Kommentar til innholdet i koronaloven og kriseforståelse

Krisefullmaktsloven må forstås i lys av at ordinære lover kan virke mot sin hensikt i ekstraordinære tider. Lovene våre er ikke tilpasset denne situasjonen og det finnes ikke en generell, sivil beredskapslov som kan møte de mange utfordringer som pandemien gir.

Saken er oppdatert 24.07.2020.

Pandemien

En forståelse av hva pandemien innebærer og kriseforståelse er viktig når koronaloven og andre vedtak skal vurderes. Loven innebærer at lovgivningsmakt flyttes fra Stortinget til regjering slik at et stort antall lover kan endres raskt uten vanlig lovgivningsprosess. Formålet er å begrense skadevirkninger på befolkningen og samfunnet. Pandemien og virkningene av de tiltakene som er innført for å begrense smittespredningen har utvilsomt store negative effekter på samfunnet og fører til behov for raske lovendringer for å ivareta grunnleggende behov, samt for å kunne begrense skadevirkninger på samfunnet og rettsstaten.

Dette kan dreie seg om hvilket syn man har på pandemien og hva som kan true rettsstaten og rettssikkerheten.

Flere økonomer roper nå opp om at tiltakene må begrenses på grunn av disse virkningene. De erfaringer vi har så langt er fra andre land som fikk store utbrudd tidligere enn oss. Kina har stengt av helt i lengre tid. Flere land i Europa følger etter. Jurister har på samme måte brukt store ord om forslaget til koronalov og om lokale forskrifter. Synet på loven og på tiltak kan dreie seg om hvordan man vurderer risikoen med pandemien og dermed hva som faktisk er en trussel. Den faktiske vurderingen av pandemiens skadevirkninger må ligge til grunn for tolkningen av Grunnloven. Det oppstår usikkerhet både om den faktiske og rettslige situasjonen.  

Unntakslovene

Flere land har vedtatt en unntakslov, blant annet Danmark og Finland. I krig og kriser er det kjent at det oppstår et behov for å effektivisere samfunnets beslutningssystemer. Jurister har brukt store ord om de tiltakene som er innført, og om Korona-loven. Behovene for effektive lovendringer skyldes at vi har en sammensatt rettsstat og velferdsstat som er gjennomregulert uten tanke på en pandemi som gir uønskede virkninger. De ordinære lovene kan i en ekstraordinær krise virke direkte mot sin hensikt. Dette gjelder lover som regulerer kommuner, helsetjenesten, organisasjoner, plan og bygg, samferdsel, infrastruktur, arbeidsliv, næringsliv, medisinsk utstyr, og velferdsytelser.

Dette skyldes at lovene ikke er tilpasset denne situasjonen, og at det ikke finnes en generell, sivil beredskapslov som kan møte de mange utfordringer pandemien gir. I en krisesituasjon kan det være nødvendig med en annen og midlertidig dynamikk og «oppgavefordeling» mellom regjering og Storting for å løse de mange akutte situasjoner som oppstår.

Kunnskapen om hva som er de faktiske truslene mot befolkningen, samt hvordan disse kan reduseres, er sentralt i disse vurderingene.

Innholdet i loven og i det opprinnelige forslaget

I koronaloven og det opprinnelige forslaget er det en grense mot å vedta lovendringer i strid med Grunnloven og som svekker menneskerettigheter. Fra det opprinnelige forslaget er det videreført at forskriftene ikke kan «fravike regler i Grunnloven» og at «innskrenking av rettigheter kan bare gjøres så langt det er forenlig med Grunnloven og menneskerettsloven». Det er gjort en tilføyelse i loven om at dette også gjelder folkerettslige forpliktelser, noe som uansett vil gjelde. Loven i seg selv innebærer at lovgivningskompetansen og prosessen i Grunnloven fravikes.

Den generelle fullmakten i det opprinnelige forslaget om å kunne «utfylle, supplere eller fravike gjeldende lovgivning så langt det er nødvendig for å ivareta lovens formål» er erstattet med en oppregning av om lag 60 lover som kan endres. Om det er nødvendig med en oppregning av et høyt antall lover i stedet for en generell fullmakt avgrenset av et forholdsmessighetsprinsipp, er ikke åpenbart. Denne oppregningen er samtidig et eksempel på det høye antallet lover det kan være behov for å endre, noe som i seg selv underbygger behovet for å forenkle lovgivningsprosessen ved stor hastegrad.

Denne oppregningen er samtidig et eksempel på antallet lover det kan være behov for å endre, noe som i seg selv underbygger behovet for å forenkle lovgivningsprosessen ved stor hastegrad.

I koronaloven og det opprinnelige forslaget er det lagt inn et «nødvendighetsvilkår» som må oppfylles for å anvende loven som er knyttet til formålet i loven. Et forholdsmessighetsvilkår er nå tydeliggjort i lovteksten og vil uansett følge av overordnet rett. Mulighetene for å vurdere hva som er nødvendig og forholdsmessig i forbindelse med pandemien krever mer enn juridisk kompetanse. 

I loven er det tydeliggjort at ordinær lovgivningsprosess skal benyttes om mulig, noe flere foreslo, selv om dette kunne utledes av det opprinnelige forslaget.

Den viktigste materielle endringen er at loven nå bare har en varighet på en måned.

Hvor lenge loven varer

Den viktigste endringen fra det opprinnelige forslaget er at Koronaloven oppheves etter en måned, og ikke etter seks måneder. Dette innebærer at det må treffes nytt lovvedtak om forlengelse av loven ved behov for dette. Slik loven er utformet er det sannsynlig at loven må forlenges, for å hindre at forskriftene bortfaller etter bare en måned. Det bringer usikkerhet med hensyn til hvor lenge forskriftene vil vare, og det bringer usikkerhet med hensyn til hvordan situasjonen vil bli regulert når Stortinget ikke er samlet, blant annet for de mange som nå vil få penger til livsopphold med hjemmel i en forskrift og ikke i loven.

Realiteten er at Stortinget må ta løpende stilling til videreføring av loven, ikke bare forskriftene, for at forskriftene skal gjelde. Dette kan skape usikkerhet for de mange som nå vil få penger til livsopphold med hjemmel i en forskrift og ikke i loven.

Realiteten er at Stortinget må ta løpende stilling til videreføring av loven, ikke bare forskriftene, for at forskriftene skal gjelde. Dette kan skape usikkerhet for de mange som nå vil få penger til livsopphold med hjemmel i en forskrift og ikke i loven.

Stortingets rolle som kontrollinstans innebærer at Stortinget har etablert et utvalg som skal følge opp arbeidet med Korona-loven, og at Stortinget kan gi sin tilslutning til, kreve endringer eller oppheve forskrifter med 1/3 flertall. Dette er en videreføring fra det opprinnelige forslaget: «Stortinget kan til enhver tid treffe vedtak som helt eller delvis opphever forskriften, med minst en tredjedel av stemmene.» En endring er at Stortinget skal motta forslaget før forskriften vedtas og Kongen i statsråd vedtar forskrifter. Kongen plikter straks å oppheve de aktuelle bestemmelsene dersom minst en tredjedel ber om dette.

Det er tydeliggjort at vedtak og forskrifter er underlagt domstolskontroll. Vedtak som er truffet med hjemmel i en midlertidig forskrift kan bringes inn for domstolene. Det var ingenting i det første utkastet som var til hinder for dette, tvert imot er dette alle lovers normalordning. Det viktigste med denne tydeliggjøringen er at regjeringen ikke kan endre at domstolene skal kunne prøve lovligheten av vedtaket og av forskriften. En slik endring kunne Stortinget uansett ha endret med 1/3 flertall. Det er også videreført fra utkastet at forskrifter trer i kraft en dag etter at Stortinget er skriftlig meddelt den nye forskriften. Dette forutsetter at Stortinget ikke krever den hevet.

Dynamikken mellom regjering og storting, og videre beredskap

Med Koronaloven innføres det et nytt system for «samspill» mellom regjering og Stortinget som fraviker Grunnlovens prosedyrer for lovbehandling. Selv om de juridiske endringene fra det opprinnelige forslaget er små, har de stor symboleffekt gjennom at Stortinget står samlet om loven. Det har også betydning at Stortinget har etablert en egen beredskapsgruppe for å kunne føre kontroll med regjeringen.

Enigheten om loven viser at det er stor vilje til å samarbeide på tvers av partier om arbeidet for å hindre at rettsstaten trues av økonomisk usikkerhet og for å best mulig ivareta befolkningens interesser under denne krisen. Truslene ved å ikke ha et effektivt system som kan endre lover for å begrense negative effekter av pandemien kan være langt høyere enn av at det vedtas en midlertidig overføring av lovgivningsmakt til regjering som er nøye kontrollert. Behovet for detaljeringer i en midlertidig lov under en pågående pandemi er avhengig av tilliten – og dynamikken – mellom regjering og Storting, og befolkningens tillit. Det er uansett grenser for hvordan en mindretallsregjering kan opptre uten at Stortinget griper inn.

Truslene ved å ikke ha et effektivt system som kan endre lover for å begrense negative effekter av pandemien kan være langt høyere enn av at det vedtas en midlertidig overføring av lovgivningsmakt til regjering som er nøye kontrollert.

Det er stor usikkerhet knyttet til hvordan pandemien vil utvikle seg og om behovet for å benytte Koronaloven. Loven gir større forutsigbarhet om hvordan regjeringen og Storting skal samarbeide om den ekstraordinære lovgivningsprosessen og viser noe av styrken i det norske demokratiet i en krisesituasjon.

Et annet viktig spørsmål er hvordan samfunnet var forberedt før kriser inntrer, både med hensyn til beredskap og kriseregulering. Mye tyder på at vi hadde for lav beredskap og for små lagre av nødvendig utstyr. Vi hadde heller ingen generell, sivil beredskapslov eller krisefullmaktslov. Dette er spørsmål vi er nødt til å diskutere når denne krisen er over.

Om korona-juss

Les om hvilke problemstillinger som nå tårner seg opp i «koronajussen»: kontraktsbrudd og force majeure, karantene, hjemmekontor og masseoppsigelser.

Les om "juristopprøret" mot koronalov-forslaget

Les innspillene som endret koronaloven.

Lovdatas oversikt over korona-forskrifter

Regjeringen.no

Folkehelseinstituttets anbefalinger

NAV.no og Regelverket for sykepenger (nav.no)

UDs reiseråd

Næringslivets Sikkerhetsråd (NSR) og Smittevernråd ved reise, nytt koronavirus

Oversikt over endringer

NRKs oversikt over nye regler i arbeidslivet

NHOs råd

LOs råd

Stortingets nyligste vedtak