Innsikt

Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»

Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»
HELE VEIEN TIL PLENUM: «Klimasøksmålet» behandles over syv dager i Høyesterett. Her sees Dagny Ås Hovind (Glittertind), Emanuel Feinberg (Glittertind) og Cathrine Hambro (Wahl-Larsen) i lagmannssaken i 2019. . Foto: Thor Due/Natur og Ungdom via Flickr.
Lesetid ca. 22 minutter

For fire år siden mente de fleste kommentatorer at saken ikke en gang hørte hjemme i domstolene. Denne uken sitter Høyesterett i plenum for å tygge på en av de største juridiske nøtter i moderne tid. Kan man føre en sak på vegne av fremtidens generasjoner? Klimasøksmålet er kalt «århundrets rettsak».

I morgen onsdag begynner Høyesteretts behandling av anken i 20-051052SIV-HRET, kjent som «Klimasøksmålet». Høyesterett skal endelig avgjøre hvorvidt § 112 gir materielle rettigheter som borgerne kan prøve for domstolene.

Striden står om hvorvidt Grunnloven § 112, Grunnlovens bestemmelse om retten til rent miljø, kan anvendes til å overprøve gyldigheten av vedtak om utvinningstillatelser for petroleum i Barentshavet. Saken startet da to miljøorganisasjoner i 2016 saksøkte staten med påstand om at konsesjonsvedtaket i Barentshavet er ugyldig. Det er første gang rikets høyeste rett skal vurdere hvor langt grunnlovsvernet av miljøet går. Partene er blant annet uenige om hvilke klimautslipp som er relevante i vurderingen av om retten til rent miljø og hva som er terskelen for brudd. Det er ventet en vegg-til vegg dekning i media og live-sendinger fra Høyesterett. Alle dokumenter og argumenter blir gransket med argusøyne, og utfallet vil leses med lupe. I denne analysen vil vi granske problemstillingene retten skal ta stilling til, partenes påstander, mulige rettskilder og mulige konsekvenser av utfallet.

Det er første gang rikets høyeste rett skal vurdere hvor langt grunnlovsvernet av miljøet går.

Er Grl. § 112 en politisk programerklæring eller en materiell rettighet?

Et av de mest sentrale spørsmålene Høyesterett nå skal avgjøre, er hvorvidt Grunnlovens § 112 er en materiell rettighet.

Saken startet da miljøorganisasjonene Greenpeace Norden og Natur og Ungdom i 2016 tok ut søksmål mot staten for å kjenne vedtaket om 23. konsesjonsrunde ugyldig. I konsesjonsrunden åpnet regjeringen opp for oljeleting i nye deler av Barentshavet. Olje-og energidepartementet tildelte ti utvinningstillatelser for til sammen 40 blokker eller delblokker – de første nye områdene som åpnes i Barentshavet på 24 år. Saksøkerne anførte prinsipalt at vedtaket var i strid med Grunnloven § 112. Alternativt anførte de at vedtaket var i strid med petroleumslovgivningen i lys av Grunnloven § 112. Staten bestrider kravene.

Et av de mest sentrale spørsmålene Høyesterett nå skal avgjøre, er hvorvidt Grunnlovens § 112 er en materiell rettighet.

Mye av saken koker altså ned til dette: Miljøorganisasjonene anfører at bestemmelsen er en rettighetsbestemmelse som gir en positiv rett til borgerne. Staten bestrider dette og anfører at bestemmelsen ikke er en individuell rettighetsbestemmelse. Nå må Høyesterett avgjøre hvem som har rett.

Partene er blant annet uenige om hvilke klimautslipp som er relevante i vurderingen av om retten til rent miljø og hva som er terskelen for brudd.

Miljøet fikk grunnlovsvern

La oss se på bakgrunnen og søksmålet til nå. Når alt kommer til alt handler saken om at klimaendringene er en av de største utfordringene menneskeheten står ovenfor i dag. Miljøvern har vært et viktig politisk spørsmål siden tidlig på 1970-tallet. I 1992 fikk miljøet og naturen grunnlovsvern i Norge gjennom daværende Grunnlovens § 110b. I forbindelse med grunnlovsrevisjonen i 2014 ble paragrafen videreført i en modernisert form i Grl. § 112 i kapittel E om menneskerettigheter. Bestemmelsens tredje ledd ble også endret for å styrke bestemmelsen. Denne «miljøparagrafen» er et rettslig virkemiddel for å sikre bærekraftig utvikling av miljøet og naturressursene.

Det var imidlertid lenge diskutert hvilken rettslig funksjon bestemmelsen skulle ha. Er bestemmelsen en politisk programerklæring med betydning som tolkningsargument ved rettsanvendelse og som retningslinje for Stortingets og forvaltningens saksbehandling, eller er bestemmelsen en materiell rettighet for borgerne? Klimasøkmålet er den første sak som setter dette på spissen.

Saken er den første direkte knyttet til Grunnlovens «miljøparagraf» og viktig for å kartlegge innholdet i og den rettslige betydningen av bestemmelsen.

Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»
STATENS MANN: Fredrik Sejersted er regjeringsadvokat. Foto: Thor Due/Natur og Ungdom via Flickr.

23. konsesjonsrunde i Barentshavet

Klimasøksmålet går tilbake til 2013 Det året åpnet Stortinget nye havområder i Barentshavet for petroleumsvirksomhet i medhold av petroleumsloven § 3-1. Stortinget fattet beslutningen på bakgrunn av en konsekvensutredning. Åpningen av Barentshavet sørøst var den første åpningen av et nytt område på 19 år og den første av nytt område i Barentshavet på 24 år.

Etter Stortingets vedtak åpnet regjeringen for oljeleting nye deler av Barentshavet i 23. konsesjonsrunde, som ble utlyst i 2015. Utlysningen omfattet blokker lenger nord enn noen gang før. Regjeringen tildelte, ved kongelig resolusjon, ti utvinningstillatelser for til sammen 40 blokker eller delblokker i medhold av petroleumsloven § 3-3. Da fremmet miljøorganisasjonene Greenpeace Norden og Natur og Ungdom søksmål for å kjenne vedtaket ugyldig. Her gikk startskuddet for saken som nå behandles i Høyesterett.

Tre instanser med søksmål

Miljøorganisasjonene anfører prinsipalt at vedtaket er i strid med Grunnloven § 112. Alternativt anfører de at vedtaket er i strid med petroleumslovgivningen i lys av Grunnloven § 112. Subsidiært anfører de at det foreligger brudd på saksbehandlingsregler som medfører ugyldighet. Staten bestrider samtlige av kravene, og mener § 112 ikke er en rettighetsbestemmelse. Regjeringadvokaten uttalte i tingretten at søksmålet var en form for «amerikanisert grunnlovsaktivisme».

I sitt sluttinnlegg i lagmannsretten skrev Regjeringsadvokaten at vedtaket om 23. konsesjonsrunde er gyldig og «truffet etter grundige faglige, administrative og politiske prosesser, fullt ut var i tråd med norsk lov og grunnlov» og ikke i strid med EMK art. 2 eller art. 8. Prinsipalt mente staten her at § 112 første ledd ikke må tolkes som en bestemmelse som etablerer rettigheter for den enkelte, og som kan påberopes som skranke mot offentlig myndighetsutøvelse. Staten viser til tradisjonell rettskildelære. Subsidiært mente staten overfor at dersom domstolene likevel skulle å foreta en etterprøving av vedtaket, måtte det i så fall være med en høy terskel, som respekterer myndighetenes legitime behov for handlingsrom.

I november 2017 behandlet Oslo tingrett saken og i januar 2018 ble det avsagt dom der staten vant saken fullt ut og ble frifunnet. Miljøorganisasjonene ble nektet direkte anke til Høyesterett, men anket videre til lagmannsretten. I november 2019 gikk saken for Borgarting lagmannsrett, og i januar 2020 ble det avsagt dom der miljøorganisasjonene nok en gang tapte fullt ut. Nå er saken i behandling hos Høyesterett som skal endelig avgjøre saken.

Gir Grunnloven § 112 en materiell rettighet som borgerne kan få prøvd for domstolene?

Det mest sentrale spørsmålet i saken er hvorvidt Grl. § 112 er en materiell rettighet. Hva kom de to første rettsinstansene til? Lagmannsretten kom, i likhet med tingretten, til at Grl. § 112 «gir rettigheter som kan prøves for domstolene», (side 17). Lagmannsretten går grundig igjennom rettskildene og peker særlig på ordlyden, plasseringen i menneskerettighetskapittelet i Grunnloven, bakgrunnen for bestemmelsen, grunnlovsendringen fra § 110 b til § 112 i 2014, forarbeidene til bestemmelsen og reelle hensyn samt at tendensen i juridisk teori synes å være at § 112 er en rettighetsbestemmelse.

Så til tross for at miljøorganisasjonene tapte saken, var begge dommene klart et steg i riktig retning for organisasjonene, ettersom det åpnet opp for overprøving av vedtaket. Høyesteretts avgjørelse om hvorvidt § 112 gir materielle rettigheter som kan prøves for domstolene, vil dermed ha stor betydning ettersom den vil enten åpne eller sperre for lignende søksmål senere.

Satt på spissen: Hvor mye miljøskade skal til før retten til rent miljø slår inn? Partene var enig i at det ligger en terskel i bestemmelsen, men de var uenige om hvor terskelen ligger.

Innholdet i rettigheten i § 112

Både tingretten og lagmannsretten legger imidlertid til grunn at dersom § 112 er en materiell rettighet, må det legges inn en viss terskel i rettigheten, slik at inngrepet i rettigheten må overskride denne terskelen for å være omfattet. Satt på spissen: Hvor mye miljøskade skal til før retten til rent miljø slår inn? Partene var enig i at det ligger en terskel i bestemmelsen, men de var uenige om hvor terskelen ligger. Tingretten fant ikke grunn til å gå nærmere inn på terskelen. Det etterlot rom for spørsmål. Lagmannsretten gikk imidlertid nærmere inn på fastleggelsen av denne terskelen, og uttalte at det sentrale kriteriet vil være «[a]lvoret av miljøskaden (...) basert på betydningen for menneskenes helse og naturens produksjonsevne og mangfold»(side 17). Lagmannsretten uttalte videre at det ikke kan «kreves at disse verdiene allerede er rammet – en risiko må kunne være tilstrekkelig».

Politikernes rett til å bestemme hvilke miljøtiltak som treffes

Tingretten og lagmannsretten knytter begge rettigheten i bestemmelsens første ledd tett opp til statens tiltaksplikt i tredje ledd. Etter tingrettsdommen ble det debatt om hvordan tingretten plasserte rettigheten sammen med tiltaksplikten i bestemmelsens tredje ledd. Tingretten uttaler først at «det foreligger en rettighet etter § 112 dersom plikten etter tredje ledd ikke er oppfylt». Deretter uttaler den at det betyr at «et vedtak som det aktuelle ikke er forbudt dersom tiltaksplikten etter § 112 tredje ledd er oppfylt». Tingretten knytter innholdet i rettighetsbestemmelsen helt opp til tiltaksplikten og trekker sammenhengen så langt at rettigheten ikke kan være brutt dersom tiltaksplikten er oppfylt.

Videre uttalte tingretten at for at et tiltak skal oppfylle plikten etter § 112 tredje ledd, må det være «adekvat og nødvendig» – det vil si «tilstrekkelig». Dommen slo fast at de konkrete tiltakene Stortinget fatter i stor grad er politiske vurderinger som ikke alltid er egnet for å bli overprøvd av en domstol, og at det er rom for et stort politisk skjønn her. Dette medførte at bestemmelsen fikk et relativt begrenset innhold. Ved å knytte rettigheten så tett opp til statens plikt til å iverksette tiltak, også i tillegg gi så stort rom for skjønn i valget av hvilke tiltak som skal gjennomføres, skal det svært mye til før borgernes rett til et sunt miljø skal være krenket.

Også lagmannsretten knyttet rettigheten opp mot tiltaksplikten i tredje ledd, men den dro ikke sammenhengen like langt som tingretten. Lagmannsretten uttalte at iverksettelse av tiltak etter tredje ledd ikke «i seg selv [er] tilstrekkelig til at § 112 er overholdt» (side 18). Tiltakene ble også i større grad ansett å være gjenstand for overprøving, som må «skje ut fra hvilken grad tiltakene er egnet til å redusere miljøskadene». Lagmannsretten så det slik at man må vurdere om tiltakene er «adekvate og nødvendige», det vil si om de er «tilstrekkelige sett opp mot alvoret av miljøskadene» (side 18). Dette måtte avgjøres ut fra en «netto-vurdering», der man må se hvilke miljøskader som gjenstår etter at det er iverksatt tiltak. Dette er imidlertid normalt en såpass sammensatt vurdering, at overprøvingen normalt vil skje etter en helhetsvurdering. Lagmannsretten anerkjente imidlertid at myndighetene har et bredt skjønn ved valg av tiltak, og uttalte at terskelen for overprøving var høy.

Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»
OLJELETING I NORD: Petroleumsvirksomhet i Barentshavet, ifølge Oljedirektratet. Kilde: St Meld. St. 20 (2014–2015)

Tingretten kom til at kun utslipp i Norge teller

Partene var også uenige om hvilke utslipp som var relevante i vurderingen. Tingretten avgrenset bestemmelsen mot utslipp av CO2 som skjer i forbindelse med forbrenning av norsk olje og gass i utlandet. Lagmannsretten forstod bestemmelsen slik at den også omfatter utslipp som følge av norsk olje og gass som brennes i utlandet.

Det stod strid om Norge har ansvar for utslippene fra oljen som utvinnes, hvis den eksporteres og forbrennes i utlandet. Tingretten konkluderer med at utslippene i utlandet ikke er omfattet, blant annet fordi flere viktige tiltak «ikke [vil] være tilgjengelige for norske myndigheter ved utslipp fra virksomheter i utlandet». På bakgrunn av sammenhengen som retten knytter mellom rettigheten i første ledd og tiltaksplikten i tredje ledd, talte dette i mot at bestemmelsen omfattet utslipp i utlandet. Retten uttalte også at ut fra folkeretten er «hvert land (...) ansvarlig for klimagassutslipp på sitt territorium». Det blir således ikke relevant for tingretten å ta i betraktning utslippet fra norsk olje og gass som brennes i utlandet når det skal vurderes om vedtaket innebærer et brudd på § 112.

Tingretten avgrenset bestemmelsen mot utslipp av CO2 som skjer i forbindelse med forbrenning av norsk olje og gass i utlandet. Lagmannsretten forstod bestemmelsen slik at den også omfatter utslipp som følge av norsk olje og gass som brennes i utlandet.

Konklusjonen ble møtte med kritikk av flere grunnlovseksperter, blant annet jusprofessor Hans Petter Graver, som mente dette er «den direkte grunnen til at retten ga staten medhold». Greenpeace mente også at dette er hovedgrunnen til at klimasøksmålet ikke førte frem. Rådgiver og jurist Erlend Methi ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM) mente imidlertid at resultatet ikke ville blitt annerledes dersom avgrensingen ikke hadde blitt gjort.

Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»

Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»
SKAPT DEBATT: Klimasøksmålet er gjennompolitisert. Det har vært og arrangeres dusinvis av debattmøter og debattpaneler om saken. Øverst: Debatt i regi av Naturvernforbundet. Nederst, Partene i 2019: Silje Lundberg (Naturvernforbundet), Frode Pleym (Greenpeace), Gaute Eiterjord (daværende leder av Natur og Ungdom) og Steinar Winther-Christensen (Besteforeldrenes klimaaksjon). Foto: Thor Due/Natur og Ungdom via Flickr.

– Resonnementet til retten gjør at paragraf 112 mister helt verdi i klimaspørsmål, sa jusprofessor Inge Lorange Backer til Dag og Tid etter tingrettsavgjørelsen.

Han mente det var grunn nok til å få saken vurdert på nytt.

– Vi har mange eksempler på at norsk rett går lenger i miljøkrav og -rettigheter enn Norge har folkerettslig plikt til.

Også flere klimaforskere har uttalt seg i saken. Professor Eystein Jansen ved Bjerknessenteret og seniorforsker Bjørn Samset fra Cicero vitnet i lagmannsretten. Siden saken gikk for tingretten har situasjonen imidlertid endret seg noe. Verden fått ny viten fra FNs klimapanel om konsekvensene av 1,5 og 2 graders oppvarming, skriver blant annet klimaforsker Ranghild Freng Dale ved Vestlandsforsking. Forskeren fremholder at vi har fått klimaendringene tettere på kroppen og samfunnet siden saken begynte, og de er blitt tydeligere dokumentert. Det kan muligens ha hatt betydning for at lagmannsretten så annerledes på spørsmålet om hvilke utslipp som er omfattet.

Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»
Inge Lorang Backer.
Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»
Eivind Smith
Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»
Hans Chr Bugge
Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»
Esmaralda Colombo

Lagmannsretten kom til at utslipp fra norsk olje og gass i utlandet også teller

Lagmannsretten kom til en annen konklusjon enn tingretten. Lagmannsretten forstod § 112 slik at den også omfatter utslipp som følge av norsk olje og gass som brennes i utlandet. Lagmannsretten pekte på den klare sammenhengen mellom utvinning og forbrenning og fant ingen kilder som talte for en slik innskrenkende tolkning av bestemmelsen, ettersom Grunnloven må tolkes autonomt i forhold til folkeretten.

Lagmannsretten fremholdt videre, i motsetning til tingretten, at utslipp som følger av det aktuelle vedtaket, ikke kan vurderes isolert. Lagmannsretten finner støtte for dette synet ved å se hen til hvordan man vurderer miljøvirkninger i andre deler av miljøretten og i ordlyden, og uttaler at «§ 112 vil miste sin funksjon som skranke ved denne type utslipp dersom de skadelige virkningene kun vurderes isolert for hvert tilfelle som angriper» (LB-2018-60499 side 20). Lagmannsretten uttaler videre at det er virkninger av klimaendringene i Norge som står sentralt i vurderingen, men at handlinger i Norge som har miljøvirkninger i utlandet, også vil kunne være relevante momenter. Man ser imidlertid i rettsanvendelsen at det lagmannsretten legger til grunn om hvilke utslipp som er omfattet, ikke kan trekkes for langt.

I en paneldebatt strømmet på Teknisk Ukeblad debatterer Hambro med tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund, nå med som rettshjelper, og jusprofessor Eivind Smith.

Retten la lite vekt på akademisk litteratur, sier Smith, og den gikk rundt den store løsningen ved å komme til konklusjonen «ja, det er en rettighet, men den gjelder ikke nå». Smith mener rettens konklusjon var korrekt og ikke overraskende.

– Jeg er bekymret for klima, men dette søksmålet er ikke måten å gjøre det på, sa han.

Påstand om saksbehandlingsfeil i oljekonsesjonen

Miljøorganisasjonene fremholdt at hensynet som begrunnet vedtaket – samfunnsøkonomiske hensyn – er basert på uriktige premisser og dermed ikke kan legges til grunn. De gjorde gjeldende at utredningen og begrunnelsen var mangelfull, og at vedtaket bygger på uriktig faktum. Begge instanser konkluderer med at regjeringens vurdering kan forsvares til tross for feilene.

Esmeralda Colombo, stipendiat ved Universitetet i Bergen hvor hun forsker på ulike klimasøksmål i verden, problematiserer dette i en artikkel i magasinet Harvest. Colombo har poengtert dette tidligere, og forrige uke ble det også rabalder i pressen om beregningene av lønnsomheten i oljeletingen, en beregning Stortinget aldri fikk se. Colombo skrev i en tidligere artikkel på Retfaerd.se («Det norske paradokset» i Klimasøksmål Arktis: ein rettsleg analyse av økonomiske vurderingar) at de økonomiske vurderingene bak vedtaket er «mangelfulle og i noen tilfeller direkte uriktige eller misvisende». Fremtidige olje- og gasspriser og sysselsettingseffekten er overdrevet og kostnadene med petroleumsutvinning underdrevet. Hun mener dermed overprøvingen av de økonomiske vurderingene må få mye mer plass i vurderingen når saken nå skal opp for Høyesterett.

Hun viser også til det lignende nederlandske klimasøksmålet, Urgenda-saken, der miljøorganisasjonene vant frem slik at nederlandske myndigheter ble dømt til å øke sitt klimamål for 2020 fra 17 til 25 prosent reduksjon i klimagassutslipp. Denne saken viser hvordan «føre var»-prinsippet kan ha en plass i vurderingen av kostnadseffektiviteten når miljøkonsekvensene er usikre. Colombo sammenligner Klimasøksmål Arktis med denne saken og trekker frem at «føre var»-prinsippet burde ha større plass i vurderingen av om de samfunnsøkonomiske hensynene var utredet tilstrekkelig.

Saksøker relativt fornøyd med resultatet

Advokatene bak klimasøksmålet kommer fra Glittertind, som har spesialisert seg på prosedyrer, og Wahl Larsen, som har profilert seg mye på miljørett. De tre som har ført saken i de to første runder er advokat Emanuel Feinberg fra Glittertind og advokat Cathrine Hambro fra Wahl Larsen, med advokatfullmektig Dagny Ås Hovind i Glittertind som rettslig medhjelper. I Høyesterett er det Feinberg og Hambro som fører saken. Naturvernforbundet og Besteforeldrenes Klimaaksjon er med som partshjelpere. Regjeringsadvokaten er representert ved advokat Fredrik Sejersted og rettslig medhjelper advokat Anders Flaatin Wilhelmsen.

Det har vært uvant at en hel verden av paneler og eksperter skal mene noe om hvordan saken bør legges opp og hvilke poeng vi bør prosedere på

Emanuel Feinberg, Glittertind

– Det er naturlig og gledelig at saken skaper stort engasjement, men samtidig har det vært uvant at en hel verden av paneler og eksperter skal mene noe om hvordan saken bør legges opp og hvilke poeng vi bør prosedere på, sa Feinberg til Innsikt etter saken var anket til Høyesterett.

– Da vi tok ut dette søksmålet var det flere som tok til orde for at det var et håpløst prosjekt og at saken ikke hørte hjemme i domstolene. Dette har vi tilbakevist, uttalte Feinberg og fikk støtte fra Hambro.

– Det er en lang vei fra hva avisene skrev i starten. Rettslig sett har miljøorganisasjonene i lagmannsretten vunnet mye mer enn jeg turte å håpe på, selv om de tapte på subsumsjonen, lovanvendelsen.

De økonomiske vurderingene bak vedtaket er mangelfulle og i noen tilfeller direkte uriktige eller misvisende

Esmaralda Colombo

Inhabilitet hos flere dommere i Høyesterett

Høyesterett har satt av hele svy dager i retten og behandler saken i plenum. Det er sjelden kost. Regjeringsadvokaten reiste før saken spørsmål om habiliteten til fire av dommerne, og retten avgjorde i HR-2020-2079-P at tre av dem var inhabile. Dommer Steinsvik trengte ikke å vike sete fordi hans svigerfar er tilknyttet Besteforeldrenes klimaaksjon. Men for tre dommere forelå «andre særegne omstendigheter, som er skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet», jf. domstolloven § 108. Dette gjelder:

  • Dommer Arntzen fordi hun er gift med lagmann Eirik Akerlie som var dommer i saken i lagmannsretten

  • Dommer Indreberg fordi hun satt utvalget som forberedte den reviderte versjonen av Grunnlovens § 112 (Lønningutvalget). Utgangspunktet er at dommere kan være med å avgjøre en sak knyttet til lover de har deltatt i forberedelsen av, også der dommeren har utformet lovforslag som medlem av et lovutvalg. Ut fra en objektiv vurdering konkluderte imidlertid flertallet for at hennes deltakelse «kan gje omverda rimeleg og sakleg grunn til å tvile på at dommar Indreberg er upartisk når ho gjennom deltakinga i Lønningutvalet har gjeve uttrykk for sitt syn på eit av dei sentrale spørsmåla i saka, om enn indirekte» (HR-2020-2079-P, avsnitt 27). Det ble understreket at «dette gjeld særleg når standpunktet er utsett for kritikk».

  • Dommer Noer fordi hun har vært engasjert i klimasøksmål gjennom medlemskap i diverse organisasjoner med et utpreget samfunnsformål. Hun hadde vært med i Natur og Ungdom og deltatt i Alta-aksjonen. Hennes medlemskap eller at hun har sluttet seg til utsagn om politiske spørsmål, var ikke i seg selv nok, kom flertallet til, men det er noe annet når det som blir uttalt av organisasjonene Noer har tilknytning ti,l gjelder hva som bør være resultatet i slike saker. Flertallet uttaler også at «i det minste må lesast som eit ynske om at bestemte omsyn skal ha særleg vekt» (avsnitt 47) som vil gi «omverda ein rimeleg og sakleg grunn til å tvile på at dommar Noer vil dømme på ein objektiv og nøytral måte i saka» (avsnitt 48).

Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»
STRIDENS EPLE: Kan Grunnloven forby oljeutvanning i Nord? Illustrasjonsfoto fra et boredekk. Foto: OLF/Vidar Dons Lindrupsen

Ragnhild Noers miljøengasjement og inhabilitet har skapt debatt

Om dommer Noers inhabilitet var det stor uenighet. Seks dommere dissenterte. Dette mindretallet mener at dommer Noer ikke er knyttet «til eit prinsipp om korleis ein dommar bør dømme i enkeltsaker» (avsnitt 48), men sier seg enig i at Noer kan knyttes til «et prinsipp om at andre dommarar kan halde dei andre statsmaktene ansvarlege når desse er atterhaldne i klimaspørsmål», (HR-2020-2079-P avsnitt 62), men uttaler at dette ikke er noe ekstraordinært og ikke tilstrekkelig til å gjøre henne inhabil. Avgjørelsen om Noer har også vært livlig debattert i jussen. Partner i Wiersholm, Jan Fougner, skrev på sin LinkedIn-profil at han ville stemt med mindretallet.

Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»
SKAPT DEBATT: Innleget til Jan Fougner.

– Ideen om dommeren som en tom boks som skal være god til å lese rettskilder, men altså ikke mene noe, eller i alle fall ikke la det komme til utrykk, er dårlig og urealistisk. En god dommer er et levende menneske som oppfatter hva som skjer, (...) men uten å miste evnen til å ta stilling basert på normene som samfunnet har etablert, skriver Fougner.

Innlegget fikk raskt over 300 liker-klikk og profilerte advokater som John Christian Elden og Mette Yvonne Larsen sa seg enig i kommentarfeltet. Hans Petter Nordby, jurist i oljeleteselskapet OKEA, forstod prinsippet, men mente flertallet hadde rett fordi det «la vekt på et engasjement i en bestemt retning som kan være førende for forutinntatte meninger».

Ideen om dommeren som en tom boks som skal være god til å lese rettskilder, men altså ikke mene noe (..) er dårlig og urealistisk.

Jan Fougner, Wiersholm

Også arbeidsrettekspert og jusprofessor emeritus Stein Evju støttet flertallet. For selv om de fleste andre i samfunnet nok vil være enige med Fougner, poengterer innlegget, vil og må retten være strengere og ta andre hensyn.

Advokat, tidligere dommerfullmektig og stipendiat ved Senter for Europarett, Trygve Harlem Losnedahl, synes Fougner hadde rett – spesielt siden det er snakk om en plenumsavgjørelse.

– I plenum burde terskelen for inhabilitet vært høyere når inhabilitetsgrunnene er oppfatninger om verdimessige preferanser hos dommerne, skriver han.

Internasjonale rettskilder og klimasøksmål

Hvordan ser det norske klimasøksmålet ut i internasjonal sammenheng? Dommen i lagmannsretten falt kort etter en lignende dom fra Nederlands høyesterett, Urgenda-saken. Nederlands Høyesterett kom til at staten var rettslig forpliktet til å kutte utslipp, blant annet på grunn av den europeiske menneskerettighetskonvensjonens (EMK) artikkel 2, som sikrer retten til liv. En lignende sak går for EU-domstolen for tiden.

Jussprofessor Hans Christian Bugge har også pekt på den lenge pågående amerikanske Juliana-saken og på at det klimasøksmålet føyer seg inn i rekken av flere internasjonale lignende saker. Det er ikke umulig Høyesterett vil se hen til noen av dem og hvordan de har blitt vurdert i andre land som er bundet av de samme internasjonale forpliktelsene som Norge .

Nå har også EMD fått sitt første klimasøksmål: Portugisiske ungdommer og en irsk organisasjon har klaget Norge og 32 andre europeiske land inn for brudd på EMK artikkel 2, retten til liv, med krav om utslippskutt for å beskytte liv og helse. Den danske jussprofessoren Ole W. Pedersen analyserte søksmålet i European Journal of International Law, og tror ikke det vinner frem.

Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»
URGENDA-SAKEN: Nederlands Høyesterett kom i 2019 til at klimautslipp kan være et brudd på EMK. Foto: Urgenda / Chantal Bekker
Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»
JULIANA-SAKEN: Det finnes flere klimasøksmål i verden. Fra en demonstrasjon i USA om «Juliana vs the US» i Chicago i 2018. Foto: Charles Miller, via Flicker.

Hvorvidt disse dommene påvirker utfallet av det norske søksmålet – eller omvendt – strides de lærde om. I Juliana-saken har en serie barn og unge med støtte fra en miljøorganisasjon saksøkt de føderale myndighetene i USA for å ikke treffe vidtrekkende nok vedtak om å kutte utslipp, med den følge at barn og unges vil miste rett til liv, frihet og eiendom i fremtiden. Saken «spretter opp og ned i det amerikanske rettsvesenet», sier Bugge, men den foreløpige konklusjonen er at miljøsiden ikke får medhold. To av tre dommere kom til at selv om klimaproblemet i seg selv er stort nok til å gå utover liv og eiendom, er antallet virkemidler for kutt så mange at staten ikke kan dømmes for generell mangel på vedtak.

Den samme debatten har vært ført i retten i det norske klimasøksmålet. Regjeringsadvokaten har gjort et poeng av at miljøsiden bare angriper ett tiltak – og at man egentlig må saksøke den samlede politikken.

Århundrets rettssak?

Uansett hva som skjer i Høyesterett, blir saken spennende. Ingenting er gitt. Miljøorganisasjonene tapte i tingretten og lagmannsretten, men vant på mange punkter når det gjelder lovtolkningen. Det blir spennende å se hvor mye som står seg når Høyesterett nå skal behandle saken i plenum. Dette er muligens en av de viktigste sakene Høyesterett kommer til å avgjøre, for dersom det fastslås at «miljøparagrafen» gir materielle rettigheter, vil det åpne for nye saker. Førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet i Oslo, Catherine Banet, tror dette søksmålet vil bli etterfulgt av flere lignende klimasøksmål.

– Jeg tror det vil bli flere søksmål knyttet til både årsaker til, og konsekvenser av, klimaendringer. Det er bredere enighet om årsakene. Konsekvensene er mer synlige. Noen kan for eksempel ønske å få erstatning for skader fra klimaendringer, sa hun til NRK.

Jeg tror det vil bli flere søksmål knyttet til både årsaker til, og konsekvenser av, klimaendringer.

Catherine Banet, førsteamanuensis

Dersom Høyesterett fastslår at Grl. § 112 gir materielle rettigheter, vil domstolene i noen grad kunne føre kontroll med myndighetenes vedtak de griper inn i retten til et sunt miljø. Lønning-utvalget uttaler på side 245 at «det må reises spørsmål om ikke retten til et sunt miljø er minst like viktig for individets eksistens og livsutfoldelse som de øvrige menneskerettigheter som naturlig hører hjemme i Grunnloven, og om ikke dette grunnlovsvernet bør skjerpes ytterligere». Selv om det kan virke naturlig at retten til et sunt miljø er såpass grunnleggende for vår eksistens at den bør på linje med andre menneskerettigheter, er det et annet spørsmål om domstolene har det brede perspektivet og den flerfaglige kompetansen som trengs for å avgjøre slike saker. Dette gjelder særlig fordi retten til et sunt miljø treffer midt i det som er Norges viktigste næring og slike avgjørelser muligens bør treffes av folkevalgte organer. Samtidig vil domstolene i større grad kunne bidra til at retten til et sunt miljø sikres for fremtidige generasjoner, uavhengig av politiske skiftninger.

Klimasøksmålet begynner – dette er de sentrale juridiske problemstillingene i «århundrets rettssak»
GRUNNLOV VS MILJØ: Er det Grunnloven, her utstilt på Stortinget, eller politikerne på Stortinget, som har mest å si?
Foto: Silje R. Kampesæter, Aktivioslo.no via Flickr.

Jussprofessor og grunnlovsekspert Hans Petter Graver og jussprofessor og rettshistoriker Jørn Øyrehagen Sunde er blant dem som har kalt inn historiens sus i saken. Graver sier dette kanskje handler om å se på fremtidens generasjoner som et rettssubjekt, i en radikal omlegging lik den som skjedde da aksjeselskaper på 1800-tallet ble rettssubjekter. Øyrehagen Sunde, som har skrevet storverket om Høyesteretts over 200 år lange historie, har kalt den «Århundrets rettssak», og vil følge den direkte i en podkast med samme navn fra dag til dag.

Som ekspertene påpeker, reiser klimasøksmålet kompliserte, men viktige spørsmål knyttet til grensen mellom juss og politikk. Denne dommen vil klargjøre hvilken rolle rettssystemet og domstolene skal ha i kampen mot klimaendringene – og kanskje hvilken rolle domstolene skal ha i moderne politikk.

Saken er laget i samarbeid mellom rettskildemagasinet Juridika Innsikt og jusstudentmagasinet Pacta.

Les også : Slik argumenterte partene i retten - og dette er fag-debatten