Klarspråk: Slik kan du tjene på tydeligere juss-tekster

Både advokater og offentlige organer taper penger, kunder og tid på unødvendig tungt og vanskelig språk. Denne uken er verdens beste eksperter på såkalt «klarspråk» samlet i Oslo for første gang. Innsikt har bedt dem forklare hvordan klarspråk kan hjelpe jurister til å skrive bedre juss. 

– Klarspråk ikke bare virker. Det selger! 

Det sier Joseph Kimble, jussprofessor ved Cooley Law School ved Western Michigan University. Kimble er både litteraturviter, jurist og forfatter av flere bøker om juss og språk. Han er også en av klarspråkbevegelsens «grand old men». Bestselgeren hans «Writing for dollars, writing to please» tar for seg 50 studier der såkalt klarspråk har spart bedrifter og organisasjoner for tid og penger. 15 av studiene handler om juridiske tekster.

– Selv juridisk informasjon kan gjøres mye klarere. Ikke la jurister lure deg til å tro noe annet, smiler Kimble. 

Dårlig kommunikasjon er det største skjulte tapet i mange bedrifter

Joseph Kimble, jussprofessor, Western Michigan University

– Alle lesere foretrekker klarspråk fremfor tradisjonelt juridisk språk.

Jurister er kjent for sitt kompliserte «stammespråk», men Kimble mener det bare er et spørsmål om evne og vilje. Han sier at jurister ville skrevet klarere hvis de innså hvor lønnsomt det er. 

– Prisen for dårlig kommunikasjon er det største skjulte tapet i mange bedrifter og i forvaltningen, sier han. Han mener bedrifter mister mange misfornøyde og forvirrede kunder uten å vite det. Offentlige organer bruker mer tid på å oppklare misforståelser i tekster de har sendt ut enn det hadde tatt dem å formulere seg godt i utgangspunktet. 

Advokatfirma med egen lingvist 

Kimble er i Oslo denne uken for å delta på den internasjonale klarspråkkonferansen, PLAIN, som for første gang blir arrangert i Norge. Språkrådet og Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) er arrangører sammen med Plain Language Association International.

Til konferansen kommer også lingvisten Justyna Zandberg-Malec fra det polske advokatfirmaet Wardynski & Partners. Hun er den eneste i Polen som er fulltidsansatt i et advokatfirma for å rette opp og forbedre advokaters språk. 

– Jeg legger til kulepunkter og underoverskrifter, deler opp setninger, endrer rekkefølgen på setningene, gjør dem kortere og gjør substantiver om til verb

Justyna Zandberg-Malec, lingvist i Wardynski & Partners

– En utfordring er at advokatene glemmer at leseren ikke vet det samme som dem. Det er her jeg kommer inn, som både lekmann og lingvist, sier hun. 

– Jeg legger til kulepunkter og underoverskrifter, deler opp setninger, endrer rekkefølgen på setningene, gjør dem kortere og gjør substantiver om til verb. Noen ganger foreslår jeg også å legge til en forklarende tekst i parentes. Det er ofte små endringer som skal til for å gjøre teksten klarere, og jeg rører aldri den juridiske terminologien, sier hun. 

Hun noterer seg at de eldre, erfarne advokatene skriver klarere enn de yngre, som «ofte prøver å imponere leseren med juridisk fagspråk». 

– Juridisk fagspråk slår ikke an blant klientene, heller tvert imot. 

Kritikk av «tåkejurister» og det uklare juristspråket

Det samme budskapet har mange forgjeves forsøkt å hamre inn i den norske juriststand. Jussbuss-jurist Mitra Zarabi skrev i Dagbladet om «tåkejurister» som «kunne mye metode, men fint lite om klart språk etter fem år på et av Norges mest prestisjetunge studier». Også jussprofessor Hans Petter Graver og språkkjennere som Christine Calvert, Johan Tønnesson og Aage Rognsaa har vært talspersoner for å bruke tid og krefter på å sikre godt språk i jussen. I Difis hefte «Et klarere lovspråk» peker Difi til og med på at vanlige vendinger «henger igjen fra da dansk var administrasjonsspråk i Norge».

Staten har brukt over ti år og et ukjent antall millioner på å få til en langvarig satsning på klarspråk. Prosjektet «Klart språk i staten» ble etablert i 2008. I 2011 startet prosjektet «Klart lovspråk», ledet av Difi. Domstolene startet sitt eget prosjekt. I 2016 fikk juridisk fakultet i Oslo egne klarspråkmidler fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet til å styrke studiet i lovgivningslære, som var innført av Inge Lorange Backer. Førsteamanuensis Jon Christian F. Nordrum leder prosjektet «Klarspråk i juridisk forskning og undervisning». 

– Faget er kanskje nytt, men det er egentlig en gjeninnføring av et fag fra 1800-tallet. Over hele Europa satser man nå på å skrive lover bedre, sier Nordrum. 

– Juristene er kanskje flinke til å håndtere komplekse systemer med ulike overordnede prinsipper og masse små detaljer som alle står mot hverandre og rangeres ulikt. Men juristene har ikke vært like gode på å utvikle slike komplekse systemer, sier han. Fokus går altså fra å «bare» tolke lover til å skape lover som er lettere å tolke. 

Klarspråk kan digitalisere forvaltningen raskere

Årets studenter i lovgivningslære blir de første til å prøve seg i den nye «lovlabben». Der får de blant annet mulighet til å skrive lovforslag i form av helt reelle «mini-NOUer», rapporter i fakultetets serie kalt Jusstudentenes offentlige utredninger (JOU). En av årets oppgaver dreier seg om å lage forskrifter for elektriske sparkesykler i Oslo kommune.  

På et vis handler klarere lovspråk om å berede grunnen for jurist-robotene og muligheten for en kunstig juridisk intelligens – noe som krever gode data.

– Forvaltningsretten har stått stille i 50 år, men samfunnet er radikalt endret. Maskiner fatter allerede vedtak på egen hånd, også i Norge. Vi er nødt til å ta innover oss at forvaltningen digitaliseres, forvaltningsretten må utvikles med det for øye. Vi trenger en digital rettsstat.

– En særlig utfordring for norsk lovgivning er at den er kort og skjønnspreget og at vi vektlegger forarbeider. Vi er ennå ikke der at maskinene fikser slik rettskildebruk.

– Noen har tatt til ordet for at Stortinget bør vedta detaljerte lover som maskiner kan lese, à la «hvis A så B». Jeg tror ikke det er veien å gå. Lovgiver bør holde seg til overordnede mål og prinsipper og vedta en digital forvaltningsrett som sikrer at forvaltningen bruker maskiner på en rettssikker måte.

Klarspråk for jurister fra innvandret trend til lovfestet prinsipp

Margrethe Kvarenes er seksjonssjef for skole og offentlig forvaltning i Språkrådet og dessuten president i PLAIN Norge. 

– Klarspråk i staten betyr at leseren finner og forstår det hun trenger og kan bruke det til å gjøre det hun skal, sier hun. 

Idéen klarspråk stammer fra 1920-tallets USA. Bevegelsen spredte seg til Europa på 1970-tallet og til Norden på 2000-tallet. 

Tidlig på 1900-tallet handlet klarspråk mest om forståelige ord og tydelige setninger. De siste 40 årene har det handlet mer om forståelsen av selve innholdet, mens et tilleggsfokus på å sørge for at mottakerne stoler på informasjonen har oppstått de siste 20 årene. 

Klarspråk er gått fra å være et fremmedord til et prinsipp som kanskje lovfestes.

I forslaget til ny forvaltningslov § 8 står det at «forvaltningsorganet skal bruke et språk som er klart, presist og så vidt mulig tilpasset mottakeren». I forslaget til ny språklov § 9 står det at «offentlege organ skal føre eit språk som er klart og forståeleg for dei det rettar seg til». 

Fire mønsterlover er pilot for «klarlov»

Det holdes faste kurs og opplæring i klarspråk for statsansatte, og det deles ut årlige priser (nyeste vinnere er Utlendingsnemnda, Utdanningsdirektoratet og Skatteetaten). Flere lovutvalg har hatt klarspråk som krav i sitt mandat, blant dem kommunelovutvalget og straffeprosesslovutvalget.

Språkrådet og Lovavdelingen i Justisdepartementet har dessuten samarbeidet om å satse tungt på klarspråk i arbeidet med fire utvalgte nye lover: arvelova, adopsjonsloven, forsvarsloven og opplæringslova. Disse fire «klarlovene» skal fungere som mønstereksempler på et nytt og klarere lovspråk. Jurister og filologer har eltet og knadd tekstdeigen for å gi språket en bedre struktur (som passer målgruppen bedre) enn andre lover. 

Språkekspertise har også vært hyret inn til å jobbe med endringer i Grunnloven og ny havne- og farvannslov, barnevernlov, valglov, universitets- og høyskolelov, rettshjelpslov og lov om tros- og livssynssamfunn. Turen er allerede kommet til de første forskriftene. 

– Juristspråket er det bransjespråket som påvirker offentlig språk mest og angår flest folk. 

Margrethe Kvarenes, Språkrådet og PLAIN Norge

Vil gjøre klarspråk obligatorisk for alle lover

De ekstra rundene med filologer er temmelig ressurskrevende, men Språkrådet synes likevel klarspråkarbeid bør bli obligatorisk for alle lover.

– Tenk på alt man vinner i andre enden, sier Kvarenes, og nevner: 

• Spart tid på å forklare lovene. Færre spørsmål fra publikum
• Økt rettssikkerhet fordi flere forstår hva de har rett til
• Økt effektivitet fordi klart formulerte bestemmelser er lettere å håndheve
• Antallet tvister om uklare bestemmelser går ned

Og dette på toppen av Nordrums poeng om den digitale rettsstaten og maskiners mulighet til å tolke lov. 

Da er det ikke tilfeldig at jurister blir statens hovedmålgruppe for å luke ut uklart språk. 

– Alle fagfelt har sitt fagspråk, men juristenes «bransjespråk» er viktigst for språket i det offentlige fordi språket i lovene forplanter seg videre til vedtak, forskrifter og informasjon om rettigheter og plikter.

– Juristspråket er det bransjespråket som påvirker offentlig språk mest og angår flest folk. 

Kursing for å gjøre dårlig juristspråk til godt juristspråk 

Blant feilene ekspertene i Språkrådet finner i det norske lovspråket er uoversiktlige setninger, substantiv der det kunne vært verb («det kan foretas nyvalg av hele styret» i stedet for «hele styret kan velges på nytt»), for mye bruk av passiv form og av gammelmodige ord (som dog og således), flertydige ord og ord som oppfattes annerledes av folk flest enn av jurister (som å forfordele). 

For å unngå dårlig språk, tilbyr Språkrådet gratis e-læringskurs, sjekklister for skribenter og et hefte med tips og inspirasjon til godt lovspråk. Råd til skrivende jurister inkluderer å sette punktum oftere, bruke flere punktlister, velge verb over substantiv og unngå semikolon og parenteser (se faktaboks for flere råd). Når bestemmelser skrives, er det også et godt råd å sørge for at elementer som hører sammen skrives sammen (for eksempel «x, y og z grupper har rett til trygd og støtte», ikke «x har rett til trygd, det har også y, og z har rett til støtte»). 

Å skrive gode dommer

Domstolene har også fokusert på klart språk, spesielt i sine dommer. Klart språk har lenge vært en del av dommernes opplæring. Dommere involvert i språkarbeidet i domstolen har dessuten utgitt en skriftlig anbefaling om klart språk i dommer. Bak rådene stod en en gruppe med blant annet lagmann Mette Jenssen og sorenskriver Terje Mowatt. 

Dommere glemmer ofte at de først og fremst skriver dommen for sakens parter, skriver gruppen i sine anbefalinger. De mener dommerne med fordel kan skrive dommene mer allmennspråklige. For eksempel skrive «bli enige» i stedet for «komme til enighet». Dessuten kan dommerne gjerne forklare oppbyggingen av dommene bedre for leseren og bruke flere informative mellomoverskrifter for å dele opp teksten. 

Dommere glemmer ofte at de først og fremst skriver dommen for sakens parter

Andre råd er å bruke flere verb, mindre passive former og å forklare kompliserte ord. Det kan for eksempel være ord som begjæring, lemping, domsavsigelse eller forelegg.  Dommeren bør dessuten unngå det generelle hvis hun kjenner det konkrete. Det vil for eksempel bety at man ikke bør skrive erverve hvis man vet at en gjenstand er kjøpt, arvet eller stjålet. Eller å skrive «voldtekt» eller «seksuell omgang med bevisstløs person» i stedet for «seksualforbrytelse». 

Dropp latin og stammespråk

Klassiske nei-ord er vanskelige ord som «anbringe, dog, forføye, tarv, tilkomme, hitsette, undergå, utvise forsett» og «tilskrive», samt meningsløse og gammeldagse uttrykk som «i så henseende, i så måte» og «i forhold til». 

Klassiske nei-ord er vanskelige ord som anbringe, dog, forføye, tarv

Det anbefales å droppe juss-latin og være forsiktig med setninger med mange, lange ord etter hverandre, for eksempel «straffeutmålingsmomenter» og «aktsomhetsvurdering». Og ikke minst, for å oppnå klarhet, bør en dom unngå for mye ordvariasjon. Rådet er i stedet å bruke ett og samme ord for samme fenomen gjennom hele dommen. Bruker man for eksempel «avtale», så bør man skrive «avtale» i hele dommen og ikke variere med «kontrakt» eller «overenskomst». Som det skrives i innledningen: «Dommene er våre viktigste produkter, og vi må derfor hele tiden evaluere om de er begripelige».