Rettslige problemer med videreføring av et digitalt koronasertifikat
Den 4. mars 2022 gikk høringsfristen ut for det som kalles en forlengelse av hjemlene i smittevernloven kapittel 4A, til å gi forskrifter om koronasertifikatordningen. Høringsforslaget lider av en rekke feil og mangler som gjør at regjeringen bør utsette å fremme dette som lovforslag til Stortinget, skriver Morten Walløe Tvedt i denne kronikken. Hvis regjeringen fremmer forslaget, bør Stortinget be om å få et nytt og bedre utkast til en koronasertifikatlov som regulerer alle aspekter ved ordningen. Teksten er en omarbeidet versjon av en høringsuttalelse sendt inn av forfatteren til høringsfristen av 4. mars 2022.
Koronasertifikatet tar frihet fra alle i Norge, og systemet er uforutsigbart.
Om forfatteren
1. Koronasertifikatordningen fratar alle i Norge frihet
Koronasertifikat fremstilles ofte som å ikke ha noen betydning for de som er «fullvaksinerte». Dette overser at den som er regnet som «vaksinert» i dag, kan regnes som «uvaksinert» i morgen. Koronasertifikatet tar frihet fra alle i Norge, og systemet er uforutsigbart. Den som regnes som å tilfredsstille kravene til grønt sertifikat en dag, kan få sin status endret på kort varsel, med mindre nye krav oppfylles. Koronasertifikatordningen vil påvirke livene til alle uansett hvor mange doser vaksine en har tatt frem til nå.
Et koronasertifikat har i dag gyldighet i maksimalt 90 dager. Det etablerer en usikkerhet om kriteriene for gyldig koronasertifikat endres før du rekker å skrive ut koronasertifikatet ditt.
Erfaring har vist at usikkerhetene er reelle: Gyldig pass etter gjennomgått sykdom ble i Norge redusert fra 360 dager til 180 med virkning også for de som hadde gjennomgått sykdom (september 2021). Lovforslaget i høringsnotatet stiller ingen krav til rutiner som må følges hvis myndighetene ønsker å endre gyldigheten av sertifikatet. Lovforslaget stiller heller ikke opp noen innholdsmessige krav til hvilke endringer i medisinsk kunnskap som må til for å endre gyldigheten av sertifikatet. Lovforslaget innfører en rettslig usikkerhet som hver av oss vil være omfattet av. Når lovforslaget verken stiller krav til prosedyre, begrunnelse eller til innhold i vurderingen som kan begrunne en endring av hva som skal til for å få et gyldig sertifikat, så avskjæres befolkningen muligheten til å forstå hva som har motivert endringen.
Koronasertifikatordningen blir fremstilt som å ikke være et smitteverntiltak. Dette er en språklig vending for å unnta koronasertifikatordningen fra å skulle bli vurdert opp mot smittevernlovens generelle krav etter § 1-5. Dette er en grunn til at det bør bygges inn i lovforslaget at alle aspekter av koronasertifikatordningen skal vurderes opp mot smittevernloven § 1-5.
Slik lovforslaget er utformet, blir det også praktisk sett umulig for domstolene å vurdere om forvaltningen, det vil si Helsedirektoratet, har endret innholdet i koronasertifikatordningen som går utover det som loven gir hjemmel til eller ikke.
En videreføring av digitalt koronasertifikat i Norge tar en ubestemt mengde frihet fra hver av oss.
2. Koronasertifikatet overfører kompetanse til EU-kommisjonen over alles liv
Erfaring har vist at usikkerhetene er reelle.
Da Stortinget vedtok kapittel 4A i smittevernloven i juni 2021, overlot de folkevalgte i Norge enhver vurdering av hvordan koronasertifikatene skal se ut til EU. Myndigheten, kompetansen, til å endre varigheten av koronasertifikatet er etter EU/FOR 2021/953 overført til EU-kommisjonen som bestemmer kriteriene for gyldig koronasertifikat. EU-kommisjonen bestemmer hvor mange doser du må ha for å beholde gyldig koronasertifikat. EU kan endre sertifikatordningen slik at gjennomgått sykdom eller negativt testresultat ikke lenger skal kvalifisere til gyldig sertifikat. Hvis norske myndigheter mener at gjennomgått sykdom eller negativt testresultat skal gjelde, mens EU-kommisjonen sier at det kun er et bestemt antall vaksinedoser som kvalifiserer til koronasertifikat, så er Norge gjennom EØS-avtalen forpliktet til å godta det kommisjonen bestemmer. Norge må akseptere at dette gjelder når nordmenn reiser til EU, men vi er ikke forpliktet til å la EU-kommisjonen bestemme hva som skal gjelde innad i Norge.
EU-kommisjonen har fått kompetanse til direkte å gripe inn i friheten til norske borgere i interne forhold i Norge. Folkeavstemningene angående norsk EU-medlemskap (1972 og 1994) har avvist at Norge ønsker slik direkte effekt av overnasjonale regler med direkte effekt i intern rett. I høringsnotatet avsnitt 3.4 behandles reglene angående koronasertifikat i EU. Denne gjennomgangen er ikke fokusert på endringene i rettsreglene. Den viser ikke hvem som har kompetanse til å gjøre hvilke endringer i sertifikatordningen.
Hvis norske myndigheter mener at gjennomgått sykdom eller negativt testresultat skal gjelde, mens EU-kommisjonen sier at det kun er et bestemt antall vaksinedoser som kvalifiserer til koronasertifikat, så er Norge gjennom EØS-avtalen forpliktet til å godta det kommisjonen bestemmer.
Dersom Stortinget innfører koronasertifikatet innad i Norge, må alle vaksinerte være klare til å ta så mange boosterdoser som EU-kommisjonen til enhver tid bestemmer, for å beholde adgangen til å gå på restaurant eller delta på andre offentlige arenaer i Norge. Koronasertifikatet gir ikke rettigheter, men etablerer en plikt for oss alle til å følge EUs stadige skiftende, nye krav. FOR/2021/953 overlater mye makt til EU-kommisjonen. Denne makten har kommisjonen allerede brukt to ganger med endringer i forordningen. Disse to endringene krever ikke demokratisk behandling i EU-Parlamentet, siden forordningen delegerer myndighet til EU-kommisjonen.
Å bruke koronasertifikatet innad i Norge innebærer altså en overføring av direkte beslutningskompetanse over hver av oss i Norge til EU-kommisjonen. Høringsnotatet i mai/juni 2021 diskuterte ikke om smittevernloven § 4A-1 og implementeringen av FOR 2021/953 i EØS-avtalen egentlig krevde at Stortinget tok stilling til det etter Grunnloven § 26 annet ledd før beslutningen ble fattet i EØS-komitéen. Avsnitt 3.4 i høringsnotatet av 2022 tar ikke opp spørsmålet om overføring av direkte kompetanse til EU-kommisjonen over alle i Norge.
Å bruke koronasertifikatet innad i Norge innebærer altså en overføring av direkte beslutningskompetanse over hver av oss i Norge til EU-kommisjonen.
3. Lovforslaget oppfyller ikke kravene som legalitetsprinsippet stiller
I forarbeidet til loven er det skrevet tre setninger om betydningen av legalitetsprinsippet. Dette er oppsiktsvekkende tynt. Inngrepene som hjemles i sertifikatordningen, er noen av de mest inngripende i folks rettsstilling siden sertifikatet kan være et virkemiddel til å forhindre en ubestemt gruppe mennesker fra å delta i samfunnet. Hvorfor skal detaljene i ett at Norges mest inngripende tiltak settes i forskrift og ikke i lov? Å bli stengt ute fra samfunnets aktiviteter er en forskjellsbehandling som bryter med Grunnlovens likhetsprinsipper. Usikkerhetsmomentene beskrevet i punkt 1 over gjør inngrepet enda mer inngripende. Dette innebærer at systemet rundt koronasertifikat trenger klar og tydelig hjemmel i lov og flere lovfestede rettsregler. Koronasertifikatordningen kan ikke overlates til «departementet».
I forarbeidene til kapittel 4A som ble vedtatt i 2021, virket det som om regjeringen var av den oppfatning at koronasertifikat ikke krevde hjemmel i lov.
I forarbeidene til kapittel 4A som ble vedtatt i 2021, virket det som om regjeringen var av den oppfatning at koronasertifikat ikke krevde hjemmel i lov. I lovforslaget som presenteres i høringsnotatet av 2022, tas forholdet til legalitetsprinsippet opp helt kort uten at det forklares eller diskuteres.
Legalitetsprinsippet er grunnlovfestet i Grunnloven § 113: «Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.» Legalitetsprinsippet handler om at alt regjeringen gjør, må godkjennes på forhånd av Stortinget. Legalitetsprinsippet handler ikke bare om at inngrep må ha grunnlag i lov, men for inngripende hjemler krever Høyesterett at flere detaljer fastsettes i loven og ikke overlates til forskriften.
Lovforslaget er generelt og lite konkret utformet. Koronasertifikat er tiltenkt å etablere rettigheter for noen på bakgrunn av at de oppgir sensitiv informasjon.
Lovforslaget er generelt og lite konkret utformet. Koronasertifikat er tiltenkt å etablere rettigheter for noen på bakgrunn av at de oppgir sensitiv informasjon. Hvis koronasertifikatet skal kreves fremvist for å komme inn på restaurant eller trikken, vil sensitive opplysninger være lett tilgjengelige i samfunnet. Frem til nå har det vært et prinsipp i norsk lovgivning at håndteringen av sensitive opplysninger krever detaljert regulering i lov av blant annet hvor i samfunnet koronasertifikatet kan kreves fremvist. Å fastsette dette vil sikre en offentlig debatt hvis kontrollpunktene senere skal endres. Dette er et sterkt inngrep overfor alle i Norge. Koronasertifikatet kan bli et krav for å gå på jobb og dermed kunne få en inntekt å leve av. Da må reglene om koronasertifikat gis i lov gitt av Stortinget. Hvis en person skal fratas retten til å gå på jobb og dermed fratas muligheten til å livnære seg, er dette et inngrep som krever klar hjemmel i lov. Dette er en del av kjernen i den «rettssfæren» legalitetsprinsippet beskytter. Skal regjeringen eller EU regulere rettighetene og pliktene til individene, må reglene godkjennes av de nasjonale parlamentene i lovs form. Da er det ikke tilstrekkelig at Stortinget gir vide fullmakter til «departementet» til å lage forskrifter. Omfanget og viktigheten av koronasertifikatet som rettslig innretning, er et sterkt argument for at Stortinget må sette klare og spesifikke rammer for regjeringen.
En mer detaljert «koronasertifikatlov» vil sikre demokratisk legitimitet og grundighet i prosessen for hver senere endring. Erfaringene fra midten av mars 2020 til i dag er at Stortinget har klart å gjennomføre lovendringer på en rask og smidig måte, selv i en pandemi. Begrunnelsen i høringsnotatet for å ikke regulere koronasertifikat i lov, er dermed borte. For å sikre at beslutninger om endringer er forsvarlige, bør reglene vedrørende koronasertifikatet bare kunne endres med den tregheten som stortingsbehandling innebærer. Stortingsbehandling er også nødvendig for å unngå at slike store, omfattende beslutninger tas av få personer med mye makt.
Omfanget og viktigheten av koronasertifikatet som rettslig innretning, er et sterkt argument for at Stortinget må sette klare og spesifikke rammer for regjeringen.
4. Fremtidig bruk av koronasertifikat bør reguleres av Stortinget
Forskriftshjemlene er tause i spørsmålet om i hvilke situasjoner koronasertifikatet skal kunne brukes. Loven må fastsette i hvilke situasjoner koronasertifikatet kan kreves fremvist. Loven må etablere en prosedyre for å godkjenne bruksmåter eller anvendelsessituasjoner. Det må lovfestes hvem som skal kunne be om at koronasertifikatet fremvises.
For eksempel har det i Italia blitt krevd «grønt vaksinepass» for å kunne få utbetalt trygdeytelser. For at Norge ikke skal komme i denne situasjonen, må loven klart forby alle typer bruk av sertifikatet som ikke er eksplisitt godkjent av Stortinget.
En prinsipiell problemstilling er om private aktører selv skal kunne sette som vilkår i en avtale at kun personer med status «beskyttet/grønn» skal kunne benytte de tjenester som tilbys.
En prinsipiell problemstilling er om private aktører selv skal kunne sette som vilkår i en avtale at kun personer med status «beskyttet/grønn» skal kunne benytte de tjenester som tilbys. Skal det være fritt frem for et hotell å bare ta imot gjester som kan dokumentere at de er vaksinerte? Skal det være lov å stenge ute personer som ikke har status som «grønn», fra å ta offentlig kommunikasjon som buss eller fly? Dette er spørsmål som har stor betydning for det enkelte individ, og som må reguleres av Stortinget direkte i loven; en forskriftshjemmel er ikke tilstrekkelig veid opp mot alvorligheten dette innebærer for hver person.
Slik forslaget ligger i høringsnotatet fra 2022, er for eksempel ikke forsikringsselskaper hindret i å ha som krav at kundene har koronasertifikat med status «beskyttet» for å ha eller få forsikringsdekning. Hvis det skal være mulig å forhindre slik bruk, må forsikringsselskaper forbys i lov å kreve koronasertifikat for å gi forsikring.
Statsminister Solberg sa under pressekonferansen den 5. mai 2021 at det kunne bli aktuelt for noen typer arbeidsplasser å kreve koronasertifikat for at ansatte skulle kunne komme på jobb. Høringsnotatet fra 2022 utvikler dette videre:
Det vil også bli nødvendig å vurdere hva som kan bli rettsvirkningene av å bli nektet adgang til arbeidsplassen på grunn av manglende koronasertifikat. Til det siste må det for eksempel tas stilling til om arbeidsgiver vil ha lønnsplikt for en uvaksinert arbeidstaker som nektes adgang til arbeidsplassen (og som ikke f.eks. kan arbeide hjemmefra), eller om arbeidstakeren vil måtte ha fri uten lønn. Eventuelt må det vurderes om manglende koronasertifikat skal kunne gi grunnlag for personalmessige forføyninger, i ytterste konsekvens oppsigelse eller avskjed.» (Avsnitt 7.2 side 37)
Høringsnotatet diskuterer ikke dette mer i detalj. Det viser at regjeringen åpner for at folk skal kunne miste jobben hvis de ikke oppfyller EU-kommisjonens krav til «grønt koronasertifikat». Loven må inneholde et klart forbud mot at arbeidsgivere skal kunne kreve «grønt» koronasertifikat fra ansatte. Lovgiverteknisk bør det stilles opp et generelt lovforbud mot å benytte koronasertifikatet i arbeidslivs- eller studiesammenheng.
Loven må inneholde et klart forbud mot at arbeidsgivere skal kunne kreve «grønt» koronasertifikat fra ansatte.
Siden et koronasertifikat kan brukes på så godt som alle arenaer og samfunnsområder, bør Stortinget ta stilling til i hvilke situasjoner det skal kunne brukes i lovs form. Det er nesten ikke mulig å tenke seg til en situasjon hvor koronasertifikatet ikke skal kunne avkreves. Karakteren av frivillighet vil synke med hvor mange samfunnsområder det skal kunne kreves vist frem.
Lovforslaget gir altså en altfor vid hjemmel til spørsmål som skal fastsettes i forskrifter uten involvering av Stortinget. Det er ikke tilstrekkelig, slik regjeringen legger opp til i forslaget, at dette skal avgjøres senere. Hvis det blir behov for å gjøre unntak fra dette, vil regjeringen måtte legge frem et forslag om et slikt unntak for Stortinget. Dette vil gi en demokratisk forankring av en slik unntaksvis bruk av koronasertifikatet i arbeidslivs- eller studiesammenheng.
5. Brudd på likebehandling mellom vaksinert, gjennomgått sykdom og negativ test
I høringsnotatet av 2022 åpner regjeringen opp for differensierte smitteverntiltak for vaksinerte, de med gjennomgått sykdom og negativ test. «Et krav om at koronasertifikat bare kan brukes dersom det også inkluderer negativ test følger verken av ordlyden i smittevernloven §§ 4A-1 eller 4A-2 eller av omtalen i Prop. 203 LS (2020–2021).» Dette kan varsle om at prinsippet om sidestilling av negativ test med vaksiner er på vei til å fases ut av koronasertifikatet. Dette innebærer en endring i lovforslaget i 2022 sammenlignet med det opprinnelige lovvedtaket. I 2021 var det en selvfølge for Regjeringen Solberg at vaksine, gjennomgått sykdom og negativ test skulle kvalifisere på like fot til gyldig sertifikat. I forslaget fra Regjeringen Støre åpnes det for at vaksinerte, de med gjennomgått sykdom og de med negativ test skal kunne være omfattet av ulike tiltak i fremtiden.
Dette er en omfattende endring i et forslag som kalles «forlengelse» av eksisterende regler. Denne åpningen for å differensiere mellom tre typer av sertifikat, gjør at forslaget ikke er en forlengelse, men en grunnleggende endring som krever grundigere forarbeider.
Denne åpningen for å differensiere mellom tre typer av sertifikat, gjør at forslaget ikke er en forlengelse, men en grunnleggende endring som krever grundigere forarbeider.
6. Eventuelle nye hjemler for å bruke koronasertifikatet må alltid vurderes opp mot smittevernloven § 1-5
Etter forslaget skal smittevernloven og andre lover kunne være hjemmel for å avkreve koronasertifikat. Hvis tiltaket er hjemlet i smittevernloven, inntrer den treleddede vurderingen etter smittevernloven § 1-5 for kravet om å vise frem koronasertifikat. Smitteverntiltaket må være basert på en klar, smittevernfaglig begrunnelse. Tiltaket må være «nødvendig», det vil si at det er vurdert opp mot andre alternative tiltak. Endelig må hvert tiltak vurderes i et større, samfunnsmessig perspektiv om det er forholdsmessig.
Hvis Stortinget først skal videreføre reglene om bruk av koronasertifikatordningen, så bør forskrifter om det fastsettes av regjeringen som kollegium og ikke av direktøren i Helsedirektoratet.
Smittevernloven § 1-5 har ikke rekkevidde til andre lover. Det innebærer at andre lover kan tenkes å hjemle bruk av koronasertifikat uten at det foretas disse tre vurderingene etter smittevernloven § 1-5. Da er veien åpen for å bruke koronasertifikat som dokumentasjon uten at det er nødvendig for å bekjempe smitte. Det vil si at koronasertifikatordningen lettere kan komme til å bli brukt til andre formål. Dette skaper en usikkerhet. Det er også en grunnleggende endring av de reglene som ble vedtatt i 2021. Her skulle koronasertifikat kun brukes til gjenåpning etter covid-relaterte tiltak.
7. Hvorfor skal Helsedirektoratet bestemme detaljene om koronasertifikatordningen?
I forvaltningsretten oppstår det et spørsmål om personell kompetanse, hvilket organ eller populært sagt hvem som skal inneha kompetansen eller myndigheten til å treffe avgjørelser. Hjemlene i smittevernloven gir kompetanse til «departementet». Det betyr etter den alminnelige forvaltningsretten at kompetansen kan delegeres videre til andre organer. I dette tilfellet er delegasjon, overføring av myndighet, til Helsedirektoratet særlig aktuelt. Delegasjon er at en flytter eller gir makt eller kompetanse til noen andre. I dette tilfellet flytter Stortinget kompetanse vekk fra stortingssalen. Dette reiser flere rettslige problemer.
Å løfte denne typen av inngripende forskrifter frem til Kongen i statsråd, sikrer en bredere politisk deltagelse i vedtagelsen. Dette samsvarer bedre med Grunnloven § 28 som krever at saker av særlig viktighet behandles av «Kongen i statsråd».
Hvis Stortinget først skal videreføre reglene om bruk av koronasertifikatordningen, så bør forskrifter om det fastsettes av regjeringen som kollegium og ikke av direktøren i Helsedirektoratet. Dette krever kun en liten endring i ordlyden, fra ordet «departementet» til «Kongen i statsråd». Hvis formuleringen «Kongen i statsråd» velges i smittevernloven kapittel 4A, innebærer det at en forskrift om koronasertifikat må vedtas av det samlede regjeringskollegiet med Kongen til stede. Dette ansvarliggjør hver minister for en slik forskrift. Det sikrer også at alle partier som inngår i en koalisjonsregjering, har deltatt i saksforberedelsen. Å løfte denne typen av inngripende forskrifter frem til Kongen i statsråd, sikrer en bredere politisk deltagelse i vedtagelsen. Dette samsvarer bedre med Grunnloven § 28 som krever at saker av særlig viktighet behandles av «Kongen i statsråd». Koronakommisjonen konkluderte med at beslutningen om å stenge ned den 12. mars 2020 skulle ha vært fattet av Kongen i statsråd. Til nå har Helsedirektoratets brudd på Grunnloven § 28 ikke fått noen virkninger.
For å fjerne enhver tvil om hvem som har kompetanse til å vedta forskriftene, bør lovteksten i kapittel 4A legge forskriftskompetansen til «Kongen i statsråd».
En kort frist kunne ha vært rettferdiggjort hvis forslaget kun var en minimal endring i en videreføring, men lovforslaget innebærer store innholdsmessige endringer og er ikke noen ren videreføring.
8. Koronasertifikatet presenteres som midlertidig og at det haster – men har preg av å skulle brukes i lang tid – «evig midlertidig»
Når et regelsett foreslås «forlenget», er det aktuelt å se på situasjonen det ble til i. Da smittevernloven kapittel 4A ble vedtatt i 2021, mente Regjeringen Solberg at det ikke krevdes lovhjemler for å innføre koronasertifikat. Høringsfristen var på én uke (fra 5. til 12. mai 2021). Reglene som nå er foreslått forlenget, ble altså til i en ekstraordinær lovgivningsprosess med en av norgeshistoriens korteste høringsfrister. Også høringen om forlengelsen nå i 2022 er uvanlig kort med tre ukers frist. Hva er regjeringens begrunnelse for å ikke ha lagt frem forslaget til høring tidligere? Det var allerede i november 2021 klart at EUs regelverk var i endring, og at det ville bli behov for å utvide varigheten av koronasertifikatordningen utover juli 2022. Regjeringen må generelt sett tilbake til alminnelige høringsfrister på 3 måneder.
En kort frist kunne ha vært rettferdiggjort hvis forslaget kun var en minimal endring i en videreføring, men lovforslaget innebærer store innholdsmessige endringer og er ikke noen ren videreføring. Den rettslige situasjonen i Europa er også endret siden loven ble foreslått i mai 2021 – EUs koranasertifikatordning er vedtatt og tatt i bruk. Lovforslaget drøfter ikke erfaringene fra bruk av koronasertifikat i andre europeiske land. Dette må ses i sammenheng med Folkehelseinstituttets anbefalinger, for eksempel i oppdrag 590: «FHI anbefaler derfor ikke bruk av koronasertifikat innenlands.» Hvis koronasertifikatordningen ikke er et smitteverntiltak, og Folkehelseinstituttet ikke mener at det hindrer smitte, trenger ordningen en begrunnelse.
Dette høringsinnspillets viktigste anbefaling er at Norge kan vise Europa og Verden at et virus kan bekjempes uten at det går på bekostning av grunnleggende demokratiske verdier.
Høringsnotatet oppstiller ikke noen slik begrunnelse utover å være en del av smitteverntiltaket. Hvis regjeringen tenker at koronasertifikatet skal være en varig rettslig mekanisme, er det ingen grunn til å presentere dette som midlertidige regler. Tvert imot, opplysningsplikten i Grunnloven § 82 krever at Regjeringen Støre tydeliggjør den reelle begrunnelsen for forslaget.
Spørsmålet blir om ikke Regjeringen bør sette ned et bredt sammensatt utvalg som kan utrede koronasertifikatordningen skikkelig, slik norsk statsrett har som hovedregel.
Høringsnotatet er uvanlig ensidig i at det kun trekker opp positive sider ved koronasertifikatet. Dette er uvanlig i NOU-utredninger eller i høringsnotat. Norsk lovgivningsprosess er vanligvis bygget på et sterkt prinsipp om at alle sider av en sak skal løftes frem og forklares. Effekten av det er en åpen og demokratisk diskusjon forut for vedtagelsen av en ny lov. Drøftelsene i avsnittene i del 3 som angår menneskerettighetene, er veldig korte og ubalanserte. Dette er ikke en alminnelig måte å diskutere grensene for lovgivningsmyndigheten på.
Siden koronasertifikatordningen er tenkt å gi og frata rettigheter og plikter til individer, må det etableres et system for retting, klage og overprøving. Siden et koronasertifikat er et sentralt inngrep overfor enhver, må Stortinget ta stilling til et slikt system for saksbehandling.
Anbefalinger hentet fra høringssvaret:
Dette høringsinnspillets viktigste anbefaling er at Norge kan vise Europa og Verden at et virus kan bekjempes uten at det går på bekostning av grunnleggende demokratiske verdier. Norge bør derfor si nei til bruk av koronasertifikat innenlands.
Høringsinnspillets andre hovedkonklusjon er at koronasertifikatordningen må utredes langt mer grundig enn tilfellet er i høringsnotatet av 11. februar 2022. Dette korte forarbeidet gir ikke et riktig bilde av de rettslige problemene som koronasertifikatet reiser.
Den tredje hovedanbefalingen er at hvis koronasertifikatordningen skal videreføres, så må koronasertifikat reguleres mye mer detaljert enn i forslaget, i en selvstendig lov gitt av Stortinget, og ikke som to hjemler til forskrift.
Les mer om pandemien på Juridika Innsikt:
Demokratiet på prøve når norske hytteeiere i Sverige møter staten i Borgarting 10. mai | Juridika
Koronapandemien er en force majeure-begivenhet. Hva så? | Juridika
Anne Kjersti Befrings kommentar til vedtatt koronalov | Juridika
Mye faktum, lite juss. Kommentar til koronakommisjonens rapport | Juridika
– Å vaksinere høyesterett er konstitusjonell beredskap | Juridika
Koronaloven: Voldsomme reaksjoner på krisefullmakter | Juridika
Har personvernet overlevd koronakrisen? #3 Smittestopp-appen | Juridika