Dommerpost Luxemburg 14: Marshall-planen og EU

Marshall-planen var et amerikansk løft for å få europeisk økonomi på fote etter andre verdenskrig. Behovet for gjenoppbygging etter krigen i Ukraina og muligheten for et ukrainsk EU-medlemskap i fremtiden gjør at det igjen trekkes paralleller til planen. Hvordan virket Marshall-planen, og hva er sammenhengen med EU?

Andre halvår 1945 var for Tyskland et absolutt nullpunkt. Men også i de fleste andre europeiske land var de materielle ødeleggelser svært store, arbeidsstyrken kraftig svekket, og det økonomiske system omstilt til en krigsøkonomi. En tilstrekkelig landbruksproduksjon kunne ikke oppnås i årene etter krigen, og mangel på mat ble et sentralt problem. Produksjonsutstyr og transportmidler var ødelagt. I dette økonomiske og politiske sammenbrudd var import av mat og utstyr nødvendig, først og fremst fra et leveringsdyktig USA. Men de europeiske stater manglet dollarreserver til å betale. Den sosiale nød og andre forhold bidro til politisk fremgang for kommunistiske partier i de fleste europeiske land i årene etter 1945. Dette ønsket USA å motvirke.

USAs utenriksminister George C. Marshall (1880–1959) sto bak forslaget om amerikansk hjelp til å gjenreise de ødelagte europeiske økonomier gjennom Marshall-planen (European Recovery Program). Gjenreisningsplanen måtte ivareta amerikanske hensyn, men den var samtidig en sjenerøs hjelp til selvhjelp. Fremst blant USAs mål var å sikre de vesteuropeiske stater, også Tyskland, som allierte parter i den kalde krig som var i rask utvikling. Dette skulle skje ved økonomisk støtte, men også ved tydelig å fremheve de gode erfaringer i USA med et hjemmemarked uten hindringer i handelen og med konkurranse. Amerikanske myndigheter ville oppmuntre europeiske stater til et markedssamarbeid for økonomisk utvikling og fred.

Fremst blant USAs mål var å sikre de vesteuropeiske stater, også Tyskland, som allierte parter i den kalde krig som var i rask utvikling.

I en tale på Harvard-universitetet i juni 1947 viste Marshall til at bonden har byttet mat med byboerens produksjon av livets andre nødvendigheter. Denne arbeidsdeling, som er et grunnlag for moderne sivilisasjon, hadde i stor grad brutt sammen ved krigens og okkupasjonens ødeleggelser. Han uttalte at «Europe's requirements for the next three or four years of foreign food and other essential products – principally from America – are so much greater than her present ability to pay that she must have substantial additional help or face economic, social, and political deterioration of a very grave character». Marshall-planen ble forankret i Economic Cooperation Act (1948).

Marshall-planen skulle etter loven vare i fire år. Det var europeernes oppgave selv å avklare hva de mest trengte for å få økonomiene på fote igjen. På grunnlag av Convention for European Economic Cooperation (1948) ble 16 vesteuropeiske mottakerstater samlet i Organization of European Economic Cooperation (OEEC): Frankrike, Benelux-landene, Italia, Storbritannia, Irland, Sverige, Norge, Danmark, Island, Sveits, Østerrike, Portugal, Hellas og Tyrkia. Det okkuperte Vest-Tyskland var også representert. Jeg kan tilføye at OEEC fra 1961 ble utviklet til Organisation for Economic Co-operation and Development – OECD – ved at USA og Canada tiltrådte organisasjonen. OECD er i dag en verdensorganisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling, hvor markedsorienterte demokratier kan delta.

Europas erfaringer fra mellomkrigstidens handelspolitikk var preget av nasjonalisme, proteksjonisme, tosidige handelsavtaler med mål om å utjevne partenes handel samt valutarestriksjoner. Alt dette begrenset handelen. USA ønsket derfor at Vest-Europa etablerte et stort og enhetlig marked for mange stater uten kvantitative restriksjoner på varebevegelser, uten begrensning på betalinger i handelen, og hvor tollavgiftene var fjernet. Et slikt marked hadde vært uunnværlig for veksten og effektiviteten i amerikansk økonomi. Et felles marked ville få stor betydning selv om ikke alle OEEC-stater deltok i utgangspunktet. Tanken var at markedet ville fremme konkurransen, bedre ressursallokeringen og øke produktiviteten.

Gjenreisningsplanen ble gjennomført ved betaling av dollar fra USA og overføringer av utstyr og teknisk bistand. Utgangspunktet var mottakerlandenes egne vurderinger for å prioritere importbehovene i gjenreisningen, men disse vurderinger ble justert etter forhandlinger med USA. Eksportører i USA ble etter Marshall-planen betalt i amerikanske dollar. Importørene i mottakerlandet betalte for utstyr og bistand i nasjonal valuta. Disse inntekter ble satt av i den nasjonale sentralbank som motverdimidler («counterpart funds»). Disse motverdimidler kunne frigjøres til investeringer eller andre formål som bidro til økonomisk utvikling i mottakerstaten. Den første tid ble særlig amerikanske matvarer, dyrefor og gjødningsmidler importert, men etter hvert også maskiner, transportmidler, utstyr, drivstoff og mye mer. Hjelpen ble fordelt mellom mottakerlandene stort sett etter befolkningenes størrelse. Overføringene utgjorde til sammen mer enn 13 milliarder amerikanske dollar over planens løpetid. Dette tilsvarer i dagens pengeverdi mer enn 145 milliarder dollar, eller mer enn 1500 milliarder kroner.

Overføringene utgjorde til sammen mer enn 13 milliarder amerikanske dollar over planens løpetid.

USA sto etter andre verdenskrig relativt sett på høyden av sin makt økonomisk og militært, mens de europeiske stater var utmattet. Storbritannia var fortsatt opptatt av sitt kolonivelde, mens det okkuperte Tyskland var uten handlekraft. Frankrike hadde vært i konflikt med tyske stater siden middelalderen. Frankrike ble imidlertid regnet med blant de seirende stormakter etter 1945. På det europeiske kontinent ga dette landet en nøkkelrolle overfor Tyskland.

Frankrike hadde i Versailles-traktaten (1919) etter første verdenskrig fått rett til å utnytte Saars kullforekomster for en tidsavgrenset periode. Saarland lå i fransk okkupasjonssone i Tyskland og grenset til Frankrike. I 1947 innlemmet Frankrike Saarland i den franske økonomi. Målet var også denne gang å sikre levering av tysk kull til Frankrike som krigsskadeerstatning. Noen sentrale franske politikere og deres medarbeidere forsto imidlertid at denne politikk stred mot USAs ønske om vesteuropeisk markedsintegrasjon. Det var vanskelig å se bort fra at USA ønsket en samling av Vest-Europa. Frankrike kunne risikere å miste kontrollen over sin egen skjebne, dersom USA skulle foretrekke Vest-Tyskland som sin hovedpartner på det europeiske kontinent.

Etter den franske regjerings syn måtte dette unngås. Siden USA mente at europeerne selv måtte finne ut av hvordan en økonomisk integrasjon i Vest-Europa best kunne skje, grep Frankrike muligheten. En fransk tendens til å ville svekke Tyskland måtte konfronteres, og den franske regjering lanserte dermed i mai 1950 Schumann-erklæringen om en «europeisering» av Frankrikes og Tysklands kull- og stålproduksjon. Dette skulle ikke skje ved fransk dominans, men et samarbeid under ledelse av en myndighet som forvaltet et felles marked etter overnasjonale prinsipper. Den tyske regjering støttet umiddelbart det franske initiativ. Andre europeiske stater ble invitert til å delta.

Man kan kanskje si at Marshall-planen var en fremsynt amerikansk politikk, som også utløste det nødvendige franske initiativ til forsoning med Tyskland.

Schuman-erklæringen la idegrunnlaget for et funksjonsdyktig felles marked ved traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF, 1951) mellom Frankrike, Tyskland, Italia og Benelux-landene. Erklæringen må ses i lys av USAs ønske om vesteuropeisk integrasjon. Men uansett dette kom erklæringen i stand på en fransk regjerings initiativ. I samtiden markerte dette et klart brudd med fransk ønske om revansj. Man kan kanskje si at erklæringen var en handling etter fransk opplysningstids tradisjon om rasjonalitet, frihet og demokrati?

Marshall-planen viste seg å ha store økonomisk-politiske virkninger for de fleste vesteuropeiske land. Ikke minst viktig var den psykologiske virkning av at USA tilbød omfattende støtte til den vesteuropeiske gjenoppbygging. EKSFs felles marked var riktignok bare moderat vellykket, særlig sett med amerikanske øyne. Dette endret seg likevel senere ved utvidelsen av markedssamarbeidet, første gang ved Det europeiske økonomiske fellesskap (1957). Markedssamarbeidet ga gode økonomiske resultater, og det har utviklet seg fra EKSF med seks medlemsstater til Den europeiske union med 27 medlemsstater i dag. Man kan kanskje si at Marshall-planen var en fremsynt amerikansk politikk, som også utløste det nødvendige franske initiativ til forsoning med Tyskland.

Serien Dommerpost Luxemburg:

• Dommerpost Luxemburg 1: Europeiske dommerforeningers søksmål mot Rådet

• Dommerpost Luxemburg 2: EU og maktfordelingsprinsippet

• Dommerpost Luxemburg 3: Tidsavgrensning av en EU-doms rettsvirkning

• Dommerpost Luxemburg 4: Må en EU-stat innføre euro?

• Dommerpost Luxemburg 5: Korrupsjon kan true EU

• Dommerpost Luxemburg 6: Ordningen for styrket samarbeid i EU

• Dommerpost Luxemburg 7: Motstrid mellom EU-retten og nasjonal forfatningsrett

• Dommerpost Luxemburg 8: Overnasjonalitet i Øvre Schlesien – en lite kjent forløper for EU

• Dommerpost Luxemburg 9: Om Den europeiske menneskerettskonvensjon og EU-retten

• Dommerpost Luxemburg 10: En EU-stat må respektere rettsstaten for å motta EU-penger

• Dommerpost Luxemburg 11: Forbrukerlån i utenlandsk valuta og EU-retten

• Dommerpost Luxemburg 12: Borgerinitiativ i EU-retten

• Dommerpost Luxemburg 13: Kroatia, euro og Schengen