Rettsstatens akilleshæl – Det er for dyrt å gå til sak
Grunnloven sikrer alle borgere retten til å prøve saken sin for retten. Men eksisterer retten, hvis muligheten til å bære kostnadene ikke finnes?
De heldigste av oss vil aldri trenge å gå til retten med en sak – men sjansen er likevel betydelig for at en konflikt oppstår. Enten med en privat part, kommunen, eller staten. Bare NAV gjør tre til fire millioner vedtak i året.
Hvis man ser seg urettferdig behandlet, blir man stilt overfor et valg – finne seg i en mulig urett, eller ta saken til retten og risikere å bli stilt til ansvar for begge parters saksomkostninger, kanskje flere ganger større enn det striden egentlig handlet om.
Mange velger imidlertid å la være. Når det gjelder forvaltningssaker så bringes kun 0,04 forvaltningssaker per 100 innbyggere inn for domstolene i Norge, ifølge Domstolkommisjonens utredning, Den tredje statsmakt, NOU-2020:11 (side 66).
Snittet i Europa er 0,5; Sverige 1,0 og Finland 0,7. I England og Wales er tallet 0,8. Altså er domstolenes kontroll av forvaltningsvedtak 10-20 ganger mer intensiv i våre naboland, ifølge tall fra Europarådet og regjeringen.
Når det gjelder inngrep i borgernes rettigheter og plikter, er det viktig for borgeren å ha mulighet til å prøve hvorvidt det er gitt i samsvar med de generelle regler. Der har vi i Norge et stort problem.
– Arne Fliflet, tidligere sivilombud
Streiket for rettshjelpsatser
– Kostnadene forbundet med å ta en sak inn for domstolene er et av de største rettssikkerhetsproblemene vi har i dag, sier jussprofessor Eirik Holmøyvik ved Det juridiske fakultet i Bergen.
Fri rettshjelp er en mulighet. Hvis det er advokater som i det hele tatt vil ta saken med tanke på at satsen er begrenset. I midten av november gikk Advokatforeningen til en begrenset streik for å øke satsene for fri rettshjelp. I tillegg, for å i det hele tatt kvalifisere til fri rettshjelp, må man nærmest ha absurd lav inntekt og formue. Den grensen har vært lite endret siden 2003.
Det kan koste å ha dårlig råd
Holmøyvik får støtte av tidligere sivilombud Arne Fliflet. I forrige artikkel i denne serien om rettsstaten skrev vi om viktigheten av uavhengige domstoler. Men det er ikke nok, påpeker Fliflet.
– Det er vel så viktig at borgerne har adgang til dem. Det er domstolene som avgjør i siste instans hvordan en lov skal forstås. Når det gjelder inngrep i borgernes rettigheter og plikter, er det viktig for borgeren å ha mulighet til å prøve hvorvidt det er gitt i samsvar med de generelle regler. Der har vi i Norge et stort problem, sier Fliflet.
Kun 0,04 forvaltningssaker per 100 innbyggere inn for domstolene i Norge. Snittet i Europa er 0,5 og Sverige 1
Det å klage gratis til Sivilombudet er en mulighet om man mener seg utsatt for urett fra forvaltningen, men han kan ikke overprøve vedtakene. En reell prøving av saken må ofte skje for domstolene.
– Det er ikke mulig for en vanlig borger å bringe en sak mot domstolene uten at det koster en masse penger. Rettssikkerheten avhenger av at de som ønsker å prøve myndighetenes rettsutøvelse, har økonomisk ryggrad til å bære kostnadene. Når det gjelder straff og barnevern bærer det offentlige en vesentlig del, men ikke alt, sier han.
– Her er vi inne på noe som politisk sett er ganske interessant fordi Stortinget også er den bevilgede myndighet. Selv om Stortinget gir en lov så er det gjennom bevilgninger at Stortinget gir borgerne mulighet for å prøve om dette skjer på en betryggende og rettssikker måte.
Det er ikke mulig for en vanlig borger å bringe en sak mot domstolene uten at det koster en masse penger.
– Arne Fliflet,
– Rettshjelpsgrensen er for lav
Advokatforeningen har lenge ropt høyt om at inntektsgrensen for å få saksomkostningene dekket – ordningen med fri rettshjelp – er «absurd lav». Maksimal årsinntekt må være 246 000 kroner og maks nettoformue 100 000 kroner. Et par kan ikke ha mer enn 369 000 kroner i inntekt.
Inntektsgrensene – som mange vil si har vært lave fra før – har nesten stått på stedet hvil siden 2003 – imens har inflasjonen økt med 39 prosent.
Inntektsgrensene – som mange vil si har vært lave fra før – har nesten stått på stedet hvil siden 2003.
Det vil si, er man ikke nærmest illikvid og forgjeldet, populært kalt «raka fant», må man bære kostnadene og risikoen selv.
Noen få har ulike typer advokathjelp gjennom fagforening eller andre organisasjoner eller i forsikring, og slipper unna med en egenandel på cirka 20 prosent. Det kan likevel være mye hvis regningen havner på hundretusener. Mange må uansett betale alt selv, fordi det ikke er sikkert forsikringen dekker akkurat denne sakstypen. En slik regning kan for mange vanlige folk være knusende for økonomien og særlig hvis de taper. Hvis saken føres mot staten, møter man også en motpart som har uendelige ressurser – våre skattepenger.
800.000 for en bruktbilsak
Nylig ble det avsagt dom i lagmannsretten – en enkel sak om heving av kjøpet av en bruktbil – der bilkunden endte med en regning på over 800 000 kroner.
Nylig ble det avsagt dom i lagmannsretten – en enkel sak om heving av kjøpet av en bruktbil – der bilkunden endte med en regning på over 800 000 kroner.
Uavhengige domstoler er en helt essensiell del av Europarådet og Veneziakommisjonens «sjekkliste» for hva som definerer en rettsstat. Rettsstaten krever tilgang til domstolene. Men det er et skille mellom formell og reell tilgang.
– Hvis ikke domstolene er et praktisk alternativ for innbyggere, hva skal vi med den? For eksempel, hvis du blir utsatt for ID-svindel i banken, og taper 40 000 kroner. Går du til domstolene med dette? Så klart ikke. Risikoen er for stor. I slike saker løper i tillegg bankkunden enorm personlig risiko mot banken, en stor aktør, som har nesten like stor evne til å bære kostnadene som et offentlig organ. Det er vel ikke slik det skal være? spør Holmøyvik.
– I praksis er vi rettsløse på visse områder. Det er både et rettssikkerhetsproblem for dem det gjelder, og et rettsstatlig problem for samfunnet, sier han.
Advokat Jon Wessel-Aas, som leder Advokatforeningen, kaller det «skremmende».
Hvis ikke domstolene er et praktisk alternativ for innbyggere, hva skal vi med den?
– Eirik Holmøyvik, jussprofessor
– Og innenfor dette begrensede antall saker, er det noen få sakstyper som dominerer. Noen spørsmål blir aldri reist for domstolene. Det betyr ikke at alt er i sin skjønneste orden og at borgerne ikke har blitt utsatt for urett. Kanskje snarere tvert imot. Det er riktignok ikke noe fasit på hvor mange saker det burde være, men tallene er påtagelig lave sammenlignet med våre naboland og med snittet i Europa, sier Wessel-Aas.
– En åpenbar grunn er at adgangen til fri rettshjelp i praksis er ikke-eksisterende for de aller fleste borgere, som Høyesterett selv uttalt i en avgjørelse vi siterte i årstalen i 2020. Det er både på grunn av sterke begrensninger i hvilke typer saker man kan få fri rettshjelp til og de uforsvarlig lave satsene, men også fordi inntektsterskelen er så lav, at du kan ha minimumsstønad som ufør, og likevel bli regnet som så ressurssterk at du ikke har krav på fri rettshjelp i lovens forstand, sier han.
Wessel-Aas mener rettshjelpssatsene må kobles til en slags indeks, og vokse sammen med den, ellers er den nærmest meningsløs.
– Hvis den samme satsen, fastsatt i kroner, står i flere år, så blir jo rettshjelpsordningen dårligere for hvert år.
I praksis er vi rettsløse på visse områder.
– Eirik Holmøyvik, jussprofessor
David mot Goliat også i straffesaker
Problemet med rettshjelpordningen er ikke begrenset til sivile saker, understreker Wessel-Aas. I straffesaker har man krav på offentlig oppnevnt forsvarer, men satsene og stykkprisordningene er heller ikke bærekraftige der.
Hvis den samme satsen, fastsatt i kroner, står i flere år, så blir jo rettshjelpsordningen dårligere for hvert år.
– Jon Wessel-Aas, Advokatforeningen
– Partene skal jo ha like muligheter til å fremme sin sak. Det offentlige beregner ofte 1500 til 1700 kroner i timen i kostnad til egen advokat, mens borgeren blir avspist med drøye 1000 kroner til sin advokat. Er det «equality of arms»? I tillegg kan staten bruke hele sitt apparat mot deg, med både juridisk og annen fagkompetanse. Du står i utgangspunktet helt alene. Det er David mot Goliat før saken har startet, sier han. Såkalt «equality of arms» nevnes også i Veneziakommisjonens sjekkliste.
Norge et av de få landene i Europa hvor budsjettet til rettsvesenet har blitt redusert mellom 2016 og 2018.
Du har lest den sjette av seks saker i en artikkelserie på Juridika Innsikt, finansiert med støtte av Pressens Stipendordning. Stipendet er bygget på midler tildelt pressen som del av Rettssikkerhetsprisen i 2020.
Les mer om rettshjelp og rettstat på Juridika
Skoghøy: Menneskerettighetene i Grunnloven
Smith: Konstitusjonelt demokrati
Høgberg: Statsrett
Mestad på podkasten Takk og Lov om den historiske kampen om endringer i Grunnloven
Les flere serier om rettssikkerhet og rettsstat på Juridika Innsikt
INNSIKT SERIE: Er det flere NAV-bomber i vente?
INNSIKT SERIE: Overlever personvernet korona?
INNSIKT SERIE: Rettsikkerhet når legaltech kommer