Rett skal være rett 7: Kommunenes ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene

1. Innledning

Kommunene har et lovpålagt ansvar for betydelige deler av de tjenestene vi som innbyggere i Norge har til disposisjon, for eksempel skole og barnehage, eldreomsorg, barnevern og hjelpetilbudet til voldsutsatte. Disse tjenestene er også en realisering av viktige menneskerettigheter, for eksempel rettighetene i FNs barnekonvensjon og rettighetene i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). Kommunene står i førstelinjen, og med det bidrar de til å sikre en rekke menneskerettigheter i praksis.

I norsk rett har kommunene et selvstendig menneskerettighetsansvar. Det betyr at kommunene må ivareta menneskerettighetene i alle aspekter av sitt virke. Menneskerettighetene er juridisk forpliktende for kommunene. Samtidig finnes det en rekke menneskerettslige utfordringer i kommunene, for eksempel innen barnevern og eldreomsorg. Mange av disse utfordringene kan løses av både statlige og kommunale myndigheter – gjennom politiske vedtak, gode regelverk, tilførsel av ressurser, kompetanseheving eller organisatoriske grep. Men også domstolene kan spille en rolle i ivaretakelsen av menneskerettighetene.

Kommunene står i førstelinjen, og med det bidrar de til å sikre en rekke menneskerettigheter i praksis.

I denne artikkelen vil vi redegjøre nærmere for det kommunale menneskerettighetsansvaret og gi en oversikt over noen av de relevante rettslige spørsmålene som kan bli aktuelle.

2. Kort om forholdet mellom folkerett og intern norsk rett

Norge har sluttet seg til en rekke menneskerettighetskonvensjoner. EMK er et viktig eksempel. EMK binder statspartene folkerettslig. Det vil si at statene som har sluttet seg til EMK, kan pådra seg rettslig ansvar dersom de bryter konvensjonen.

Konvensjoner må gjennomføres nasjonalt for å få direkte betydning i norsk rett. For EMK er dette gjort gjennom menneskerettsloven, som har gjort flere menneskerettighetskonvensjoner direkte til norsk lov og gitt dem forrang foran annen lovgivning, jf. lovens §§ 2 og 3. Norske myndigheter står fritt til å velge på hvilket forvaltningsnivå menneskerettighetene skal ivaretas internt i norsk rett. Dette rokker likevel ikke ved at det kun er staten som er rettslig ansvarlig overfor andre stater også der det er begått menneskerettsbrudd på andre forvaltningsnivåer enn det statlige nivået, slik som på kommunalt nivå.

3. Tolgasaken og etterfølgende praksis

Etter intern norsk rett er menneskerettighetene like forpliktende for kommuner som for staten. Dette følger av Grunnloven § 92 og ble bekreftet av Høyesterett i den såkalte Tolgasaken vinteren 2022 (HR-2022-401-A).

Saken gjaldt to brødre som hadde reist erstatningssøksmål mot Tolga kommune for brudd på EMK. Bakgrunnen for søksmålet var at kommunen i flere år hadde registrert saksøkerne som psykisk utviklingshemmede, og hadde meldt fra til fylkesmannen at de hadde behov for vergemål. Det viste seg i ettertid at det ikke var grunnlag for diagnosen. Brødrene fremmet derfor krav om erstatning.

Etter intern norsk rett er menneskerettighetene like forpliktende for kommuner som for staten.

Spørsmålet for Høyesterett var om et erstatningssøksmål for brudd på menneskerettigheter måtte rettes mot staten eller kommunen. Høyesterett vurderte ikke hvorvidt partene hadde krav på erstatning, eller om EMK artikkel 13 om rett til et effektivt rettsmiddel ga hjemmel for å kreve erstatning etter norsk rett (det materielle spørsmålet i saken), bare om et slikt krav kunne rettes direkte mot kommunen (det prosessuelle spørsmålet i saken). Retten slo fast at kommuner kan bli erstatningsansvarlige, også for ikke-økonomisk tap en person har hatt på grunn av brudd på EMK. Høyesterett slo også fast følgende:

Etter intern norsk rett er Den europeiske menneskerettskonvensjonen like bindende for kommuner som for staten, jf. menneskerettsloven § 2 og HR-2018-2388-A avsnitt 70. Dette følger også av Grunnloven § 92, som sier at «Statens myndigheter skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». Grunnlovsbestemmelsen retter seg mot statens myndigheter i videste forstand. Både Stortinget, regjeringen, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, andre forvaltningsorganer og domstolene omfattes (…). (kjennelsens avsnitt 46)

Det er dermed ingen tvil om at også kommuner er menneskerettslige pliktsubjekter i norsk intern rett, og at det kan få rettslige konsekvenser for en kommune dersom den ikke ivaretar menneskerettighetene i sin myndighetsutøvelse.

Det har siden 2022 vært flere erstatningssaker i underrettene der kommuner er saksøkt for brudd på menneskerettighetene. Et eksempel er en sak fra mars 2023 der Hålogaland lagmannsrett fant at en kommune hadde brutt EMK artikkel 8 (22-170416ASD-HALO). Kommunen hadde ifølge retten ikke etterlevd gjenforeningsmålsettingen i en sak som gjaldt en kvinne og hennes barn, som hun ble fratatt da barnet var nyfødt. Retten fant at kvinnen skulle tilkjennes 100 000 kroner i oppreisning for ikke-økonomisk tap, og hjemlet utbetalingen i ulovfestet rett for å oppfylle myndighetenes forpliktelser etter EMK artikkel 13 om retten til effektivt rettsmiddel. Saken er anket av begge parter.

4. Nærmere om Grunnloven § 92

Tolgasaken dreide seg konkret om EMK. Grunnloven § 92 nevner ikke spesifikke konvensjonsbestemmelser, og uttalelsene fra Tolgasaken om Grunnloven § 92 er generelle. Spørsmålet er hvilken betydning Grunnloven § 92 konkret har for andre konvensjoner enn EMK.

Det er ingen grunn til at kommunene ikke skulle ha det samme ansvaret for å ivareta rettighetene etter de øvrige menneskerettighetskonvensjonene som Norge har ratifisert og som er tatt inn i menneskerettsloven på tilsvarende måte som EMK. De fem inkorporerte konvensjonene i menneskerettsloven har samme rettslige status. Kommunene treffer beslutninger innenfor de lovene som er fastsatt av sentrale myndigheter, jf. Grunnloven § 49 og kommuneloven. Det vil si at kommunene må respektere og sikre alle menneskerettighetsbestemmelser i både Grunnloven og konvensjoner i menneskerettsloven i all offentlig myndighetsutøvelse. Konvensjonene som er tatt inn i menneskerettsloven, i tillegg til EMK, er FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter, FNs konvensjon for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs kvinnekonvensjon og FNs barnekonvensjon.

Det er ingen grunn til at kommunene ikke skulle ha det samme ansvaret for å ivareta rettighetene etter de øvrige menneskerettighetskonvensjonene som Norge har ratifisert og som er tatt inn i menneskerettsloven på tilsvarende måte som EMK.

Men hva gjelder for de konvensjonene Norge har ratifisert, men som er gjennomført i norsk rett på andre måter enn gjennom menneskerettsloven?

Et eksempel er FNs rasediskrimineringskonvensjon, som er gjennomført i likestillings- og diskrimineringsloven § 5. Rasediskrimineringskonvensjonen har ikke forrang foran annen norsk lovgivning, slik menneskerettighetskonvensjonene i menneskerettsloven har. I begrunnelsen for kommunenes menneskerettighetsansvar i Tolgakjennelsen viser Høyesterett til Grunnloven § 92. Den viser også til HR-2018-2388-A avsnitt 70, der Høyesterett peker på at kommunen er bundet av EMK fordi den gjelder som norsk lov. Også rasediskrimineringsloven gjelder som norsk lov. Det er derfor grunn til å anta at de samme utgangspunktene gjelder vedrørende kommunenes ansvar.

Et eksempel på en konvensjon som ikke er gjennomført gjennom inntagelse i lov, er FNs konvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Konvensjonen er relevant for kommunene på en rekke områder (se for eksempel Bufdirs veileder om ivaretakelsen av CRPD). Motstridsspørsmål mellom norsk lov og CRPD vil avgjøres av presumsjonsprinsippet. Kort fortalt går presumsjonsprinsippet ut på at norsk rett så langt som mulig skal anvendes i tråd med Norges folkerettslige forpliktelser – norsk rett presumeres med andre ord å være i samsvar med disse forpliktelsene, se for eksempel HR-2016-2591-A.

Professor Kjetil Mujezinović Larsen reiser i sin utredning om CRPDs betydning for BPA-ordningen spørsmålet om hvilke rammer internasjonale menneskerettigheter som ikke er inkorporert, setter for kommunenes myndighetsutøvelse innenfor det kommunale selvstyret. Han peker særlig på kommuneloven § 2-1 andre ledd, der det fremgår at «begrensninger i det kommunale og fylkeskommunale selvstyret må ha hjemmel i lov». Han spør om dette betyr at konvensjoner som ikke er inkorporert gjennom lov, dermed heller ikke begrenser det kommunale selvstyret. Dette spørsmålet løses antageligvis av nettopp presumsjonsprinsippet. Konvensjoner som ikke er inkorporerte gjennom norsk lov, får betydning for tolkning og bruk av norsk lovgivning i henhold til vanlig juridisk metode, herunder presumsjonsprinsippet (se mer her, i kapittel 5).

5. Særlig om EMK artikkel 13 og hjemmel for erstatning

De materielle spørsmålene knyttet til kommunens ansvar for reparasjon av menneskerettighetskrenkelser er ikke berørt i Tolgasaken. Det gjelder dels hvorvidt EMK artikkel 13 om effektivt rettsmiddel gir direkte hjemmel i norsk rett for å kreve oppreisningserstatning, og dette spørsmålet omtales kort for helhetens skyld.

EMK artikkel 13 etablerer en plikt for statene til å sikre effektive rettsmidler for individer når deres menneskerettigheter blir krenket. Bestemmelsen har to søyler. For det første må myndighetene sikre at individene har effektiv tilgang på en nasjonal myndighet som kan prøve påstander om krenkelser av rettigheter. Myndighetene må for det andre sikre at eventuelle rettigheter blir reparert på en passende måte. For øvrig er det flere som anser retten til effektive nasjonale rettsmidler ved brudd på internasjonale menneskerettigheter som en del av folkerettslig sedvanerett, se Michael Reiertsens artikkel i Lov og Rett/4/23 for videre henvisninger.

Spørsmålet om hvorvidt EMK artikkel 13 gir direkte hjemmel til å tilkjenne oppreisningserstatning, har vært gjenstand for mye diskusjon den siste tiden. Her spriker underrettspraksis, for eksempel i to saker mot staten om nakenvisitasjoner av fengselsinnsatte som er avgjort i Oslo tingrett med et halvt års mellomrom, i november 2022 og mai 2023 (TOSL-2022-84812 og TOSL-2021-107095.) I begge sakene fant retten at nakenvisitasjonene utgjorde et brudd på EMK artikkel 3 om nedverdigende og umenneskelig behandling. I den første saken fant tingretten at oppreisning ikke kunne tilkjennes, da retten ikke fant lovhjemmel for dette. I den andre saken anvendte retten EMK artikkel 13 direkte og tilkjente saksøker 75 000 kroner i oppreisning. Ingen av sakene er rettskraftig avgjort. For øvrig er også et av spørsmålene i den nevnte saken fra Hålogaland lagmannsrett, spørsmål om oppreisningserstatning.

Spørsmålet er enda ikke avgjort av Høyesterett. Det er derfor fortsatt uavklart hvordan landets øverste domstol vil forholde seg til spørsmålet om oppreisningserstatning for brudd på menneskerettighetene etter EMK artikkel 13.

Justis- og beredskapsdepartementet har besluttet å utrede behovet for slik lovregulering i henhold til våre folkerettslige forpliktelser i EMK og FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter. Utredningen skal også vurdere hvordan dette bør reguleres der en kommune er ansvarlig for menneskerettighetsbruddet. Dette understreker betydningen av at kommunene har tilstrekkelig kunnskap, kompetanse og kapasitet til å ivareta slike forpliktelser.

6. Andre former for søksmål mot kommunen enn erstatningssaker

Et søksmål mot kommunen kan være en effektiv måte å ivareta menneskerettighetene på for en enkeltperson, og det vil også kunne være en utøvelse av retten til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13. Rettssaker om menneskerettskrenkelser mot kommunen vil i praksis kunne ha litt ulike innganger – for eksempel et erstatningssøksmål, som det er redegjort for over.

Anførsler om menneskerettsbrudd kan også fremmes i såkalte ugyldighetssøksmål. I denne sakstypen anføres det at et forvaltningsvedtak er i strid med en menneskerettslig regel, og at vedtaket derfor må kjennes ugyldig. Det kan for eksempel dreie seg om vedtak hvor kommunen avslår en ytelse som personen mener å ha krav på, eller hvor det vedtas et inngrep som hevdes å være i strid med menneskerettighetene.

Et søksmål mot kommunen kan være en effektiv måte å ivareta menneskerettighetene på for en enkeltperson, og det vil også kunne være en utøvelse av retten til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13.

Det klare utgangspunktet etter alminnelige forvaltningsrettslige regler er at kommunale vedtak som har et innhold som er i strid med norsk lov, vil være ugyldige. Det betyr videre at kommunale vedtak som har et innhold som er i strid med menneskerettighetsbestemmelsene som er gjort til en del av norsk rett, også vil være ugyldige. Vedtak i strid med menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven vil være ugyldige.

Et ugyldighetssøksmål må rettes mot det organet som har truffet avgjørelsen i siste instans, jf. tvisteloven § 1-5. Dette betyr at i tilfeller hvor kommunen har truffet vedtak, og dette vedtaket ikke er blitt overprøvd av et statlig organ, må søksmålet om gyldigheten av vedtaket rettes mot kommunen. I mange tilfeller vil det imidlertid være et tilgjengelig statlig klageorgan. Hvis et slikt klageorgan har fattet vedtak, må søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtaket, også der det påstås at vedtaket er i strid med menneskerettighetene, reises mot staten.

En annen type søksmål er fastsettelsessøksmål. Her er formålet med søksmålet å få dom for at det har skjedd en krenkelse av en rettighet.

I flere saker synes Høyesterett å forutsette at det er staten som må saksøkes der det påstås fastsettelsesdom for brudd på EMK, se særlig Rt. 2011 s. 1666 (Vestre Viken). I Reiertsens overnevnte artikkel vises det til at «Høyesterett har klargjort at kravet må rettes mot staten» (s. 248).

Det er likevel mulig at dette må leses med den reservasjon at spørsmålet om hvem et fastsettelsessøksmål kan rettes mot, må ta utgangspunkt i hva påstanden gjelder, hvilke plikter som hevdes å være overtrådt, og av hvem. Skoghøy viser i sin bok Tvisteløsning, 4. utgave, til at som følge av at både kommunale og fylkeskommunale myndigheter blir gjort til pliktsubjekter etter Grunnloven § 92, må det nå også overfor kommuner og fylkeskommuner kunne kreves fastsettelsesdom for menneskerettsbrudd (s. 404).

7. Hvilke menneskerettslige utfordringer finnes i norske kommuner?

Betydelige deler av ansvaret for gjennomføringen av menneskerettighetene i Norge ligger som nevnt i praksis hos kommunene. Kommunene har for eksempel hjemler i lovgivningen til å gjøre vidtgående inngrep overfor innbyggerne, slik som i smittevernloven eller barnevernsloven. Videre har kommunenes ytelse av tjenester stor betydning for oppfyllelsen av menneskerettighetene, for eksempel gjennom helsestasjons- og skolehelsetjenesten, som retter seg mot barn og unge, eller gjennom eldreomsorgen. Kommunene har også en viktig rolle der statlige myndigheter har det primære ansvaret for ivaretakelse av innbyggernes rettigheter, for eksempel ved at kommunene har ansvaret for helsetjenestene i fengslene.

Vi ser imidlertid flere tegn på at kommunene ikke alltid er tilstrekkelig rustet til å ivareta sitt menneskerettslige ansvar i praksis.

Et eksempel på en menneskerettslig utfordring som er delvis kommunal, er ivaretakelsen av eldre på sykehjem. Menneskerettighetene legger begrensninger på hvilke inngrep myndighetene kan foreta overfor innbyggerne. For eksempel setter menneskerettighetene grenser for myndighetenes bruk av tvungen helsehjelp overfor sykehjemsbeboerne, slik som EMK artikkel 8, som verner om retten til privatliv, herunder selvbestemmelsesretten, og EMK artikkel 5, som gir innbyggerne et vern mot vilkårlig frihetsberøvelse. Enkelte eldre har kognitive og fysiske funksjonsnedsettelser og vil da ha rettigheter etter CRPD.

Helsetilsynet gjennomførte i 2020/2021 et landsomfattende tilsyn med tvungen somatisk helsehjelp i kommunale helse- og omsorgstjenester. Det samme tilsynet ble gjort for ti år siden, og funnene var de samme nå som da:

• Motstand fra pasienten mot helsehjelpen blir ikke alltid fanget opp.

• Samtykkekompetansen til pasienten blir ikke alltid vurdert.

• Pasienten får ikke alltid vedtak om tvungen helsehjelp når de skal ha det.

• Pasienten møter helsepersonell med manglende kunnskap og kompetanse i å bruke regelverket, og manglende felles praksis.

• Pasienten møter tjenester der det kan være uklart hvem som er ansvarlig for helsehjelpen.

En alvorlig konsekvens av disse forholdene er at pasienter blir utsatt for ulovlig tvang når helsehjelpen blir gitt.

I rapporten «Eldres menneskerettigheter – på stedet hvil?» fra 2023 har Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) særlig sett på tre problemområder: tvungen helsehjelp, vold og overgrep, samt underernæring og uheldig legemiddelbruk. NIM anbefaler forsterkede tiltak på alle de tre områdene, inkludert tvungen helsehjelp, for å bedre menneskerettssituasjonen til sårbare eldre.

En annen menneskerettslig utfordring er ivaretakelsen av voldsutsattes rettigheter. Myndighetene har en menneskerettslig plikt til å forebygge, avverge, etterforske og straffeforfølge vold og overgrep mellom privatpersoner. Slike plikter følger blant annet av retten til liv, vernet mot tortur, umenneskelig og nedverdigende behandling, retten til privatliv og vern mot diskriminering (se bl.a. EMK hhv. art. 2, 3, 8 og 14). Videre har myndighetene forpliktelser til å forebygge og bekjempe vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (jf. bl.a. Istanbulkonvensjonen).

Istanbulkonvensjonen artikkel 23 forplikter staten å tilby krisesenteropphold til voldsutsatte personer som et beskyttelsestiltak. Forpliktelsen blir blant annet ivaretatt gjennom krisesenterloven, som pålegger kommunene å sørge for et krisesentertilbud som kan benyttes av personer som er utsatt for vold eller trusler i nære relasjoner. Flere rapporter viser at det er store mangler i dagens krisesentertilbud, blant annet for sårbare personer.

En rapport utarbeidet av forskere ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) viser at personer i aktiv rus, funksjonshemmede, personer med samisk bakgrunn og fedre med barn mangler et tilstrekkelig krisesentertilbud i flere kommuner. I november 2022 uttrykte Istanbulkonvensjonens overvåkningsorgan (GREVIO) bekymring for dette, og organet anbefalte å sikre lik tilgang til spesialiserte krisesentre for alle kvinnelige ofre for de formene for vold som omfattes av Istanbulkonvensjonen, og særlig for utsatte grupper, se GREVIO/Inf(2022)30, punkt IV, kap. E.

Også når det gjelder kommunens ansvar for deler av barnevernet, finnes menneskerettslige utfordringer. Barnevernstjenesten i kommunen har førstelinjeansvaret for undersøkelser og iverksetting av tiltak, ofte foranlediget av bekymringsmeldinger fra skoler og helsetjenester. Hovedvekten av barnevernets arbeid handler om hjelpetiltak i hjemmet. Når dette ikke er tilstrekkelig, kan det iverksettes mer inngripende tiltak, som omsorgovertakelse og i ytterste konsekvens adopsjon.

En nylig undersøkelse fra Riksrevisjonen viser at det er svakheter ved dokumentasjonen av det kommunale barnevernets vurderinger og begrunnelser. Statsforvalterne gjennomførte i 2020–2021 et landsomfattende tilsyn med barneverntjenestens arbeid og undersøkelser. Av rapporten fra tilsynet går det frem at fremdriften i mange undersøkelsessaker er for lav, og at mange barn ikke blir hørt i sin egen barnevernssak.

Dette utfordrer barns rettigheter etter FNs barnekonvensjon. Barnevernssakene mot Norge i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) illustrerer også utfordringen knyttet til avveining av de involvertes rettigheter (les mer i NIMs rapport «Hvorfor dømmes Norge i EMD?»).

Et annet menneskerettslig tema er utfordringer knyttet til ivaretakelsen av kommunale ansattes ytringsfrihet. Kommunen som arbeidsgiver kan i kraft av styringsretten bestemme hvem som skal uttale seg på vegne av kommunen. Ledelsen kan også bestemme hva de som skal representere arbeidsplassen, skal uttale seg om.

Samtidig er ytrings- og informasjonsfriheten en menneskerettighet forankret i Grunnloven § 100 og i internasjonale konvensjoner som er inkorporert i norsk rett med forrang, slik som EMK og SP. Det innebærer i utgangspunktet at de ansatte kan uttale seg om det de vil, på egne vegne og som fagperson, selv om kommunen som arbeidsgiver ikke ønsker det. En av grensene for de ansattes ytringsfrihet går ved overtredelse av den ulovfestede lojalitetsplikten i arbeidsforhold.

Sivilombudet har i flere saker kommet til at kommuner har gått for langt i å begrense ansattes ytringsfrihet under henvisning til lojalitetsplikten. Ytringsfrihetskommisjonen peker på behov for både kultur- og kompetanseheving for å styrke ytringsfriheten i arbeidslivet. Kommisjonen mener også det er behov for en gjennomgang av etiske retningslinjer og veiledere i kommunene for å identifisere hvor det er behov for endringer, slik at det legges til rette for mer ytringsfrihet for arbeidstakere, se NOU 2022: 9 kapittel 15.6.

8. Oppsummering og veien videre

Norske kommuner er selvstendige pliktsubjekter etter menneskerettighetene, og de har et ansvar for å respektere og sikre menneskerettighetene til sine innbyggere. Utfordringene knyttet til kommunenes menneskerettighetsansvar som nevnes i denne artikkelen, er flere, og de kan løses på ulike måter.

Tolgasaken viser at også domstolene kan spille en mer betydningsfull rolle enn tidligere overfor kommunene, nå som det er avklart at en kommune kan bli erstatningsansvarlig for brudd på menneskerettighetene som kan tilskrives dens handlinger eller unnlatelser.

NIM har i sin årsmelding for 2022 anbefalt at Stortinget bør be regjeringen om å utrede hvordan kommunenes sikring av menneskerettighetene kan styrkes. Ansvaret for å finne og gjennomføre løsninger på de menneskerettslige utfordringene ligger både på statlig og kommunalt nivå, og det kan være snakk om mange ulike løsninger. For eksempel gjennom politiske vedtak, gode regelverk, tilførsel av ressurser, kompetanseheving eller organisatoriske grep.

For den som hevder seg utsatt for et menneskerettighetsbrudd, kan det være viktig å stille noen til ansvar for det, og da kan domstolene være et virkemiddel.

Les mer om menneskerettigheter på Juridika:

• hva er YTRINGSFRIHET av Anine Kierulf

• Likestillings- og diskrimineringsloven. Lovkommentar av Anne Jorun Bolken Ballangrud og Margrethe Søbstad

• Menneskerettighetene og Norge. Rettsutvikling, rettsliggjøring og demokrati av Andreas Føllesdal, Morten Ruud og Geir Ulfstein (red.)

• Den Europæiske Menneskerettighedskonvention for praktikere av Jon Fridrik Kjølbro

• Næringsliv og menneskerettigheter av Frode Elgesem og Njål Høstmælingen

• Menneskerettigheter i helse- og omsorgstjenesten av Henriette Sinding Aasen og Marianne Klungland Bahus

Les mer fra Juridika Innsikt:

• Serien «Dømmekraft og drømmekraft», en juridisk biografi av Carsten Smith

• Serien «Jussen helter» av Hans Petter Graver

• Kommentarer til HR-2022-695-A om sannsynlighetskravet i innsideinformasjon av Knut Bergo

• «Klimaendringene som menneskerettslig problem» av Henrik Jorem

• «Ny dansk høyesterettsdom: Refleksjoner om strenge habilitetskrav i gransking» av Jacob S. Bjønness-Jacobsen

• Kommentar til hatytringsdommen i Høyesterett HR-2022-1707-A av Anine Kierulf