Nytt i opphavsretten i 2021
I samarbeid med jussbloggen IP-trollet presenterer Juridika Innsikt de viktigste begivenhetene i immaterialretten i 2020 og 2021. Nye forskrifter til Åndsverksloven, gjennomføringen av digitalmarkedsdirektivet, lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett som regulerer TONO og Kopinor, Rogstad-saken i VG og Retrievers konflikt med VG er blant det som har hendt. Opptak av forelesninger har blitt en het potet – og det har også Y-blokka i Regjeringskvartalet. Samtidig har det i EU skjedd nytt på alt fra sammenleggbare sykler til YouTube.
Om forfatteren
Hvert år oppsummerer jussbloggen “Immaterialrettstrollet” de viktigste hendelsene innenfor opphavsrett, patentrett, designrett, kjennetegnsrett og markedsføringsrett. Hva har skjedd på lovgivningssiden og hva var de viktigste sakene fra norsk og internasjonal rettspraksis? IP-trollet, oppkalt etter en kjent norsk IP-rettssak, gir deg oversikten på Juridika Innsikt. Denne teksten er en oppdatert versjon pr september 2021 av et innlegg som først ble presentert på IP-trollet 6. mai 2021.
Norsk lovgivning
Kulturdepartementet fortsetter sin gjennomføring av nye direktiver og konvensjoner på opphavsrettsområdet. 20. november 2020 ble Prop 53 L (2020-2021) om Lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. sendt til Stortinget. Loven gjennomfører EUs direktiv om kollektiv forvaltning (2014/26/EU) og regulerer hvordan kollektive forvaltningsorganisasjoner, for eksempel TONO og Kopinor, skal forvalte opphavsrett og nærstående rettigheter etter fullmakt fra rettighetshaverne. Lovforslaget stiller blant annet krav til forvaltningsorganisasjonenes styring, åpenhet og innsyn, forvaltning av rettighetsvederlag og medlemmenes medbestemmelsesrett. Det skal også legge til rette for og forenkle klarering av musikkrettigheter over landegrensene, for eksempel til nettbaserte tjenester. Da ny åndsverklov trådte i kraft 1. juli 2018 var dette uten ny forskrift. Den 17. mars 2021 sendte Kulturdepartementet ny forskrift til åndsverkloven på høring frem til høringsfristen 25. mai 2021.
EU-lovgivning
EU-kommisjonen la 15. desember 2020 frem forslag til forordning om et indre marked for digitale tjenester (Digital Services Act). Forslaget følger opp forslaget til Digital Markets act, og innebærer blant annet en revisjon av e-handelsdirektivets regler om ansvarsfritak.
Fristen for gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet den 7. juni 2021 har kommet og gått, og det er foreløpig få land som har gjennomført direktivet innen fristen.
Fristen for gjennomføring av digitalmarkedsdirektivet den 7. juni 2021 har kommet og gått, og det er foreløpig få land som har gjennomført direktivet innen fristen. Dette skyldes i stor grad vanskelighetene med gjennomføring av direktivets artikkel 17 om plattformansvar. Kommisjonen publiserte 4. juni 2021 retningslinjer for gjennomføringen av artikkel 17 i medlemsstatenes lovgivning. Bildet kompliseres imidlertid av at Generaladvokatens anbefaling i sak C-401/19 (se nedenfor), synes å antyde at forholdet til ytringsfrihet og grunnleggende rettigheter legger større føringer på gjennomføringen enn retningslinjene legger opp til. Et endelig svar får man derfor muligens først med EU-domstolens avgjørelse i saken.
Norsk rettspraksis
VG publiserte fra februar 2020 en rekke artikler om advokatfirmaet Rogstad, blant annet knyttet til firmaets eierstruktur og store utgifter til tolking (se oversikt her). I flere av disse artiklene ble det brukt portrettbilder av advokater i firmaet hentet fra firmaets hjemmeside. VG påberopte seg sitatretten i åvl. § 29 som grunnlag for gjengivelse av bildene.
I flere av disse artiklene ble det brukt portrettbilder av advokater i firmaet hentet fra firmaets hjemmeside.
Oslo tingrett la til grunn at gjengivelsen av bildene måtte anses som sitater i samsvar med «god skikk».
Oslo tingrett la til grunn at gjengivelsen av bildene måtte anses som sitater i samsvar med «god skikk», jf. åvl. § 29. Dette begrunnes i at bildene inngikk i et forsvarlig journalistisk arbeid av offentlig interesse, og at gjengivelsen av bildene ikke gikk lenger enn formålet med artiklene tilsa.
Forholdet til åvl. § 36, som gir anledning til gjengivelse av åndsverk i forbindelse med «dagshending», drøftes ikke, ut over en bemerkning om at bildene også kunne ha vært gjengitt etter § 36 andre ledd, som gir rett til gjengivelse av kunstverk og fotografier som «har tilknytning til [en dagshending]». Fordi sitat av bilder ofte forutsetter gjengivelse av hele eller vesentlige deler av verket, vil slik gjengivelse ofte være i strid med god skikk (se Ot.prp. nr. 15 (1994–95) s. 127). Sitatretten til bilder har derfor tradisjonelt ansett å være ganske begrenset. Dette er derfor et forhold som burde ha vært drøftet.
Fordi sitat av bilder ofte forutsetter gjengivelse av hele eller vesentlige deler av verket, vil slik gjengivelse ofte være i strid med god skikk.
Avgjørelsen setter imidlertid fingeren på det faktum at fribruksregelen i § 36 første ledd er ganske begrenset, fordi den krever at verket «inngår» i dagshendingen. Militærrapportene i C-469/17 Funke Medien ville for eksempel neppe kunne gjengis med grunnlag i åvl. § 36 første ledd, fordi de bare dokumenterer en dagshending, se Prop 104 L (2016-2017) s. 147. (Se også den svenske mobilfilm-dommen, kommentert her) Dette gjør at man i større grad må gripe til sitatretten i § 29, der ytringsfrihetshensyn tilsier rett til vederlagsfri gjengivelse. En begrensning her er imidlertid at sitatrett forutsetter at verket er «offentliggjort». Avgjørelsen er anket.
Militærrapportene i C-469/17 Funke Medien ville for eksempel neppe kunne gjengis med grunnlag i åvl. § 36 første ledd, fordi de bare dokumenterer en dagshending.
En annen sak, som har gått runden i Immaterialrettstrollets årsoppsummeringer denne våren, er den såkalte Retriever-saken mellom Dagens Næringsliv (DN) og Retriever Norge AS (Retriever) (se markedsføringsrettsoppsummeringen for mer om sakens bakgrunn). DN serverte retten et koldtbord av rettslige anførsler. For det første om referatene innebar opphavsrettsinngrep i artiklene som ble refererte, for det andre om referatene innebar inngrep i DNs databasevern, for det tredje om bruk av utdrag fra DN i medieanalyserapporter kunne begrunnes i sitatretten, for det fjerde om bruk av DNs logo og så videre innbar et varemerkeinngrep, for det femte at bruken innebar brudd på flere eldre avtaler og for det sjette at bruken innebar en overtredelse av mfl. § 25. (Se om den varemerkerettslige anførselen her og de markedsføringsrettslige anførslene her).
Tingretten ga Retriever medhold i de opphavsrettslige, den varemerkerettslige og den avtalerettslige anførselen, men fant likevel at Retrievers opptreden samlet sett innebar en overtredelse av mfl. § 25. Det er forholdvis lett å forstå at innkjøp av papirutgaver av DN og skriving av sammendrag fra artikler fra disse, ikke innebar et inngrep i DNs databaserett, og at lenker til artikler som ligger åpent tilgjengelig på nett ikke innebærer opphavsrettsinngrep. Slik faktum gjengis i dommen, er det heller ikke vanskelig å forstå at tingretten konkluderer som den gjør i spørsmålet om referatene utgjør opphavsrettsinngrep.
Det er forholdvis lett å forstå at innkjøp av papirutgaver av DN og skriving av sammendrag fra artikler fra disse, ikke innebar et inngrep i DNs databaserett, og at lenker til artikler som ligger åpent tilgjengelig på nett ikke innebærer opphavsrettsinngrep.
Derimot er det vanskeligere å få grep på opphavsrettens plass i tingrettens argumentasjon knyttet til markedsføringsloven § 25, hvor det at Retrievers virksomhet bevisst har lagt seg nært inn mot DNs opphavsrett, blir et argument for krenkelse av § 25. Avgjørelsen er anket.
I TOSLO-2020-93186 behandlet Oslo tingrett spørsmål om verkshøyden til og inngrep i arkitekttegninger til et funkishus i Haugesund. Saksøkte hadde fått arkitekttegnet et hus, men partene ble ikke enige om ferdigstillelsen av disse. Saksøkte tok da med seg tegningene videre til andre som fullførte tegningene og oppførte huset.
Retten la til grunn at de opprinnelige tegningene hadde verkshøyde, og at det oppførte huset innebar et inngrep i opphavsretten til disse. Det ble lagt vekt på at arkitekten hadde betydelige valgmuligheter i sammenstillingen av de kubistiske elementene i huset, både hva gjelder bygningsmasse og vindusfelt og forholdet mellom dem. De endringene som ble gjort til det ferdige huset, var ikke tilstrekkelig til å gå klar av dette vernet. Det forelå derfor inngrep i opphavsretten til tegningene.
Saksøkte hadde fått arkitekttegnet et hus, men partene ble ikke enige om ferdigstillelsen av disse. Saksøkte tok da med seg tegningene videre til andre som fullførte tegningene og oppførte huset.
Selv om det uttales at det er de vernede trekkene som bestemmer beskyttelsen, synes avgjørelsen å legge vel stor vekt på helhetsinntrykket de opprinnelige tegningene gir. Ved å legge til grunn at det er sammenstillingen av de kubistiske elementene som sådan som er gjenstand for beskyttelse, forsvinner nyansene i inngrepsvurderingen. Resultatet av dette er at man ender opp med en vel bred beskyttelse av det som er et ganske alminnelig funkishus. Avgjørelsen er rettskraftig.
Europeisk rettspraksis
Bakgrunnen for C-833/18 Brompton Bicycle var sykkelprodusenten Bromptons sammenleggbare sykkel. Funksjonen som muliggjorde dette, var opprinnelig patentert, men patentet hadde utløpt. En annen produsent – Get2Get – begynte å produsere lignende sammenleggbare sykler. Brompton gikk til sak og anførte at Get2Gets sykkel innebar et inngrep i opphavsretten til Bromptons sykkel.
En annen produsent - Get2Get – begynte å produsere lignende sammenleggbare sykler. Brompton gikk til sak og anførte at Get2Gets sykkel innebar et inngrep i opphavsretten til Bromptons sykkel.
For EU-domstolen var spørsmålet om og i så fall hvilke forutsetninger som må være oppfylt for at en form som er nødvendig for å oppnå et teknisk resultat kan opphavsrettsbeskyttes. EU-domstolen la til grunn at opphavsrettsbeskyttelse for delvis funksjonelt betingede produkter ikke var utelukket, forutsatt at produktet er originalt. Dette innebærer at opphavsrettsbeskyttelse for funksjonelle frembringelser ikke er utelukket. Funksjonaliteten vil imidlertid begrense frembringers mulighet til å gjøre kreative valg og gjøre det vanskeligere å oppfylle kravet til originalitet. I enkelte tilfeller vil utformingen i så stor grad være bestemt av tekniske hensyn at det ikke er plass for kreative valg, slik at ideen og uttrykket blir sammenfallende (se avsnitt 31, hvor EU-domstolen gir uttrykk for en form for «merger doctrine»). EU-domstolen følger med dette opp det som er lagt til grunn i flere tidligere avgjørelser, senest i C-683/17 Cofemel.
Den belgiske domstolen som henviste saken, hadde bemerket at EU-domstolen i C 395/16 Doceram (omtalt av IP-trollet her) hadde lagt til grunn at det ved vurderingen av om et design kunne registreres til tross for sin tekniske funksjon, skulle legges vekt på om den tekniske funksjonen kunne oppnås gjennom en annen utforming. Det ble derfor stilt spørsmål om en tilsvarende tilnærming kunne ha betydning for opphavsrettsvernet til funksjonelle utforminger.
EU-domstolen kommenterer ikke dette direkte, men avviser i praksis denne tilnærmingen gjennom ved å understreke at en teknisk funksjon begrenser frembringers valgmuligheter. For funksjonelle design har det etter C 395/16 Doceram betydning om en teknisk funksjon kan oppnås på andre måter, fordi utformingen da ikke nødvendigvis «bare» er bestemt av en teknisk funksjon, jf. designdirektivet artikkel 7 nr. 1 (dsl. § 8. nr. 1). For opphavsrettsbeskyttelsen er derimot muligheten til å oppnå det samme gjennom en annen utforming uten betydning, fordi den utformingen frembringer selv har valgt uansett vil begrense hans egne valgmuligheter.
EU-domstolen har det siste halvannet året behandlet en rekke saker om innholdet i eneretten til overføring til allmennheten
EU-domstolen har det siste halvannet året behandlet en rekke saker om innholdet i eneretten til overføring til allmennheten i infosoc-direktivet artikkel 3. Den første av disse er C-753/18 Fleetmanager, som omhandlet spørsmålet om utleie av leiebiler med radio innebar en tilgjengeliggjøring til allmennheten av opphavsrettsbeskyttet musikk som leier av bilen kunne få tilgang til ved å bruke radioen. Spørsmålet er ikke ukjent i Norge, hvor Borgarting lagmannsrett i 2014 kom til at slik utleie ikke kunne anses som fremføring etter åvl. 1961 § 45b, jf. § 2.
EU-domstolen kom på samme måte til at bilutleie ikke innebar en overføring til allmennheten etter infosoc-direktivet artikkel 3 nr. 1 og utleiedirektivet artikkel 8 nr. 1. Dette begrunnes i at den rene tilrådighetsstillelse av fysiske midler som muliggjør overføring, etter fortalen til infosoc-direktivet punkt 27 i seg selv ikke anses som en overføring (avsnitt 33), og at utleie av biler bare kan anses som en slik tilrådighetsstillelse (avsnitt 34). Det var da ikke nødvendig å ta stilling til om utleien innebar overføring til en «allmennhet» (avsnitt 38).
EU-domstolen går ikke særlig langt inn på grensedragningen mellom ren tilrådighetsstillelse og overføring, men fremhever i avsnitt 32 betydningen av brukers rolle og om hans handlinger er bevisste. Utleie av biler med radio skiller seg derfor fra det å bevisst installere TVer og radioapparater, for eksempel på et rehabiliteringssenter, slik at ens kunder får tilgang til innholdet som sendes, jf. C-117/15 Reha Training (avsnitt 35). Det kan riktignok spørres hvor veiledende dette egentlig er. En forskjell ligger muligens i at de fleste biler er utstyrt med radio fra produsenten, og at utleier i så fall må gjøre noe aktivt for å forhindre tilgang, mens innehaveren av for eksempel et hotell aktivt installerer TVer og radioapparater.
EU-domstolen går ikke særlig langt inn på grensedragningen mellom ren tilrådighetsstillelse og overføring.
På den annen side vil det være tilfeller hvor man ganske bevisst har gitt tilgang til utstyr som muliggjør overføring av verk, men hvor man vil være tilbakeholden med å kalle det en overføring til allmennheten. De norske forarbeidene nevner for eksempel at det å gi allmennheten tilgang til en datamaskin som gir tilgang til internett på et offentlig bibliotek, ikke innebærer en overføring av alle verk på internett. Spørsmålet er om man i stedet må vurdere brukers bevissthet i relasjon til å gi mottaker verkstilgang, og hvorvidt dette er et hovedformål eller bare en underordnet følge. Et moment her bør, i samsvar med EU-domstolens øvrige praksis, være om virksomheten har profittformål, og viktigere, i hvilken grad dette profittformålet knytter seg til verksformidlingen
I dette perspektivet vil det å gi pubgjester og pasienter på et rehabiliteringssenter tilgang til fotballkamper og andre TV-sendinger, anses som overføringer til allmennheten, mens det å gi leier av en leiebil og besøkende på et bibliotek tilgang til en bil med radio og en datamaskin med tilgang til internett, ikke gjør det.
De norske forarbeidene nevner for eksempel at det å gi allmennheten tilgang til en datamaskin som gir tilgang til internett på et offentlig bibliotek, ikke innebærer en overføring av alle verk på internett.
C-637/19 BY omhandlet spørsmålet om sending av et opphavsrettsbeskyttet fotografi per post og e-post som bevis i en sivil sak for domstolene, innebar spredning og overføring til «allmennheten».
EU-domstolen la som i sin tidligere praksis til grunn at tilgjengeliggjøring skjer til en «allmennhet» når den skjer til et betydelig, ubestemt antall mottakere. På bakgrunn av dette ble tilgjengeliggjøring i forbindelse med en sivil rettsak, som i den foreliggende saken, ansett å skje til en klart definert lukket krets av personer, ikke til et ubestemt antall potensielle mottakere. Tilgjengeliggjøring til domstolen og andre parter i saken ble derfor ikke ansett som en tilgjengeliggjøring til «allmennheten».
EU-domstolen tok med dette ikke stilling til det særdeles interessante spørsmålet om hva som utgjør en «allmennhet» skal vurderes annerledes for spredning etter infosoc-direktivet artikkel 4 enn for overføring etter artikkel 3 nr. 1. I norsk rett har det vært argumentert for at det bør stilles strengere krav til hva som anses som en «allmennhet» der mottaker gis en mer varig verkstilgang, for eksempel ved spredning av fysiske eksemplarer. Dette bør være et standpunkt som kan opprettholdes inntil EU-domstolen eventuelt gir uttrykk for noe annet.
Det å gi pubgjester og pasienter på et rehabiliteringssenter tilgang til fotballkamper og andre TV-sendinger, vil anses som overføringer til allmennheten, mens det å gi leier av en leiebil og besøkende på et bibliotek tilgang til en bil med radio og en datamaskin med tilgang til internett, ikke gjør det.
I C-392/19 VG Bild-Kunst traff EU-domstolen sin foreløpig siste avgjørelse om lenker til materiale som andre har lagt ut på internett (behørig diskutert i episode 7 av Huldrapodden). Det ble her lagt til grunn at inline-lenking til (embedding av) bilder som er lagt ut med tekniske begrensninger for å hindre slik lenking, innebærer opphavsrettsinngrep, selv om bildene er lagt ut med rettighetshavers samtykke. Avgjørelsen er på mange måter en videreføring av avgjørelsen i C-466/12 Svensson, hvor EU-domstolen la til grunn at lenking til materiale som er lagt ut med adgangsbegrensning, utgjør overføring til et nytt publikum.
Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at man tar et forbehold om at det ikke kan lenkes til materialet, for eksempel ved å angi dette på nettsiden hvor bildet er lagt ut. Lenking må begrenses gjennom en «effektiv» teknisk sperre i samsvar med infosoc-direktivet artikkel 6.
Det ble her lagt til grunn at inline-lenking til (embedding av) bilder som er lagt ut med tekniske begrensninger for å hindre slik lenking, innebærer opphavsrettsinngrep, selv om bildene er lagt ut med rettighetshavers samtykke.
Når man laster ned materiale fra «peer to peer» torrent-nettverk, vil torrent-programmet i praksis begynne å dele det som er lastet ned før alle delene er lastet ned. For å få tilgang til materialet trenger man i praksis alle delene. I C-597/19 Mircom la EU-domstolen til grunn at deling av slike ufullstendige deler av opphavsrettsbeskyttet materiale innebærer tilgjengeliggjøring til allmennheten etter infosoc-direktivet artikkel 3 nr. 1 og 2 (kommentert av IP-trollet her). Forutsetningen er imidlertid at brukeren har kunnskap om at bruk av torrentprogrammet innebærer deling også under nedlastning, typisk ved at hun/han er informert om dette før hun/han tar i bruk programmet.
Saken reiste videre spørsmål om innehaver av opphavsrett etter avtale også kunne gjøre gjeldende rettigheter etter håndhevelsesdirektivet. Spørsmålet var reist i forbindelse med at den nasjonale domstolen mente at Mircoms virksomhet minnet om noe som kan betegnes som et «opphavsrettstroll» – en aktør som ikke selv utnytter rettighetene, men bare bruker trusselen om håndhevelse som et middel for å presse frem forlik med brukerne.
EU-domstolen la til grunn at det ikke utelukket påberopelse av håndhevelsesdirektivet , at Mircom var innehaver av rettighetene etter overdragelse og ikke utnyttet rettighetene. En begjæring om utlevering av opplysninger etter håndhevelsesdirektivet artikkel 8 nr. 1 må imidlertid være velbegrunnet og forholdsmessig. Begjæringer om utlevering av abonnementsopplysninger som bare har som formål å skulle brukes som pressmiddel overfor brukerne, kan derfor etter omstendighetene anses uforholdsmessig, men dette er det opp til den nasjonale domstolen å avgjøre.
Lenking må begrenses gjennom en «effektiv» teknisk sperre.
Saken reiste også spørsmål om systematisk innhenting av IP-adresser er lovlig behandling av personopplysninger etter GDPR. EU-domstolen la til grunn at slik innhenting og behandling var lovlig etter GDPR dersom de hadde et legitimt formål, for eksempel innkreving av erstatning for opphavsrettsinngrep, forutsatt at innhentingen og behandling hadde et rettsgrunnlag i nasjonal rett.
Forente saker C 682/18 YouTube og C 683/18 Cyando omhandler spørsmålet om delingsplattformer foretar en selvstendig overføring til allmennheten etter infosoc-direktivet artikkel 3 når de legger til rette for brukernes opplasting og deling på sin plattform. EU-domstolen i storkammer la til grunn at slik tilrettelegging i seg selv ikke innebærer en overføring til allmennheten. Dette kan derimot stille seg annerledes dersom plattformoperatøren ikke har gjennomført tilstrekkelige tekniske tiltak mot deling av uautorisert materiale, har en økonomisk modell som er basert på uautorisert deling eller på annen måte legger til rette for slik deling, at han foretar en overføring av slikt materiale.
Generaladvokaten hadde i sin anbefaling uttrykkelig drøftet forholdet mellom og infosoc-direktivet artikkel 3 nr. 1 og det nye digitalmarkedsdirektivet (2019/790) artikkel 17, og lagt til grunn at artikkel 17 er en spesialregel som ikke innebærer en kodifisering av innholdet i eneretten til overføring. Etter EU-domstolens avgjørelse er dette mer uklart. EU-domstolen drøfter ikke forholdet til digitalmarkedsdirektivet, og domstolens utlegning av eneretten til overføring går tilsynelatende også lenger enn Generaladvokatens anbefaling. Dette innebærer at man i alle fall ikke skal utelukke at EU-domstolen ikke vil betrakte artikkel 17 som en spesialregel, men som en konkretisering av det generelle overføringsbegrepet.
EU-domstolen la til grunn at slik innhenting og behandling var lovlig etter GDPR dersom de hadde et legitimt formål, for eksempel innkreving av erstatning for opphavsrettsinngrep, forutsatt at innhentingen og behandling hadde et rettsgrunnlag i nasjonal rett.
I sommer har EU-domstolen i C‑762/19 CV-Online også behandlet spørsmål om søk i og lenking til en database innebærer et databaseinngrep. CV-Online drifter en database med jobbannonser som ligger åpent tilgjengelig på internett. Melon laget en søkemotor som la til rett for dedikerte søk i denne og andre tilsvarende databaser, og presenterte samlede søkeresultater for brukerne. Søkeresultatene inneholdt data i form av arbeidstittel firmanavn, arbeidssted og publiseringsdato og en lenke til selve jobbannonsen i CV-Onlines base.
EU-domstolen har behandlet tilsvarende spørsmål i C‑202/12 Innoweb. Til forskjell fra hva som var tilfellet i Innoweb, brukte Melon imidlertid ikke CV-Onlines egen søkefunksjon, men utarbeidet sitt eget søk basert på metadata fra databasen. Det ble i Innoweb lagt til grunn at det å legge til rette for dedikerte metasøk i en database, innebar gjenbruk av databasen etter databasedirektivet artikkel 7 nr. 1, forutsatt at det søkes gjennom alle dataene i databasen, og bruker gis omtrent samme funksjonalitet i relasjon til søket og presentasjonen av resultatet som søket til databasen det søkes i.
Dette innebærer et slags forsøk på å finne en balanse mellom rettighetene til innehaver av databasen og interessen til tredjeparter i det å kunne tilby tilgang til de samme dataene.
I C‑762/19 CV-Online går EU-domstolen derimot lengre for å oppnå en slik balanse. Det legges her til grunn at tilrettelegging for dedikerte metasøk i en database, innebærer uttrekk og gjenbruk av databasen etter databasedirektivet artikkel 7 nr. 1 og nr. 2, dersom slike søk utgjør en risiko for databaseinnehavers mulighet til å tjene inn igjen denne investeringen ved normal utnyttelse av databasen.
Det legges her til grunn at tilrettelegging for dedikerte metasøk i en database, innebærer uttrekk og gjenbruk av databasen etter databasedirektivet artikkel 7 nr. 1 og nr. 2.
EU-domstolen legger her opp til en mer eller mindre direkte avveining mellom databaseinnehavers og tredjemanns og brukernes interesser. Dette innebærer at størrelsen på investeringen og omfanget av tredjemanns utnyttelse får direkte betydning for inngrepsvurderingen. Er disse store, er det mer nærliggende at det foreligger et databaseinngrep. Dersom investeringen er liten eller tredjemanns søk har liten betydning for investeringen, vil det derimot sjeldnere foreligge et inngrep.
EU-domstolen overlater imidlertid forholdsvis den konkrete vurderingen og avveiningen til den nasjonale domstolen, og det gjenstår å se hvordan slike avveininger vil slå ut i praksis. Begrunnelsen er imidlertid generell og omfatter i prinsippet alle former for uttrekk og gjenbruk av en database, og det blir derfor spennende å se hva EU-domstolen gjør av denne vurderingen i senere saker.
Generaladvokaten har også avgitt anbefaling i flere saker som ennå ikke er behandlet av EU-domstolen. Den mest interessante av disse er sak C-401/19 som Polen har anlagt mot Europaparlamentet og Kommisjonen for å få deler av artikkel 17 i digitalmarkedsdirektivet kjent ugyldig. Generaladvokaten legger i sin anbefaling til grunn at dette ikke er tilfellet. Anbefalingen legger imidlertid flere føringer på tolkningen av artikkel 17 som vil kunne ha betydning når denne skal gjennomføres i medlemsstatenes lovgivning.
C-13/20 Top System omhandler spørsmålet om rett til dekompilering av datamaskinprogrammer for å rette feil i programmet. Programvaredirektivet artikkel 6 gir rett til dekompilering, men bare for å oppnå funksjonelt samvirke med andre programmer. Spørsmålet som er stilt til EU-domstolen, diskus er om en rett til dekompilering for å rette feil likevel kan utledes av direktivets artikkel 5. Generaladvokaten har i sin anbefaling besvart spørsmålet bekreftende.
Generaladvokaten har også avgitt anbefaling i flere saker som ennå ikke er behandlet av EU-domstolen. Den mest interessante av disse er sak C-401/19 som Polen har anlagt mot Europaparlamentet og Kommisjonen for å få kjent deler av artikkel 17 i digitalmarkedsdirektivet kjent ugyldig.
Annet
«I trettende time» fremmet arvingene etter arkitekten Erling Viksjø og kunstneren Carl Nesjar søksmål mot staten for å hindre riving av Y-blokka. Det ble anført at de to hadde medopphavsrett til frisene «Fiskerne» og «Måken», og at riving ville innebære en krenkelse av denne opphavsretten.
Y-blokka ble imidlertid revet, og «Fiskerne» og «Måken» ble skåret ned og satt på lager for å stilles ut på nytt i et nytt regjeringskvartal. Søksmålet går så vidt dette immaterialrettstrollet forstår, imidlertid videre.
«I trettende time» fremmet arvingene etter arkitekten Erling Viksjø og kunstneren Carl Nesjar søksmål mot staten for å hindre riving av Y-blokka. Det ble anført at de to hadde medopphavsrett til frisene «Fiskerne» og «Måken».
Det er ikke oppgitt hva de opphavsrettslige anførslene nærmere består i. Men trolig kan det være at utstilling på et annet sted enn som del av den opprinnelige Y-blokka, innebærer ny tilgjengeliggjøring som trenger samtykke og at utstilling på et nytt sted innebærer en krenkelse av respekten for verket etter åvl. § 5.
Staten har tidligere tilsynelatende lagt til grunn at det bare er Picasso som har opphavsrett til frisene. Selv om det nok kan argumenteres for at «Fiskerne» og «Måken» ikke er en del av et fellesverk med Y-blokka som sådan, slik at arkitekten Erling Viksjø ikke har medopphavsrett, er det nok vanskeligere å argumentere for at kunstneren Carl Nesjar ikke har slik medopphavsrett.
Så vil det vise seg om frisene blir stående på lager eller blir utstilt som en del av et nytt regjeringskvartal.
Staten har tidligere tilsynelatende lagt til grunn at det bare er Picasso som har opphavsrett til frisene.
Koronapandemien og påfølgende økt forekomst av digital undervisning, har vekket diskusjonen om universitets- og høyskoleansattes opphavsrett til live igjen. Spørsmålet har ikke bare dreid seg om universitetenes og høyskolenes rett til å bruke ansattes forelesningsopptak, men også til rett til (gjen)bruk av undervisningsmateriale mer generelt. Diskusjonen knyttet seg til et forslag til endring av NTNUs retningslinjer om ansattes immaterialrettigheter, men det har vært lignende saker også ved andre institusjoner. Av omtale av saken kan nevnes et utvalg av artikler fra Universitetsavisa (3.9.20, 3.9.20, 22.10.20) og en kommentar fra Olav Torvund i Khrono. Dette immaterialrettstrollet har selv deltatt i debatten, blant annet med en velplassert(?) metafor om uvøren bilkjøring.
Saken er presentert i samarbeid mellom Juridika Innsikt og IP-trollet.
Juridika Innsikt mottar gjerne tips til spennende saker på feltet til henrik.pryser.libell@universitetsforlaget.no
IP-trollet tar gjerne imot tips til iptrollet@gmail.com
Les mer om IP-rett
IP-trollets oppsummeringer av 2020
Les mer om bakgrunnen for IP-trollets oppsummeringer
IP-trollets oppsummeringer av 2019
Designrettsåret 2019, av Kaja Skille Hestnes
Opphavsrettsåret 2019, av Torger Kielland
Markedsføringsrettsåret 2019, av Kaja Skille Hestnes og Kristine Juell Johnsen.
Denne teksten er først presentert på IP-trollet. Du leser nå en versjon tilpasset Juridika Innsikt. I en serie på fem ekspertkommentarer, presenterer IP-trollets skribenter rettsutviklingen det siste året innen rettsområdene opphavsrett, patentrett, designrett, kjennetegnsrett og markedsføringsrett.
Om du ikke allerede har gjort det, bør du også lese IP-trollets oppsummeringer av markedsføringsrett, kjennetegnsrett og designrett og patentrett.