Når selskaper krenker menneskerettigheter og skader miljøet – Europakommisjonens nye direktivforslag om næringslivets bærekraftsansvar

Onsdag 27. april er det høringsfrist for EUs direktivforslag om plikt til å utvise tilbørlig aktsomhet overfor mennesker og miljø. Illustrasjonsfoto: Istockphoto.

Av Line Gjerstad Tjelflaat, Stipendiat ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen

22. april 2022 kl. 08:46

Lesetid ca. 15 minutter

Onsdag 27. april er det høringsfrist for EUs direktivforslag om plikt til å utvise tilbørlig aktsomhet overfor mennesker og miljø. En viktig forskjell mellom direktivforslaget og andre internasjonale regler og retningslinjer på feltet, er at direktivforslaget har regler om alminnelig erstatningsansvar, mens de andre (FNs veiledende prinsipper om næringsliv og menneskerettigheter og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper) har regler som bygger på at selskapenes ansvar strekker seg lenger enn det erstatningsrettslige ansvaret. Det er gode grunner til å foreslå endringer av erstatningsreglene i direktivforslaget, skriver Line Gjerstad Tjelflaat.

Næringslivet løser viktige samfunnsoppgaver og bidrar til økt levestandard nasjonalt og globalt. Likevel er det mange ofre for virksomhetsrelaterte menneskerettighetskrenkelser i globale verdikjeder.

Når selskaper krenker menneskerettigheter og skader miljøet – Europakommisjonens nye direktivforslag om næringslivets bærekraftsansvar — **Line Gjerstad Tjelflaat** er stipendiat ved Juridisk fakultet Universitetet i Bergen og forsker på selskapsrett, erstatningsrett og næringslivets ansvar for menneskerettigheter. I doktorgradsprosjektet hennes undersøker hun konsernansvar belyst gjennom en analyse av hvilket erstatningsrettslig ansvar morselskap har når datterselskapet er involvert i skader som kan karakteriseres som menneskerettighetskrenkelser. Line har lang erfaring som advokat og fra offentlig forvaltning, og har undervist i blant annet selskapsrett, skatterett, erstatningsrett og kontraktsrett.

1. Bakgrunnen for forslaget

Næringslivet løser viktige samfunnsoppgaver og bidrar til økt levestandard nasjonalt og globalt. Likevel er det mange ofre for virksomhetsrelaterte menneskerettighetskrenkelser i globale verdikjeder. Barnearbeid, slaveri, tvangsarbeid, tvangsflytting av urbefolkning og farlige arbeidsforhold er bare noen av menneskerettighetskrenkelsene som skjer hver eneste dag.

Det tradisjonelle synspunktet om at hvert selskap er et selvstendig rettssubjekt som bare er ansvarlig for forholdene i sin egen virksomhet, er under press. Både regulatoriske rammeverk, flere lands domstoler og nasjonale myndigheter stiller krav om at selskaper arbeider med menneskerettigheter i datterselskaper og i den globale verdikjeden.

De fleste regulatoriske rammeverk for næringsliv og menneskerettigheter bygger på et grunnleggende skille mellom responsibility og liability. Begrepene kan oversettes med ansvar og erstatningsrettslig ansvar. FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) og OECDs retningslinjer for flernasjonale foretak er de rådende internasjonale standardene på området. De bygger begge på at selskapenes ansvar i verdikjeden strekker seg lenger enn det erstatningsrettslige ansvaret. Rammeverkene bygger altså på selskapenes responsibility, ikke liability. Den norske åpenhetsloven, som trer i kraft 1. juli i år, har et tilsvarende formål som rammeverkene og bygger på den samme ansvarsformen. Denne plikten innebærer at selskapene må gjennomføre risikobaserte aktsomhetsvurderinger så de unngår å påvirke menneskerettigheter negativt gjennom sin virksomhet. Brudd på plikter som bygger på responsibility er ikke nødvendigvis grunnlag for erstatningsansvar. Erstatningsspørsmålet står «på egne ben». Brudd på plikter som bygger på liability er derimot selvstendige ansvarsgrunnlag som danner grunnlag for erstatningsansvar.

Det tradisjonelle synspunktet om at hvert selskap er et selvstendig rettssubjekt som bare er ansvarlig for forholdene i sin egen virksomhet, er under press.

Ved å skille mellom ansvar og erstatningsrettslig ansvar (responsibility og liabililty), slik OECD og FN gjør, kan selskapene pålegges større ansvar i samsvar med den utviklede metoden for risikobaserte aktsomhetsvurderinger. Målet er at selskapene skal bidra til reell endring av forholdene der behovet er størst og der de har størst mulighet til å påvirke situasjonen. Ofte vil nemlig risikoen for menneskerettighetskrenkelser være størst langt nede i leverandørkjeden, hvor tilknytningen til selskapet er for fjern til å danne grunnlag for et erstatningsansvar.

Av de nasjonale lover for næringsliv og menneskerettigheter i Europa i dag, er det bare den franske loven som har egne regler om erstatningsansvar. Erstatningssøksmålene som er behandlet ved nasjonale domstoler i europeiske land, er alle behandlet på grunnlag av alminnelige erstatningsregler i det enkelte land. I Frankrike verserer i tillegg et søksmål mot Total på bakgrunn av brudd på den lovfestede aktsomhetsplikten i den franske loven, loi de vigilance, men saken er ikke avgjort ennå.

De fleste regulatoriske rammeverk for næringsliv og menneskerettigheter bygger på et grunnleggende skille mellom responsibility og liability.

Europakommisjonen har nå foreslått et direktiv som pålegger selskaper å utvise tilbørlig aktsomhet overfor menneskerettigheter, klima og miljø i verdikjeden. Forslaget er et av de viktige virkemidlene fra EUs side for å gjøre næringslivet mer bærekraftig. Direktivforslaget pålegger selskaper som omfattes av regelverket konkrete plikter for å forhindre, redusere, stanse, eller minimere omfanget av deres egen negative påvirkning på menneskerettigheter og miljø. Forslaget tar utgangspunkt i OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Direktivforslaget har dermed flere likhetstrekk med åpenhetslovens regler. Samtidig er det flere viktige forskjeller både når det gjelder hvilke selskaper som omfattes, virkeområde og innhold i de materielle forpliktelsene. En av forskjellene som er verdt å se nærmere på, er direktivforslagets erstatningsregler. Erstatningsreglene innebærer at de forpliktelsene som dekkes av erstatningansvaret, endrer karakter fra et ansvar til et erstatningsrettslig ansvar, altså fra responsibility til liability.

Av de nasjonale lover for næringsliv og menneskerettigheter i Europa i dag, er det bare den franske loven som har egne regler om erstatningsansvar.

Forslaget levner mange spørsmål og få svar. Jeg tviler på om de foreslåtte erstatningsreglene er egnet til å ivareta reglenes uttalte formål slik de er utformet i dag.

2. Direktivforslaget i et nøtteskall

Europakommisjonen har nå foreslått et direktiv som pålegger selskaper å utvise tilbørlig aktsomhet overfor menneskerettigheter, klima og miljø i verdikjeden.

Kort sagt innebærer forslaget at selskapene som omfattes, må arbeide for å forhindre, redusere, stanse eller minimere sin egen negative påvirkning på menneskerettigheter og miljø i hele verdikjeden, forutsatt at det eksiterer etablerte forretningsforbindelser. I tillegg til denne plikten inneholder direktivforslaget regler som pålegger styret å hensynta bærekraft, plikt for enkelte selskaper til å utarbeide klimaplan og regler om sanksjoner ved manglende overholdelse av pliktene. Forslaget inneholder både offentligrettslige og privatrettslige sanksjoner på grunnlag av erstatningsansvar.

Erstatningsreglene knytter seg til manglende overholdelse av plikten til å forhindre, redusere, stanse, eller minimere virkningen av sin egen negative påvirkning på menneskerettigheter og miljø jf. direktivforslaget artikkel 7 og 8. Metoden for dette kalles en due diligence for menneskerettigheter og miljø. Forslaget har en selskapsorientert tilnærming og ikke en konsernbasert tilnærming. Det innebærer at ansvaret for menneskerettigheter og miljø i selskapets datterselskap er en del av selskapets egen plikt til å gjennomføre due diligence. Ansvaret avgjøres ikke ut fra betraktninger om eierskap eller identifikasjon. I tillegg til datterselskaper gjelder plikten til å utføre due diligence for etablerte forretningsforbindelser i hele verdikjeden. Plikten til å gjennomføre due diligence har store likhetstrekk med aktsomhetsvurderinger etter UNGP, OECDs retningslinjer for flernasjonale foretak og den norske åpenhetsloven.

Forslaget inneholder både offentligrettslige og privatrettslige sanksjoner på grunnlag av erstatningsansvar.

Kjernen i selskapenes forpliktelse etter UNGP, OECD og åpenhetsloven er at de har plikt til å gjennomføre risikobaserte aktsomhetsvurderinger på menneskerettighetsområdet. Norske myndigheter forventer at alle norske selskaper følger disse retningslinjene, også de som ikke er omfattet av åpenhetslovens regler. At aktsomhetsvurderingene er risikobaserte, betyr at de «skal utføres regelmessig og stå i forhold til virksomhetens størrelse, virksomhetens art, konteksten virksomheten finner sted innenfor, og alvorlighetsgraden av og sannsynligheten for negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold» jf. åpenhetsloven § 4. Tilnærmingen bygger på en erkjennelse av at alle ikke kan gjøre alt, og at endring må skje over tid.

Direktivforslaget tar utgangspunkt i OECD sine retningslinjer, men har en mer formalistisk tilnærming til metoden. Selskapets plikter i ulike relasjoner kategoriseres ut fra formaliteter heller enn risikoer, og kontraktuelle forhold tillegges stor betydning. Ettersom direktivforslaget knytter erstatningsansvar til brudd på pliktene, har flere ytret behov for større grad av presiseringer av kravet som stilles til gjennomføring av due diligence enn hva tilfellet er for de rammeverk som bygger på responsibility. Men med presiseringene forsvinner også den fleksibiliteten som risikobaserte aktsomhetsvurderinger som metode legger opp til. Faren er at verdikjedearbeidet blir en papirøvelse uten reell endring for de mennesker og samfunn som direktivforslaget skal verne om.

Ser man de foreslåtte reglene i lys av de uttalte formål kan det reises spørsmål ved om reguleringen treffer.

Europakommisjonen fremhever i fortalen at erstatningsansvaret er et viktig virkemiddel for å sikre etterlevelse av direktivforpliktelsene og for å bidra til gjenoppretting av skade for ofre for virksomhetsrelaterte menneskerettighetskrenkelser. I tillegg er erstatningsreglene viktige for å sikre like konkurransevilkår i EU. Til sist skal reglene også bidra til harmonisering av et stadig mer fragmentert nett av nasjonale regelverk for næringslivets menneskerettighetsforpliktelser.

Med en så viktig funksjon må erstatningsreglene utformes slik at de virker etter sin hensikt. Ser man de foreslåtte reglene i lys av de uttalte formål kan det reises spørsmål ved om reguleringen treffer.

3. Gjenopprettingsformålet i lys av søksmålsbarrierer ved europeiske domstoler

Direktivforslagets erstatningsregler fjerner få av de barrierer som ofre for virksomhetsrelaterte menneskerettighetskrenkelser i praksis møter i europeiske domstoler. Skal gjenopprettingsformålet ha realitet, må erstatningsreglene komme sammen med reelle muligheter for domstolsprøving. Det har liten verdi å ha rett uten å få rett.

Erstatningsretten brukes aktivt av frivillige organisasjoner som pådriver for å klargjøre og øke næringslivets forpliktelser til å respektere grunnleggende menneskerettigheter. En av grunnene til dette er den ulovfestede erstatningsrettens iboende fleksibilitet – erstatningsretten tar høyde for betydningen av endrede samfunnsforhold uten forutgående regulering fra myndighetenes side. For å tilkjennes erstatning er det i utgangspunktet tilstrekkelig at skadelidte kan påvise en erstatningsrelevant skade, et ansvarsgrunnlag og tilstrekkelig årsakssammenheng, forutsatt at skadelidte kan bevise kravets eksistens med tilstrekkelig grad av sannsynlighet.

Det har liten verdi å ha rett uten å få rett.

På tross av at flere av sakene som er ført ved ulike europeiske domstoler gjelder svært alvorlige forhold med store økonomiske tap, er det ikke ett eneste erstatningssøksmål fra ofre for virksomhetsrelaterte menneskerettighetskrenkelser fra utenlandske datterselskap eller leverandører som har endt med dom på utbetaling av erstatning til skadelidte. Flere saker er imidlertid forlikt etter at skadelidte har fått medhold i prosessuelle spørsmål, slik tilfellet var i britiske Vedanta v. Lungowe. Utviklingen går også i retning av at skadelidtes erstatningsrettslige posisjon i denne type saker styrkes ved at stadig flere søksmålsbarrierer brytes ved nasjonale domstoler. Erfaringene som kan trekkes fra de erstatningssøksmål som er ført ved nasjonale europeiske domstoler så langt, er likevel fortsatt at det er en rekke prosessuelle og praktiske hindre som gjør det vanskelig for skadelidte å få prøvd sitt materielle erstatningskrav.

Ofre for virksomhetsrelaterte menneskerettighetskrenkelser i globale verdikjeder vil normalt forholde seg til den direkte skadevolder i det land der skaden har skjedd. Det er ofte først hvis den direkte skadevolder ikke evner å dekke kravet, eller at nasjonale myndigheter i vertslandet ikke har evne eller vilje til å håndheve skadelidtes rett, at det blir aktuelt å gå til søksmål mot noen lenger opp i verdikjeden.

Materielt er det særlig prinsippet om ansvarsbegrensning og rettssubjektivitet som har hindret søksmål mot europeiske selskaper i deres hjemland i denne type saker. Denne barrieren reduseres noe ved direktivforslaget, selv om flere fremhever at forslaget fortsatt opprettholder skillet mellom selskaper i samme konsern i større grad enn det er behov for. Uavhengig av det materielle innhold gjenstår en rekke praktiske og prosessuelle barrierer:

Dette er virkelighetens David mot Goliat – de mest sårbare mennesker i globale verdikjeder møter store flernasjonale konsern som kan være rikere enn mange stater.

Den første utfordringen skadelidte møter, er utfordringen knyttet til å skaffe informasjon om de faktiske forhold som kan danne grunnlag for et erstatningskrav. For arbeidere i råvareindustrien og de tidligere ledd i verdikjeden vil det normalt være svært vanskelig å skaffe oversikt over komplekse verdikjeder og selskapsstrukturer. Utfordringer knyttet til språk, tilgang på teknologi og juridisk kunnskap forvansker dette ytterligere. Hvordan skal gruvearbeideren i Kongo få kunnskap om mineralenes videre reise, eierforhold og leverandøravtaler? Ofte vil prosessen knyttet til informasjonsinnhenting enten være forgjeves eller være så tidkrevende at saken foreldes underveis, slik situasjonen var i Kik lawsuit (re Pakistan). Direktivforslaget har ingen regler som tar sikte på å tette informasjonsgapet.

Beslektet med dette er de store økonomiske kostnader ved domstolsprøving i denne type saker. Dette er virkelighetens David mot Goliat – de mest sårbare mennesker i globale verdikjeder møter store flernasjonale konsern som kan være rikere enn mange stater. Ikke en eneste sak er så langt ført ved europeiske domstoler uten at en frivillig organisasjon eller pro bono-advokat har stått bak skadelidte. I tillegg gjelder de alminnelige regler om sakskostnader. For skadelidte innebærer det risiko for økonomisk ruin om saken tapes. Dertil kommer den personlige belastning ved å ha slike saker pågående og risikoen for å møtes med motsøksmål, såkalte SLAPPs.

Også prosessuelle regler om bevisbyrde, bevistilgang, jurisdiksjon og lovvalg vanskeliggjør tilgang til reell domstolsprøving av det materielle krav. Oppsummert er det bare enkelte av søksmålsbarrierene som berøres av direktivforslagets erstatningsregler:

4. Prevensjonshensynet i lys av farene ved feil utforming av erstatningsreglene

Europakommisjonen uttaler i fortalen at erstatningsreglene er viktige for å sikre etterlevelse av direktivets kjerneforpliktelser. Formålet er å bedre forholdene for mennesker og miljø i globale verdikjeder. Kostnader forbundet med selskapers negative påvirkning på menneskerettigheter og miljø, skal bæres av selskapene selv, ikke av sårbare mennesker og samfunn. Formålet er åpenbart godt. Om erstatningsregelen som er foreslått faktisk bidrar til å realisere et slikt formål, er mer usikkert.

Antakelsen er at erstatningsreglene vil bidra til etterlevelse av de underliggende forpliktelser til å redusere risiko for skade på mennesker og miljø. Forskningen på erstatningsreglers preventive effekt er imidlertid ikke entydig, og virkningen av direktivforslaget vil være vanskelig å estimere empirisk. Enkelte hevder at erstatningsregler for virksomhetsrelaterte menneskerettighetskrenkelser vil ha stor preventiv effekt, mens andre er mer avmålt.

Når man bruker offentlige reguleringer for å styre adferd, er det viktig å ta stilling til om reguleringen kan styre adferden i andre, mer utilsiktede retninger enn det man ønsker å oppnå.

Ut fra et preventivt formål må erstatningsreglene uansett ses i sammenheng med det øvrige sanksjonsregimet – både det formelle og det uformelle. Det uformelle sanksjonsregimet er sanksjoner utenfor rettssystemet, som for eksempel risiko for å miste dyktige arbeidstakere, kunder, investorer og andre samarbeidspartnere hvis ikke samfunnsoppdraget tas på alvor. Det fremstår sannsynlig at omdømmerisiko knyttet til uformelle sanksjoner vil ha tilsvarende effekt som søksmålsrisikoen. Direktivforslaget har også en klageordning tilsvarende den myndighet Forbrukertilsynet har etter åpenhetsloven §§ 9-14. Klageordningen hvor tilsynsorganet kan pålegge bøter som offentligrettslig sanksjon, kommer i tillegg til plikten til å ha bedriftsinterne klageordninger.

Når man bruker offentlige reguleringer for å styre adferd, er det viktig å ta stilling til om reguleringen kan styre adferden i andre, mer utilsiktede retninger enn det man ønsker å oppnå. Flere har pekt på risikoen for at selskaper vil velge uttreden fremfor arbeid med verdikjeden dersom risikoen knyttet til erstatningssøksmål blir for høy. Ofte vil uttreden være den verste tenkelige løsningen for de som rammes. Barnearbeidere på plantasjer risikerer at plantasjene legges ned med den følge at de blir ofre for langt verre krenkelser som sexhandel og det private slavemarkedet. Mennesker som har farlige arbeidsforhold, risikerer at virksomheten overtas av noen som har enda dårligere sikkerhetsforhold på arbeidsplassen. Det tar tid å endre strukturelle forhold, og dette må også erkjennes ved utformingen av erstatningsreglene dersom de skal virke etter sin hensikt. Det kan reises spørsmål ved om denne risikoen er tilstrekkelig hensyntatt i den foreslåtte reguleringen.

Det er også en risiko for at dårlig utforming av erstatningsreglene kan gi insentiv til å organisere seg bort fra et potensielt erstatningsansvar, flytte virksomhet ut av EU/EØS-området, risikoaversjon og overdrevent fokus på regeletterlevelse uten betydning for realitetene i verdikjeden.

5. Prevensjonshensynet og direktivforslagets regler om ansvarsfrihet

Fra næringslivets side har det vært viktig at selskaper gis en safe harbour hvis de gjennomfører due diligence i samsvar med direktivkravenes forventninger. Økt arbeid med verdikjeden gir økt risiko for kunnskap om kritikkverdige forhold, som i praksis vil kunne øke eksponeringen for erstatningssøksmål. Godt arbeid bør premieres med redusert risiko for ansvar, ikke sanksjoneres med økt ansvarseksponering. Dette følger imidlertid allerede av den nasjonale alminnelige erstatningsrettens krav til alternativ handling: En handling er ikke uaktsom overfor skadelidte dersom påstått skadevolder har gjort det som med rimelighet kan forventes for å unngå at skaden skjedde.

Den største faren ved forslagets regel om ansvarsfrihet er at den innebærer risiko for et overdrevent fokus på regeletterlevelse.

Forslagets artikkel 22(2) gir selskaper ansvarsfrihet på visse betingelser. Det er grunn til å reise spørsmål om hvordan regelen virker inn på erstatningsreglenes preventive effekt. Selskaper gis insentiv til å prioritere de aktiviteter som gir grunnlag for ansvarsfrihet. Den foreslåtte ansvarsfriheten er knyttet opp til overholdelse av forpliktelsene til å forhindre, redusere, stanse eller redusere virkningen av sin egen negative påvirkning på menneskerettigheter og miljø. Ettersom forpliktelsene er ulike i egen virksomhet, datterselskaper, direkte forretningsforbindelser og indirekte forretningsforbindelser, er det også ulikt hva som skal til for å oppnå ansvarsfrihet i de ulike relasjonene. Et slikt kategorisk skille kan i seg selv være et insentiv til å organisere seg bort fra et potensielt erstatningsansvar.

Den største faren ved forslagets regel om ansvarsfrihet er likevel at den innebærer risiko for et overdrevent fokus på regeletterlevelse. På svært uklare forutsetninger kan selskapet oppnå ansvarsfrihet hvis de har fått «contractual assurance» – altså en skriftlig bekreftelse – fra en etablert forretningsforbindelse på at de kritikkverdige forhold opphører, såfremt dette er verifisert av enten et passende bransje-initiativ eller en uavhengig tredjepart. Denne muligheten gir grunn til å frykte at fokuset tas bort fra en risikobasert tilnærming, hvor arbeidet prioriteres der risikoen for alvorlige krenkelser er størst, og der selskapene har størst påvirkningskraft.

Forutsetningene for at ansvarsfriheten skal komme til anvendelse, er svært uklare og bygger på vage og uklare formuleringer som hva som er «unreasonable» og «adequate». Med disse uklarhetene er det tvilsomt om bestemmelsen gir den ønskede forutberegnelighet om hva som skal til for å oppnå ansvarsfrihet ut over alminnelige erstatningsrettslige prinsipper som finnes i den nasjonale erstatningsretten.

6. Harmoniseringsformålet og erstatningsreglenes forhold til nasjonal rett

Utviklingen går i retning av at flere og flere land vedtar nasjonal lovgivning for næringsliv og menneskerettigheter.

Erstatningsreglenes tredje formål er å harmonisere regelverket for europeiske selskaper. Utviklingen går i retning av at flere og flere land vedtar nasjonal lovgivning for næringsliv og menneskerettigheter. Med mange særvarianter blir forholdene uoversiktlige for selskaper som opererer på tvers av de europeiske grenser. Det er i alle fall tre spørsmål som reises når de foreslåtte erstatningsreglene ses i lys av harmoniseringsformålet. For det første operer store europeiske selskaper ikke bare på det europeiske markedet, men på det globale. En egen europeisk metode for verdikjedearbeid som avviker fra de rådende internasjonale standarder, gir liten mening i en slik sammenheng. Dersom det er erstatningsreglene som er begrunnelsen for en avvikende modell fra de risikobaserte aktsomhetsvurderinger, er det grunn til å spørre om det er ønskelig å ha erstatningsregler inntatt i direktivet eller om erstatningsreglene skal overlates til nasjonal rett.

Det andre spørsmålet har nær sammenheng med det første: UNGP og OECDs retningslinjer gjelder allerede som ulovfestet soft law for selskapene, og de fleste store selskaper har lagt ned mye arbeid for å implementere denne metoden. Hvordan blir forholdet mellom OECDs retningslinjer og direktivkravene der de avviker fra hverandre?

Det tredje spørsmålet relatert til harmonisering knytter seg til forholdet mellom nasjonal rett og direktivets erstatningsregler. Hvis nasjonal rett gir grunnlag for ansvar i situasjoner som ikke er dekket av direktivet, eller gir grunnlag for strengere ansvar, går nasjonal rett foran direktivets regler, jf. art. 22 (4). Om dette gir nasjonalstatene valgfrihet med tanke på den ansvarsfriheten selskapene innrømmes i artikkel 22(2), er uvisst. Er det tilfelle, vil selskapene fortsatt måtte forholde seg til et fragmentert regelverk med ulike løsninger etter nasjonal rett.

Blir direktivforslaget vedtatt slik det står i dag, vil det kreves at nasjonal rett er i samsvar med forslaget.

Det er som sagt ingen regler om erstatningsansvar i den norske åpenhetsloven. Erstatningsansvar etter nasjonal rett beror på den alminnelige erstatningsretten hvor ulike ansvarsgrunnlag vil kunne tenkes å komme til anvendelse basert på den konkrete situasjon. For morselskap i konsern er det naturlige utgangspunktet erstatningsregelen i aksjelovens § 17-1, som også hjemler et medvirkeransvar for aksjeeier. For ansvar i leverandørkjeden er nok arbeidsgiveransvaret i skadeerstatningsloven § 2-1 det naturlige utgangspunktet. Uavhengig av hvilket ansvarsgrunnlag som er utgangspunkt, vil tolkningen av aktsomhetskravet først og fremst knytte seg til (i) hvilke erstatningsbetingende handleplikter som kan oppstilles for det norske selskapet, (ii) hvilken tilknytning selskapet har til den skadevoldende handling og (iii) risikoen for skade. Handleplikten må tolkes på bakgrunn av alminnelig juridisk metode, hvor blant annet åpenhetslovens regler vil kunne få betydning for innholdet i handleplikten for de selskapene som er omfattet av denne. Selskapets lovfestede forpliktelser knyttet til menneskerettigheter i verdikjeden vil være en viktig tolkningsfaktor i aktsomhetsvurderingen etter norsk rett, men det er ikke nødvendigvis et en-til-en-forhold mellom de lovfestede forpliktelsene og erstatningsansvarets rekkevidde. Den erstatningsrettslige aktsomhetsvurderingen står på egne ben.

Blir direktivforslaget vedtatt slik det står i dag, vil det kreves at nasjonal rett er i samsvar med forslaget. Mange av de grunnleggende trekkene ved direktivets foreslåtte erstatningsregel finner vi allerede i den nasjonale erstatningsretten i dag. Men forslaget vil sannsynligvis skyve på grensene for erstatningsansvar ut fra det tradisjonelle tilknytningskravet i norsk erstatningsrett, både for konsernforholdene og i verdikjeden for øvrig. I tillegg vil innholdet i de erstatningssanksjonerte handlepliktene være langt mer konkretisert enn hva tilfellet er i dag. Begge disse harmoniserende effektene av direktivforslaget ville imidlertid også i det vesentlige vært oppnådd om direktivets forpliktelser ble vedtatt uten en egen erstatningsregel, ved at de underliggende forpliktelser ville inngå naturlig i tolkningen av selskapenes handleplikter.

Kanskje er det bedre å fokusere på innholdet i selskapenes materielle forpliktelser og overlate erstatningsansvaret til nasjonalstatene?

7. Veien videre:

Barne- og familiedepartementet har sendt direktivforslaget ut på høring med høringsfrist 27. april 2022. På EU-nivå vil kommisjonens forslag nå drøftes i Rådet og i EU-parlamentet frem mot endelig vedtak. Etter vedtak vil nasjonalstatene få to år på å implementere regelverket i nasjonal rett, for de fleste forholds vedkommende. Blir forslaget vedtatt slik det står, vil det få implikasjoner for åpenhetsloven, som enten må operere med ulike krav til selskaper som omfattes av begge regelverkene, eller endres. Det er uansett gode grunner for å foreslå endringer av erstatningsreglene, dersom man overhodet skal ha egne erstatningsregler i direktivet. Kanskje er det bedre å fokusere på innholdet i selskapenes materielle forpliktelser og overlate erstatningsansvaret til nasjonalstatene?

Følg oss