Innsikt

Hva er en juridisk helt

ETISKE FORBILDER: – En juridisk helt forsvarer grunnleggende juridiske prinsipper også under massivt politisk og sosialt press, sier rettsfilosof Henrik Syse. Syse minner likevel om at ved siden av juridiske «superhelter» finnes mange hverdagshelter som hver dag sikrer at rettsstaten finnes. Foto: Istock Photo

Jurister som forsvarer rettssikkerheten under press, er juridiske helter. Jussprofessor Hans Petter Graver presenterer tolv helter i en ny serie på Juridika Innsikt.

– Jussen burde dyrke sine forbilder mer uten å glemme hverdagsheltene, sier filosof Henrik Syse.

Lov og rettferd er ikke alltid samme ting. I blant har loven feil og juristen rett. I slike situasjoner koster det ekstra mye å holde fast ved sin overbevisning.

– Noen ganger må en jurist forsvare grunnleggende rettsprinsipper og nekte å adlyde en lov eller bøye av for mobbens krav. Ikke bare på grunn av en dyp, indre overbevisning om hva som er rett og galt i den enkelte sak, men på grunn av en dyp overbevisning om at prinsippene må følges til alles beste. Fordi å følge de prinsippene til syvende og sist sørger for at vi har en rettsstat.

Det sier Henrik Syse, filosof, fredsforsker, nestleder i Nobelkomiteen, bidragsyter i Juss og etikk, tidligere leder av eierskapsgruppen i Oljefondet og doktor i filosofi med en avhandling om naturretten.

Det er dessverre kort vei mellom å være juridisk helt og juridisk skurk

- Henrik Syse, filosof

Juridiske skurker

Syse påpeker at jurister, sammen med psykologer, leger og prester, er blant de profesjoner som oftest tvinges til å treffe vanskelige etiske valg. Juristene som løser dette godt, blir juridiske helter. Jurister som løser dette særdeles lite godt, blir fort juridiske «skurker». De fleste jurister er noe midt imellom.

– En juridisk helt forsvarer grunnleggende juridiske prinsipper, også under massivt politisk og sosialt press, sier Syse.

Juridika Innsikt starter i dag en serie i tolv deler om tolv av «jussens helter». Forfatter er jussprofessor Hans Petter Graver, som også har valgt ut «heltene». Første kapittel handler om den amerikanske dommeren James Edward Horton, som dømte i Scottsboro-saken i Alabama i 1933. Horton trosset der både egne fordommer og ytre press fra samfunnet rundt ham. Han dømte slik han mente var rett i selve saken. Det kostet ham både jobb og karriere.

«Av og til kan en dommer stå under et voldsomt press for å bryte med det han vet er lov og rett», skriver Graver.

Syse støtter ideen om å dra frem folk som Horton:

– Forbildefunksjonen er viktig i ethvert fag. Det er viktig å fortelle de gode historiene om jussens forbilder. Det bør man også gjøre i jussutdanningen, sier filosofen, som for to uker siden var med på å dele ut en av verdenssamfunnets heltemedaljer, fredsprisen, til Denis Mukwege og Nadia Murat, for innsats blant annet i Kongo.

I fred og borgerkrig

– Juridiske helter testes nok hardere i land i borgerkrig og uten fungerende rettsapparat som Kongo enn hjemme i det «trygge» Nord-Europa. Men norske jurister burde likevel i større grad ta inn over seg at de er rettsstatens og menneskeverdets forsvarere, sier filosofen.

– Jurister bærer rettsstaten på sine skuldre ved å gjøre det de gjør. Det er kanskje vanskelig å tenke på det når du sitter der med en trafikkforseelse eller detaljene i en jordskiftesak eller forhandler en kontrakt for noen, men vi må ikke undervurdere de etiske begrunnelsene for juristenes arbeid. Arbeidet deres fra dag til dag er med på å bevare rettsstaten, rammeverket som gjør at vi har en forutsigbar regjering, en forutsigbar domstol, et forutsigbart næringsliv og en forutsigbar hverdag. Dette er ting jurister gjør og bør være stolte av! Også når de taper saker, kan de ha styrket rettsstaten, sier Syse.

Hvis de bevarer sin yrkesetikk.

Det manglet ikke på lover og jurister i Hitlers Tyskland, Maos Kina og Stalins Sovjet

- Henrik Syse, filosof

Hitlers Tyskland og Stalins Sovjet hadde også jurister

– En stat full av jurister er ikke en stat full av rett. Det manglet ikke på lover og jurister i Hitlers Tyskland, Maos Kina og Stalins Sovjet, men likevel var det samfunn der lov og rett var til dels fullstendig fraværende. Ingenting var forutsigbart. Å leve i en rettsstat betyr at jeg ikke plutselig kan sparkes fra jobben min eller hentes i hjemmet mitt uten å få vite hvorfor. Juristene i 1930-tallets Tyskland ble testet på sitt ytterste. Det er i slike stunder jussen kan skli utfor hvis de som bærer yrket, ikke forsvarer underliggende prinsipper om rettferdighet, sier Syse.

Dette er udødeliggjort i en film med skuespilleren Spencer Tracy kalt Judgment at Nuremburg om Nürnberg- rettssaken mot Nazi-Tysklands dommere og jurister.

– Det er strid blant dommerne i panelet om de tyske dommerne bare fulgte loven eller burde dømmes. Tracy i rollen som dommer gjør det klart at ingen jurist eller dommer kan unnskylde seg med at de fulgte loven, hvis de vet det strider mot grunnleggende, allmenne prinsipper, sier Syse.

Det gjelder i prinsippet også om jurister utsettes for trusler om å miste jobben eller karrieren, eller om de selv eller familien deres trues.

Syse drar her også en parallell til etikk i forretningsverdenen – til forretningsadvokater som hjelper selskaper å gjøre ting juristen selv vet er galt.

– Det er dessverre kort vei mellom å være juridisk helt og juridisk skurk. Konkursene til Enron og Arthur Anderson var pepret med jurister som bar ansvar. I næringslivet blir revisorer og jurister ofte den siste motstemme og selskapenes samvittighet. Desto viktigere er det at jurister taler når de kan, og ikke tier. Jurister burde være mer klar over hvor stor forskjell deres valg kan utgjøre på godt og vondt.

Naziårene i Norge

Når man snakker om norske jurister som blir satt på prøve, kommer man ofte tilbake til årene under andre verdenskrig. Det nevner både Syse, Graver og førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett Maria Astrup Hjort, som i flere år har undervist i etikk ved Det juridiske fakultet i Oslo.

– Okkupasjonsårene var en tid da dommere og forvaltningsjurister måtte velge mellom å følge instrukser de selv mente var gale, eller ta følgene av å ikke følge ordre, sier Hjort.

For eksempel måtte dommere dømme etter NS’ unntakslover, til og med til døden. Jurister var involvert i papirarbeidet med både å deportere jøder, nazifisere skoleverket og drive tyskvennlig og nazistisk pressesensur i årene 1940–45.

– Men også etter krigen, da det kraftige trykket var borte, stod rettssikkerheten i fare. Jussprofessor Johannes (Johs.) Andenæs var blant de få som sa fra at det ikke fantes noe rettslig grunnlag for likvidasjoner av tidligere NS-sympatisører, og advarte mot faren det innebar for retten, sier Hjort.

– Andenæs sa de tingene som folk der og da ikke ville høre, men som på sikt redder en rettsstat: at demokratiet ikke måtte gå i samme fellen som nazistene hadde gjort, sier hun.

Å forsvare Quisling og Breivik

Det samme juridiske standpunktet preget det store landssvikoppgjøret etter 1945 og terrorrettssaken i Oslo tingrett i 2012. Henrik Syse sier at de var lakmustester for norsk rettssikkerhet. Norge bestod testene ved å bringe henholdsvis både Quislings og NS-toppenes og massemorderen Breiviks saker for domstolene.

– Et viktig grunnprinsipp er at enhver person har krav på rettergang. Selv Hitler hadde hatt krav på rettergang om han hadde blitt tatt i live, sier han.

Noen av jussheltene som Syse trekker frem, er derfor forsvarsadvokatene som forsvarte en gruppe voldtektsmenn i en stygg gjengvoldtektssak på en buss i India i 2013, som endte med at kvinnen døde. Den lokale advokatforeningen nektet sine medlemmer å ta forsvareroppdraget, og de advokatene som til slutt tok det, ble truet på livet.

– Noen ganger vil jussens helter være de som er ubehagelige, eller som må gjøre ubehagelige ting på grunn av jobben sin. Da Lippestad og hans medadvokater tok oppdraget for Breivik, fungerte rettsstaten slik den skal.

– Som samfunn må vi tåle jurister som sier «jeg påtar meg oppdraget». Det har Norge gjort. Vi trenger å slå ring om de juridiske heltene! De er faktisk helter, de òg, de som slår ring om jussens helter!

Det er som regel lettest (…) å tenke «det er ikke min sak å vurdere rett og galt», «gjør ikke jeg det, så gjør noen andre det»

- Hans Petter Graver, jussprofessor

Døve på det praktiske øret

Motstandskraft er stikkordet for juridiske helter. Hjort bruker bildet om kalibrering av etiske kompass:

– Alle er utstyrt med et etisk kompass fra vi vokser opp. Vi skiller mellom det vi selv føler er rett og galt. Noen av oss blir siden jurister og lærer hva som er rett og galt i lovens forstand. Som regel går de to kompassene sammen: Det er etisk galt å drepe og slå andre, og det er forbudt etter loven å drepe og utøve vold. Men så kommer situasjoner der det som føles rett, er forbudt ved lov, eller der det som føles galt, er påbudt. Jurister som klarer å balansere disse to parametrene, spesielt under press, er de man kan kalle juridiske helter, mener Hjort.

Graver er enig.

– Det som kjennetegner en «helt», er at han eller hun ikke klarer å tilpasse sin samvittighet til umoralske eller etisk problematiske ting man må gjøre som jurist, sier han.

– De fleste av oss ønsker sinnsro og å unngå såkalt kognitiv dissonans. Da er det som regel lettest å tilpasse oppfatninger og følelser til situasjonen, slik at man tenker «det er ikke min sak å vurdere rett og galt», «gjør ikke jeg det, så gjør noen andre det» eller lignende. Helten tenker ikke slik og relativiserer ikke samvittigheten til situasjonen, sier professoren.

Sparer lidelse

– Vi vet aldri når situasjonen kan være slik at vi alle er avhengig av dem som står fast på sin samvittighet. Tenk for eksempel på tvangssteriliseringen som foregikk langt inn i etterkrigstiden. De fleste den gang tenkte ikke over at det var galt. Mange hadde sluppet mye lidelse om flere hadde foretatt en etisk refleksjon, sier han.

Graver har lenge forsket på dommere som må håndheve undertrykkende og autoritær lovgivning, i et prosjekt finansiert av Forskningsrådet, og det har inspirert serien:

– Hovedinntrykket at de stort sett er lojale mot loven uansett. Men etter hvert som man arbeider seg dypere ned i stoffet, trer enkelte unntak frem. Det er disse jeg vil bringe frem i lyset, sier han.

Han har sett en lignende trend i Tyskland, der det i de senere år har kommet mange bøker om dommere og jurister som opponerte mot naziregimet. Kapittel 2 i Innsikts og Gravers serie vil handle om en slik dommer.

Lov vs. rett

Det føles kanskje langt fra dommere i Nazi-Tyskland til Kommuneadvokaten i Oslo, Borgarting og Gulating, et NAV-kontor, advokatkontorer i Vika, Konkurransetilsynet eller et departement.

Men også her tas store og små etiske valg hver eneste dag.

– Det blir så klart småskala i forhold til juristene som jobbet under NS-regimet, men likevel er jo jurister utsatt for etiske dilemma og må ta valg mellom rett og galt hver eneste dag. Ofte er det ikke et valg mellom «rett og urett», men to typer rett eller to typer urett, sier Hjort.

– Jussens etikk kan være på kollisjonskurs med seg selv. For eksempel har klienten kanskje et konkret ønske som ikke samsvarer med den riktige materielle løsningen. Problemet oppstår også når man som forvaltningsjurist får forespørsel om å utrede en sak med ønske om å komme til et bestemt resultat, og hvor man mener at det rettslige løsningen ikke er sammenfallende med dette ønsket. Et tredje eksempel kan være hvor mye en dommer balanserer det å avvikle saker effektivt, så neste sak får sin tid i retten, versus hensynet til å gå nok inn i saken.

Iblant gjør man etisk skade uansett, spørsmålet er bare hvilken skade som er minst

- Maria Astrup Hjort, førsteamanuensis og etikk-underviser

Etiske rettskilder

Et tema etikkforeleser Hjort ofte blir bedt om å snakke om, er juristenes mange etiske retningslinjer. I bunnen finnes edsløftet jurister avgir når de får vitnemålet – det er jussetikkens norske grunnlov, så å si.

Men det finnes egne retningslinjer for dommere, advokater, byråkrater, bistandsadvokater, forsvarsadvokater og aktorer.

– Hvilken linje skal man legge seg på når flere etiske krav virker samtidig?

– Det er ofte vanskelig å avgjøre hva som er rett når flere ting er rett samtidig, men den ene må velges på bekostning av den andre. Hva hvis den etiske forpliktelsen i advokatforskriften til å jobbe for klientenes beste går på tvers av juristers ed om å fremme rett og hindre urett? sier Hjort.

– Selv om det finnes mange retningslinjer, gir de ikke alltid svar, og ofte kan én retningslinje være i strid med en annen. Når jeg holder innledninger om dette generelt, blir jeg ofte møtt med spørsmålet «ok, det er vel og bra, men hvordan skal jeg bruke det i denne sammenhengen her?» – og forklarer en helt konkret sak de har, sier hun.

Tre råd: Innse at du velger, diskuter med kolleger, slå deg til ro

Det vanskeligste for en jurist er iblant å innse at man faktisk står i et etisk dilemma. Det er Hjorts råd nummer 1: Se etter dilemmaet. Råd nummer 2 er å diskutere dilemmaet med kollegaer.

– Det er ofte bedre å uttale problemet muntlig enn bare å gå og kverne på det. Noen arbeidsplasser har internseminar.

Etter valget må jurister lære seg å slå seg til ro med valget man tok.

– Det grunnleggende rådet er å vurdere situasjonen du var i, opp mot disse rettsprinsippene. Det er ikke alltid sånn at det finnes et rett svar. Iblant gjør man etisk skade uansett, spørsmålet er bare hvilken skade som er minst, sier Hjort.

Ærlig om feil valg

Hun holder, som del av utdanningen, mange workshoper der praktiserende jurister kommer og snakker med studentene om sine egne etiske valg. De er overraskende ærlige om valg de har tatt og iblant angrer på.

– Det er derfor studentene liker dette kurset. De møter virkeligheten, og de som deler, er åpne om valgene, sier hun og forteller om noen episoder:

En dommer hadde for eksempel i et barneavhør blitt fortalt av et barn / en ungdom om forhold som var av betydning for saken, men i fortrolighet. Barnet hadde sagt «jeg forteller deg dette, men det må du ikke gå videre med». Men av hensyn til barnets beste tok dommeren dette med i beslutningen og dommen.

– Dommeren skrev inn i dommen hvor det stammet fra. Dermed brøt han med tilliten barnet hadde vist ham, med det etiske bruddet dette innebar. Samtidig lot han være å skjule kilden - og dermed begrunne avgjørelsen - med de etiske følgene det hadde. Han kunne alternativt ha valgt å ikke dømme etter beste evne rettferdig - nok et hensyn å ta. Dommeren var, også etterpå, usikker på om valget var rett, sier Hjort.

En forvaltningsjurist fortalte om sin «VG-test» av vedtakene: «Hvordan ser det ut utenfra?», «hvordan ville det se ut på forsiden av VG?» – vil det forstås av folk flest?

Sjansen til å spille juridisk helt – eller skurk – kan falle like lett på en tilfeldig saksbehandler som på en dommer i Høyesterett eller i Strasbourg.

- Henrik Syse, filosof

Ta valg

En politijurist på etikkursene understreket for studentene at det er bedre å ta et valg enn å ikke ta et valg.

Påtalemyndigheten og politiet må hele tiden ta valg, og det på tynt grunnlag, men å la være å ta valg kan være verre enn å ikke ta valg. Å ikke be om varetekt er også et valg. Bevis kan gå til spille, mens uskyldige kan bli sittende på glattcelle uten grunn, trekker hun frem.

– Det viktigste er altså evnen til å ta valg.

Og som Syse sier, er dette relevant for alle jurister:

– Sjansen til å spille juridisk helt – eller skurk – kan falle like lett på en tilfeldig saksbehandler som på en dommer i Høyesterett eller i Strasbourg.