Dommerpost Luxemburg 11: Forbrukerlån i utenlandsk valuta og EU-retten
Den økonomiske risiko som valutalån representerer, kan de aller fleste forbrukere verken vurdere godt eller sikre seg mot på egen hånd. Direktiv 93/13 er et eksempel på hvordan EU-rettens dynamikk, i et samspill med nasjonale domstoler, kan utvikle et rettsfelt ved bruk av lovformålet for å motvirke den ubalanse som ligger i sakens natur i forbrukerforhold.
I flere EU-stater i Sentral- og Øst-Europa markedsførte banker fra 2005, og i årene etter, valutalån i sveitsiske franc (CHF) til forbrukere. Lånene fikk et stort omfang, da CHF hadde en lavere rente enn den alternative nasjonale valuta. På kort sikt hadde låntakerne fordel av CHFs rente og relativt stabile verdi overfor nasjonale valutaer. Den internasjonale finanskrise i 2008 førte imidlertid til uro og stigende CHF-kurs. Da viste risikoen ved valutalånene seg, og mange låntakere fikk betalingsproblemer. CHF-kursen styrket seg videre etter at Sveits fra 2015 ga opp sin politikk for å holde en stabil CHF-kurs overfor euro. Låntakere med CHF-lån fikk ytterligere vanskeligheter.
Bankkundenes situasjon påførte også mange banker tap. Tapene berørte bankenes utlånspraksis og forbrukerbeskyttelsen, men også den finansielle stabilitet. Flere EU-stater vedtok lovgivning som fordelte tapene. For eksempel valgte Ungarn ved lov i 2011 å pålegge bankene å godta full nedbetaling til en valutakurs under markedskursen. Dette avgrenset tapet for bankkunder som var i stand til å nedbetale fullt ut, og som derfor vel knapt trengte lånene. I 2014 ble det ved lov bestemt at kundene kunne omgjøre valutalån til lån i ungarske forint (HUF) etter en fastsatt kurs under markedskursen. Disse ordninger etablerte en tapsfordeling mellom låntaker og bank. Sentralbanken i Ungarn tilførte bankene CHF de trengte til omvekslinger. Et eksempel på en annen fremgangsmåte er loven som Slovenia vedtok i 2022. Låneavtalen består, men den skal gis et tillegg som avgrenser låntakers valutatap til ti prosent ut over lånebeløpet etter avtalen. Taket gjelder lånet selv og hver rente- og avdragsbetaling, basert på valutakursen henholdsvis på tidspunktet for lånets utbetaling og på tidspunktene for betaling av renter og avdrag etter lånets nedbetalingsplan.
Bankkundenes situasjon påførte også mange banker tap. Tapene berørte bankenes utlånspraksis og forbrukerbeskyttelsen, men også den finansielle stabilitet.
Etter direktiv 93/13 gir EU-retten vern mot urimelige vilkår i forbrukeravtaler. EU-regler og nasjonal rett har ført til rettstvister om disse valutalån. EU-domstolen har derfor i flere saker besvart spørsmål fra nasjonale domstoler om tolkning av EU-reglene. Direktivet definerer kontraktsvilkår som urimelige hvis de fører til en klar skjevhet i partenes rettigheter og plikter til skade for forbrukeren. En slik vurdering skal imidlertid ikke gjøres av vilkår som gjelder kontraktsgjenstanden eller godtgjørelsen for en tjeneste, men slike vilkår må likevel være klare og forståelige. Tvil om avtaletolkning skal komme forbrukeren til gode. Momenter i vurderingen er ellers om partene har vært i god tro, om det har vært forhandlet om vilkårene, og om avtalen kan opprettholdes i tilfelle et vilkår finnes urimelig (artiklene 3 til 6).
En tidlig sak er C-26/13, Kasler mot OTP, med spørsmål fra Ungarns høyesterett (Kúria). Saken gjaldt et pantelån med løpetid på 25 år, hvor låntaker i 2008 fikk utbetalt 14 millioner HUF etter CHF-kursen på utbetalingstidspunktet, mens renter og avdrag skulle betales etter kursen på betalingstidspunktene. EU-domstolen avklarte blant annet at differansen (eller spread) mellom bankens lavere kjøpskurs og høyere salgskurs ikke kan regnes som godtgjørelse for en tjeneste og derfor var undergitt rimelighetsvurderingen; at vurderingen måtte bygge på standarden om at en «alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet gjennomsnittsforbruker» (avsnitt 75) ut fra kontakten og omstendighetene var satt i stand til å vurdere de økonomiske følger av avtalen for ham; og at EU-retten ikke hindrer domstolen fra å erstatte et urimelig kontraktsvilkår med en nasjonal lovregel for å opprettholde kontrakten.
Tvil om avtaletolkning skal komme forbrukeren til gode.
I en nyere sak for Budapest regionale ankedomstol, C-51/17, OTP v Ilyés og Kiss, var låneavtalen tilsvarende den nettopp nevnte. Låntakerne anla sak for å få avtalen opphevet. De hevdet ikke å kunne vurdere kursrisikoen fordi vilkåret på dette punkt ikke var klart og forståelig. Banken på sin side sa opp avtalen fordi den ble misligholdt. Kontraktens bestemmelser om valutakurs var senere erstattet av en lovregel som fastsatte valutakursen. EU-domstolen klargjorde at vilkåret da ikke var individuelt forhandlet, og at det dermed ikke ble gjenstand for en rimelighetsvurdering. Videre, at direktivet krever at en domstol vurderer kontraktsvilkårs rimelighet av eget tiltak så sant den har tilgang til de nødvendige rettslige og faktiske forhold i saken. En slik vurdering skal kompensere for ubalansen mellom partene. Det siste sto i strid med hva Kúria tidligere hadde lagt til grunn etter ungarsk rett. EU-domstolen presiserte senere at denne plikt gjaldt innenfor tvistegjenstandens ramme (C-511/17, Lintner v UniCredit Bank Hungary).
Direktivet er kortfattet og generelt utformet. Dette har gitt EU-domstolen et godt spillerom for å avklare og utvikle EU-retten om forbrukerbeskyttelse.
EU-domstolen har ellers blant annet kommet til at vilkår knyttet til kontraktsgjenstanden omfatter «an essential obligation characterising that contract» (avsnitt 41), at vurderingen må skje ut fra hva som på kontraktstidspunktet kunne være kjent for långiver og ha betydning for kontraktens oppfyllelse, at opplysningene gir grunnlag for en veloverveid og forsiktig avgjørelse som minst må klargjøre «the impact on instalments of a severe depreciation» (avsnitt 49; C-186/16, Andriciuc v Banca Romaneasca); at prosessuelle regler ikke er harmonisert, men EU-retten krever at nasjonale regler ikke behandler krav etter direktivet dårligere enn andre krav (EU-rettens ekvivalensprinsipp), og at rettsmidler er tilgjengelige (EUs pakt om grunnrettigheter, artikkel 47), at mens traktatregler om fri bevegelighet ikke gjelder i situasjoner som «are confined in all respects within a single Member State», er det her tale om lovharmonisering på et særlig rettsfelt som gjelder «irrespective of the purely internal nature of the situation at issue», det vil si uten et grensekryssende element (avsnittene 57 og 58; C-483/16, Sziber v ERSTE Bank Hungary); at et kontraktsvilkår som er i samsvar med nasjonal lovgivning, ikke er omfattet av direktivet siden en slik regel er antatt å være rimelig (C-81/19, Banca Transilvania).
Direktivet er kortfattet og generelt utformet. Dette har gitt EU-domstolen et godt spillerom for å avklare og utvikle EU-retten om forbrukerbeskyttelse. Direktivet er et eksempel på hvordan EU-rettens dynamikk, i et samspill med nasjonale domstoler, kan utvikle et rettsfelt ved bruk av lovformålet for å motvirke den ubalanse som ligger i sakens natur i forbrukerforhold.
Serien Dommerpost Luxemburg:
Dommerpost Luxemburg 1: Europeiske dommerforeningers søksmål mot Rådet
Dommerpost Luxemburg 2: EU og maktfordelingsprinsippet
Dommerpost Luxemburg 3: Tidsavgrensning av en EU-doms rettsvirkning
Dommerpost Luxemburg 4: Må en EU-stat innføre euro?
Dommerpost Luxemburg 5: Korrupsjon kan true EU
Dommerpost Luxemburg 6: Ordningen for styrket samarbeid i EU
Dommerpost Luxemburg 7: Motstrid mellom EU-retten og nasjonal forfatningsrett
Dommerpost Luxemburg 8: Overnasjonalitet i Øvre Schlesien – en lite kjent forløper for EU
Dommerpost Luxemburg 9: Om Den europeiske menneskerettskonvensjon og EU-retten
Dommerpost Luxemburg 10: En EU-stat må respektere rettsstaten for å motta EU-penger