Kreyssig tok juss-eksamen i 1923, innledet sin dommerkarriere i Chemnitz i 1926 og ble raskt preget av domstolpresidenten Rudolf Ziel. Ziel var demokratisk og sosialt innstilt, og fikk Kreyssig til å oppgi sin tysk-nasjonale innstilling. Samtidig begynte Kreyssig å lese filosofen Rudolf Steiner, mannen bak antroposofi, og dommeren eksperimenterte med biodynamisk jordbruk på et jordstykke han eide i Flöha.

Så kom Hitler. Ziel var en av de få «røde» dommerne nazistene arresterte etter maktovertakelsen i 1933. Han ble sparket ut som politisk upålitelig, og da Kreyssig besøkte Ziel i arresten våren 1933, havnet han selv nesten i konsentrasjonsleir.

Ville si opp da Hitler kom til makten

Kort tid etter at nazistene grep makten i 1933, forfattet Kreyssig sin søknad om avskjed som dommer. I denne regnet han opp en rekke elementære rettsbrudd som statsmakten hadde begått eller tolerert etter at nazistene kom til makten: SA herjet i gatene. Motstandere av regimet ble sperret inne i leire og holdt innesperret. Førermytologien overkjørte enhver rest av demokrati, selv om livet ytre sett fortsatte som normalt, også innenfor rettsvesenet.

Kreyssig tilbrakte en søvnløs natt, men kom til at oppsigelse var for enkelt. Hans protest ville forsvinne i glemselen, og feltet bli overlatt til de villfarne. Han var likevel lenge i tvil om det var en riktig beslutning å ikke trekke seg. Usikkerheten holdt ham våken og beredt på vanskelige saker som måtte komme. De lot likevel vente på seg. Ved fordelingen av saker ble han skjermet fra sakene om regimemotstand, og det rettslivet han opplevde, var mye mindre preget av regimet enn det han forventet.

De må ikke ha noen illusjoner om at folkene over der vil skåne Dem.

- Hans von Dohnany, byråkrat i Justisdepartementet

Skumringstimen

Etter hvert virket situasjonen nærmest normal. Hærene av arbeidsledige forsvant. Det ble bygget veier gjennom landet. Næringslivet ble befridd fra kommunistspøkelset. Sosialt sinnelag var en nasjonal dyd og viste seg gjennom forskjellige organisasjoner som vokste frem. Kreyssig beskrev tiden som preget av en skumringstime med blanding av naturlig og kunstig lys.

Etter Hitlers maktovertakelse kom Kreyssig likevel raskt på kant med de lokale nazistene. Våren 1933 ble en rekke jøder i Chemnitz plassert i en leir i nærheten av rettslokalet. Retten ble bedt om å åpne forhandlinger mot fangene. Kreyssig dro umiddelbart til leirkommandanten for å forsikre seg om at fangene ikke ble mishandlet. Etter å ha gransket hver enkelt sak, avviste han alle anklagene mot fangene som grunnløse og beordret løslatelse.

Da en av de arresterte oppsøkte ham noen dager senere for å takke, svarte han: «De forstår vel hva som er i ferd med å skje her? Dere må se å komme dere over grensen så fort som mulig.»

Dårlig nazist, plettfri dommer

Den evangeliske (lutherske) kirken delte seg i synet på nazisme. Kreyssig tok parti med en økumenisk innstilt opposisjonsprest ved navn Martin Niemöller. Den lokale nazipartilederen i Brandenburg klaget Kreyssig inn for justisministeriet for dette.

Den nye, nazifiserte rettspresidenten klaget også på dommeren. Blant annet forlot Kreyssig i mai 1933 et møte der et portrett av føreren skulle avdukes, og ved en trefoldig «Heil» for rettspresidenten hadde Kreyssig «bare så vidt beveget munnen» på første Heil.

Den nevnte Roland Freisler behandlet klagene og avviste dem. Kreyssigs faste holdning gjorde nok inntrykk på Freisler, og det var ingen ting å si på Kreyssigs dommervirksomhet. Tvert imot var han både samvittighetsfull og dyktig.

Til slutt rant imidlertid begeret over, allerede før saken om drapene på sinnslidende. Kreyssigs lokale engasjement i kirkestriden førte til avhør av Gestapo i 1939. Ikke bare innrømmet Kreyssig å ta del i demonstrasjoner. Han forsvarte det som sin rett, og la til at hans samvittighetsgrunner for ikke å melde seg inn i nazistpartiet var enda sterkere i 1939 enn i 1933. Etter dette kunne ministeriet ikke annet enn å innlede sak om tjenesteforsømmelse. Så kom Kreyssigs forbud mot flytting av sinnslidende under vergemål, som endte med Kreyssigs avskjed som dommer.

Deres sak er dessverre den eneste.

- Hans von Dohnany, byråkrat i Justisdepartementet

Jusshelt i Det tredje riket

Som nevnt illustrerer dommer Kreyssigs protest mot nazismen maktkampene som foregikk internt i Det tredje riket. Den viser at justissektoren forsøkte å hevde sitt område og beskytte sine oppgaver.

Roland Freislers reaksjon på Kreyssigs henvendelse viser hvordan oppfatningen i justisministeriet var at helsemyndighetene tok seg til rette når de satte i gang et storstilt drapsprogram uten å skaffe seg et rettslig grunnlag for det. Så lenge de ikke visste om Hitlers autorisasjon, mente de at helsemyndighetene tråkket over en grense når de så eklatant så bort fra loven.

Kreyssigs historie er enestående, men det at han ikke ble utsatt for hardere reaksjon enn han ble, er helt i samsvar med det vi etter hvert vet om retten i Nazi-Tyskland. Det tyske rettsvesenet fungerte som et instrument for nazistatens undertrykkelse. Dommerne ble styrt gjennom lovgivning og generelle veiledninger om rettsanvendelse og straffutmåling i såkalte dommerbrev som ble sendt fra Justisdepartementet fra 1942 og utover, og dommerne måtte være medlemmer av det nazistiske dommerforbundet.

Uavhengige dommere i Nazi-Tyskland

Likevel opptrådte dommerne som uavhengige dommere. Det nazistiske styret var opptatt av å opprettholde dommernes formelle uavhengighet. Hans Frank, som var leder for det nasjonalsosialistiske juristforbundet i Tyskland før han ble generalguvernør for det okkuperte Polen, uttalte at hele eksistensen av Tysklands «borgerlige kultur» var avhengig av dommernes uavhengighet.

Selv om det var krefter i partiet og SS som ønsket å påvirke utfallet i enkeltsaker, ble dommerne beskyttet mot slik påvirkning, og den politiske styringen ble kanalisert gjennom de formelle kanalene til justisministeriet.

Dommerne ble også beskyttet mot etterfølgende sanksjoner der de traff avgjørelser som skapte politisk misnøye. Vi kjenner ikke til noe tilfelle der en tysk dommer ble straffet eller utsatt for represalier fra SS for sine dommerhandlinger.

Vi kjenner ikke til noe tilfelle der en tysk dommer ble straffet eller utsatt for represalier fra SS for sine dommerhandlinger.

Juridiske motstandsmenn

Av og til kan man undres over historiens dramaturgi. I møtet Kreyssig hadde med ministeren i november 1940, deltok også Hans von Dohnanyi, en av ministeriets høyeste embetsmenn, en briljant jurist med en lysende karriere som kort tid etter ble Tysklands yngste høyesterettsdommer. Han var gift med søsteren til presten Dietrich Bonhoeffer, en av grunnleggerne av den bekjennende kirke, og en sentral figur i motstanden mot nazistene. Dohnanyi arbeidet også i hemmelighet for sjefen for den tyske militære etterretning, admiral Wilhelm Canaris, og deltok i planleggingen av flere attentater mot Adolf Hitler. Sammen ble de henrettet bare dager før Tyskland kapitulerte i 1945.

Dohnanyi hadde motarbeidet regimet helt fra maktovertakelsen i 1933, både åpent i juridiske diskusjoner med blant annet Roland Freisler, og i det skjulte. Problemet for motstandsarbeidet, ved siden av at det måtte skje i hemmelighet, var liten støtte i statsapparatet eller i befolkningen.

Den eneste saken blant 1400

De færreste var som Kreyssig, som nektet å medvirke. Dohnanyis høyeste ønske var at flere skulle nekte. Mens Dohnanyi og Kreyssig ventet på at ministeren skulle komme, spurte Kreyssig om ikke hans protest var en av mange som ministeriet måtte håndtere. Det var tross alt 1400 dommere med vergemålsansvar i Tyskland.

Til det svarte Dohnanyi: «Nei, Deres sak er dessverre den eneste.» Hva om flere dommere hadde gjort som Kreyssig, ville folk som Dohnanyi hatt større muligheter for å lykkes?

Hvordan gikk det med Kreyssig? Dohnanyi advarte ham under møtet og sa: «De må ikke ha noen illusjoner om at folkene over der vil skåne Dem.»

Til tross for det levde Kreyssig uforstyrret på sin gård i Brandenburg og dyrket biodynamiske grønnsaker gjennom resten av krigen. Etter krigen engasjerte han seg igjen i menighetsarbeid og kom i tottene på et nytt diktatur, det beryktede STASI i DDR, Den tyske demokratiske republikk. Heller ikke her vek han fra det hans samvittighet bød ham. Men det er en annen historie.

Referanser:

• United States Holocaust Memorial Museum, Euthanasia Program https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/euthanasia-program
• Hans Joachim Döring (red.), Lothar Kreyssig Aufsätze, Autobiografie und Dokumente, Leipzig 2011.
• Hans Petter Graver, Why Adolf Hitler Spared the Judges: Judicial Opposition Against the Nazi State, German Law Journal 2018 s. 845-877.

Jussens 12 helter: En serie av jussprofessor Hans Petter Graver

• Kap. 1: James Edwin Horton, USA, ca. 1933
• Kap. 2: Hans Calmeyer, Nederland ca. 1942
• Kap. 3: Małgorzata Gersdorf, Polen 2019
• Kap. 4: Aharon Barak, Israel ca. 2000
• Kap. 6: Iris Yassmin Barrios, Guatemala, 2019
• Kap. 7: Egil Reichborn-Kjennerud, ca. 1943
• Kap. 8: Mandrup Pedersen Schønnebøl, ca. 1647