Dommerpost Luxemburg 3: Tidsavgrensning av en EU-doms rettsvirkning
En tolkningsdom fra EU-domstolen kan komme overraskende på partene i en rettstvist og på andre interesserte. EU-domstolen kan imidlertid begrense rettsvirkningene av en dom – når det er gode grunner for det.
EU-domstolen tolker ofte EU-retten dynamisk etter kontekst og formål. Dette fører til rettsavklaringer, men gir også mulighet for rettsutvikling. En autoritativ tolkning gjelder i prinsippet fra det tidspunkt den aktuelle EU-rett trådte i kraft, noe som i enkelte tilfelle kan skape særlige vanskeligheter. Et eksempel kan illustrere dette.
Sak C-262/88, Barber, gjaldt en forhåndsavgjørelse med spørsmål til EU-domstolen fra Court of Appeal i London. Som følge av overtallighet ble Douglas Harvey Barber førtidspensjonert. En tjenestepensjon var betalt av hans private arbeidsgiver og en egen pensjonskasse forvaltet den. Ordningen hadde ulik pensjonsalder etter kjønn: 55/62 år for menn og 50/57 for kvinner. Barber var 52 år da han gikk av med pensjon. Han fikk dermed pensjonsutbetalinger som var lavere enn en kvinne på hans alder med tilsvarende opptjening ville fått. Han anla søksmål mot sin arbeidsgiver og hevdet blant annet at den ulike behandling stred mot EU-rettens prinsipp om lik lønn for likt arbeid uavhengig av kjønn.
EU-domstolen tolker ofte EU-retten dynamisk etter kontekst og formål.
Blant spørsmålene den nasjonale domstol stilte, var om en slik utbetaling falt inn under begrepet lønn i artikkel 119 EØF (nå artikkel 157 TEUV), og om bestemmelsen hadde direkte virkning, det vil si at den måtte anvendes av den nasjonale domstol i den situasjon som forelå. Etter bestemmelsen skal EU-statene sikre prinsippet om at menn og kvinner skal ha samme lønn for likt arbeid. Lønnsbegrepet omfatter alminnelig grunnlønn eller minstelønn og all annen godtgjøring som arbeidsgiver på grunn av arbeidsforholdet direkte eller indirekte betaler arbeidstakeren.
EU-domstolen kom til at pensjonsutbetalingene var ytelser knyttet til arbeidsforholdet og som arbeidstakeren mottok fra arbeidsgiver. Utbetalingene var derfor lønn etter traktatregelen. At ytelsene kom etter at arbeidsforholdet hadde opphørt, og at betalingene var satt bort til en egen juridisk enhet (pensjonskassen), utelukket ikke at utbetalingene hadde karakter av lønn etter artikkel 119 EØF. EU-domstolen kom videre til at bestemmelsen hadde direkte virkning i en slik situasjon som det nasjonale søksmål gjaldt, det vil si også i forholdet mellom private parter (såkalt direkte «horisontal» virkning).
Kommisjonen hadde i saken for EU-domstolen reist spørsmål om en mulig tidsavgrensning i dette tilfelle av rettsvirkningene for tolkningsdommen. Storbritannia pekte på at ulik aldersgrense mellom kjønnene var vanlig i private tjenestepensjonsordninger og at mange arbeidstakere var knyttet til slike ordninger. Det ville derfor ha store økonomiske virkninger om en differensiering mellom kjønnene etter alder ble ansett for å falle inn under likelønnsregelen i artikkel 119 EØF.
EU-domstolen viste til dette og til at tjenestepensjonsordninger var regulert etter direktivregler som ga EU-statene en viss handlefrihet til å utsette pliktig likestilling etter EU-retten – blant annet til å fastsette pensjonsalder. EU-domstolen kom derfor til at EU-statene og de involverte parter «were reasonably entitled to consider that Article 119 did not apply to pensions paid under contracted-out schemes and that derogations from the principle of equality between men and women were still permitted in that sphere» (avsnitt 43). I lys av disse omstendigheter måtte «overriding considerations of legal certainty preclude legal situations which have exhausted all their effects in the past from being called in question where that might upset retroactively the financial balance of many contracted-out pension schemes» (avsnitt 44). Tolkningsdommen skulle ikke ha tilbakevirkende kraft og ble derfor avgrenset til rettigheter opptjent etter 17. mai 1990 (dato for domsavsigelsen). Dette skulle imidlertid ikke omfatte tilfelle hvor en pensjonist hadde anlagt søksmål eller klaget etter nasjonal rett før denne dato, som Barber og andre i en tilsvarende situasjon.
Tolkningsdommen skulle ikke ha tilbakevirkende kraft og ble derfor avgrenset til rettigheter opptjent etter 17. mai 1990 (dato for domsavsigelsen).
Avgjørelsen kom uventet for Storbritannia og andre EU-stater. EU-statene ble enige om å legge ved en protokoll (nummer 2) til Maastricht-traktaten (1992, som var under behandling). Protokollen lyder:
«For the purposes of Article 119 of this Treaty, benefits under occupational social security schemes shall not be considered as remuneration if and in so far as they are attributable to periods of employment prior to 17 May 1990, except in the case of workers or those claiming under them who have before that date initiated legal proceedings or introduced an equivalent claim under the applicable national law».
EU-statene etablerte med dette 17. mai 1990 som skjæringsdato for tolkningen av begrepet lønn i artikkel 119 EØF. EU-domstolen har i senere dommer klargjort at den tidsmessige avgrensning i protokollen bare gjelder for pensjonsytelser, ikke for eksempel ulik behandling etter kjønn når det gjelder regler om medlemskap i slike ordninger.
En forhåndsavgjørelse fra EU-domstolen er bindende for den nasjonale domstol som forelegger en sak. Siden en tidsmessig avgrensning av en tolkningsdoms rettsvirkninger vil bryte med hovedregelen om at EU-domstolens tolkning i prinsippet gjelder fra det tidspunktet da EU-regelen trådte i kraft, kan dette bare bestemmes unntaksvis. Det må i denne sammenheng legges vekt på om EU-statene og andre berørte parter i god tro kunne regne med en annen tolkning enn den EU-domstolen kom til. EU-statene tolker i Protokollen dommen slik at ytelser etter tjenestepensjonsordninger ikke skal anses som lønn, dersom de må tilordnes arbeidsperioder før 17. mai 1990. En sak skulle derfor ikke kunne prøves på ny, særlig når dette for eksempel ville risikere å forstyrre tjenestepensjonsordningers økonomiske balanse med tilbakevirkende kraft. En slik tidsavgrensning må dessuten bestemmes i dommen selv.
Siden en tidsmessig avgrensning av en tolkningsdoms rettsvirkninger vil bryte med hovedregelen om at EU-domstolens tolkning i prinsippet gjelder fra det tidspunktet da EU-regelen trådte i kraft, kan dette bare bestemmes unntaksvis.
En traktatregel som EU-domstolen kommer til at har direkte virkning, kan for eksempel ha store økonomiske følger i EU-staten, både i forholdet mellom det offentlige og private, og mellom private parter – som i Barber-saken. Dersom en tolkningsdom fører til at en langvarig forvaltnings- eller forretningspraksis må endres, kan konsekvensene bli særlig store for myndighetene og for de private det gjelder. Det kan blant annet bli nødvendig å endre ordninger og rette vedtak som tidligere er gjort til skade for de berettigede.
I EU-domstolens rettspraksis er rettslig forutsigbarhet viktig, men ikke det eneste hensyn å ta. Om en tolkning er uventet etter en objektiv vurdering og samtidig har store negative virkninger for en part, kan dette skade EU-domstolens omdømme og dermed også EU-samarbeidet, dersom det for eksempel ikke var mulig med en avgrensning i tid. Som vist kan EU-domstolen balansere rettslig forutsigbarhet og rettsutvikling. En balansering kan oppnås ved å gi en nødvendig, men upåregnelig, tolkningsdom virkning fra tidspunktet for domsavsigelsen, og ikke fra tidspunktet da regelen trådte i kraft. Dette vil langt på vei kunne ivareta både behovet for rettslig forutsigbarhet og hensynet til rettsutvikling – og blir da en dyd av nødvendighet?
En balansering kan oppnås ved å gi en nødvendig, men upåregnelig, tolkningsdom virkning fra tidspunktet for domsavsigelsen, og ikke fra tidspunktet da regelen trådte i kraft.
Serien Dommerpost Luxemburg:
Les mer om EU- og EØS-rett på Juridika:
Bøker:
Oversikt over EØS-retten av Arnesen, Hammersvik, Hjelmeng, Kolstad og Rognstad
Norges europeiske forvaltningsrett av Eriksen og Fredriksen
Juridika Innsikt:
Åpenhetsloven + mulig EU-importforbud = norsk konkurransefordel?, kronikk av Line Gjestad Tjelflaat
Finn Arnesen i EØS-podkast: – EØS-retten er som en blanding gin tonic