Jussens helter

av Hans Petter Graver

En serie i tolv deler om jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav.

Dommeren som hyllet kongen 

Insert image here

HYLLET: Kong Haakon (sammen med kronprinsparet) hylles på sin 70-årsdag 3. august 1942 i Hyde Park i London. I det okkuperte Norge gikk folk med blomster i knappehullet denne dagen, selv om det var forbudt ved forordning. En modig dommer i Ålesund frikjente absolutt alle som ble arrestert for å bære blomster den dagen. Foto: NTBs krigsarkiv

Lesetid ca. 14 minutter

Dommerfullmektig Hans Langeland i Ålesund drev sivil ulydighet med dommerklubben da han i 1942 frikjente alle som var arrestert for å bære blomst i knapphullet på kong Haakon 7.s 70-årsdag. Frikjennelsen av byens «blomsterdemonstranter» kunne kostet ham dyrt. Mange vil si han egentlig satte rettsorden til side. Likevel var det det rette å gjøre. 

Mandag 3. august 1942 var en vakker sensommerdag i Ålesund. I vestlandsbyens hager utfoldet sensommeren seg i all sin prakt under en skyfri himmel. Ålesundskvinnen Hansine Alnes plukket røde roser i hagen for å legge på sin fars gravsted. På veien dit ble hun så betatt av sin egen bukett, forklarte hun seks uker senere i retten, at hun brøt av en rose som hun festet i knapphullet. 

Den samme rosen sørget for å få Hansine arrrestert samme dag – i likhet med 44 andre i byen og hundrevis over hele landet. 

Massearrestasjon for knapphullsblomst

Mandag 3. august 1942 var ingen vanlig dag. Kong Haakon 7. fylte sytti år, og over hele Norge gikk folk med blomst for å markere dagen. Motstandsbevegelsen hadde bedt folk vise sin sympati og troskap til kongen i fredelige former på denne måten. Det var sendt ut parole fra London via illegale aviser og jungeltelegrafen. På torget i Oslo oppfordret blomsterselgere folk til å kjøpe blomster i anledning dagen. Aksjonen skulle siden huskes som Kongeblomst-aksjonen.

Mandag 3. august 1942 var nemlig ingen vanlig dag. Kong Haakon 7. var sytti år og over hele Norge gikk folk med blomst for å markere dagen

De tyske okkupantene og NS-myndighetene oppfattet handlingene som en demonstrasjon mot dem og til fordel for den fordrevne kongen. Folk med roser ble derfor arrestert og tiltalt. 

Den faktiske tiltalen lød på ordensforstyrrelse ved overtredelse av straffeloven § 350. Det vil si at blomsterbærerne «ved slagsmål, skrik, fornærmelig oppførsel eller annen utilbørlig atferd» hadde «forstyrret den offentlige fred og orden eller den lovlige ferdsel – eller medvirket hertil». Dette ved at de «demonstrerte med levende blomster på klædrakten». Bestemmelsen var tidligere benyttet av Folkedomstolen på demonstrativ atferd mot Nasjonal Samling.

Motstandssymbol: Blomster mot panservogner på kongens fødselsdag

Arrestasjonene var, som aksjonen fra mostandsbevegelsens side,  vel forberedt fra politiets side Politiinspektør Knut Rød i statspolitiet hadde høynet beredskapen i Oslo og ryddet plass i fangeleiren Grini. Statspolitiet organiserte streifpatruljer på to og to mann sammen med hirden. En svensk journalist skrev at «store styrker tysk og norsk politi var kommandert ut for å gå til attakk mot demonstrantene, som på dette tidspunkt var blitt så mange at det faktisk var sjelden å se et menneske uten blomster i knapphullet». 

Insert image here

KONGEBLOMST: Blomst-demonstrasjonen for Kong Haakon ble et motstandssymbol under krigen og siden til et jakkemerke. Foto: Oslo Museum

Demonstrasjonene forløp i det store og hele fredelig, men underveis var det likevel anløp til folkesammenstimlinger. Hirden opptrådte truende, og ordenspolitiet ble utkommandert. Utenfor hird-basen på Høyres hus i Oslo gikk vaktposter løs på folk som bar blomster, og trakk dem inn i bygningen. Møllergata 19 ble raskt overfylt, og arrestantene fikk enten bot på 50 kroner eller fengsel i 15 dager. På kvelden kjørte tyske panserbiler i gatene i Oslo. 

Etter denne dagen besluttet den tyske okkupasjonsmakten at radioapparater som var beslaglagt i byer hvor det hadde vært demonstrasjoner, som straff skulle inndras for alltid. 

En dommer kan opponere åpent, slik Høyesterett gjorde da de nedla sine embeter desember 1940. Eller de kan kamuflere sin opposisjon som bevisvurdering eller skjønnsutøvelse

Blomsterdemonstrantene i Ålesund

I Ålesund var det ingen panservogner, men politiet hadde ordre om å notere navnet på alle som protesterte med blomster etter et gitt tidspunkt på dagen. Et femtitall personer fikk bot, og 44 nektet å vedta boten. I stedet for å følge ordre om å sette nekterne inn, tok politimesteren ut tiltale ved Ålesund byrett.

Rett ble satt 21. –23. september 1942 med to dager til hovedforhandling. Rettens formann var fungerende byfogd dommerfullmektig Hans Langeland og to erfarne meddommere. Langeland blir den tredje norske jusshelten blant våre 12 heltehistorier. I serien har vi før møtt Polens høyesterettspresident Małgorzata Gersdorf, den tyske byråkraten Hans Calmeyer i Hitlers Nederland, den israelske høyesterettspresidenten Aharon Barak, den tyske dommeren Lothar Kreyssig, samt Mandrup Pedersen Schønnebøl, som stoppet hekseprosesser og NS-dommeren Egil Reichborn-Kjennerud som ikke innfant seg med Quislings juss (se lenker under).

Bæring av blomst var riktignok ikke uttrykkelig forbudt ved lov, men Reichskommissars forordning av 7. oktober 1940 satte forbud mot enhver handling til støtte for det avsatte kongehus.

Rettspraksis om flowerpower

Dommer Langeland var 27 år gammel i 1942. Han hadde tatt sin juridiske embetseksamen i 1939 og vært fullmektig hos høyesterettsadvokat I. Haugan i Oslo før han kom til Ålesund i 1942 som dommerfullmektig. 

Aktor mente at saken kunne bygge på datidens rettspraksis om demonstrasjoner. Riksadvokaten hadde for eksempel i 1915 ment at deltakelse i en demonstrasjon under en fane med utilbørlig tekst eller bilder kunne gå som «forstyrrelse av den almindelige fred og orden». Straffeloven § 350 kunne anvendes på ulovlige demonstrasjoner uten «opphissende» karakter.

Det fantes også praksis fra okkupasjonstiden til støtte for aktors syn. I en sak fra 1941 ble for eksempel en Sigfrid Mohn i Oslo idømt en bot på kr 1000 for «på en meget vedholdende og på en demonstrativ måte» å ha stirret på en frue fra Slemdal som bar et NS-merke synlig på kåpen da de begge tok Holmenkollbanen ned til byen. Domstolen fant «det godtgjort at tiltalte ved å snu seg mot fornærmede og vedholdende stirre slik som anført har vist fornærmelig oppførsel og utilbørlig atferd, hvormed hun har forstyrret den offentlige fred og orden», Rt. 1941 s. 772.

I en sak fra 1941 ble (…) Sigfrid Mohn (…) idømt en bot på kr 1000 for (…) å ha stirret på en frue fra Slemdal som bar et NS-merke synlig på kåpen på Holmenkollbanen

Bæring av blomst var riktignok ikke uttrykkelig forbudt ved lov, men Reichskommissars forordning av 7. oktober 1940 satte forbud mot enhver handling til støtte for det avsatte kongehus.

Det sentrale temaet i rettssaken var om de som hadde pyntet seg med blomst denne dagen, forsettlig æret Håkon 7, eller om de hadde tatt på seg blomsten av andre grunner, uten tanke på at de med dette var med på å hylle kongen.

Insert image here

FORBØD BLOMSTER: Vidkun Quisling og Josef Terboven foran norske polititropper i forbindelse med statsakten i 1942. NS og Rikskommisariatet hadde ikke forbudt blomster i 1943, men forbød symboler som støttet regjeringen og Kongen i eksil i England. Foto: Riksarkivet/NTB

Hansine og 43 uskyldige blomsterbærere

Hansine, som fortalte om hvordan hun skulle besøke sin fars grav, ble trodd av retten på sin forklaring. Hun bedyret at hennes opptreden ikke var gjort i noen som helst demonstrativ hensikt, og at hun rett som det var pyntet seg med en blomst. 

Alle de 43 andre hadde lignende historier. Tiltalte Nils Giske forklarte at han ikke ante noe om aksjonen. Han hadde denne mandag kommet hjem fra fjorten dagers ferie, og gledet seg slik over slyngrosene i sin hage at han tok med en til kontoret, der han hadde jobbet til 16.30, opptatt med kontorarbeid som hadde hopet seg opp over ferien. Søstrene Agny og Kirsten sa at de ikke visste om forbudet før rett før de ble arrestert, og at de allerede var i ferd med å ta av seg blomstene da de ble gjort klar over det. 

«En kan ikke utelukke muligheten av at søstrene ikke hadde hørt noe om at det skulle være forbudt å gå med blomst den dagen», skrev retten om dem. 

Og slik gikk frikjenningene på løpende bånd. Selv de som sa de visste de kunne arresteres, gikk fri. Inger Johanne Løndal for eksempel sa at selv om hun visste det var ulovlig å bære rosen, så var hun ikke  «oppmerksom på de omstendigheter ved handlingen som gjorde den ulovlig». «Det er ikke bevist at hun kjente noe til dette, og hun kan derfor ikke felles for overtredelse av straffelovens § 350 for dette forhold», konkluderte Langeland og co. 

Ikke i et eneste av de 44 tilfellene fant retten det bevist at den tiltalte hadde hatt demonstrasjon i tankene. Alle ble frifunnet.

Åpenbart konstruerte frikjennelser 

Hele Norge visste altså at Kongeblomsten var dagens motstandssymbol, bare ikke de 44 som ble tiltalt i Ålesund. Var denne tvilen rimelig? Det mente Langeland og hans domsmenn. I ettertid fremstår frifinnelsene som åpenbare obstruksjoner. Slik må de ha fremstått også i samtiden, og Langeland skrev selv etter krigen at det «var uhyre vanskelig å holde seg noenlunde alvorlig til enhver tid».

Insert image here

KONGETRO: Haakon 7 ble et symbol på motstand mot den tyske okkupasjonen av Norge. Foto: NTBs krigsarkiv.

Dommerne var med andre ord sikkert bevisst på hva de gjorde. De må ha visst hva som skjedde med demonstranter alle andre steder i landet, og likevel besluttet de at demonstrantene i Ålesund skulle gå fri. Langeland skrev siden at dommerne hadde blitt enige om å gjøre dette uansett hvilke konsekvenser det fikk for dem selv. De hadde vurdert å gå lengre og skrive i dommen at forholdet ikke var straffbart etter norsk rett, men lot være ettersom de regnet med at det sannsynligvis ville føre til at de ble arrestert. De valgte derfor en middelvei som ledet til samme resultat uten direkte juridisk konfrontasjon med rettsoppfatningen til NS. 

Langeland blir forhørt av statspolitiet i Oslo 

Reaksjonen uteble ikke. Det ble opprettet sak hos statspolitiet i Oslo. 10. oktober ble de tre dommerne arrestert.  To av dem brakt til Oslo og satt i Botsfengselet, den tredje slapp fordi hun hadde blitt alvorlig syk. 

Langeland og hans domsmann ble fremstilt for statspolitisjef Martinsen, som truet med å sende dem til Tyskland. Martinsen spurte Langeland om han virkelig trodde at ingen av de tiltalte hadde ment å demonstrere. Til det svarte Langeland nei, men kvitterte med å spørre om Martinsen kunne si hvem av dem som hadde hatt demonstrasjonshensikt og hvem som ikke hadde. Martinsen ble svar skyldig. Langeland sa at man etter norsk prosess ikke godt bare kunne dømme en prosentandel av de tiltalte. 

De to ble løslatt, men kjørt til justisminister Riisnæs, som ga dem et politisk foredrag og bebreidet Langeland for ikke å ha overlatt saken til Folkedomstolen. Langeland gikk tilbake til dommergjerningen i Ålesund, men ble fjernet fra embetet i april 1943 og i stedet konstituert som sorenskriver ved Nordre Sunnmøre herredsrett ut krigen. 

Dommerne ble altså skånet i «rosesaken», men dommene deres ble ikke respektert. Statspolitiet skrev ut nye forelegg til alle som hadde vært tiltalt. Denne gang ble de kongetro truet med en måned sikring, det vil si opphold i konsentrasjonsleir, med det resultat at samtlige vedtok boten. 

Det fremkommer i bøtejournalen at bøtene ble innkrevd til tross for at personene ble frifunnet av retten. Statspolitiet hadde hjemmel for dette i en midlertidig forordning gitt av politiminister Jonas Lie i 1941. 

Dommeropposisjon mot Quisling-regimet

Saken er et av de få eksemplene på at dommere har vært i åpen opposisjon mot NS-regimet i Norge. Selv om dommerne valgte å la være å si at de mente at norsk rett ikke forbød noen å hylle kongen med blomst på kjolen eller i knapphullet, forstod Martinsen og Riisnæs ganske sikkert at det var dette dommerne mente, og at de frifant de tiltalte mot bedre vitende.

Dommerfullmektig Langeland og hans domsmenn var modige dommere. De trosset de autoritære makthavernes tilsidesettelse av elementære rettsstatsprinsipper. En dommer kan opponere åpent, slik Høyesterett gjorde da de nedla sine embeter desember 1940. Eller de kan kamuflere sin opposisjon som bevisvurdering eller skjønnsutøvelse, slik Langeland og hans meddommere gjorde. 

Dommere kan også opponere ved å trenere eller «miste» saker, eller ved å nekte å la seg dirigere til å ta bestemte saker eller å behandle dem på en bestemt måte. Det finnes også eksempler på dommere som, for å vanskeliggjøre myndighetenes kontroll med domstolene, forfalsket statistikker eller på andre måter unnlot å gi korrekt informasjon. 

Dommere kan også opponere ved å trenere eller «miste» saker, eller ved å nekte å la seg dirigere til å ta bestemte saker eller å behandle dem på en bestemt måte. Det finnes også eksempler på dommere som, for å vanskeliggjøre myndighetenes kontroll med domstolene, forfalsket statistikker eller på andre måter unnlot å gi korrekt informasjon. 

Men mange dommere gjorde ingenting. Selv om bare et mindretall av dommerne hadde NS-sympatier, unngikk de fleste av dem friksjon med nazistyret. De fleste dommere rettferdiggjør sin unnfallenhet ved å si at en dommer skal holde seg til retten og dømme lojalt etter denne, og ikke bruke sin posisjon til opposisjon eller motarbeidelse av regimet. Dette sier de også når de bøyer retten for å tilpasse seg makten.

Retten til å dømme urett 

Var det rett av dommerne å dømme urett? Blant jurister er meningene sikkert delte. En dommers fremste oppgave er å dømme etter loven og å vurdere bevisene i saken etter beste skjønn. I rosesaken var det nokså opplagt at de tiltalte bar blomstene for å hylle Haakon 7, og dommerne var klar over dette. Handlingene var en demonstrasjon som stod i strid med Reichskommissars forordning om forbud mot propaganda til støtte for kongehuset. 

Dommerfullmektig Langeland og hans domsmenn var modige dommere. De trosset de autoritære makthavernes tilsidesettelse av elementære rettsstatsprinsipper.

At demonstrasjonen var ulovlig og straffbar, kan sikkert diskuteres, og det er heller ikke sikkert at alle de tiltalte visste det. Dette har likevel etter vanlige strafferettslige prinsipper ikke betydning for straffbarheten. Hvis rikskommissærens forordning mot støtte til kongen var bindende for retten, måtte den anse demonstrasjonen for ulovlig. Den fungerende høyesterett hadde i en av sine første avgjørelser kommet til at norske domstoler ikke kunne prøve lovligheten av forordningene. Fra dette perspektivet var forordningene bindende for retten. 

Høyesterettsdommerne som var utnevnt før okkupasjonen, hadde i forbindelse med at de nedla sine embeter, uttalt at norske domstoler ikke uten videre kunne anse okkupasjonsmaktens forordninger for bindende. De hadde imidlertid ikke sagt noe uttrykkelig om denne forordningen, og uttalelsen deres i forbindelse med embetsnedleggelsene ga ingen dekning for å si at Reichskommissars forordninger generelt var ugyldige. 

Insert image here

Kong Haakon hylles med blomster i London 3. august 1942. Foto: NTB/Riksarkivet

Det lå dessuten til grunn som en premiss for uttalelsen at forordningene kunne komme til anvendelse i saker for de norske domstolene, noe som også fremgikk av en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 1940 s. 343. Det som Høyesteretts dommere hadde vurdert, var de kommissariske statsrådenes forordning om aldersgrenser for offentlige ansatte, ikke Reichskommissars forbud mot politisk virksomhet. Både før og etter embetsnedleggelsen la norske domstoler Reichskommissars forordninger til grunn for sine avgjørelser, og norske domstoler unnlot å prøve lovligheten av disse. De prøvde heller ikke lovligheten av lover og forordninger utstedt av NS-styret. 

Ulovlig demonstrasjon

Med mindre retten anså seg ubundet av Reichskommissars forordninger, var roseaksjonen en ulovlig offentlig demonstrasjon, og slike ble rammet av straffeloven § 350 som ordensforstyrrelse. De beste grunner talte nok for å legge forordningen til grunn, og retten måtte i alle fall gjøre det inntil den selv eller en annen domstol hadde erklært den uforbindtlig i et tilfelle som det foreliggende. 

Dommerne var på den annen side dypt uenige i de omstendighetene som gjorde demonstrasjonen ulovlig. Hvorvidt okkupasjonsmakten kunne gjøre slike demonstrasjoner ulovlig, kan også diskuteres. Etter krigens folkerett kan en okkupant beskytte sine interesser, og den har plikt til å opprettholde lov og orden. Men den har plikt til å respektere det okkuperte landets lover så langt det er mulig. Dommerne ga seg imidlertid ikke inn på noen drøftelse av dette, og forsøkte ikke å erklære demonstrasjonene som sådan som rettmessige. I lys av dette må deres handlinger ses som en sabotasje mot den rettstilstanden som gjaldt på tidspunktet for behandlingen av saken.

Dommene må ses som en sabotasje mot den rettstilstanden som gjaldt på tidspunktet for behandlingen av saken. I mine øyne gjorde likevel Langeland og hans domsmenn det rette.

Dommene må ses som en sabotasje mot den rettstilstanden som gjaldt på tidspunktet for behandlingen av saken. I mine øyne gjorde likevel Langeland og hans domsmenn det rette.

Unngikk åpen konfrontasjon, men forsvarte rettsstaten

I mine øyne gjorde likevel Langeland og hans domsmenn det rette. Man kan kanskje bebreide dem at de ikke konstruerte en uttrykkelig juridisk begrunnelse for at demonstrasjonene var rettmessige. Man kan forstå deres frykt for å ta en slik åpen konfrontasjon, men i lys av det som skjedde i etterkant av dommen, er det ikke sikkert at dette hadde ført til noen annen behandling av dem. 

Hadde de levert en slik begrunnelse, kunne man ikke beskyldt dem for undergraving, bare for dårlig eller uholdbar juss. Men er det moralsk sett grunn til å gjøre forskjell på den dommeren som undergraver retten ved å fordreie faktum, og den som gjør det ved å legge en annen tolkning av retten til grunn enn den han eller hun innerst inne mener er den rette? Det avgjørende må være om det er galt av en dommer å dømme annerledes enn det han eller hun må forstå er gjeldende på det tidspunktet dommen avsies.

Kan man ikke si at det de gjorde egentlig var rett, juridisk sett? Å forby folk å gi uttrykk for sin sympati med kongen på en fredelig og verdig måte er fundamentalt i strid med grunnprinsipper for en rettsstat og fortjener ikke å bli anerkjent som rettsgyldig, vil noen kunne hevde. De rådende makthaverne var dessuten kommet til makten på en ulovlig måte, deres regime var i strid både med folkeretten og den norske grunnloven, og tyskernes forbud lå i beste fall i ytterkant av hva en okkupant kunne bestemme etter folkeretten. Alt dette er gode argumenter, men spiller det så stor rolle om vi karakteriserer dem som rettslige eller moralske argumenter?

Insert image here

SYMBOL: IS-flagget.

Motstandsblomst og IS-flagg

I dag er det ingen som risikerer noe ved å pynte seg med politiske symboler som kongeblomsten. Om man skulle pynte seg med et IS-flagg, må man vente seg oppmerksomhet fra PST. Men skulle PST gå over streken, kan man regne med domstolenes beskyttelse. Dette er ingen selvfølge. Erfaringene fra okkupasjonstiden, og også fra etterkrigstidens kalde krig, viser at dommere i Norge ikke alltid trosser makthavere som bryter med rettsstatsprinsipper. Derfor er det viktig at vi trekker frem det som skjedde i Ålesund etter 3. august 1942. Her har vi eksempel på en dommerhandling som kan inspirere. Den viser at rommet for opposisjon er større enn mange kanskje tror, selv der undertrykkelsen er brutal. Den viser også at under noen omstendigheter er det den dommeren som bryter med retten og dømmer «feil», som gjør det rette.

Referanser:

Følg rettskildene med Juridika Innsikt

Likte du det du leste? Del gjerne saken.