Kommentar til Høyesteretts dom "Klimaaktivistdommen" (HR-2022-981-A)
Den nye høyesterettsdommen om sivil ulydighet er viktig og aktuell fordi den gjelder en aksjonsform som forekommer stadig oftere både i Norge og andre land. EMK har truffet en rekke avgjørelser i slike saker de siste årene, men Klimaaktivist-dommen er den første Høyesterettsavgjørelsen om temaet på flere år. Den gir flere viktige avklaringer om ytringsfrihetens og forsamlingsfrihetens grenser ved slike aksjoner, men etterlater også enkelte ubesvarte spørsmål.
Den nye høyesterettsdommen om sivil ulydighet er viktig og aktuell fordi den gjelder en aksjonsform som forekommer stadig oftere.
Om forfatteren
Høyesterett avsa 13. mai i år dom i HR-2022-981-A, «Klimaaktivist-dommen», en sak hvor aktivister fra gruppen Extinction rebellion (XR) i tingretten og lagmannsretten ble dømt til bøter for ordensforstyrrelser (strl. § 181) og for ikke å etterkomme pålegg fra politiet (pl. § 30 jf. § 5) i forbindelse med en sivil ulydighetsaksjon i Oslo sentrum høsten 2020. Avgjørelsen gir flere viktige avklaringer om ytringsfrihetens og forsamlingsfrihetens grenser ved slike aksjoner – men den etterlater også enkelte ubesvarte spørsmål. Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har behandlet problematikken i en rekke avgjørelser de siste årene, og kommet med flere viktige rettslige avklaringer. Utviklingen har i liten grad gjenspeilet seg i det norske rettskildebildet. Høyesterett har behandlet problemstillingen tidligere, men mange av avgjørelsene er fra Alta-saken på 80-tallet, og er derfor ikke nødvendigvis et uttrykk for hva som er gjeldende rett i dag.[1] Politilovens bestemmelser om politiske ytringer (§ 11) er mer enn 25 år gammel og gir ikke nødvendigvis et godt uttrykk for det som følger av nyere praksis fra EMD.
Problemstillingen er svært aktuell. XR og andre grupper har de siste årene gjennomført en rekke sivile ulydighetsaksjoner, blant annet: fastlenking til tog med flybensin på Sjursøya i Oslo,[2] fastliming til galleriet på Stortinget under spørretimen,[3] banner på Equinors kontor,[4] "sitt ned-aksjon" ved departementene,[5] sperring av oljeterminaler,[6] trafikkblokade mot smitteverntiltak,[7] hindring av anleggsarbeid,[8] avbrytelse av gudstjeneste,[9] "skitur" i Bogstadveien,[10] kjør sakte-aksjoner,[11] sperring av gangfelt,[12] "demontering" av bomstasjoner[13] og salgsbod med hasj foran Politihuset i Oslo.[14] De rettslige sidene av sivil ulydighet har også vært debattert den siste tiden.[15]
Saken faktiske bakgrunn
Aksjonen som denne saken gjelder, ble gjennomført tidlig om morgenen mandag 21. september i 2020 i tre kryss i Frederiks gate, som er den del av Ring 1 i Oslo. Aksjonen ble utført av gruppen Extinction Rebellion (XR). XR beskriver seg selv som «en desentralisert, internasjonal og partipolitisk uavhengig bevegelse som bruker ikke-voldelig direkte aksjon og sivil ulydighet for å overbevise myndigheter verden over til å reagere rettferdig og riktig på klimakrisen og den økologiske krisen». [16]
Hensikten med aksjonen 21. september 2020 var å påkalle oppmerksomhet hos politiske beslutningstakere og alminnelige folk. Samme dag gjennomførte XR også markeringer foran Stortinget og utenfor Klima- og miljødepartementet.
Avgjørelsen gir flere viktige avklaringer om ytringsfrihetens og forsamlingsfrihetens grenser ved slike aksjoner – men den etterlater også enkelte ubesvarte spørsmål.
Under aksjonen på Ring 1 hadde flere aksjonister lagt seg i veibanen slik at trafikken ble sperret i begge retninger. Dette skjedde i morgenrushet og fikk store følger for trafikkavviklingen i sentrum. Politiet kom etter kort tid til stedet og påla aksjonistene å fjerne seg. Til sammen 54 aksjonister etterkom ikke pålegget, og de ble derfor fjernet av politiet. Aksjonistene var lenket sammen med rør og stålstenger slik at politiet måtte brukes verktøy for å få løsnet dem. Etter omtrent halvannen time var alle aksjonistene fjernet, og trafikken gikk som normalt. De 54 aksjonistene som ble fjernet, ble pågrepet etter strpl. § 173 og ble løslatt etter 10–12 timer. Ved løslatelsen fikk de et oppholdsforbud som gjaldt innenfor Ring 1 i Oslo til neste morgen. Bortsett fra at trafikken ble hindret, ble selve aksjonen gjennomført i fredelige former. Aksjonen var ikke meldt til politiet på forhånd, men politiet var kjent med at det ville bli gjennomført aksjoner i Oslo denne dagen.
Aksjonistene fikk forelegg for ordensforstyrrelser (strl. § 181) og for ikke å etterkomme pålegg fra politiet (pl. § 30 jf. § 5).
Politilovens bestemmelser om politiske ytringer (§ 11) er mer enn 25 år gammel og gir ikke nødvendigvis et godt uttrykk for det som følger av nyere praksis fra EMD.
Sakens behandling i domstolene
I etterkant av aksjonen utferdiget politiet et stort antall forelegg, og flere av disse ble ikke vedtatt. Det ble besluttet å bringe én pilotsak inn for retten og stille de øvrige i bero, slik at pilotsaken kunne danne presedens for behandlingen av de øvrige sakene. Det var opprinnelig fire tiltalte i saken, som alle fikk forelegg på 17 000 kroner.
Under tingrettens behandling av foreleggene erkjente de fire tiltalte de faktiske forholdene – å ha sperret veien og nektet å etterkomme politiets pålegg, men påsto seg frifunnet og viste til nødsrettsbetraktninger og at aksjonsformen var vernet av ytringsfriheten. De tiltalte nådde ikke fram med denne argumentasjonen i tingretten. Tingretten fant at politiets inngripen var rettmessig og viste særlig til at aksjonen medførte store trafikkproblemer og kunne utgjøre en fare for liv og helse. Tingretten fastsatte boten til 13 000 kroner.
XR og andre grupper har de siste årene gjennomført en rekke sivile ulydighetsaksjoner, blant annet: fastlenking til tog med flybensin på Sjursøya i Oslo, fastliming til galleriet på Stortinget under spørretimen, banner på Equinors kontor, "sitt ned-aksjon" ved departementene, sperring av oljeterminaler, trafikkblokade mot smitteverntiltak, hindring av anleggsarbeid, avbrytelse av gudstjeneste, "skitur" i Bogstadveien, kjør sakte-aksjoner, sperring av gangfelt og "demontering" av bomstasjoner.
To av de tiltalte anket tingrettens dom. Ankene gjaldt bevisbedømmelsen, lovanvendelsen under skyldspørsmålet og straffeutmålingen. Ankene over straffeutmålingen ble tillatt fremmet, mens de øvrige ankegrunnene ble nektet fremmet. Denne beslutningen ble anket til Høyesterett, som forkastet ankene. Anken over straffeutmålingen ble behandlet skriftlig. Lagmannsretten viste i stor grad til tingrettens argumentasjon, og fastsatte boten til 15 000 kroner. Lagmannsretten gikk ikke inn på forholdet til EMK ut over å slå fast at boten ikke ville være i strid med art. 11.
De to tiltalte anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt lovanvendelsen under skyldspørsmålet, straffutmålingen og saksbehandlingen (men denne ankegrunnen ble senere frafalt). Ankeutvalget tillot anken fremmet og besluttet også utenfor ankegrunnene å "prøve om straffelovgivningen er riktig anvendt", jf. strpl. § 342 annet ledd nr. 1.
Høyesterett fant politiets inngripen rettmessige og fastsatte straffen til en bot på 18 000 kroner. Høyesterett oppsummerte bl.a. slik:
"Aksjonen hadde alvorlege verknader langt ut over ein ordinær politisk demonstrasjon. Dette var nettopp føremålet med, og ikkje ein sideeffekt av, aksjonen. Aksjonsmåten var ikkje i kjernen av EMK artikkel 11. Med dei alvorlege forstyrringane den uvarsla aksjonen førte til etter kort tid, kunne politiet utan hinder av demonstrasjons- og ytringsfridomen straks pålegge demonstrantane å flytte seg og deretter gripe dei om pålegget ikkje vart etterkome." (avsnitt 54).
Høyesterett slo fast at det var grunnlag for å anvende både strl. § 181 og pl. § 5 jf. 30 i konkurrens fordi de verner ulike interesser (avsnitt 16). Høyesterett endret videre beregningen av den subsidiære fengselsstraffen og doblet beløpet slik at tusen kroner i bot fra nå tilsvarer én dag subsidiær fengselsstraff.
Under aksjonen på Ring 1 hadde flere aksjonister lagt seg i veibanen slik at trafikken ble sperret i begge retninger. Dette skjedde i morgenrushet og fikk store følger.
Kommentarer til dommen
I hvilken grad er sivil ulydighet en vernet ytringsform?
Et grunnleggende spørsmål ved sivile ulydighetsaksjoner er om denne aksjonsformen i det hele tatt nyter et rettslig vern. Representerer den et brudd med demokratiske spilleregler eller et supplement til disse?
Sivile ulydighetsaksjoner kjennetegnes ved at aksjonistene bevisst begår lovbrudd som en del av den politiske markeringen. Dette til forskjell fra lovbrudd og ordensforstyrrelser som er en utilsiktet konsekvens av en politisk markering. Utilsiktede lovbrudd og ordensforstyrrelser reiser egne spørsmål som ikke vil bli behandlet nærmere her. Det kan likevel være verdt å nevnte at EMD flere ganger har slått fast at lovbrudd fra enkeltindivider under en markering – som ikke er en del av arrangørens planlagte aktiviteter – ikke medfører at markeringen mister status som "peaceful assembly".[17]
I etterkant av aksjonen utferdiget politiet et stort antall forelegg, og flere av disse ble ikke vedtatt. Det ble besluttet å bringe én pilotsak inn for retten og stille de øvrige i bero, slik at pilotsaken kunne danne presedens.
De grunnleggende rettighetene som ble berørt i denne saken, var ytringsfriheten (Grl. § 100 og EMK art. 10) og forenings- og forsamlingsfriheten (Grl. § 101 og EMK art. 11). Høyesterett oppsummerer forholdet mellom Grl. § 101 og EMK art. 11 slik: "Grunnlova § 101 må såleis tolkast i lys av EMK artikkel 11. Sidan det ikkje ligg føre rettskjelder som tilseier at Grunnlova gjev eit vern som går lenger enn EMK, tek eg utgangspunkt i EMK artikkel 11 nr. 1, som gjev alle rett til fritt å delta i fredelege forsamlingar" (avsnitt 19).
Når det gjelder forholdet mellom EMK art. 10 og 11, sier Høyesterett at bestemmelsene dels er overlappende og at art. 11 skal tolkes i lys av art. 10 "sidan vern av ytringsfridomen er eit av føremåla med forsamlings- og foreiningsfridomen", og videre: "Når det gjeld fredelege demonstrasjonar, vil artikkel 11 likevel jamt over fungere som ein spesialregel" (avsnitt 21). Det samme synet har EMD gitt uttrykk for i en rekke avgjørelser.[18]
I dommen slår Høyesterett fast at "Ein demonstrasjon i form av ein trafikkblokade skal reknast som ein fredeleg aksjon som er verna av EMK artikkel 11", men presiserer at: "[å] medvite hindre trafikken og dagleglivet på ein måte som alvorleg forstyrrar aktivitetane til andre, er likevel ikkje i kjernen av den fridomen som er verna av EMK artikkel 11" (avsnitt 22).[19] Høyesterett slår fast at den aktuelle aksjonen "var tvillaust ein fredeleg aksjon som er verna av EMK artikkel 11, sjølv om aksjonen var ein trafikkblokade" (avsnitt 39).
En konsekvens av at fredelige blokader er omfattet av EMK art. 11 er at inngrep i denne retten bare kan skje når det har hjemmel i lov, ivaretar et legitimt formål og er nødvendige (og forholdsmessige). Høyesterett viser til at EMD har slått fast at reglene om inngrep i denne retten må "be narrowly interpreted", likevel slik at statene har en viss, men ikke ubegrenset, skjønnsmargin.[20]
Hva er politiets rettslige handlingsrom på stedet?
Politiet har en plikt til å legge til rette for og å beskytte alle fredelige politiske markeringer.[21] I tillegg har politiet en rett og til dels en plikt til å gripe inn overfor ordensforstyrrelse og straffbare handlinger. Hvordan skal disse oppgaven utføres og balanseres ved sivile ulydighetsaksjoner? Har politiet en plikt til å tilrettelegge også ved slike aksjoner, eller medfører de tilsiktede lovbruddene/forstyrrelsene at politiet alltid kan gripe inn mot disse? Politiloven § 11 tredje jf. sjette ledd kan leses slik at politiet alltid kan oppløse arrangementer når "måten dette skjer på, strider mot lov".
Brudd på meldeplikten
Det er meldeplikt til politiet for politiske markeringer, jf. pl. § 11 1. og 2. ledd. Sivile ulydighetsaksjoner vil sjelden være meldt til politiet. Hvilken betydning har det for politiets rettslige handlingsrom at aksjonen ikke er meldt? Høyesterett slår fast at et krav om tillatelse fra eller melding til myndighetene ikke er i strid med EMK art. 11 og at brudd på slike plikter kan sanksjoneres. Men Høyesterett presiserer at manglende melding ikke alene gir grunnlag for inngrep i en politisk markering, men at "aksjonistane har då mindre krav på vern" (avsnitt 49). Dette følger også av flere EMD-avgjørelser.[22]
Lagmannsretten viste i stor grad til tingrettens argumentasjon, og fastsatte boten til 15 000 kroner. Lagmannsretten gikk ikke inn på forholdet til EMK ut over å slå fast at boten ikke ville være i strid med art. 11.
Politiets plikt til å beskytte markeringer
Høyesterett tar ikke direkte stilling til spørsmålet om politiets plikt til å legge til rette for og å beskytte politiske markeringer bortfaller ved sivile ulydighetsaksjoner, men det er naturlig å forstå Høyesteretts argumentasjon slik at plikten ikke bortfaller, men modifiseres. Dette utleder jeg av at Høyesterett presiserer at manglende melding i seg selv ikke gir grunnlag for å avbryte en markering, at Høyesterett fremhever at det bare ble iverksatt tiltak mot de aksjonistene som nektet å følge pålegget om å trekke bort fra veien, og av formuleringen: "Ut over inngrepa mot demonstrantane var det lite politiet kunne gjera for å avhjelpe situasjonen for dei som vart ramma" (avsnitt 49).[23] Det er derfor nærliggende å trekke den slutningen at politiets plikt til å legge til rette for og beskytte politiske markeringer består også ved (fredelige) sivile ulydighetsaksjoner, men at omfanget av plikten må ta hensyn til politiets manglende mulighet til å forberede gjennomføringen. Jeg oppfatter også Høyesterett slik at plikten ikke vil omfatte det å tilrettelegge/beskytte markeringer som går ut over den toleransen myndighetene generelt må vise må vise ved politiske markeringer ("ei viss forstyrring av dagleglivet", avsnitt 44. Se mer under).
Skillet mellom tilsiktede og utilsiktede lovbrudd
Under henvisning til EMDs avgjørelse Kudrevicius m.fl. mot Litauen, 15. oktober 2015 gir Høyesterett uttrykk for at tilsiktede lovbrudd som er en del av politiske markeringer, ikke nyter det samme vern som andre markeringsformer:
"[N]år dei som organiserer demonstrasjonen, medvite ikkje følgjer reglane, og demonstrasjonen fører til forstyrring som overstig det som ikkje er til å koma ifrå ved fredelege demonstrasjoner, har demonstrantane ikkje det same vernet som ved politiske taler og debattar" (avsnitt 32).
Høyesterett viser til at EMD skiller mellom der "forstyrringa er ein rein sideeffekt av demonstrasjonen, og demonstrasjonar som i seg sjølv er verkemiddel for å få merksemd" (avsnitt 33).
En konsekvens av dette er at det ved ellers like forhold er større rom for å gripe inn mot tilsiktede lovbrudd/forstyrrelser enn utilsiktede. Høyesterett slår fast at lovbruddene og forstyrrelsene i denne saken var tilsiktet: "Trafikkblokaden var ingen indirekte effekt av ein demonstrasjon, men sjølve verkemiddelet" (avsnitt 47).
Høyesterett slo fast at det var grunnlag for å anvende både strl. § 181 og pl. § 5 jf. 30 i konkurrens fordi de verner ulike interesser.
Forholdsmessige tiltak
Det var ikke omtvistet i denne saken at politiet hadde lovhjemmel for å iverksette de aktuelle tiltakene,[24] og at disse ivaretok et legitimt formål.[25] Det sentrale spørsmålet var om politiets tiltak var "necessary in a democratic society". Sentralt i dette vilkåret er spørsmålet om forholdsmessighet/proporsjonalitet.[26] Høyesterett skriver innledningsvis følgende om denne vurderingen (avsnitt 26):
"Proporsjonalitetsvurderinga er brei. I den eine vektskåla ligg dei føremåla som er nemnde i EMK artikkel 11 nr. 2. I den andre ligg ytringsfridomen i ord, fakter eller til og med teiing frå personar som er samla på ein veg eller annan offentleg stad, jf. avsnitt 144. Det står sentralt i vurderinga om tiltaka er rimelege og eigna til å oppnå det legitime føremålet som er søkt vareteke. Som utgangspunkt gjeld det eit krav om at andre og mindre inngripande tiltak som er eigna til å oppnå føremålet, ikkje må vera tilgjengelege".
Høyesterett viser til at EMD har lagt til grunn at det ved fredelige trafikkblokader og andre former for sivile ulydighetsaksjoner "is important for the public authorities to show a certain degree of tolerance towards peaceful gatherings".[27] Førstevoterende presiserer imidlertid: "Eg oppfattar dette – «certain degree of tolerance» – som eit generelt utgangspunkt, og ikkje som eit vilkår, jf. også avsnitt 155, der det går fram at toleransen «cannot be defined in abstracto" (avsnitt 29). Dette utsagnet blir stående litt uforklart. Det er på det rene at graden av toleranse myndighetene må vise, vil variere med situasjonen, men forholdsmessighet er et materielt vilkår for inngrep, og det å vise en viss toleranse for lovbrudd som ikke representerer en vesentlig trussel mot orden, sikkerhet mv., vil være nødvendig for å ivareta dette vilkåret.
Høyesterett oppsummerer utgangspunktene for vurderingen slik: "Samfunnet må tole ei viss forstyrring av dagleglivet, og styresmaktene må vise ein viss toleranse. Dette vil etter omstenda også tilseia at styresmaktene må vente med å gripe inn" (avsnitt 34).
Forholdsmessighetens ene side: Omfanget av inngrepet i forsamlingsfriheten
Den ene siden av forholdsmessighetsvurderingen handler om hvor stort inngrep i forsamlingsfriheten og ytringsfriheten myndighetenes tiltak representerer. Høyesterett slår fast følgende utgangspunkt: "I vurderinga av om bøtelegginga og dei andre inngrepa er proporsjonale, er utgangspunktet at ytringsfridom og forsamlingsfridom er fundamentale rettar i eit demokrati. Politiske ytringar er heilt i kjernen av ytringsfridomen" (avsnitt 44).
Betydningen av alternative ytringsmåter
Et grunnleggende spørsmål ved sivile ulydighetsaksjoner er om denne aksjonsformen i det hele tatt nyter et rettslig vern. Representerer den et brudd med demokratiske spilleregler eller et supplement til disse?
Høyesteretts argumentasjon viser at i hvilken grad det finnes andre effektive og lovlige måter å ytre seg på, vil være et moment i forholdsmessighetsvurderingen. Høyesterett gir uttrykk for følgende:
"I saka her er det difor sentralt at inngrepa ikkje retta seg mot dei politiske ytringane, men mot at demonstrantane blokkerte Ring 1 i sentrum av Oslo. D og B vart utelukkande pålagde å gå or vegen og vart gripne fyrst då dei nekta dette" (avsnitt 44).
Ut fra dette er det naturlig å anta at hvis det er vanskelig å ytre seg effektivt uten lovbrudd/forstyrrelser, vil terskelen for inngrep heves. En høyere terskel kan være aktuelt ved protester mot enkelthendelser – eksempelvis at aksjonister oppholder seg ulovlig på et område fordi det er den eneste effektive muligheten til å komme i kontakt med de personene man ønsker å nå med budskapet. Når det gjelder aksjoner for generelle politiske tema hvor budskapet er rettet mot beslutningstakere og det vanlige publikum, er det derimot vanskelig å argumentere for at lovbrudd er nødvendig for å få oppmerksomhet. I denne saken slår Høyesterett fast at "[d]eltakarane i den aktuelle aksjonen hadde full fridom til å få fram bodskapet sitt ved å ytre seg på lovlege måtar" (avsnitt 53). I tingrettens dom ble dette poenget fremhevet ved å vise til at en toppløs kvinne fra XR som helte "olje" over seg utenfor Klima- og miljødepartementet samme dag fikk mer oppmerksomhet i sosiale medier enn det trafikkblokaden gjorde.
Intensiteten i politiets inngrep
Intensiteten og styrket i politiets inngrep er også et moment i forholdsmessighetsvurderingen. Høyesterett legger i denne saken blant annet vekt på at politiet brukte minimalt med makt, og at aksjonistene ble løslatt så snart det var praktisk mulig (avsnitt 51).
Har politiet en plikt til å tilrettelegge også for sivile ulydighetsaksjoner?
For Høyesterett prosederte forsvarer på at pågripelsene varte unødvendig lenge og derfor delvis var ulovhjemlet. Det ble vist til at det ble pågrepet flere enn det var kapasitet til å håndtere i arresten, at aksjonistene ble sittende til etter at aksjonen var avsluttet, og at de ble holdt pågrepet lenger enn gjentakelsesfaren alene tilsa for at aksjonistene skulle bli presentert for forelegg for løslatelse. Høyesterett viste til at politiet løslot aksjonistene så snart det var praktisk mulig og slo fast uten nærmere drøftelse at frihetsberøvelsen ikke manglet hjemmel i lov. Her savner jeg en mer inngående begrunnelse fra Høyesterett. Det er ikke åpenbart at det var gjentakelsesfare i flere timer etter at aksjonen var avsluttet. Det å utsette en løslatelse alene for å utstede forelegg er videre ikke i samsvar med straffeprosessloven. Det er heller ikke åpenbart at det var nødvendig å gi et oppholdsforbud fram til kl. 0800 neste morgen. Det kan derfor argumenteres for at politiet grep inn med mer omfattende enn det som var nødvendig i situasjonen. Hvorvidt det var tilfellet og hvilke rettslige konsekvenser det eventuelt skulle fått, burde vært behandlet mer inngående.
I denne saken la Høyesterett til grunn at aksjonistene hadde gode muligheter til å ytre seg uten å blokkere veien. Politiets tiltak representerte derfor et beskjedent inngrep i ytringsfriheten. Et spørsmål er om vurderingen blir en annen når det er nærmere sammenheng mellom budskapet og aksjonsformen. Et eksempel på dette er hvor beboere langs en trafikkfarlig vei hindrer biltrafikken ved å gå uten stans i et gangfelt. [28] Ved slike aksjoner er det nær sammenheng mellom budskapet og aksjonsformen fordi formen synliggjør hvem som rammes, hvor de rammes og hvem/hva som utgjør faren. Spørsmålet blir derfor om inngrep i denne typen aksjoner representere et større inngrep i ytringsfriheten slik at terskelen for inngrep fra politiets side heves? Dette spørsmålet gir ikke denne saken noe svar på.
Politiloven § 11 tredje jf. sjette ledd kan leses slik at politiet alltid kan oppløse arrangementer når "måten dette skjer på, strider mot lov».
Forholdsmessighetens andre side: Ulemper for andre
Den andre siden av forholdsmessighetsvurderingen handler om hvilke ulemper aksjonen medfører. Høyesterett gir uttrykk for følgende utgangspunkt: "I slike situasjonar må ein særleg vurdere kva for offentlege interesser som er ramma, og kva for risiko demonstrasjonen representerer" (avsnitt 30). Høyesterett utdyper dette utgangspunktet slik:
"Der det er fare for liv og helse, kan styresmaktene gripe inn med ein gong. Det skal jamt over også mykje til for at inngrep mot ein aksjon som skapar alvorleg forstyrring av trafikken, og som ikkje er varsla og er i strid med nasjonalt regelverk, vil vera i strid med EMK artikkel 11" (avsnitt 34).
Høyesterett oppsummerte konsekvensene av den aktuelle aksjonen slik:
"Demonstrasjonen i vegbanen skapte ein farleg situasjon og innebar ein risiko for liv og helse. Aksjonen hindra trafikken og skapte kø som ramma tredjepersonars fridom og rettar og ålmenn ro og orden. Avviklinga av aksjonen tok ressursar frå andre oppgåver i politiet. Forstyrringa var alvorleg og medviten" (avsnitt 46).
Høyesterett presiserer at manglende melding ikke alene gir grunnlag for inngrep.
Og videre:
"Aksjonen gjekk med dette langt ut over den forstyrringa som er venteleg ved ein ordinær fredeleg demonstrasjon. Framferda var såleis utanfor kjernen i EMK artikkel 11 nr. 1".
Hvordan politiet skulle forholdt seg om konsekvensene av aksjonen ikke var så omfattende og alvorlige som i denne saken, gir ikke denne dommen noe svar på. Hvis aksjonister i stedet for å blokkere trafikken forsinker den ved å gå i et gangfelt eller gjennomføre en kjør sakte-aksjon, blir det spørsmål om politiet straks kan gripe inn alene fordi hindringene/lovbruddene er tilsiktet, eller om samfunnet ved politiet også i disse tilfellene må tåle ulemper som er "venteleg ved ein ordinær fredeleg demonstrasjon". Hvor går i så fall grensen for hva som er ventelig?
"Skitur-dom fra Oslo"
En dom fra Oslo tingrett illustrerer problemstillingen godt. I denne saken hadde aksjonister fra XR gått på ski i snøfrie gater i Oslo sentrum "blant annet for å rette oppmerksomheten mot snøfattige vintre som følge av klimaendringer".[29] Skituren forlot etter hvert den godkjente ruta og fortsatte inn i Bogstadveien hvor politiet mente at aksjonen hindret trafikken og kunne skape farlige situasjoner. Politiet påla derfor aksjonistene å trekke opp på fortauet. Tre personer fortsatte skituren i veien, og disse ble etter hvert innbrakt og fikk forelegg på 13 000 kroner. Retten la til grunn at forstyrrelsene var beskjedne, men fant under tvil at politiet hadde grunnlag for å gi pålegg. Retten fant imidlertid at innbringelsene og bøteleggingen gikk ut over det som var nødvendig og frifant de tiltalte. Det hadde vært interessant å få Høyesteretts vurdering av denne saken.
Provoserende, men ufarlige forstyrrelser
Et annet spørsmål er hvordan man skal vurdere (tilsiktede) forstyrrelser eller lovbrudd som verken er store i omfang eller farlige, men som oppleves særlig provoserende. Eksempler på dette er å avbryte politiske møter[30] eller gudstjenester.[31] Problemstillingen er behandlet i flere avgjørelser fra EMD.[32]
I aksjonen nevnt over hvor aksjonister fra XR limte seg fast på publikumsgalleriet i Stortinget, var resultatet at spørretimen ble utsatt. Hvordan skal det å bevisst hindre Stortingets virksomhet vurderes? Stortinget har i etterkant anmeldt XR for brudd på strl. § 115 om angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet.[33] Et annet eksempel er en aksjon hvor Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk opprettet en "salgsbod" med cannabis utenfor Politihuset i Oslo som et innlegg i rusdebatten. [34] Markeringen medførte ingen forstyrrelser eller lovbrudd ut over at det ble "solgt" ekte cannabis.[35] Ytterligere et eksempel er en aksjon hvor bompengemotstandere forsøkte å demontere en bomstasjon, noe som i utgangspunktet er straffbart skadeverk.[36]
Betydningen av hvem som rammes
Høyesterett berører også spørsmålet om det har betydning hvem som rammes av lovbruddene/forstyrrelsene – om det er personer som er målet for budskapet eller tilfeldig utenforstående. Det fremgår indirekte av Høyesteretts argumentasjon at dette kan være et relevant argument:
"Forstyrringane som oppstod, var ikkje resultat av ein spontan aksjon retta primært mot dei som vart ramma av aksjonen. Rett nok er redusert biltrafikk ein del av det politiske føremålet det vart demonstrert til fordel for, men aksjonen var i hovudsak retta mot styresmaktenes generelle klima- og miljøpolitikk" (avsnitt 50).
Der det er fare for liv og helse, kan styresmaktene gripe inn med ein gong. Det skal jamt over også mykje til for at inngrep mot ein aksjon som skapar alvorleg forstyrring av trafikken, og som ikkje er varsla og er i strid med nasjonalt regelverk, vil vera i strid med EMK artikkel 11.
– Høyesterett
Det er naturlig å forstå Høyesterett slik at det kan være en høyere terskel for inngrep ved aksjoner hvor forstyrrelsene og lovbruddene hovedsakelig rammer de man ønsker å nå med budskapet. Det å heve terskelen for inngrep i sivile ulydighetsaksjoner som i hovedsak rammer adressaten for budskapet, fremstår i utgangspunktet som fornuftig. For det første kan man argumentere for at beslutningstakere, enten det er politikere eller ansvarlige for aktiviteten det aksjoneres mot, må tåle større forstyrrelser/lovbrudd enn tilfeldig utenforstående. For det andre vil inngrep fra politiets side kunne vurderes som et større inngrep i ytringsfriheten fordi inngrep reduserer aksjonistene mulighet til å nå fram til ansvarlige beslutningstakere. Men det er også vektige argumenter mot at dette skal tillegges vekt fordi det kan ha karakter av selvtekt som klart bryter med de demokratiske spillereglene. Spørsmålet har stor praktisk betydning, særlig i forbindelse med aksjoner mot kraftutbygginger o.l. Klimaaktivist-saken gir ingen avklaringer på dette spørsmålet, men jeg vil anta at domstolene i slike saker vil skille mellom symbolsk selvtekt (typisk blokkere gangfelt) og mer reell selvtekt (slik som demontering av bomstasjoner).
Er det rom for nødrettsbetraktninger ved sivil ulydighet?
Ved sivile ulydighetsaksjoner blir det ofte prosedert på nødrett. Argumentasjonen vil ofte være at det er så viktig å nå fram med det aktuelle budskapet at lovbrudd er nødvendig og rettmessig og derfor straffrie etter strl. § 17.
I forarbeidene til gjeldende straffelov ble det drøftet om det burde innføres en generell straffritaksregel, blant annet for sivile ulydighetsaksjoner. Straffelovkommisjonen forkastet et forslag om å gjøre følgende tilføyelse i nødrettsbestemmelsen: "forsvar for ideelle samfunnsinteresser eller liknende medborgerprotester kan lates straffri når midlene er ikkevoldelige", og begrunnet dette slik:
"Det er betenkelig å la en lovregel åpne adgang til straffrihet for dem som tar seg selv til rette etter at de ikke har vunnet frem ved lovlig politisk virksomhet. Antakelig vil en slik regel også stride mot rettsoppfatningen til folk flest."[37]
I kommisjonens delutredning V konkluderes det slik om spørsmålet:
"Det kan derfor ikke overlates til enkeltpersoner eller grupper å definere hva som er en nødssituasjon på tvers av myndighetenes beslutninger. Men i helt spesielle tilfeller kan det likevel ikke utelukkes at en sivil ulydighetsaksjon kan oppfylle vilkårene for lovlig nødrett."[38]
Spørsmålet har stått sentralt i tre Høyesterettsavgjørelser (..) Rt. 1971 s. 1120 (Mardøla), Rt. 1981 s. 21 (Alta) og Rt. 2011 s. 1699.
Justisdepartementet delte i hovedsak straffelovkommisjonens vurderinger og konkluderte slik:
"Men departementet antar at det sjelden vil være et stort behov for å frita for straff ved sivil ulydighet. Mothensynet – hensynet til almennprevensjon – vil oftest tale mot helt å skulle frita for straff i en slik situasjon".[39]
Spørsmålet har stått sentralt i tre Høyesterettsavgjørelser, hvor det i alle ble konkludert med at det ikke var grunnlag for straffritak ut fra nødrettsbetraktninger: Rt. 1971 s. 1120 (Mardøla), Rt. 1981 s. 21 (Alta) og Rt. 2011 s. 1699.
I Klimaaktivistsaken ble det prosedert på nødrett i tingretten. Tingretten viste blant annet til Rt. 2011 s. 1699 og konkluderte med at "[d]e tiltalte kan klart ikke frifinnes på grunnlag av nødrett". Det ble ikke prosedert på nødrett i Høyesterett, men tematikken ble berørt i forbindelse med straffeutmålingen:
"Dei som deltek i fredelege demonstrasjonar, også slike som går ut over grensene i artikkel 11, vil jamt over meine at demonstrasjonane har eit aktverdig føremål. Klima- og miljøspørsmål er særs viktige, jf. plenumsdommen i HR-2020-2472-P avsnitta 49 til 55, men nettopp ytringsfridomen gjer at reaksjonsfastsetjinga ikkje bør vera avhengig av om retten er samd eller usamd i det politiske bodskapet knytt til aksjonen" (avsnitt 64).
På denne bakgrunnen gir ikke dommen noe grunnlag for å fravike det som ble slått fast i Rt. 2011 s. 1699:
"Situasjonen er dermed at lovgiver nylig har vurdert, og forkastet, en generell straffritaksregel for situasjoner som den foreliggende. Etter mitt syn kan domstolene ikke da etablere en slik regel under henvisning til samfunnsutviklingen. Anførselen om at handlingene er rettmessige på grunn av nødrett, kan dermed ikke føre frem". (avsnitt 30).
Hvilken adgang er det til å straffe for deltakelse i sivil ulydighetsaksjoner?
Som nevnt over er det liten – om noen – adgang til å frifinne for straffbare handlinger utført ved sivile ulydighetsaksjoner. Men hvilken adgang er det til å utmåle straff? Hva er riktig straffenivå? Og hvilke momenter er skjerpende eller formildende ved slike aksjoner?
I klimaaktivistsaken ble det prosedert på nødrett i tingretten. (..) Det ble ikke prosedert på nødrett i Høyesterett.
Sivile ulydighetsaksjoner kjennetegnes ved at aksjonistene med hensikt begår straffbare handlinger. I utgangspunktet er derfor vilkårene for å ilegge straff være oppfylt. Normalt dreier det seg om mindre alvorlige lovbrudd, slik som ordensforstyrelser (strl. § 181), nektelse av å følge politiets pålegg (pl. § 5 jf. § 30), brudd på vegtrafikkloven med forskrifter, mindre skadeverk (strl. § 353), ulovlig bruk av fast eiendom (strl. § 346), uberettiget adgang eller opphold (strl. § 268), ulovlig bruk av løsøre (strl. § 343), besittelseskrenkelse (strl. § 345) eller brudd på politivedtektene. Men sivil ulydighet kan også være brudd på alvorligere straffebestemmelser, slik som § 115 om angrep på de høyeste statsorganenes virksomhet.
Straffelovkommisjonen uttalte seg slik om spørsmålet:
"Lovbrudd som blir begått ved sivile ulydighetsaksjoner har elementer i seg av en noe annen karakter enn vanlige lovovertredelser, siden de blir foretatt på et ideelt grunnlag. Dette kan i visse tilfeller tilsi en mildere straff, eventuelt straffritak".
Og videre:
"Men det skal svært mye til for å kunne sette ned eller frita for straff i disse tilfellene. Det kan også foreligge slike omstendigheter som tilsier at man skjerper straffen, f.eks. for å hindre at det oppstår stadig nye ulydighetsaksjoner eller at nye deltakere slutter seg til aksjonen." [40]
Høyesterett gir i denne saken uttrykk for noen generelle prinsipper for straffeutmåling ved sivil ulydighetsaksjoner. Først gir Høyesterett uttrykk for at det i forholdsmessighetsvurderingen skal skje en samlet vurdering av alle tiltak fra myndighetenes side:[41]
"Når ein skal vurdere inngrep ved ein demonstrasjon, må ein sjå på styresmaktenes samla tiltak, før og under demonstrasjonen, og også på straffetiltak etter demonstrasjonen" (avsnitt 24).
Og videre:
"Inngrepa overfor den einskilde må vurderast samla. I ei straffesak, som her, er vurderinga av proporsjonaliteten i inngrepa ikkje knytt til kvart einskild inngrep eller verkemiddel, men om det alt i alt er proporsjonalt å straffe med bøter og subsidiær fengselsstraff i tillegg. Dei andre inngrepa vart gjorde for å stoppe aksjonen og for å hindre gjentaking" (avsnitt 52).
Aksjoner med lovbrudd/forstyrrelser som har store konsekvenser for andre, gir politiet et vidt handlingsrom på stedet.
En konsekvens av dette er at svært inngripende operative tiltak i forbindelse med markeringen kan begrense hvor streng straff det vil være anledning til å utmåle. Motsatt vil en høy grad av toleranse fra politiets side under markeringen åpne for strengere straffereaksjoner i etterkant.
Høyesterett uttalte videre: "I utgangspunktet krevst det særleg gode grunnar – «particular justification» – for at straffesanksjonar mot fredelege demonstrantar skal reknast som proporsjonale. Straff er likevel akseptert for trafikkblokade med kritikkverdig framferd" (avsnitt 27). Denne uttalelsen er i tråd med det EMD har uttalt i flere saker.[42]
"Chilling effect"
Konsekvensene av myndighetenes inngrep i forsamlingsfriheten og ytringsfriheten – og da særlig inngrep i form av straffereaksjoner – må vektlegges i to relasjoner. Det må vektlegges om inngrepene blir uforholdsmessige overfor enkeltindivider i den konkrete situasjonen – og det må vurderes om det kan ha en generell negativ effekt på de aktuelle rettighetene. Det siste omtales ofte som en "chilling effect" ("dempende" eller "nedkjølende" effekt i norsk språkdrakt). Høyesterett slår fast at dette er et relevant argument, men presiserer at vekten av momentet kommer an på formen på markeringen:
"Dersom ein demonstrasjon går klart ut over det som er verna etter EMK artikkel 11, vil ein chilling effect tvert om kunne vera ynskt, både individual- og allmennpreventivt. Deltakarane i den aktuelle aksjonen hadde full fridom til å få fram bodskapet sitt ved å ytre seg på lovlege måtar. Eg legg såleis ikkje vekt på denne effekten" (avsnitt 53).
De konkrete vurderingene i denne saken
I denne saken var det ikke omtvistet om bøtene hadde hjemmel i lov og oppfylte et legitimt formål: "Bøtene har både ein individualpreventiv og ein allmennpreventiv funksjon knytt til dei nemnde føremåla" (avsnitt 43).
Når det gjelder reaksjonsfastsettelsen, gir Høyesterett uttrykk for at "[a]llmennpreventive omsyn tilseier ein markert og følbar reaksjon" (avsnitt 62). Høyesterett gir uttrykk for at "[b]øter er tvillaust rett reaksjonsform i saka her" (avsnitt 58), og skriver at "utgangspunktet i saka her bør vera bøter på 20 000 kroner – før moglege formildande eller skjerpande omstende" (avsnitt 63).
I straffeutmålingen vektla Høyesterett mange av de samme momentene som ved vurderingen av forholdsmessigheten av politiets tiltak på stedet: At aksjonen skapte store forstyrrelser, skapte farlige situasjoner, var ressurskrevende for politiet mv.
Høyesterett tar opp spørsmålet om innholdet i ytringen kan være et formildende moment, og konkluderte som sitert over med at "reaksjonsfastsetjinga ikkje bør vera avhengig av om retten er samd eller usamd i det politiske bodskapet knytt til aksjonen" (avsnitt 64). I tingretten ble det i formildende retning lagt noe vekt på at "formålet med demonstrasjonen var et særlig alvorlig og verdensomspennende problem".
Med denne dommen ser Norge ut til å ha lagt seg i den litt restriktive enden av skjønnsområdet, i motsetning til blant annet Storbritannia.
Høyesterett ga videre uttrykk for at det forholdet "[a]t demonstrasjonen var fredeleg, kan ikkje ha vekt når ein fyrst konstaterer at ein er utanfor vernet i EMK artikkel 11" (avsnitt 64). Formuleringen "utanfor vernet i EMK" fremstår litt underlig all den tid Høyesterett i avsnitt 39 slo fast at aksjonen "var tvillaust ein fredeleg aksjon som er verna av EMK artikkel 11". Jeg leser formuleringen slik at forsamlingsfriheten og ytringsfriheten ikke er et selvstendig argument for lavere staff så lenge inngrepene i denne er lovlige etter EMK art. 11. I tingretten ble det i formidlende retning lagt vekt på at aksjonen var fredelig, og at aksjonistene forsøkte å ta hensyn til blant annet utrykningskjøretøy.
Høyesterett fant ikke at det forelå skjerpende eller formidlende momenter som tilsa å fravike utgangspunktet, og satte straffen til 18 000 kroner etter at varetektsfradraget ble trukket fra beløpet.
Oppsummering
Dommen kommer med viktige avklaringer både når det gjelder politiets rettslige handlingsrom under sivile ulydighetsaksjoner og når det gjelder adgangen til å straffeforfølge lovbrudd begått under slike aksjoner. Aksjoner med lovbrudd/forstyrrelser som har store konsekvenser for andre, gir politiet et vidt handlingsrom på stedet og åpner også for følbare bøter i etterkant.
EMD har slått fast at den nasjonale skjønnsmarginen på dette området er forholdsvis vid. Med denne dommen ser Norge ut til å ha lagt seg i den litt restriktive enden av skjønnsområdet, i motsetning til blant annet Storbritannia.[43] Men det er åpent hvordan Høyesterett vil vurdere sivile ulydighetsaksjoner hvor konsekvensene for omgivelsene er mindre farlige og omfattende enn i denne saken – og særlig hvis aksjonsformen er mer spisset mot relevante beslutningstakere.
Det er åpent hvordan Høyesterett vil vurdere sivile ulydighetsaksjoner hvor konsekvensene for omgivelsene er mindre farlige og omfattende enn i denne saken – og særlig hvis aksjonsformen er mer spisset mot relevante beslutningstakere.
Les mer av Kai Spurkland:
Kai Spurkland, Forsvarets bistand til politiet. Rettslige rammer for operativ bistand fra Forsvaret til politiet, Universitetsforlaget 2021.
Juss for vektere, Universitetsforlaget 2017. Fredriksen, Steinar og Kai Spurkland, Ordensjuss, Gyldendal 2019.
Kai Spurkland, Tor-Geir Myhrer og Runa Bunæs, Juss for vektere, Universitetsforlaget 2017.
Kai Spurkland, Tor-Geir Myhrer og Morten Holmboe, Andenæs' Norsk straffeprosess - Ajourføringshefte (2016)
Kai Spurkland, Utredning om narkotikahund. PHS Forskning 2012:1.
Kai Spurkland, «Undersøkelser med narkotikahund», Tidsskrift for strafferett nr. 3 2011.
Kai Spurkland, «Vi kjører han med inn for en sjekk – Når skal politiets maktbruk i ordenstjenesten hjemles i straffeprosessloven og når skal den hjemles i politiloven», Tidsskrift for strafferett nr. 1 2014.
Kai Spurkland, «Slik kan politiet håndheve smittevernreglene under koronakrisen», Juridika innsikt 2020.
Andenæs' Norsk straffeprosess - Ajourføringshefte (2016).
Fotnoter til saken
[1] Se bl.a. Rt. 1981 s. 21, Rt. 1981 s. 35, Rt. 1981 s. 679, Rt. 1981 s. 833, Rt. 1981 s. 1166. En viktig nyere avgjørelse er Rt. 2011 s. 1699, som gjaldt en aksjon mot dumping av giftig slam i Oslofjorden.
[2] "Politiet grep inn og stanset Extinction Rebellion-aksjon mot tankbiler på Sjursøya", Vårt Oslo 2. april 2022.
[3] "Lim på galleriet", Aftenposten 18. mai 2022.
[4] "Miljøaktivister på taket til Equinor på Fornebu", E24 26. august 2021.
[5] "Pågrep aksjonister som ikke ville fjerne seg fra Olje- og energidepartementet", E24 24. august 2021.
[6] "Aksjonsgruppe ved Stureterminalen – Equinor ber ansatte holde seg hjemme", E24 20. august 2021 og "Oljeaksjonister trosset politiet i Oslofjorden", VG 25. april 2022.
[7] "«Coronakolonne» får ikke kjøre inn til Oslo sentrum", VG 19. februar 2022.
[8] "Natur og ungdom-leder fjernet av politiet ved Førdefjorden", Aftenposten 5. mai 2022. Se også "Gruvedirektør har fått nok av aksjonistene – men kvier seg for å politianmelde", NRK 18. august 2021 og "Politiet aksjonerte mot vindkraftsmotstandere på Haramsøya", Nettavisen 11. juni 2020.
[9] "Reagerer sterkt på klimaaksjon med døde dyr under gudstjeneste", NRK 19. april 2022.
[10] Oslo tingretts dom 10. februar 2021 (TOSLO-2020-177571).
[11] "Aksjoner mot 15 nye bomstasjoner i Bergen - Flere bilister gjennomførte en kjør-sakte-aksjon mot de 15 nye bompengestasjonene i Bergen mandag ettermiddag", E24 8. april 2019.
[12] "Sivile sperret den trafikkfarlige veien", Agderposten 15. juni 2016.
[13] "Pågrepet for å ha prøvd å demontere bomstasjon", VG 3. september 2013.
[14] "Her røyker Yngve cannabis rett foran politiet: – Fint øyeblikk", Avisa Oslo 12. september 2021.
[15] Se blant annet: "Bøtelegging av demonstranter gjør aktivisme til en rikmannssport – i strid med menneskerettighetene". Carsten Smith Elgesem, advokatfullmektig i Advokatfirmaet Lund & Co. Innlegg DN, 24. august 2021; "Bøter til klimaaktivister ikke nødvendigvis i strid med menneskerettighetene". Stig Harald Solheim, professor ved Det juridiske fakultet, UiT. Innlegg i DN, 25. august 2021 og "Er sivil ulydighet for klima beskyttet av ytrings- og forsamlingsfriheten?" Adele Matheson Mestad, direktør og Hannah Cecilie Brænden, rådgiver, Norges institusjon for menneskerettigheter 14. september 2021.
[16] https://www.extinctionrebellion.no/no/about_us.
[17] Se bl.a.: Primov m.fl. mot Russland, 12. Juni 2014; Frumkin mot Russland, 5. januar 2016; Schwabe og M.G. mot Tyskland, 1. desember 2011; Primov m.fl. mot Russland 12. Juni 2014 og Kudrevicius m.fl. mot Litauen, 15. oktober 2015.
[18] Se bl.a.: Djavit An mot Tyrkia, 9. juli 2003, Schwabe og M.G. mot Tyskland, 1. desember 2011, Kasparov m.fl. mot Russland, 3. oktober 2013, Primov m.fl. mot Russland 12. Juni 2014, Kudrevicius m.fl. mot Litauen, 15. oktober 2015, Lashmankin m.fl. mot Russland, 7. februar 2017 og Navalnyy mot Russland, 15.
november 2018.
[19] Høyesterett viste til Kudrevicius m.fl. mot Litauen, 15. oktober 2015. EMD har gitt uttrykk for det samme i flere andre avgjørelser, bl.a.: G mot Tyskland, 6. mars 1989; Hashman og Harrup mot Storbritannia, 25. november 1999; Lucas mot Storbritannia, 18. mars 2003 og Taranenko mot Russland, 15. mai 2014.
[20] Kudrevicius m.fl. mot Litauen, 15. oktober 2015. Se også bl.a. Fáber mot Ungarn, 24. juli 2012, Vejdeland mot Sverige, 9. februar 2012.
[21] Se bl.a.: Plattform "Ärzte für das Leben" mot Østerrike, 21. juni 1988; Oya Ataman mot Tyrkia, 5. desember 2005; Fáber mot Ungarn, 24. juli 2012; Kudrevicius m.fl. mot Litauen, 15. oktober 2015 og Frumkin mot Russland, 5. januar 2016.
[22] Se bl.a.: Kudrevicius m.fl. mot Litauen, 15. oktober 2015; Oya Ataman mot Tyrkia, 5. desember 2005; Bukta m.fl. Others v. Hungary, 17. Juli 2007; Éva Molnár mot Ungarn, 7. oktober 2008; Primov m.fl. mot Russland 12. Juni 2014; Lashmankin m.fl. mot Russland, 07.02.2017 og Navalnyy mot Russland, 15.11.2018.
[23] Denne uttalelsen må leses i lys av at forsvarer i skranken prosederte på at politiet kunne ha omdirigert trafikken i stedet for å fjerne aksjonistene.
[24] Påleggene og fjerningen var hjemlet i pl. § 7 og pågripelsene var hjemlet i strpl. § 173.
[25] "[P]ublic safety, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals or for the protection of the rights and freedoms of others", jf. EMK art. 11 nr. 2.
[26] Kravet om nødvendighet som fremkommer i EMK omfatter også et krav om forholdsmessighet. Se bl.a. Sunday Times mot Storbritannia, 26. april 1979; Lingens mot Østerrike, 8. juli 1986 og Barthold mot Tyskland, 25. mars 1985.
[27] Kudrevicius m.fl. mot Litauen, 15. oktober 2015. Se også Oya Ataman mot Tyrkia, 5. desember 2005; Bukta m.fl. Others v. Hungary, 17. Juli 2007; Primov m.fl. mot Russland 12. Juni 2014 og Frumkin mot Russland, 5. januar 2016.
[28] Se f.eks.: "Sivile sperret den trafikkfarlige veien", Agderposten 15. juni 2016.
[29] Oslo tingretts dom 10. februar 2021 (TOSLO-2020-177571).
[30] Se "Lim på galleriet", Aftenposten 18. mai 2022.
[31] I Rt. 1979 s. 1686 forstyrret flere personer en gudstjeneste hvor biskopen leste et "hyrdebrev" mot abort. Høyesterett fant at det "var en hensynsløshet overfor den tilstedeværende menighet" og et brudd på strl. 1902 § 350.
[32] Se bl.a.: Handzhiyski mot Bulgaria hvor aksjonister hadde kledd ut en statue som julenissen og Mariya Alekhina m.fl. mot Russland, 17. Juli 2018 hvor bandet "Pussy riot" hadde avbrutt en gudstjeneste.
[33] https://www.stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Nyhetsarkiv/Hva-skjer-nyheter/2021-2022/anmelder-forstyrrelse/
[34] "Her røyker Yngve cannabis rett foran politiet: – Fint øyeblikk", Avisa Oslo 12. september 2021.
[35] Det ble tatt ut tiltalte mot "selgeren" i denne saken, og saken er berammet i juni 2022.
[36] "Pågrepet for å ha prøvd å demontere bomstasjon", VG 3. september 2013.
[37] NOU 1983: 57 Straffelovgivningen under omforming. Straffelovkommisjonens delutredning I, s. 139.
[38] NOU 1992: 23 Ny straffelov – alminnelige bestemmelser. Straffelovkommisjonens delutredning V, s. 89.
[39] Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) Om lov om straff (straffeloven), s. 109.
[40] NOU 1992: 23 Ny straffelov – alminnelige bestemmelser. Straffelovkommisjonens delutredning V, s. 89.
[41] Dette følger også av EMDs praksis, se bl.a.: Kudrevicius m.fl. mot Litauen, 15. oktober 2015, Frumkin mot Russland, 5. januar 2016; Ezelin mot Frankrike, 26. april 1991; Kasparov m.fl. mot Russland, 3. oktober 2013 og Lashmankin m.fl. mot Russland, 07.02.2017.
[42] Se blant annet Kudrevicius m.fl. mot Litauen, 15. oktober 2015.
[43] Se JUDGMENT. Director of Public Prosecutions v Ziegler and others (https://www.supremecourt.uk/cases/docs/uksc-2019-0106-judgment.pdf). Se også Adele Matheson Mestad, direktør, og Hannah Cecilie Brænden, rådgiver, Norges institusjon for menneskerettigheter 14. september 2021.