Jussens historie 14: Pelsjegerjuristen Helge Ingstad – jussens største eventyrer

Få norske jurister har hatt et så eventyrlig liv som advokaten Helge Ingstad. Han droppet sakførerkontoret i Levanger til fordel for fjelliv i Alaska. Et liv senere hadde han ledet okkupasjonen av Grønland og bevist at vikingene kom til Nord–Amerika.

Hvor mange har et fjell i Alaska oppkalt etter seg? Ingstad Mountain ligger i en del av amerikansk Arktis der få vestlige hadde vært før Ingstad ankom i 1949. Nunamiutene i området, som tok inn Ingstad, viste ham den største æresbevisning de kunne, ved å kalle opp fjellet etter ham. Det samme gjorde staten Norge, da de senere ga eventyreren Ingstad St. Olavs Ordens storkors.

Advokaten og pelsjegeren levde til over 100 år og var med på å gjøre en av 1900-tallets store historiske oppdagelser: at vikinger fra Grønland hadde seilt til Nord-Amerika fem hundre år før Columbus kom dit. Ingstad utforsket noen av Canadas og Alaskas hviteste flekker på kartet.

Villmarkens kall

Alt dette lå ikke i kortene da han ble uteksaminert som cand.jur. fra Universitetet i Oslo i 1922. Han var fra en juristfamilie – og barnebarn av jussprofessor Marcus Pløen Ingstad ved Universitetet i Christiana.

Etter å ha vært dommerfullmektig ved Stjørdal og Verdal sorenskriveri startet Helge Ingstad en suksessrik advokatpraksis i Levanger i 1924. Men suksessen ble hans tvil, har han fortalt.

«Jeg solgte min advokatpraksis i Levanger og dro ut av landet. Jeg ville mot nord, mot en del av den arktiske villmarken som var lite eller slett ikke kjent, til mennesker som ennå levet på forfedrenes vis», skrev han i forordet til sine samlede verker i 1994. Reisen gikk til Nord-Canada med slede og hund. Ingstad ble der i fire år og skrev boken «Pelsjegerliv blant Nord-Kanadas indianere».

Kontinent-teorien om Grønland

Så ble det Svalbard. Statusen som polarhelt og kjent forfatter, kombinert med juss, gjorde at den norske regjeringen ba Ingstad lede okkupasjonen av Øst-Grønland i 1932. Han ble utnevnt til «sysselmann» over alt norsk land i Øst-Grønland, og oppdraget besto i å oppsøke så mange punkter som mulig i Grønlands ubebodde terreng.

Grønland var på den tiden de facto dansk, men Norge bestred det danske eierskapet og mente det juridisk sett var norsk, og alltid hadde vært det, siden 1814.

– Grønland var juridisk sett å anse som et kontinent, mente Norges daværende ekspert på suverenitet i arktiske områder, Gustav Smedal. Smedal var hjernen bak Norges påstånd i Haag, om at ubebodde områder på Grønland derfor var «terra nullius» eller «terra incognito», herreløst land, som Norge kunne få suverenitet over ved å være først.

Ingstad og hans mannskap overvintret vinteren 1932–1933 mens de ventet på dommen fra Haag-domstolen. Utpå våren gav domstolen danskene rett, og Ingstad ble i stedet utnevnt til sysselmann på Svalbard.

Krig og oppgjør

Gjennom 1930-tallet fortsatte Ingstad utforskningen av amerikanske indianerstammer og foretok en ekspedisjon til apache-indianerne i Sierra Madre-fjellene i sør. Under andre verdenskrig arbeidet Ingstad for Røde Kors, blant annet under kampene i Finnmark. Han var egentlig tiltenkt oppgaven med å hente norske fanger ut av konsentrasjonsleire, men siden tyskerne nektet å forhandle med nordmenn, ble dette gjort av svensken Folke Bernadotte.

Ingstad ble juridisk rådgiver i krigsoppgjøret. Da oppgjøret var over, dro han på sin siste ekspedisjon – til Alaska. Der fikk han det nevnte fjellet oppkalt etter seg.

Leiv Eiriksson og instinktet

I løpet av 1950-tallet formulerte Ingstad den helt nye og radikale teorien om at Leiv Eiriksson måtte ha landet på New Foundland. Til da hadde man trodd at Eirikssons «Vinland» måtte være «et sted hvor vindruer vokste vilt», kanskje New York. Men der fant ingen spor av norske vikinger. Da Ingstad selv besøkte forlatte vikingboplasser på Grønland i 1953, slo det ham hvor han selv ville seilt hvis han hadde vært Leiv Eiriksson – en idé som «ingen forsker fra skrivebordet kunne gjort», som han selv skrev.

Helges kone, Anne Stine Ingstad, var doktor i arkeologi. Hun ledet syv ekspedisjoner på 1960-tallet til stedene Ingstad hadde en fornemmelse av at vikingene kanskje hadde seilt til fra Grønland. Til slutt fant paret en norrøn bosetting – på et sted som heter L'Anse aux Meadows på Newfoundland i Canada. Dette var det endelige og ugjendrivelige bevis for norrøne bosettinger i Nord-Amerika allerede på 1000-tallet.

Teorien, som ikke akkurat hadde vært høyt i kurs i akademia før den plutselig ble bevist, høstet æresdoktorat på æresdoktorat. Ingstad fikk til og med æresmedlemskap i det norske Videnskabsakademi. Time Magazine erklærte oppdagelsen i L'Anse aux Meadows som en av 1900-tallets viktigste.

Ingstad levde til han var 101 år, og i sine siste tiår ble han en sterk talsmann for vern av villmarken:

«Jeg er glad for å være født i en tid da det var stillhet i villmarken», skrev han.

«Her er min kano, mine garn, mitt gevær og mine hunder. Skogene, elvene og vannene står til min rådighet. Jeg sitter i skjorteermene foran mitt telt og føler meg som en millionær».

Tidligere artikler i serien:

Jussens historie 1: Da pensum var håndskrevet

Jussens historie 2: Den norske rettshistorien har overraskende få brudd

Jussens historie 3: Rettshistorie er et viktig verktøy også i dagens rettskilder

Jussens historie 4: Digitalisert juss forandrer også jussens historie

Jussens historie 5: Norges vakreste landslov – Codex Hardenbergianus

Jussens historie 6: Håndskrifter av Landsloven fra middelalderen og Lovhandskriftet Ms.4° 1 og Ms.4° 317

Jussens historie 7: Norges eldste lov – Gulatingloven

Jussens historie 8: Den ukjente kilden: Olav den helliges lov

Jussens historie 9: Jusstudentene fra 1908: – Ikke bli jurist!

Jussens historie 10: Dommene med kallenavn

Jussens historie 11: Snapshots fra lovenes historie – i Riksarkivet

Jussens historie 12: Jussen i Norges eldste bibliotek – Christiania Kathedralskoles Bibliothek

Jussens historie 13: Sjokk-avsløring: Peder Aas er over 140 år gammel!