Rettstegnerne
Ingen i salen har observert flere rettssaker enn avisenes rettstegnere. I denne Innsikt-featuren deler VG-veteran Harald Nygård, NRK-frilanser Esther Maria Bjørneboe og forfatter Ane Hem sine tanker og streker om det å observere retten med blyant i hånd.
– Jeg har tegnet i over 20 år nå, og en ting som har endret seg, er bevisene. Radikalt. I dag finner man tekniske bevis som ikke fantes. Da jeg tegnet i Orderud-saken diskuterte de bompengelapper i bilene, men nå tracker man telefoner.
– Oppdraget er å tegne dem realistisk og vise respekt, også for tiltalte, uansett anklage.
Harald Nygård
Det sier Esther Maria Bjørneboe, billedkunstner og mangeårig rettstegner, særlig for NRK. Hun tegnet første gang i retten for Dagbladet i 1999 og kom rett fra kunstverden og inn i rettslokalet.
– I motsetning til i den frie kunsten må rettstegneren tegne under høyt tidspress. I min egen kunst jobber jeg med maleri, abstrakt og med mye farger. I retten med svart-hvitt, og realistisk, sier hun.
Arne Treholt og isfront
Da hun kom inn i faget var Harald Nygård, snart 80, allerede veteran. Nygård er utdannet tegner og ble hyret av VG i 1981, først på en test i Oslo, så på en sak i Molde. Den gang var fenomenet så nytt at lokalavisen laget egen sak om ham. Tegningene måtte sendes inn med noe som heter telefoto. I dag er det nok med bærbar data, nesten mobil. Nygård kunne tegne opptil 14 tegninger på én rettsdag. Han har blant annet tegnet i Hadeland-saken, Bjugn-saken, Orderud-saken, Næsset-saken, Treholt-saken og alle de store sakene opp til 2000-tallet. Det har blitt til både utstilling og bok.
Therese-saken er den krimsaken som har gjort størst inntrykk, og det iskalde møtet mellom spiontiltalte Arne Treholt og hans havrettsminister Jens Evensen er blant de øyeblikkene i retten han husker best.
Makt i de tegnende hender
– Det er mye makt i tegningen. Det skal så lite til for å forandre uttrykket på en person, sier Nygård.
– Derfor er det lett å tegne en tiltalt som ondskapsfull, for eksempel med et lite flir de viser én gang, selv om de sitter der, renvasket og barbert og uttrykksløse nesten hele rettsdager, sier han.
– Oppdraget er å tegne dem realistisk og vise respekt, også for tiltalte, uansett anklage. Jeg tegner ikke bare det jeg ser, men inntrykket jeg sitter igjen med. Det kan for eksempel være en dommer som sitter litt hevet opp eller en ekstra duknakket tiltalt.
– I blant blir de jo heller ikke dømt. Og nylig har som kjent Viggo Kristiansen i Baneheia-saken blitt sluppet fri med saken gjenopptatt.
– Jeg var nok 100 prosent sikker på at han var skyldig, da. Men jeg ville ikke tegnet ham noe annerledes om jeg visste det vi vet i dag, sier han.
Kun én gang falt han for fristelsen for å tegne sjofelt: Breivik-saken.
– Han kom inn så nystrøken med det vannkjemmede håret. Men så hadde han noen hårstrå som reiste seg. Da kjørte jeg dem opp, som en Tintin. Det var mitt lille spark til ham, sier han.
– Jeg tegner ikke bare det jeg ser, men inntrykket jeg sitter igjen med.
Harald Nygård
Tegner inntrykket av rommet
Nygård sier han er opptatt av å fange detaljer i rommet å fremheve: tårer på et kinn, et papirlommetørkle som bommer på en kurv, eller vannkarafler. De store røde lovbøkene var en favoritt. Men, sier han, rettssalene var flottere å tegne før, ofte med lysekroner og personlige detaljer på hvert sted.
– De nye rettssalene er ofte kjedelige, sterile og anonyme, sier han.
«Spikeren» i flott-kista var tinghuset i Oslo. Å tegne rettsrom ble aldri det samme, synes Nygård.
Bjørneboe har en litt annen tilnærming. Hun sier hun tegner ikke bare det hun ser, rent visuelt, men inntrykket fra saken.
– Først og fremst personene, nesten aldri rommet, og intensiteten i møtene mellom personene. Det er viktig å komme inn til essensen. Kunsten ligger i å formidle noe, ordløst, med nerve i seg. I de sakene jeg blir hentet inn til for å tegne, er det veldig sjelden folk blir frikjent. Men jeg forsøker å tegne de tiltalte uten å forhåndsdømme, sier hun.
Med bakgrunn i akt-tegning ser hun ofte etter bevegelser som gjentar seg, og som kan være beskrivende.
– Jeg forsøker å tegne de tiltalte uten å forhåndsdømme.
Esther Maria Bjørneboe
Leter etter vanene
Rettstegner Ane Hem, som har tegnet mye for NTB og for Aftenposten, har en tredje, men ikke ulik tilnærming.
– Når jeg tegner, så leser jeg ansikter. Foldene som ansiktene legger seg i. Man må se hva som er typisk for dem, den posisjonen de kommer tilbake til ofte. Alle velger en stilling de pleier å komme tilbake til, fikler med noe, holder hånden på en spesiell måte, om de strammer muskulaturen på ansiktet, sier hun.
For henne er tegningen en måte å bli kjent med personer i salen på.
– Som tegner får jeg mange gode samtaler med alle, fra den nøytrale posisjonen jeg har. Det er ikke min jobb å ta stilling til noe som helst. Det å tegne er en måte å bli åpen for ting, bryte ned fordommer. Man kan endre synsvinkler i møte med dem man skal observere, sier hun.
– All tegning er trening i ydmykhet og åpenhet, også rettstegning.
Hem er utdannet tegner, men jobbet i Aftenposten som presentasjonsjournalist da noen spurte og hun meldte meg frivillig til et tegne-oppdrag i retten. Den første saken var et barnedrap – en mor som hadde druknet sin egen toåring.
– Det var en brutal sak og den gjorde inntrykk, sier hun.
– Det er ikke min jobb å ta stilling til noe som helst.
Ane Hem
Ondskapens mysterium og den tynne membranen
Alle tegnerne blir påvirket av det de ser og hører i retten. Bjørnboe sier det er mennesket som gjør rettstegnerfaget så interessant.
– Å se på et menneske som jeg vet har gjort onde ting, og likevel klare å se mennesket. Jeg er ikke så opptatt av voldshandlingen, men hva som driver noen av oss til dette, sier hun.
– Rettssalen er et sted for å lære noe om oss selv. Det handler kanskje om å tolerere at mennesket ikke er perfekt. Vi eier ofte ikke forståelse for den annens tragedier. Jeg sier ikke at alle skal spise middag med mordere, men vi må leve med og tåle at mennesket har denne slagsiden, noe man kan trene seg på. Rettssalen bærer i seg noe av mot-medisinen til polarisering, sier Bjørneboe.
– Alle er enig om at «Jeppe drikker», men jeg ville vite hvorfor Jeppe drikker.
Hun leste nylig om igjen boken Frihetens øyeblikk av sin grandonkel Jens Bjørneboe.
– Jeg innså at jeg på en måte har blitt den rettstjeneren i Heidelberg, som overværer sak etter sak og fører vitne om menneskers ondskap. Jeg tror vi alle undrer oss, ikke over at det kan skje, men hva som driver noen til de ytterste grensene i oss selv, til og med å begå drap. Vi undres på om vi har det i oss, og hva som gjør at det tipper over. Kanskje vil vi vite, for å unngå ondskapen i eget liv. Membranen mellom de gode eller dårlige valgene er så tynn, sier hun.
Psykiatriens rolle
For noen er membranen ofte ekstra tynn, hvis psykiatri eller rus er inne i bildet.
– Det er dessverre veldig ofte disse to elementene som gjør at man havner i rettssalen. Vi har i mange år snakket om psykiatri, men jeg tenker noe endret seg med ABB-saken. Nå er det sjeldent det er færre enn fire sakkyndige i rettssalen.
– Jeg tror vi alle undrer oss, ikke over at det kan skje, men hva som driver noen til de ytterste grensene i oss selv, til og med å begå drap.
Esther Maria Bjørneboe
Kongsberg-saken tar hun som et eksempel på hvordan mental sykdom kan forklare gjerninger.
– Gjerningsmannen var den første dagen som en åpen dør, og vi som hørte på så på et vis rett inn i den forvirrede sjelen. Før han blir utslitt, svarer han blottstillende ærlig på alt han blir spurt om, uten noen form for strategi, om flagg og om hvite hester, mens han ser på aktor som med et barns åpne blikk. Det er godt mulig at medisineringen spiller en rolle her, men det var uansett sjelden kost å høre en så ærlig fremstilling av hvorfor han ønsket å drepe, sier Bjørneboe.
Også hennes tegner-liv har blitt bok. Hun følte i 2020 at hun hadde opparbeidet seg et stort antall tegninger hun mente hadde offentlighetens interesse.
– Å samle noe av dette i bok ville kanskje være en fin måte å sette lys på hva rettstegneren tilfører gjenfortellingen av rettens behandling til samfunnet, sier hun.
Yttergrensene
– Ulike grupper i samfunnet får ikke alltid samme resultat i domstolen, selv om sakene deres er like.
Ane Hem
Også Hem er opptatt av menneskene i sakene og rettsvesenets plass i samfunnet. Rettstegningene hennes førte til at hun skrev boken Et spørsmål om skyld - rettstegnerens fortelling (2020), en sakprosabok som kan leses som en roman, sier hun, eller en true crime i tre deler om selve rettvesenets vesen. Boken er godt mottatt av jurister, opplever hun. Hålogoland domstol har for eksempel kjøpt boken til alle sine ansatte og mange av Hems tegninger er for tiden utstilt i Justismuseet i Trondheim.
Boken starter med et problem, leder til en uløselig krise, som så finner en løsning.
Men virkeligheten er ikke så optimistisk.
– Jeg tror dessverre jeg har sett og tegnet rettsvesenet slik det var på sitt beste, sier hun og sikter til at jury-ordningen er lagt ned.
– At folket er tatt ut av domstolene er en slags fallitt som jeg tror vi vil tape på. Åpenheten står på spill på flere måter. For all del, det skjedde nok mye rart på juryrommet. Men det er bra for juristene at de måtte forklare ting for lekfolk. Nå blir det profesjonalisert, på toppen av internasjonaliseringen av juss, og da får vi et rettsvesen som er komplisert – og distansert.
Hun kaller det «skyggerettsvesenet»: saker for lukkede dører, ikke minst i flyktningsaker.
– Det siste er ikke bra om man ønsker å bygge respekt for rettsvesenet i innvandrermiljøer.
Det er tungt å følge de sakene. De fleste av de guttene som fikk sakene behandlet der, er nok døde nå, men de som gjør vedtak pulveriserer ansvaret. Ingen gjør det alene, alle bare tar hver sin del, sier Hem.
– Ulike grupper i samfunnet får ikke alltid samme resultat i domstolen, selv om sakene deres er like. Unge, mannlige asylsøkere som blir tatt for ting som å røyke en joint risiker straff der en vanlig norsk person kan slippe unna med påtaleunnlatelse, sier hun.
I boken beskriver hun to slike saker der to menn er dømt for relativt like mindre alvorlige voldshendelser.
– Den ene er norsk og har kort vei tilbake, og den andre mister oppholdet og blir sendt til Kabul. Dommene er like, men konsekvensen av handlingen blir ulik og det oppleves jo urettferdig, sett med lekfolksøyne, sier Hem.
Derfor er det desto viktigere at pressen er til stede i retten.
– Det handler ikke bare om den enkelte sak, men hvordan rettspraksisen vi har passer sammen med en allmenn rettsfølelse. Dessverre føyer reporterne seg ofte etter dommere og advokater, sier hun.
I researchen til boken Et spørsmål om skyld deltok hun også på mange små og ukjente rettssaker som pressen ikke dekker: blant annet et par barnefordelingssaker, en hel barnevernssak i Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker og den siste berammede jury-saken (ikke Eirik Jenssen) – en sak om vold i taxikø.
– Jeg tror dessverre jeg har sett og tegnet rettsvesenet slik det var på sitt beste.
Ane Hem
Om å ta inn sterke scener
Alle rettstegnere må, som mange politijurister, dommere og forsvarere, høre mye fælt.
– Under Alvdal-saken tenkte jeg «hvordan skal jeg sitte og spise middag med familien etter dette». Jeg kan ikke ta vare på alt dette, jeg har en metode for å legge det til side, sier Bjørneboe.
Også Nygård har måttet finne en metode, etter en sak i Sverige, hvor en nordmann som ikke hadde betalt narkogjeld ble skutt, rullet inn i et gulvteppe og frosset til is, før han ble skåret i tre.
– De viste lysbilder på veggen. Da tenkte jeg, Harald, hvorfor utsetter du deg for dette? Skal du holde ut som rettstegner, må du kutte ut noen inntrykk, sier han.
En knust kopp
Det er mange netter Nygård ikke har fått sove, spesielt etter stygge voldtektssaker.
– Hva det gjør med et menneske, å bli utsatt for noe sånn. Du ser ikke ordentlig hva slags skade det har gjort. Det er som en kopp som blir knust, du kan lime sammen koppen, men arrene består. Det ødelegger hele livet, sier han.
VG-tegneren har også tegnet fantomtegninger for Kripos, og den saken som har brent seg sterkest inn, har vært Therese-saken.
– Det barnerommet, med teddybjørnene satt opp for en jente som aldri kommer hjem, sved seg inn på netthinne og i magen som et kraftfullt og vondt minne. Det barnerommet, det slipper aldri taket i meg. Jeg har vært i mye rare saker, men det blir ikke det samme, sier Nygård.
Som pensjonist maler han derfor, som han sier, «det fine og vakre i livet» og lytter til god musikk.
– Jeg trodde jeg kom til å savne det, men jeg har aldri oppsøkt en rettssal igjen.
– Det barnerommet, det slipper aldri taket i meg.
Harald Nygård
Karakterene og juristene
Så hvordan er juristene – som portrettobjekt, og for dem som ser dem utenfra?
Advokatene har som regel mer variasjon i gester og opptreden og kroppspråk. Aktorene og dommerne er mer ensartede, sier samtlige rettstegnere Innsikt har snakket med.
– Du ser på dommeren at de føler det ansvaret. De virker strenge og bestemte. Det er ikke så mye mimikk og de er og blir som regel i bakgrunnen, sier Nygård.
– Advokatene er mer forskjellige seg imellom. Hos dem kommer personligheten mer frem.
Bjørneboe husker godt Tor Kjærvik.
– Han har jeg tegnet mye. Han var veldig tilstedeværende. Han tok rommet tydelig og forsvarte med nebb og klør, liten som stor. Når du har holdt på i mange år, får du nok en trygghet og måte å ta rommet på.
– Mette Yvonne Larsen er også en sterk figur jeg vil trekke frem, men det er så klart mange andre.
Nygård trekker frem Alf Nordhus, Olav Hestenes og Tor Erling Staff på sitt beste.
– Alf Nordhus er den største advokaten jeg har opplevd i min tid i retten. Prosedyrene hans var fantastisk gode. Han styrte den salen han talte i. Det sier jeg uten forkleinelse for andre advokater.
– Advokatene, sier han, er i det hele tatt positive. Mange har bestilt kopier av noen av tegningene.
Det samme opplever Hem. Men de tiltalte spør sjelden.
– Den eneste tiltalte som har tilbudt meg penger for en tegning var en av de medtiltalte i saken mot Gjermund Cappelen, sier hun.
– Men han ville betale kontant. Det gikk jo ikke!
– Tor Kjærvik tok rommet tydelig og forsvarte med nebb og klør, liten som stor.
Esther Maria Bjørneboe
Les mer på Juridika
Kommentar til straffeloven av Magnus Matningsdal
Kommentar til straffeprosessloven av Erik Keiserud, Knut Erik Sæther, Morten Holmboe, Hans-Petter Jahre, Magnus Matningsdal og Jarle Golten Smørdal
Kommentar til politiloven av Tor-Geir Myhrer
Veien ut av vold, overgrep og utnyttelse av Gunhild Vehusheia, Ellen Roberg og Wanja J. Sæther
Forsvarets bistand til politiet av Kai Spurkland
Les mer på Juridika Innsikt
Dømmekraft og drømmekraft – en juridisk biografi om Carsten Smith
Rett skal være rett – en serie om de viktigste og mest aktuelle menneskerettighetsspørsmålene i Norge og Europa av NIM
Jussens helter – en serie om jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav av Hans Petter Graver