Digitale vitneforklaringer i koronaens tid

Distansekravet under koronaperioden har for domstolene ført til at flere vitneforklaringer enn tidligere overføres digitalt, enten via telefon eller via videolink. Også meddommere, aktorer og advokater har deltatt i rettssaker via videolink. Vil nye digitale teknikker i domstolene føre til dårligere rettssikkerhet?

Todimensjonal kommunikasjon er annerledes enn tredimensjonal kommunikasjon. Forskning viser at bevis som blir presentert på ulike måter, i forskjellige format, kan føre til ulike bevisvurderinger og, i forlengelsen, til ulike domslutninger. Det er viktig å legge til grunn at avvik fra hovedregelen om muntlighet og umiddelbarhet i rettssalen, vanligvis medfører negative konsekvenser for vitnebevisets verdi. Disse negative konsekvenser fører til at forklaringer gitt på andre presentasjonsplattformer enn «live», må bedømmes med forsiktighet. Også for sakens parter, meddommere og sakkyndige vil sannsynligvis rettsforhandlinger via «hjemmekontor» innebære noe mindre alvor og seriøsitet. Spørsmålet er hvor langt digitaliseringen av rettspleien skal gå. Sparetiltak og miljømessige hensyn må ikke føre til overforbruk av digitale teknikker slik at resultatet blir en dårligere rettssikkerhet.

Rettssystemet kan ikke ta en pause

Rettssystemet, som samfunnet ellers, er i koronamodus nå. Men rettssystemet kan ikke ta en pause. Rettferdighet må skje fyllest også i disse dager. Slik Domstolsadministrasjonens direktør sier: «Vi kan ikke stenge den tredje statsmakt».

Domstoladministrasjonen har sammen med Folkehelseinstituttet gitt ut en veileder for domstolene. Hensikten med veilederen er å gjøre domstolene i stand til å redusere risikoen for smitte til et minimum, gjennom smitteforebyggende tiltak. Utover de alminnelige reglene om hygiene og distansering, er det sentrale virkemiddelet å redusere antall personer som fysisk er til stede i retten til et absolutt minimum, gjennom digitale løsninger. Blant annet oppfordres parter, klienter og vitner til å avholde fjernmøter. Generelt foreslås at bevisførsel fortrinnsvis overføres digitalt. Personer som er syke, selv med milde symptomer, er ikke velkomne inn i rettssalen.

Når de saken gjelder, ikke kan eller får møte fysisk i rettssalen så oppstår praktiske problemer med gjennomføringen av rettssaker. Noen sakstyper kan utsettes i en periode, men noen må behandles så fort som mulig. Det gjelder saker om barnevern, psykiatri og der personer sitter i varetekt. Dette har allerede ført til at flere vitneforklaringer enn tidligere overføres digitalt, enten via telefon eller via videolink. Også meddommere, aktorer og advokater har deltatt i rettssaker via videolink. Det er ikke bare slik at todimensjonal kommunikasjon er annerledes enn tredimensjonal kommunikasjon. Disse metodene har også ifølge vitnepsykologisk forskning sine ulemper.

Presentasjonsformat/ Betydningen av hvordan retten får presentert et vitne

Hvordan retten får presentert et vitne, en sakkyndig eller en part, kan få betydning for hvordan forklaringen blir vurdert. Innenfor psykologifaget kalles de måter en forklaring kan formidles på, presentasjonsformat. En forklaring kan presenteres skriftlig (f.eks. en sakkyndigvurdering), ved fysisk fremtreden («live») i rettssalen (som er hovedregelen), via videoopptak (f.eks. forklaringer fra små barn) eller videooverføring (som et smittehindrende tiltak) og begrenset til lyd (f.eks. fjernavhør over telefon).

Et fjernavhør er ikke optimalt for sakens opplysning fordi en direkte forklaring måtte forventes å ville gi retten et vesentlig mer avklart grunnlag for bevisbedømmelsen enn et telefonavhør (HR-2014-2472-A, 31).

Som hovedregel skal vitner opptre fysisk i domstolen og avgi forklaring. Unntak er fjernavhør, enten over telefon eller via video. Retten kan frita et vitne for møteplikt dersom fremmøte vil medføre uforholdsmessige ulemper eller kostnader sammenlignet med vitnets betydning for sakens opplysning, straffeprosessloven (strpl.) § 109. En lignende forholdsmessighetsvurdering skal gjøres dersom fjernavhør kan erstatte fremmøte, strpl. § 109a. Fjernavhør bør ikke foretas om forklaringen kan være særlig viktig, eller hvor andre forhold gjør det betenkelig. Et fjernavhør er ikke optimalt for sakens opplysning fordi en direkte forklaring måtte forventes å ville gi retten et vesentlig mer avklart grunnlag for bevisbedømmelsen enn et telefonavhør (HR-2014-2472-A, 31).

I sin avhandling om rettslige forklaringers troverdighet undersøkte Lisbeth Skyberg hvordan bevisenes presentasjonsform påvirket vurderingen av troverdighet i straffesaker. Konklusjonen fra undersøkelsen er «at dommernes vurderinger av troverdighet blir mer treffsikker når vurderingen skjer ansikt til ansikt». Men vurderinger av vitner har ikke bare med troverdighet eller løgn å gjøre. Det sentrale er vitnets og forklaringens pålitelighet og hvilken vekt det skal ha for sakens opplysning.

Ved sammenligningen mellom skriftlige referat, lydopptak og lyd/bildeopptak anbefalte Juryutvalget i 2011 lyd/bilde fordi fakter og ansiktsuttrykk, som er en del av kommunikasjonen mellom mennesker og sentralt ved direkte bevisførsel og for sakens opplysning, kommer best frem. I en svensk proposisjon (Prop. 1998/99: 65) skriver man at «beslutsunderlaget för domstolen i många fall måste anses vara bättre vid fysisk närvaro i rättssalen». Dessuten anses mulighetene til å kunne vurdere bevis bedre ved videooverføring enn over telefon (SOU 2001: 103, s. 217). Kvaliteten på kommunikasjonen er bedre siden man kan se hverandre.

Kvaliteten på kommunikasjonen er bedre siden man kan se hverandre.

En svensk undersøkelse blant jurister gir støtte for at presentasjonsformatet kan påvirke troverdighetsvurderingene i retten: «Våra resultat tyder på att utsagor i svenska domstolar kan komma att bedömas olika beroende på om utsagorna presenteras i tingsrätt («live») eller i hovrätt (video)». Og etter denne konstateringen kommer forfatterne med en advarsel:

"Om domare och nämndemän upplever bevisning på olika sätt som en konsekvens av ett ändrat presentationsformat så är det möjligt att skillnader i presentationsformatet … i förlängningen bidrar till olika domslut".

Landström, Willen og Bylander viser at svenske dommere er bekymret for at todimensjonale videooverførte forklaringer vil innebære dårligere rettssikkerhet.

Mange argumenter mot telefonavhør

Argumentene mot telefonavhør fra et mer eller mindre enig jusmiljø, er stor. I Rt-2014-1292, avsnitt 31, drøfter Høyesterett hvilken betydning det har hatt at et sentralt vitne i en straffesak har fått forklare seg over telefon i stedet for å møte opp:

«Fremmøte for lagmannsretten ville, slik jeg ser dette, gitt et bedre grunnlag for kontradiksjon og en tydeligere påminnelse om ansvaret og alvoret forbundet med å forklare seg som vitne i en straffesak. Men viktigst er det, etter mitt syn, at en direkte forklaring måtte forventes å ville gi retten et vesentlig mer avklart grunnlag for bevisbedømmelsen enn et telefonavhør.»

De forskjellige argumentene for et fysisk oppmøte i retten i stedet for et fjernavhør, som vektlegges her, er: Det gir et bedre grunnlag for kontradiksjon, et nærvær fører med seg ansvar og alvor og det gir et bedre grunnlag for bevisbedømmelsen.

Telefonavhør egner seg kun for vitner som ikke er særlig sentrale

I en norsk studie om advokaters synspunkter på muntlig saksbehandling vises det at de fleste forsvarerne mener at telefonavhør kun egner seg for vitner som ikke er særlig sentrale. Videooverføring vil ifølge de fleste av dem være bedre enn telefonavhør. Kritikken mot fjernavhør går ut på at et bra vitne ikke vil virke like sterkt på dommeren, og at dommeren ikke vil få med seg vitnebeviset i like stor grad som i rettssalen.

Skyberg har spurt dommere om hvilken betydning «ektstralingvistisk» informasjon har ved bevisvurderingen. Det gjelder for eksempel tilleggsinformasjon som ikke kommer fram ved telefonavhør. En dommer nevner at det er mye lettere å stille spørsmål når vitnet er til stede: «.. du ser mye lettere om de er litt i tvil … når man har dem direkte foran seg». Skybergs kommentar til dette, er at det utvidede informasjonsgrunnlaget kan gi veiledning når det gjelder hvor dommerne bør lete etter ytterligere informasjon. Dette gjelder ikke bare kroppsspråket isolert, men også det som kalles livaktigheten (the vividness). Allerede Francis Hagerup var inne på livaktighetens betydning for bevisvurderingen. Bevisumiddelbarheten innebærer et «mer levende og tillige et fyldigere og alsidigere indtryk af alle de momenter, der maa tages i betragtning ved bedømmelsen av bevismidlets vægt».

‘Trøkket’, engasjementet, dramaturgien, det argumenterende og illustrerende kroppsspråket, spontaniteten og ikke minst livaktigheten dempes betydelig.

Digital overføring via video kan skape distanse i kommunikasjonen

Enigheten mot videooverføringer i stedet for fysisk nærvær, er også stor. Digital overføring lager en distanse i kommunikasjonen, og dialogen blir svekket. Ikke minst lager lydforskyvningen som er i Skype, Zoom, Microsoft Teams og lignende verktøy en uheldig disiplinering av samtalen: «Trøkket», engasjementet, dramaturgien, det argumenterende og illustrerende kroppsspråket, spontaniteten og ikke minst livaktigheten dempes betydelig.

Den tidligere nevnte undersøkelsen av Landström m. fl. dokumenterer at skepsisen mot videopptak av forklaringer bland sentrale aktører i rettspleien, er stor. Undersøkelsen gjelder opptak av forklaringer fra første instans til ankeinstansen. Den gjelder altså ikke videooverføring med muligheter for dialog.

Det mest negative med opptak, er dårligere rettssikkerhet.

Det mest negative med opptak, er dårligere rettssikkerhet: Teknikken underminerer tilliten til rettsprosessen, den oppleves ikke som likeverdig, den tas ikke på alvor, hvis opptak brukes regelmessig, kan det innvirke negativt på rettssikkerheten, og kompletterende eller avklarende spørsmål, kan ikke stilles.

Landströms undersøkelse viser også at videooverføring oppleves negativt, men med andre begrunnelser enn for opptak. Det man ser mest negativt på med videooverføring, er mangelen på direkte kontakt med den som forklarer seg: Teknikken skaper distanse, gjør møtet mindre levende, mindre følelsesmessig og hindrer øyekontakt. Dessuten skårer bekymringen for tekniske problemer høyt: Det kan oppstå tekniske problemer og er ressurskrevende, man kan bli avhengig teknikken, og ikke alle har tilgang til god teknikk.

Heller ikke noen av Skybergs informanter syntes at videooverføring var en fullgod erstatning for direkte bevisførsel. Det som vektlegges er «opplevelsen av nærheten til bevisene» og til «atmosfæren», som en dommer formulerer seg.

Og når den formelle atmosfæren i en rettssal ikke er til stede, vil det, ifølge advokatene, være lettere å lyve.

Fra perspektivet til den som forklarer seg – et vitne eller en sakkyndig – kan det være av stor verdi å møte i rettssalen og at han/hun får møte dommerpanelet samlet. Det kan ha betydning for tilliten til rettspleien og for å innskjerpe alvoret i situasjonen. En svensk undersøkelse blant domstolene viser at med videooverføringer kan det være en risiko for at de som forklarer seg, ikke alltid skjønner alvoret i situasjonen. Dessuten er det en risiko for at respekten for domstolen svekkes. Med digitalavstand vil ikke vitnet eller parten oppleve den formelle stemningen som er i rettssalen. Og når den formelle atmosfæren i en rettssal ikke er til stede, vil det, ifølge advokatene, være lettere å lyve. Den formelle stemningen og situasjonens alvor vil sannsynligvis oppleves annerledes også for de meddommere som «sitter i retten» alene hjemme foran en PC.

Det er en risiko for at de som forklarer seg, ikke alltid skjønner alvoret i situasjonen.

Positive aspekter ved videooverføring

Argumentene for videooverføring er at det sparer partene og vitner - både for kostnader og tid. I Landströms m.fl. studie nevnes «praktisk og økonomisk» og «hensynsfullt for fornærmede» som de viktigste kategoriene.

Et annet eksempel på fordelen med videodistanse, er om fornærmede eller vitnet er så skremt eller på annen måte negativ til rettssaken, at hun ikke ville kunne ha gitt en god forklaring hvis hun måtte møte opp fysisk. I slike tilfeller kan videooverføring være en forutsetning for sakens opplysning og gjennomføringen av saken (http://uu.diva-portal.org/smash/get/diva2:168468/FULLTEXT01.pdf).

I slike tilfeller kan videooverføring være en forutsetning for sakens opplysning og gjennomføringen av saken.

Et tilleggsargument for video er at samfunnet ellers, næringslivet ikke minst, bruker ny teknikk i stor grad og at rettssystemet må, der det passer og er forsvarlig, modernisere seg og ikke være bakpå når det gjelder bruk av ny teknikk. Tvistemålsutvalget var i sin tid positivt til innføring av ny teknologi i domstolene. Argumentet var at siden selve møteformen er i ferd å endre seg i store deler av samfunns- og næringslivet, er det viktig at rettsvesenet ikke henger etter. Her nevnes for eksempel videooverføringer.

Hvis domstolene og rettspleien er for konservative på disse feltene, er det grunn til å regne med at det kan virke inn på allmennhetens tillit til rettsvesenet over tid.

Selv om «alle anvender» den digitale teknikken, trenger det ikke å være et avgjørende argument isolert. Som en advokat slår fast: "I näringslivet förekommer inte videokonferenser när det är någonting som är på allvar. [... När] det är någonting viktigt som avhandlas, då träffas man."

Forskning på troverdighet i vitneforklaringer

Det er gjennomført en del empirisk forskning vedrørende troverdighetsvurderinger og presentasjonsform. De format som er testet, er «live», video, lydoverføring og skrift.

Psykologisk forskning

Vitnepsykologisk forskning viser at samme informasjon som er kommunisert på forskjellige presentasjonsformer, - video, telefon eller skriftlig - oppfattes og bedømmes helt forskjellig. For eksempel bedømmer man forklaringens detaljrikdom i en fallende skala.

For ikke å la seg manipulere, kan man tenke seg at telefonavhør er en rettferdig fordel ved at man ikke ser ansiktet til den som forklarer seg.

Det finnes flere studier som viser at attraktivitet har en positivt vridende effekt. For ikke å la seg manipulere, kan man tenke seg at telefonavhør gir en rettferdig fordel ved at man ikke ser ansiktet til den som forklarer seg. Dette kan selvfølgelig slå i begge retninger. I det gamle Athen tok man den mulige «liker du trynet på’n»-effekten på største alvor. Der skal nemlig høyesterett

ha holdt sine sessioner i nattens mørke for å forhindre dommerne å se de tiltaltes plagede ansiktsuttrykk og atferd som kunne vekke medlidenhet eller på annen måte virke inn på dommernes følelser.

Nå er kommunikasjon mer enn ord, så det er neppe noen som på alvor i dag mener at ansiktsløse forklaringer (burka, nikab, bak en skjerm) skulle gi en mer rettferdig rettergang enn der man ser ansiktet til personen som forklarer seg.

De som ser et vitne som er til stede, har en mer positiv innstilling til vitnets troverdighet enn til videovitnet.

Sammenligningen «live» og video er studert i et svensk prosjekt. De som ser et vitne som er til stede, har en mer positiv innstilling til vitnets troverdighet enn til videovitnet. Som regel oppleves den som er fysisk til stede og forklarer seg som mer troverdig, mer sympatisk og mer sann, rett og slett mer overbevisende, sammenlignet med et videovitne. Dette kan ha sammenheng med livaktigheten. Som Sara Landström skriver: «.. the more vivid the statement is, the more positive the evaluation of the statement.»

Den positive innstillingen til «live»-vitnet kan også forklares ut fra teorien om sosialt nærvær, der møtet øye til øye er det mest informasjonsrike mediet. Forskningen viser at de som får se et vitne «live», har en tendens til å vurdere vitnet som troverdig, sammenlignet med de som får se samme vitne via video. Forklaringen på denne effekten – sannhetseffekten (the honesty effect) – er den relative nærhet som observatørene opplever når de er i samme lokale som det forklarende vitnet. En slik nærhet oppstår ikke når man ser på video. Dette får den konsekvensen at de som forklarer seg «live», vurderes å være mer sympatiske og mer uttrykksfulle enn videovitnene. Vi kan ikke se bort fra at en slik positiv vurdering av en tilståelse som gis «live», sammenlignet med video eller lydoverføring, kan gi utslag i straffeutmålingen.

For barn vil video derimot være en fordel.

For barn vil video derimot være en fordel. Å forklare seg på forhånd uten mange mennesker til stede i et lite «studio», i stedet for i en stor rettssal, anses å lede til mindre stress. Barn som forklarer seg i retten, opplever situasjonen som mer angstskapende og mer stressende sammenlignet med barn som videoforklarer seg. Videoteknikken fører således til mer detaljerte og fullstendige forklaringer.

På den annen side viser forskningen at barns forklaring har en sterkere effekt når de vitner i rettssalen enn over video. Dessuten viser studier av juristers vurderinger av barns forklaringer at barn som vitner via videolink, vurderes mer negativt (mindre troverdige, ærlige og korrekte) enn «live»-forklaringer. Reaksjonene oppleves som dempede. Men psykologen Gail Goodman lander på at videoavhør, tross tendensen til den negative vurderingen av denne avhørsformen, totalt sett kan være til barns fordel siden rettssalsstresset oppleves så negativt for dem.

Hukommelse og presentasjonsformat

En kanskje overraskende side ved forskjellige presentasjonsformater, er at formatet påvirker hukommelsen. Landström m. fl. utførte et eksperiment med vitner som hadde sett en fingert bilulykke. Bedømmerne fikk enten oppleve vitnenes forklaringer «live» eller se/høre vitnet på video. Resultatene viser at de som opplevde vitnet «live», hadde et bedre minne av forklaringen, og at deres hukommelse var klarere og tydeligere, enn de som hadde sett samme forklaring på video. Presentasjonsformatet påvirket altså hvordan man opplevde sitt minne (subjektiv hukommelse). Men hvordan var det med faktum? Hva husket bedømmerne av detaljer (den objektive hukommelsen)? En hukommelsestest av de to observasjonsgruppene viser ingen forskjell. Heller ikke ved vurderingen av hvem som snakket sant eller ikke, var det forskjell mellom de to gruppene. Så vel «live»-observatørene som video-observatørene landet på cirka 50 prosent korrekte vurderinger.

I det gamle Athen tok man den mulige «liker du trynet på’n»-effekten på største alvor. Der skal nemlig høyesterett "ha holdt sine sessioner i nattens mørke for å forhindre dommerne å se de tiltaltes plagede ansiktsuttrykk og atferd som kunne vekke medlidenhet"

Kameravinkel og fokus

Ovenfor har jeg drøftet videoavhør helt generelt. Som om video er video. Forskningen viser imidlertid at dette presentasjonsformatet påvirkes av hvordan kameraopptaket er gjort, fra hvilken vinkel man ser den som forklarer seg, hvilken avstand det er filmet på og hva som er i bildet. Også om kameraet ikke lyver, kan bedømmeren bli påvirket av hvordan videopresentasjonen er «regissert». For eksempel vurderes personer som presenteres i halvprofil som noe mer troverdige enn de som er filmet rett forfra.

Det er opplagt at fokus bør være på den som forklarer seg, for at retten skal oppfange helheten av forklaringen, både ordene som sies og hvordan. Men er det nok å se den som forklarer seg isolert, eller bør retten se noe mer? En studie av mistenkte som tilstår sine handlinger, viser at de som bare ser den mistenkte på video, opplever tilståelsen som mer frivillig og sann sammenlignet med opptak der man ser både mistenkte og avhører. På den annen side anbefaler forskningen et helhetsbilde som dokumenterer samhandlingen mellom mistenkt og avhører. For begge parter er det en fordel med dokumentasjon som viser hvordan avhøret foregår, hvordan avhører oppfører seg og hvor aktiv eller passiv han/hun er. Helhetsbildet gir mulighet for innsyn og kontroll.

Kommunikasjonsteori og vitneforklaringer

Også innenfor andre fag som kommunikasjonsteori, peker man på forskjellene mellom ulike former for presentasjon. R. L. Daft og R. H. Lengel har lansert en teori om informasjonsrikdom (information richness) og innordnet forskjellige typer kommunikasjon – fysisk nærvær, video, telefon eller skriftlig – på en skala der mediets betydning for tilbakemelding, tilpasning og språklig variasjon varierer.

Daft og Lengel skriver:

"The face-to-face medium also allows the simultaneous observation of multiple cues, including body language, facial expression and tone of voice, which convey information beyond the spoken message. Face-to-face information also is of a personal nature and utilizes natural language which is high in variety."

Men – kunnskapen om den psykologiske betydningen av forskjellige presentasjonsplattformer må bli med i vurderingen av hvor langt digitaliseringen av rettspleien skal gå.

Sparetiltak kan gi dårligere rettssikkerhet

Allerede 1997 ble et lovforslag presentert i Sverige i prop. 1998/99:65 s. 10 vedrørende bruk av video i retten: "Enligt regeringens mening råder det inga tvivel om att videokonferens kommer att utgöra ett viktigt redskap i domstolarnas verksamhet i framtiden." Erfaringene fra koronaperioden med de digitale grepene i rettspleien, vil med all sikkerhet forsterke den svenske uttalelsen om at videooverføringer vil komme å bli et viktig redskap i domstolenes virksomhet i fremtiden. Men – kunnskapen om den psykologiske betydningen av forskjellige presentasjonsplattformer må tas med i vurderingen av hvor langt digitaliseringen av rettspleien skal gå. Det er viktig å legge til grunn at avvik fra hovedregelen om muntlighet og umiddelbarhet i rettssalen, vanligvis medfører negative konsekvenser for vitnebevisets verdi. Disse negative konsekvenser fører til at forklaringer gitt på andre presentasjonsplattformer enn «live», må bedømmes med forsiktighet. Også for sakens parter, meddommere og sakkyndige vil sannsynligvis rettsforhandlinger via «hjemmekontor» innebære noe mindre alvor og seriøsitet. Sparetiltak og miljømessige hensyn må ikke føre til overforbruk av digitale teknikker slik at resultatet blir en dårligere rettssikkerhet.

Referanseliste (kronologisk)

• F. Hagerup, 1895. Den norske civilproces.
• R. L. Daft og R. H. Lengel, 1983. ​Information richness. A new approach to managerial behavior and organization design. TR-ONR-DL-02, May, 1983. Office of Naval Research Technical Report Series.
• K. J. Saywitz & R. Nathanson, 1993. Childrens testimony and their perceptions of stress in and out of the courtroom i Child Abuse & Neglect, vol. 17.
• P. Schioldborg og K. Lønnum, 2003. Forbrytelse og straff: Studenters domsavsigelser og betydningen av lovbryters attraktivitet i Tidsskrift for strafferett 2/2003.
• C. Elind, 2004. Muntlighet i norsk sivilprosess, Masteroppgave, Juridisk fakultet, UiO.
• Granhag & Landström 2005 med videre henvisning til H. M. Kepplinger, 1991.
• Granhag & Landström 2005 med videre henvisning til D. Lassiter, P. J. Munhall, A. Geers, P. E. Weiland & I. Handley, 2001.
• P. A. Granhag & S. Landström, 2005. Muntlighet vid domstol ur ett rättspsykologiskt perspektiv, i E. Bylander & P. H. Lindblom (red.), Muntlighet vid domstol i Norden – En rättsvetenskaplig, rättspsykologisk och rättsetnologisk studie av presentationsformernas betydelse vid domstol i Norden, Uppsala.
• S. Landström, P. A. Granhag & M. Hartwig, Witnesses, 2005. Appearing live versus video: Effects on Observers' perception, veracity assessments and memory i Appl. Cognit. Psychol. 19.
• S. Landström, 2008. ​CCTV, Live and Videotapes: How Presentation Mode Affects the Evaluation of Witnesses. Göteborg, Intellecta Docusys, Doktorsavhandling, Psykologiska institutionen, Göteborgs universitet.
• A. Ahola, 2010. Justice needs a blindfold: Effects of defendants' gender and attractiveness on judicial evaluation, Akademisk avhandling, Psykologisk institutt, Stockholms universitet.
• S. Landström, R. M. Willén og E. Bylander, 2012. Rättspraktikers inställning till modern ljud- och bildteknik i rättssalen – en rättspsykologisk studie, Svensk Juristtidning 2012.
• L. Skyberg, 2019. Rettslige forklaringers troverdighet: en teoretisk, historisk og empirisk undersøkelse av bevismuntlighetens betydning for vurdering av troverdighet i straffesaker. Oslo: Universitetet i Oslo, Juridisk fakultet.
• U. Stridbeck, 2019. Nikab i retten i Straff & frihet: Til vern om den liberale rettsstat. Festskrift til Tor-Aksel Busch. K. E. Sæther, K. Kvande, R. Torgersen & U. Stridbeck, Ulf (red.), Oslo.
• S. Magnussen & U. Stridbeck, 2020. Vurdering av troverdighet: Hva sier forskningen anno 2020? i Tidsskrift for strafferett 1/2020.