Ekspertkommentar

Kommentar til Høyesteretts kjennelse om fremtidsfullmakt og uskifte

Insert image here

FULLMAKT: Høyesterett har for første gang behandlet rekkevidden av fremtidsfullmakter. Dommen viser at den som utformer en fullmakt bør være svært nøye med utformingen og valget av fullmektig. Foto: D. Andison/Istockphoto

Lesetid ca. 12 minutter

I HR-2019-1758-A kom Høyesterett til at det å kreve skifte av et uskiftebo er et personlig forhold som kan omfattes av en fremtidsfullmakt. Det er første gang Høyesterett har tatt det relativt nye rettsinstituttet fremtidsfullmakt opp til bred behandling.

I HR-2019-1758-A kom Høyesterett til at det å kreve skifte av et uskiftebo er et personlig forhold som kan omfattes av en fremtidsfullmakt. Det er første gang Høyesterett har tatt det relativt nye rettsinstituttet fremtidsfullmakt opp til bred behandling.

Høyesterett opphevet imidlertid lagmannsrettens kjennelse i saken som følge av uriktig lovtolkning av habilitetsspørsmålet og konkluderte som forventet på bakgrunn av rettskildene. Det er samtidig en klar dom i favør av fullmaktsgivers selvbestemmelsesrett. 

Kjennelsen viser at fremtidsfullmakten som rettsinstitutt legges til grunn etter sin ordlyd av landets øverste domstol. Kjennelsen tilsier derfor at dette er et potent institutt. Den viser også at den som gir råd om eller utformer en fullmakt bør være nøye med utformingen av fullmakten og valget av fullmektig.

Insert image here

Katrine Kjærheim Fredwall.

Dette er saken

I HR-2019-1758-A behandlet Høyesterett blant annet spørsmålet om det å kreve skifte av et uskiftebo var et særlig personlig forhold som etter vergemålsloven § 80 tredje ledd ikke kunne omfattes av en fremtidsfullmakt. Lagmannsrettens kjennelse ble imidlertid opphevet som følge av uriktig tolkning av habilitetsregelen i vergemålsloven § 86 første ledd første punktum og sendt tilbake til ny behandling. I HR-2019-1758-A behandlet Høyesterett blant annet spørsmålet om det å kreve skifte av et uskiftebo var et særlig personlig forhold som etter vergemålsloven § 80 

I saken satt D i uskiftet bo. D hadde vært gift med E, og sammen hadde de fellesbarna C, A og B. I 2014 opprettet D et testament på egen hånd der Cs arv ble begrenset til lovens minimum til fordel for søsknene A og B. Tre år senere, i 2017, undertegnet D en fremtidsfullmakt der A og B ble gitt fullmakt til å foreta «alle disposisjoner av økonomisk og personlig art som de finner nødvendig hvis jeg grunnet [...] ikke lenger er i stand til å ivareta mine interesser», jf. kjennelsen avsnitt 5. I forbindelse med opprettelsen av fremtidsfullmakten ble en tidligere begjæring til fylkesmannen om vergemål for D trukket tilbake. Fremtidsfullmakten trådte i kraft i mars 2018 og ble stadfestet en måned senere av fylkesmannen. 

Det er første gang Høyesterett har tatt det relativt nye rettsinstituttet fremtidsfullmakt opp til bred behandling

Allerede i mai 2018 begjærte A og B offentlig skifte av uskifteboet på vegne av D, jf. arveloven § 24 første ledd. Søsteren C bestred at fullmakten gav tilstrekkelig kompetanse, og hun hevdet i tillegg at søstrene var inhabile. C vant frem med sitt syn i tingretten, A og B vant frem i lagmannsretten, hvorpå C anket kjennelsen til Høyesterett. 

Kort om fremtidsfullmaktsinstituttet

Insert image here

FORHÅNDSREGEL: Fremtidsfullmakt gjør at man kan peke ut hvem som skal bestemme for seg, hvis man selv ikke kan. Foto: Istockphoto.

Vi har hatt regler om fremtidsfullmakter siden 1. juli 2013. I kjennelsen behandler Høyesterett for første gang fremtidsfullmektigens kompetanse inngående. Motivasjonen for å gi regler om fremtidsfullmakter var sammensatt. Det vesentligste var nok ønsket om å utvikle et institutt som kunne gi individet et instrument til å utøve sin selvbestemmelse også inn i alderdom og sykdom. Norges undertegning av FNs konvensjon om personer med nedsatt funksjonsevne (2006) og arbeidet i Europarådet knyttet til sårbare voksne (2009) var videre en vesentlig del av drivkraften i en slik rettsutvikling. I tillegg kom de samfunnsmessige endringene og forventningen om den såkalte eldrebølgen. Samlet sett ga dette en sterk argumentasjon for å forsøke og etablere et privatrettslig alternativ, utformet av individet selv, som erstatning for en mer offentligrettslig vergemålsordning.

Vergemålsutvalget foreslo i NOU 2004: 16 en rent privatrettslig ordning. I lys av høring og høringsmøter tidlig på 2000-tallet valgte departementet å utvikle en modifisert løsning der det privatrettslige fullmaktsinstituttet ble supplert av en offentlig stadfestelsesordning. Dette skulle videre styrke medkontrahentenes tillit til ordningen og rettssikkerheten for sårbare voksne. 

HR-2019-1758-A, som omtales her, viser nettopp at fremtidsfullmakten ble valgt fremfor et ordinært vergemål og at fremtidsfullmektigene også valgte å stadfeste fullmakten ved første anledning. Dommen kan derved også leses som et eksempel på at reglene tas i bruk slik det var tiltenkt.Dette er imidlertid fortsatt et ungt rettsinstitutt der vi må forvente enkelte avklaringer også i tiden som kommer. 

Det vesentligste var nok ønsket om å utvikle et institutt som kunne gi individet et instrument til å utøve sin selvbestemmelse også inn i alderdom og sykdom.

De arverettslige konsekvensene av å kreve skifte av uskifteboet

Det kan reises spørsmål om hvorfor det er interessant å bringe spørsmålet om fremtidsfullmektigens kompetanse til å kreve skifte av et uskiftet bo fram for Høyesterett. Allment kan det pekes på at et skifte i levende live kan ha en omfordelende effekt til fordel for lengstlevende og dennes arvinger. 

Ved å kreve skifte i levende live vil ikke bare uskifteboet deles i to like deler, men lengstlevende vil også få rett til arv etter førstavdøde ektefelle, jf. arveloven § 26 jf. § 6. 

Der ekteparet bare etterlater seg felles barn, vil dette i utgangspunktet likevel ha minimal betydning, forutsatt at lengstlevende er en god forvalter og ikke gifter seg på nytt. 

I et tilfelle der fullmaktsgiver gjennom testament har redusert ett av fellesbarnas arv til lovens minimum, vil imidlertid et skifte i levende live få betydning også for fordelingen mellom helsøsken. I saken her vil derfor et skifte både påvirke tidspunktet for utdelingen av midler og omfanget av utdelingen.

Insert image here

ARVERETT: Fremtidsfullmakt kan gi en viss fullmakt til å gripe inn i arv og testament.

Om uskifteboet er et «særlig personlig forhold» som ikke omfattes av fremtidsfullmakt 

Høyesteretts kompetanse i saken var begrenset til å gjelde lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovtolkning, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav b og c. Høyesterett tok i kjennelsen først stilling til spørsmålet om hva som kan omfattes av en fremtidsfullmakt, jf. vergemålsloven § 80. På grunnlag av lovtekst og forarbeider la retten til grunn at en fremtidsfullmakt kan omfatte både økonomiske og personlige forhold og at det i utgangspunktet er opp til fullmaktsgiveren å bestemme hva fullmakten nærmere skal omfatte, jf. kjennelsen avsnitt 34.

Høyesterett drøftet også grensedragningen mellom lovens alternativer økonomiske og personlige forhold og sluttet seg til vurderingen i HR-2017-275-A om at det ved grensedragningen er riktigst å se hen til om det er «økonomiske eller personlige elementer som i det vesentlige motiverer en beslutning», jf. avsnitt 38. 

Lik yttergrense for vergemål og fremtidsfullmakt 

Vergemålsloven har en identisk regulering av fremtidsfullmaktens og vergemålets omfang og grenser, jf. loven § 21 annet ledd (vergemål) og loven § 80 tredje ledd (fremtidsfullmakt.) Det er også presisert i proposisjonens merknader til vergemålsloven § 80 tredje ledd at «[g]rensene er de samme som for en verges kompetanse», jf. Ot.prp. nr. 110 (2008-2009) s. 214. 

Høyesterett kunne derfor vise til Ot. prp.nr. 110 (2008-2009) side 144 der det i merknadene til vergemålsloven § 21 annet ledd uttales at «beslutninger etter arve- og skiftelovgivningen» skal anses som personlige forhold etter loven, selv om «de direkte eller indirekte vil ha økonomiske konsekvenser», jf. kjennelsen avsnitt 40-41. 

Høyesterett la videre til grunn forutsetningene i forarbeidene om at vergemålsloven § 21 annet ledd og § 80 første ledd skal ha samme innhold tilsier at det å kreve skifte av fullmaktsgivers uskiftebo må anses som et personlig forhold også etter vergemålsloven § 80. 

Høyesterett pekte også på at det måtte anses som en feil lovforståelse, når lagmannsretten i saken her hadde lagt til grunn at det å kreve skifte av et uskiftet bo, skulle anses som et økonomisk forhold, jf. avsnitt 43.

Unntak for særlig personlige forhold 

Høyesterett hadde deretter behov for å ta stilling til om kompetansen til å kreve skifte, kunne anses som et særlig personlig forhold som likevel ikke kunne omfattes av en fremtidsfullmakt. Det er som nevnt forutsatt at vergers og fremtidsfullmektigers kompetanse skal kunne gå like langt, sml. loven § 21 fjerde ledd jf. § 80 tredje ledd. 

Høyesterett konkluderte som forventet på bakgrunn av rettskildene. Dette er samtidig en klar dom i favør av fullmaktsgivers selvbestemmelsesrett.

Det følger av begge bestemmelser at kompetansen til å stemme ved valg, inngå ekteskap, erkjenne farskap, samtykke til donasjon av organer, kompetansen til å opprette eller tilbakekalle et testament, samtykke til tvang og kompetansen i «andre særlig personlige forhold» ikke kan omfattes av fullmakten uten særskilt hjemmel i lov. Tanken bak denne bestemmelsen er at enkelte beslutninger er av en så vidt personlig art, at de ikke bør kunne utøves av en annen enn fullmaktsgiver selv. Slik kompetanse kan derfor ikke overføres ved en fullmakt til en fullmektig. Også Høyesterett synes å slutte seg til dette synet i lov og forarbeider og uttaler at «faren for misbruk» og hensynet til «å beskytte den enkeltes integritet og rettssikkerhet tilsier at det må foreligge en slik grense også for kompetanseoverføringen i en fullmakt, og ikke bare som ledd i et vergemål», jf. kjennelsen avsnitt 46. Det er samtidig en klar dom i favør av fullmaktsgivers selvbestemmelsesrett.

Likhetstrekk vs klare forskjeller ved særlig personlige forhold

Et sentralt spørsmålet i saken var derved om det å kreve skifte av et uskiftebo var av en tilsvarende personlig karakter som de disposisjonene som var eksplisitt omfattet av lovteksten slik at kompetansen til å kreve skifte kunne anses omfattet av ordlydens «andre personlige forhold». Høyesterett aksepterte at det å begjære skifte hadde «visse likhetstrekk» med slike personlige forhold som er nevnt i § 80 tredje ledd. Men retten konkluderte raskt med at det også var «klare forskjeller», jf. avsnitt 48: 

«Ved å opprette eller tilbakekalle testament bestemmer testator hva som skal skje med det «han let etter seg når han døyr», jf. arveloven § 48. Dette er etter mitt syn en klart mer personlig disposisjon enn å frasi seg retten til fortsatt uskifte, med den konsekvens at arven etter førstavdøde skal fordeles i samsvar med loven. Å kreve skifte av et uskiftebo har heller ikke likhetstrekk med noen av de øvrige eksemplene i § 80 tredje ledd. Det kan også tenkes situasjoner der det å begjære skifte vil ha likhetstrekk med det å avslå eller motta falt arv, som forarbeidene angir som et økonomisk forhold, jf. Ot.prp.nr.110 (2008–2009) side 213

Dette er etter mitt syn en klart mer personlig disposisjon enn å frasi seg retten til fortsatt uskifte, med den konsekvens at arven etter førstavdøde skal fordeles i samsvar med loven.

Kine Steinsvik, høyesterettsdommer

Høyesteretts vurdering på bakgrunn av lov og forarbeider tilsa at det å kreve skifte av et uskiftebo ikke er et slikt særlig personlig forhold som ikke kan overføres til en fremtidsfullmektig. Høyesterett vurderte deretter om de reelle hensyn i saken kunne trekke en annen vei, jf. avsnitt 51:

«Etter mitt syn tilsier ikke de bærende hensynene bak begrensningene i § 21 fjerde ledd og § 80 tredje ledd, at fullmaktsgiver bør forhindres i å overføre slik kompetanse. Tvert imot tilsier hensynet til vern om selvbestemmelsesretten at fullmaktsgiver på forhånd bør kunne delegere kompetanse til å skifte boet i en fremtidig situasjon der vedkommende selv ikke er i stand til å ivareta sine interesser. Et praktisk eksempel er der en fullmaktsgiver i uskiftet bo flytter fra sitt tidligere hjem til opphold i institusjon etter at fullmakten er trådt i kraft, og i den forbindelse har interesse i at det gjennomføres skifte.»

Førstvoterende konkluderte med at det å kreve skifte av et uskiftebo er et personlig forhold etter vergemålsloven § 80 første ledd, men ikke et særlig personlig forhold etter tredje ledd (avsnitt 52).

Dernest reiste Høyesterett et spørsmål som nok for rettsanvenderne på dette feltet fremstår som særlig praktisk; nemlig spørsmålet om det er grunnlag for å oppstille et krav om at fremtidsfullmakten i tilfelle må «angi særskilt at fullmektigen skal kunne kreve skifte», jf. avsnitt 53. Høyesterett konkluderte med at dersom fullmektigen er gitt en «generalfullmakt til å ivareta fullmaktsgivers interesser i personlige forhold» er det tilstrekkelig for at fullmektigen også har kompetanse til å kreve skifte av uskifteboet. Dette gir en ryddig rettstilstand og fravær av unødige snublesteiner. 

Dette gir en ryddig rettstilstand og fravær av unødige snublesteiner. 

Habilitet

Til tross for en inngående behandling av kompetansespørsmålet i avsnittene 27 til 54 kom Høyesterett til at lagmannsrettens kjennelse måtte oppheves som følge av en uriktig lovtolkning av vergemålsloven § 86 første ledd første punktum, jf. avsnitt 64-65.

I avsnitt 64 peker Høyesterett på at den konkrete rettsanvendelsen viste at lagmannsretten hadde bygget på en uriktig tolkning av vergemålsloven § 86 første ledd første punktum ved å ikke foreta en objektiv vurdering av habilitetsspørsmålet, slik loven krever. Høyesterett understreket at i en situasjon der fullmektigene «ikke […] tvilsomt» hadde en interesse i saken, måtte vurderingen av habilitet ta utgangspunkt i om denne interessen objektivt sett utgjør en fare for at fullmektigen(e) kan sette sine egne interesser foran fullmaktsgivers. 

Denne vurderingen har derved Gulating lagmannsrett fått anledning til å se nærmere på.

Konklusjon 

Høyesterett konkluderte som forventet på bakgrunn av rettskildene. Dette er samtidig en klar dom i favør av fullmaktsgivers selvbestemmelsesrett. Skal fremtidsfullmakten som rettsinstitutt kunne bidra til økt selvbestemmelse for fullmaktsgiver, kreves det at fullmakten tas på ordet, slik Høyesterett her gjør.

Gitt at en fullmaktsgiver har valgt å gi en fullmektig rett til å foreta «alle disposisjoner på det økonomiske og personlige området» og det følger av lov og forarbeider at en slik kompetanse kan overføres, er resultatet ikke overraskende. Samtidig tilsier en slik tillit til fremtidsfullmakten og vilje til å ta fullmaktsgivers nedfelte ønsker på ordet, at den som utformer en fullmakt bør være nøye med utformingen av fullmakten og valget av fullmektig. Høyesteretts kjennelse tilsier at dette er et potent institutt. 

Den som utformer en fullmakt bør være nøye med utformingen av fullmakten og valget av fullmektig.

Det som på et allment plan bærer og forsvarer fremtidsfullmaktsordningen, er at fullmektigen reelt sett er fullmaktsgivers representant. Vi må kunne ha tillit til at fullmektigen opptrer i henhold til fullmaktsgivers vilje, slik den er fremkommet i fremtidsfullmakten, og at fullmektigen ved eventuell tvil tolker fullmakten i tråd med fullmaktsgivers ønsker og vilje. Om ikke dette ligger fast, vil risikoen ved en slik ordning overgå det forsvarlige. 

Også FNs konvensjon om personer med nedsatt funksjonsevne artikkel 12 er interessant i vurderingen av instituttets evne til å sikre at fullmaktsgivers (egen) vilje settes ut i live.

Likte du denne saken? Del den gjerne med kolleger eller på Facebook, Linkedin og Twitter.

Hva likte du ikke? Fortell oss hva du savner eller om du har andre forslag til Juridika Innsikt.