Rett skal være rett 6: Avkriminalisering av narkotika til eget bruk – hva sier menneskerettighetene?

Hva sier egentlig menneskerettighetene om avkriminalisering av narkotika til eget bruk? Det er per i dag ikke en generell menneskerettslig plikt til å avkriminalisere befatning med narkotika til eget bruk, men det finnes heller ingen folkerettslig eller menneskerettslig forpliktelse til det motsatte, skriver Stine Langlete og Mathilde Wilhelmsen i NIM i den sjette delen av serien «Rett skal være rett». Det overlater spørsmålet i stor grad til politiske myndigheter.

1. Innledning

Avkriminalisering av bruk og besittelse av mindre mengder narkotika til eget bruk er fortsatt et politisk omstridt spørsmål i Norge. I denne artikkelen forsøker vi å svare på om det å avkriminalisere eller kriminalisere slik befatning er en menneskerettslig plikt.

Dette beror for det første på en vurdering av forpliktelsene i de tre narkotikakonvensjonene, og for det andre på en vurdering av de alminnelige menneskerettskonvensjonene og deres beskyttelse av retten til privatliv og helse. Disse forpliktelsene legger noen føringer for hvilke tiltak statene lovlig kan iverksette overfor personer som bruker narkotika. Barnekonvensjonen er den eneste menneskerettskonvensjonen som har en spesifikk forpliktelse vedrørende narkotika, knyttet til statens plikt til å beskytte barn mot dette.

Vår vurdering er at det per i dag ikke finnes en generell menneskerettslig plikt til å avkriminalisere befatning med narkotika til eget bruk. Det finnes imidlertid heller ingen folkerettslig eller menneskerettslig forpliktelse til det motsatte: å kriminalisere slik befatning med narkotika. Dermed er spørsmålet i stor grad overlatt til politiske myndigheter. Samtidig er menneskerettsfeltet et dynamisk rettsområde, og feltet er i utvikling.

Vår vurdering er at det per i dag ikke finnes en generell menneskerettslig plikt til å avkriminalisere befatning med narkotika til eget bruk.

Uansett løsning setter menneskerettighetene likevel noen grenser for myndighetene. I tillegg har menneskerettsorganene i flere, ikke rettslig bindende anbefalinger, pekt på at avkriminalisering ivaretar retten til helse og barns rettigheter på en bedre måte.

2. De tre narkotikakonvensjonene etablerer et kontrollregime

Det finnes tre sentrale konvensjoner som regulerer det internasjonale samarbeidet om narkotika og som Norge er bundet av: den alminnelige narkotikakonvensjon av 1961, konvensjon om psykotrope stoffer av 1971 og konvensjon om ulovlig håndtering og handel med narkotika og psykotrope stoffer av 1988. Formålet med konvensjonene er å etablere et internasjonalt kontrollregime for narkotiske og psykotrope stoffer samt å fremme helse og velferd. Disse konvensjonene er ikke menneskerettslige konvensjoner, men de danner en viktig ytre ramme for Norges folkerettslige forpliktelser på feltet.

Konvensjonen av 1988 artikkel 3 pålegger som et utgangspunkt statene å kriminalisere en rekke handlinger knyttet til narkotika, deriblant besittelse av narkotika til eget bruk, jf. artikkel 3 nr. 2.

Konvensjonens artikkel 3 nr. 4 bokstav d åpner imidlertid etter ordlyden uttrykkelig for andre typer reaksjoner enn straff ved mindre alvorlige forhold, for eksempel behandling, utdanning, ettervern, rehabilitering eller sosial reintegrering. Det sentrale må være at det settes inn effektive tiltak som kan redusere skadevirkningene av rusbruk både for individet selv og for samfunnet for øvrig.

International Narcotics Control Board (INCB) har ansvar for å overvåke statenes etterlevelse av forpliktelsene i de tre konvensjonene. INCBs uttalelser er ikke rettslig bindende.

I sin årsrapport for 2021 understreker INCB at avkriminalisering av narkotika til personlig bruk ikke er i strid med narkotikakonvensjonene, at statene har en bred skjønnsmargin ved gjennomføringen av forpliktelsene etter konvensjonen samt at alternative tiltak kan være en integrert del av en balansert og menneskerettighetsbasert tilnærming, se avsnitt 380–381.

Basert på kildegrunnlaget er det neppe i strid med narkotikakonvensjonene å avkriminalisere, dersom bruk og besittelse kan møtes med alternative tiltak. Dette er i tråd med Rusreformutvalgets konklusjon om at avkriminalisering er forenelig med Norges forpliktelser etter narkotikakonvensjonene, hvis slik befatning med narkotika forblir ulovlig og kan møtes med andre tiltak som er egnet til å oppnå konvensjonenes formål.

3. Hva sier de menneskerettslige FN-konvensjonene?

3.1. Barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen artikkel 33 er den eneste av de menneskerettslige konvensjonene som nevner narkotika eksplisitt i konvensjonsteksten. Den sier at statene skal «protect children from the illicit use of narcotic drugs and psychotropic substances as defined in the relevant international treaties». Det vil si at statene har plikt til å iverksette tiltak for å beskytte barn mot narkotika. Spørsmålet er om barnekonvensjonen artikkel 33 innebærer en plikt til å kriminalisere narkotika til eget bruk.

Ordlyden i artikkel 33 innebærer isolert sett ikke en slik forpliktelse. Videre følger det av barnekonvensjonens generelle bestemmelse om bruk av straff mot barn, artikkel 40 nr. 3 bokstav b, at staten overfor barn skal søke å finne andre tiltak enn straff, når det er hensiktsmessig og ønskelig.

FNs barnekomité har også gitt uttrykk for sitt syn på bruk av straff overfor barn som bruker illegale rusmidler. Slike uttalelser er ikke rettslig bindende, men har likevel en viss rettslig betydning ved fastleggelsen av en konvensjons innhold. Både EMD og den mellomstatlige domstolen i Haag (International Court of Justice – ICJ) har anvendt generelle kommentarer fra noen av FNs menneskerettskomiteer ved behandlingen av menneskerettighetsspørsmål. Det diskuteres stadig hvilken rettskildemessig vekt disse uttalelsene har, sist ved Marius Emberland i Lov og Rett 2022/9, side 542-544.

Spørsmålet er om barnekonvensjonen artikkel 33 innebærer en plikt til å kriminalisere narkotika til eget bruk.

Helt konkret har barnekomiteen uttrykt bekymring for skadevirkningene som narkotikabruk kan ha for barn, og den har understreket at statene har en forpliktelse til å beskytte barn mot narkotiske stoffer. Samtidig har komiteen uttrykt bekymring for de negative konsekvensene strafflegging av barn kan ha, og anbefaler at narkotikabruk møtes med andre virkemidler, for eksempel forebyggende og skadereduserende tiltak som minimerer helseskadene knyttet til rusbruk. Uttalelsene finnes i generell kommentar nr. 10, nr. 15, nr. 20 og nr. 21. I 2005 anbefalte barnekomiteen Norge å sikre at barn som bruker narkotiske stoffer behandles som ofre, ikke som kriminelle, og at barn får tilgang til nødvendige tjenester for bedring og reintegrering. Straff er altså ikke et anbefalt virkemiddel overfor barn.

Det synes klart at det ikke er grunnlag for å tolke barnekonvensjonen artikkel 33 slik at staten er forpliktet til å ta i bruk strafferettslige virkemidler overfor barn.

Det staten derimot har plikt til, er å iverksette forebyggende, rehabiliterende og skadereduserende tiltak som kan redusere rusbruk blant barn. Ifølge artikkel 33 kan beskyttelsestiltakene være både «legislative, administrative, social and educational». Dette betyr at staten kan ta i bruk en rekke ulike tiltak for å ivareta disse rettighetene. Etter ordlyden i artikkelen har staten en relativt vid skjønnsmargin i valget av tiltak.

Likevel stilles det krav om at tiltakene må være effektive, med andre ord at tiltakene må være egnet til å oppnå formålet. Tiltakene må også ivareta andre menneskerettigheter, som barns rett til helse ifølge konvensjonens artikkel 24 nr. 1. Bestemmelsen pålegger staten en plikt til å implementere tilstrekkelige kvalitetstjenester for barn, dersom helsen deres er blitt påvirket av rusbruk. Andre sentrale menneskerettigheter som må respekteres, er retten til privatliv i artikkel 16, retten til medvirkning i artikkel 12 og kravet om at hensynet til barnets beste etter artikkel 3 skal være et grunnleggende hensyn i alle offentlige handlinger som gjelder barn. Tiltakene som igangsettes må følge det minste inngreps prinsipp.

Standardverket The UN Convention on the Rights of the Child (Oxford: Oxford university Press, 2019) med John Tobin som redaktør, gir en grundig innføring i disse bestemmelsene.

3.2 FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)

Etter ØSK artikkel 12 har enhver rett til den høyest oppnåelige helsestandard. Artikkel 12 nr. 2 bokstav b pålegger statene å treffe tiltak for å fremme innbyggernes helse. Dette omfatter ifølge ØSK-komiteens generelle kommentar nummer 14 blant annet tiltak for å «discourage the [...] use of tobacco, drugs and other harmful substances». Det følger også av ØSK artikkel 12 nr. 2 bokstav d at statene skal legge til rette for eller skape vilkår som bidrar til å sikre all legebehandling og pleie under sykdom. Hvis strafflegging fører til at rusbrukere vegrer seg for å oppsøke helsevesenet, eller dersom straffen hindrer hensiktsmessig og god helsehjelp, kan dette utfordre retten til helse.

ØSK-komiteen uttrykte i 2020 bekymring for at Norge fortsatt møter narkotikabruk med straff, fordi det etter komiteens syn kan svekke tilgangen til skadereduserende tiltak og helsetjenester. Komiteen anbefalte at Norge avkriminaliserer bruk av narkotika og forbedrer tilgangen til, og kvaliteten på, skadereduserende tiltak og spesialiserte helsetjenester for personer som bruker narkotika.

Hvis strafflegging fører til at rusbrukere vegrer seg for å oppsøke helsevesenet, eller dersom straffen hindrer hensiktsmessig og god helsehjelp, kan dette utfordre retten til helse.

4. Straff, rus og Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK)

4.1 Er straff for befatning med narkotika til eget bruk et inngrep i EMK artikkel 8?

EMK er en sentral konvensjon på området, særlig artikkel 8 om retten til privatliv. For at EMK artikkel 8 skal komme til anvendelse, må det foreligge et inngrep i privatlivet (inngrepsvurderingen). Om kriminalisering og straff av rusavhengige på grunn av befatning med narkotika til eget bruk i det hele tatt er å anse som et inngrep i privatlivet etter EMK artikkel 8, holdes åpent av Høyesterett i HR-2022-731-A.

EMD har i flere andre typer straffesaker konkludert med at både selve kriminaliseringen av en handling og straffleggingen av den, er et inngrep i retten til privatliv. Eksempler er Dudgeon mot Storbritannia og Lacatus mot Sveits. EMD har lite praksis om de menneskerettslige sidene ved strafflegging av befatning med narkotika til eget bruk. En ny dom fra september 2022 kan kaste lys over enkelte spørsmål.

EMD har i flere andre typer straffesaker konkludert med at både selve kriminaliseringen av en handling og straffleggingen av den, er et inngrep i retten til privatliv.

Saken Thörn mot Sverige fra september 2022 gjaldt en mann som led av sterke smerter. Han fant at cannabis hjalp mot dette, og dyrket derfor cannabisplanter hjemme til eget bruk. Han ble bøtelagt for forholdet. Partene var enige om at domfellelsen og boten utgjorde et inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8. EMD uttalte at det var «sufficiently established» at det forelå et inngrep, fordi klager hadde begått det straffbare forholdet for å fungere bedre i sitt dagligliv. EMD viste også til annen rettspraksis om retten til helse, hvor det å bli nektet en medisinsk behandling kan utgjøre et inngrep i EMK artikkel 8. Avgjørelsen viser at strafferettslige reaksjoner mot narkotika til eget bruk etter omstendighetene kan utgjøre et inngrep etter EMK artikkel 8, spesielt hvis det foreligger et medisinsk behov for rusmiddelet.

I lys av dette kan man spørre seg om straff i visse tilfeller utgjør et inngrep også overfor rusavhengige, dersom rusbruken i realiteten er en følge av en ruslidelse. Å straffe den som tigger ved ekstrem nød (se Lacatus mot Sveits), eller den som lever ut sin seksuelle legning (se Dudgeon mot Storbritannia), vil ofte innebære å straffe handlinger som reelt sett ikke kan unngås. Spørsmålet er om dette kan sammenlignes med en situasjon der en rusavhengig har befatning med narkotika til eget bruk.

Det finnes ikke annen EMD-praksis som behandler dette spørsmålet konkret, og det er derfor vanskelig å konkludere sikkert om standpunktet i Thörn mot Sverige også vil kunne gjelde andre typetilfeller. Hvis det foreligger et klart medisinsk behov for rusmiddelet, og det bidrar til å sikre fungering i dagliglivet, viser imidlertid Thörn mot Sverige at det kan foreligge et inngrep i EMK artikkel 8.

Professor Jon Petter Rui argumenterer i en artikkel i Lov og Rett 2022/10, s. 613-633, for at strafflegging av tunge rusavhengiges befatning med narkotika til eget bruk er et inngrep i retten til privatliv. Han viser blant annet til Thörn mot Sverige og EMDs praksis i andre saker om straff samt ulike systembetraktninger.

4.2 Hvis det foreligger et inngrep – er det rettmessig?

Selv om Høyesterett i HR-2022-731-A uttrykte tvil om bruk av straff utgjorde et inngrep, fant retten at et eventuelt inngrep uansett ville være rettmessig etter EMK artikkel 8 nr. 2. Inngrepet hadde hjemmel i lov, og var egnet til å forfølge et legitimt formål, nemlig folkehelsen og allmennprevensjon. Også etter EMDs praksis har av samme årsaker straffebud mot narkotikalovbrudd vært ansett for å ha et legitimt formål. Dette standpunktet er imidlertid kritisert, blant annet av Jon Petter Rui i nevnte artikkel.

Dersom det først foreligger et inngrep, er det et vilkår at inngrepet er nødvendig og forholdsmessig i et demokratisk samfunn. Staten har etter EMDs praksis vid skjønnsmargin i folkehelsespørsmål, eksempelvis i spørsmål om regulering av ulovlige rusmidler, der en klagers helsemessige interesser må balanseres mot statens interesse i å kontrollere narkotika- og medikamentmarkeder. Likevel må forholdene i den konkrete saken også tas i betraktning, som hvor tyngende sanksjonen er, se for eksempel Lacatus mot Sveits, Thörn mot Sverige og HR-2022-731-A, avsnitt 39. I Thörn mot Sverige ble det vektlagt at reaksjonen utelukkende var en bot, at det ikke var noe som tilsa at klager ikke ville kunne betjene boten, og at det heller ikke var påvist andre negative konsekvenser av straffen for klager, for eksempel registrering av det straffbare forholdet. Det ble videre vektlagt at de svenske domstolene utmålte en lavere straff enn det som var vanlig i slike saker. Det ble dessuten lagt vekt på at klager i etterkant hadde fått resept på et cannabisbasert medikament mot smertene. I HR-2022-731-A ble det ikke utmålt noen straff, som var grunnen til at Høyesterett anså reaksjonen som forholdsmessig.

Thörn mot Sverige illustrerer at dersom en straffereaksjon først utgjør et inngrep i artikkel 8, må reaksjonen vurderes konkret i lys av en rekke omstendigheter. Dette kan medføre at visse typer sanksjoner, hvis de er uforholdsmessig byrdefulle, i enkelttilfeller vil kunne utgjøre brudd på EMK artikkel 8. Om reaksjonen er forholdsmessig, vil trolig avhenge av de konkrete omstendighetene i saken og hvilken reaksjon som er ilagt. EMD har for øvrig avvist en klage over HR-2022-731-A, noe som kan tilsi at en dom som bare innebærer straffutmålingsfrafall overfor en rusavhengig, ikke vil være problematisk etter artikkel 8.

4.3 Situasjonen for barn og unge

En sentral del av det offentlige ordskiftet har vært om man skal gjennomføre en avkriminalisering for personer under 18 år. Så vidt vi kan se har ikke EMD tatt stilling til noen sak hvor en ungdom med hjelpebehov på grunn av rusproblematikk blir straffeforfulgt for slik befatning.

Det følger av straffeprosessloven § 69 at det kan stilles som vilkår for påtaleunnlatelse at vedkommende skal avstå fra å bruke rusmidler og avgi «nødvendige rusprøver», se strl. § 37 bokstav d og e. Ifølge Riksadvokaten er dette en anbefalt reaksjon fremfor forelegg for ungdom mellom 15 og 18 år i mindre alvorlige narkotikasaker. Ungdom skal følges opp med urinprøver og samtaler ut prøvetiden for ruskontrakten. Ved brudd kan det ilegges en alminnelig straffereaksjon. I praksis vil dermed de aller fleste av disse sakene avgjøres ved påtaleunnlatelse på det vilkår at ungdommen avgir rusprøver. En slik reaksjon er betinget av at ungdommen godtar den.

En sentral del av det offentlige ordskiftet har vært om man skal gjennomføre en avkriminalisering for personer under 18 år.

Ville en påtaleunnlatelse med vilkår om rusprøver ha blitt vurdert som forholdsmessig etter EMK artikkel 8 av EMD? Alternativet til slik påtaleunnlatelse vil normalt være en bot i medhold av legemiddelloven § 24, jf. § 31. Hvordan ville EMD ha vurdert forholdsmessigheten ved en bot etter EMK artikkel 8 andre ledd?

EMD har ved flere anledninger uttalt at EMK ikke skal anvendes i et vakuum, men at konvensjonens bestemmelser skal fortolkes i tråd med andre relevante folkerettslige regler, jf. Wienkonvensjonen artikkel 31 tredje ledd bokstav c. Dette betyr at EMD, når domstolen fastlegger innholdet i EMK, ofte har tatt i betraktning andre menneskerettslige konvensjoner og praksis knyttet til disse. Eksempler fra EMDs praksis der FNs barnekonvensjon har fått betydning er Khan mot Frankrike, Popov mot Frankrike og Rahimi mot Hellas.

Som nevnt gir barnekonvensjonen artikkel 33 statene plikt til å iverksette forebyggende, rehabiliterende og skadereduserende tiltak som kan redusere rusbruk blant barn. NIMs rapport «Rus og menneskerettigheter» påviser betydelige menneskerettslige svakheter i deler av hjelpetilbudet til barn som bruker rusmidler, for eksempel at barn med rusproblemer og psykiske lidelser ofte står uten et reelt behandlingstilbud i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. NIMs vurderinger viser også at barn med rusproblemer som oppholder seg på en barnevernsinstitusjon, har et for svakt hjelpetilbud. Kunnskapsgrunnlaget viser at det mangler kompetanse på rusproblematikk ved mange av institusjonene, og at barn på institusjon som har behov for helsehjelp, ikke alltid får tilgang til BUP eller tverrfaglig spesialisert behandling for rusavhengighet (TSB). Situasjonen utfordrer barns rettigheter etter barnekonvensjonen, herunder artikkel 24 om retten til helse og artikkel 33.

Rapporten peker i tillegg på at det mangler dokumentasjon for effekten av rusprøver som straffereaksjon, noe som i seg selv kan utfordre kravene etter barnekonvensjonen artikkel 33 om at tiltak for å beskytte barn mot narkotika må være egnede – de må rett og slett virke etter sin hensikt. En sentral del av forholdsmessighetsvurderingen under EMK artikkel 8 er nettopp om tiltaket (inngrepet) er egnet til å oppnå formålet. Egnethet er også en sentral del av forholdsmessighetsvurderingen under barnekonvensjonens egen bestemmelse om retten til privatliv i konvensjonens artikkel 16.

Hvis EMD i en konkret sak finner at ungdommen ikke har hatt tilgang til tilstrekkelige behandlingstilbud, og ungdommen i en svært sårbar situasjon med sterke hjelpebehov sitter igjen med en bot eller en lite egnet reaksjon i form av rusprøver ved påtaleunnlatelse, er det ikke utenkelig at EMD ville se på denne situasjonen som uforholdsmessig etter EMK artikkel 8. Dette vil særlig gjelde dersom EMD tolker EMK artikkel 8 i lys av barnekonvensjonen, herunder artikkel 33 og artikkel 16 om retten til privatliv. Dersom ungdommen velger å vedta en bot, men ikke har midler til å betale denne, vil manglende betalingsmuligheter kunne bli et tilleggsmoment som taler for at straffleggingen er uforholdsmessig. Til sammenligning var det i Thörn mot Sverige ikke noe som tilsa at klager ikke ville kunne betjene boten han var ilagt. Dette viser at EMD vektlegger straffens virkning i forholdsmessighetsvurderingen.

Som nevnt er dette typetilfellet ikke avklart av EMD enda. Men det viser at konkrete situasjoner med visse typer sanksjoner, dersom de er uforholdsmessig byrdefulle, vil kunne utgjøre brudd på EMK artikkel 8 i enkelttilfeller.

5. Oppsummering av de juridiske forpliktelsene

Menneskerettighetene er et rettsområde hvor domstoler og overvåkningsorganer har utviklet det som ofte kalles dynamisk tolkning av en del konvensjonsbestemmelser. Der ordlyden er generell, skal nettopp bestemmelsens formål tillegges økt vekt. Et eksempel på dette er EMDs avgjørelse Tyrer mot Storbritannia. Det som ikke er juridisk bindende i dag, kan dermed bli det, i takt med endrede samfunnsforhold.

Dersom man velger å avkriminalisere, har man fortsatt en plikt til å ha tiltak som kan beskytte mot skadelig og problematisk rusbruk.

Vår gjennomgang viser at de folkerettslige og menneskerettslige konvensjonene per i dag ikke forplikter statene til å avkriminalisere besittelse av narkotika til eget bruk. Samtidig er det heller ikke en menneskerettslig plikt å kriminalisere.

Dersom man velger å fortsette å kriminalisere, vil menneskerettighetene likevel innebære forpliktende skranker som reguleringen må overholde. Retten til privatliv i EMK artikkel 8 er en slik menneskerettighet. Praksis fra EMD viser at strafferettslige reaksjoner mot narkotika til eget bruk kan utgjøre et inngrep i EMK artikkel 8. Dette kan medføre at visse typer sanksjoner, dersom de er uforholdsmessig byrdefulle, i enkelttilfeller vil kunne utgjøre brudd på EMK artikkel 8. Dette vil avhenge av de konkrete omstendighetene i saken og hvilken reaksjon som er ilagt. Et viktig typetilfelle er der en ungdom straffeforfølges for befatning med narkotika til eget bruk. FNs barnekonvensjon artikkel 33 vil kunne få betydning for uforholdsmessighetsvurderingen.

Dersom man velger å avkriminalisere, har man fortsatt en plikt til å ha tiltak som kan beskytte mot skadelig og problematisk rusbruk. Narkotikakonvensjonene forplikter oss til å ha tiltak som alternativer til straff. Hvilke alternative tiltak som bør iverksettes, er sammensatte spørsmål som kan berøre en rekke fagdisipliner. Det sentrale må være at det iverksettes effektive tiltak som kan redusere skadevirkningene av rusbruk både for individet selv, og for samfunnet for øvrig. Barnekonvensjonen artikkel 33 forplikter oss til å hindre at barn utsettes for skadelig bruk av illegale rusmidler.

Avslutningsvis kan man uansett merke seg at flere internasjonale organer innen FN-systemet anbefaler avkriminalisering, blant annet for bedre å realisere retten til helse og barns rettigheter. Disse anbefalingene er ikke bindende på samme måte som konvensjonene, men gir uttrykk for en tydelig dreining i hvordan menneskerettsorganene ser på rusbruk. Det finnes mange eksempler fra den menneskerettslige verden på at noe kan gå fra å være politisk tankegods til å bli juridisk forpliktende, i tråd med den dynamiske tolkningen av menneskerettighetene. Fremtiden vil vise om dette også gjelder avkriminalisering.

Les mer om menneskerettigheter på Juridika:

• hva er YTRINGSFRIHET av Anine Kierulf

• Likestillings- og diskrimineringsloven. Lovkommentar av Anne Jorun Bolken Ballangrud og Margrethe Søbstad

• Menneskerettighetene og Norge. Rettsutvikling, rettsliggjøring og demokrati av Andreas Føllesdal, Morten Ruud og Geir Ulfstein (red.)

• Den Europæiske Menneskerettighedskonvention for praktikere av Jon Fridrik Kjølbro

• Næringsliv og menneskerettigheter av Frode Elgesem og Njål Høstmælingen

• Menneskerettigheter i helse- og omsorgstjenesten av Henriette Sinding Aasen og Marianne Klungland Bahus

Les mer fra Juridika Innsikt

• Serien «Dømmekraft og drømmekraft», en juridisk biografi av Carsten Smith

• Serien «Jussen helter» av Hans Petter Graver

• Kommentarer til HR-2022-695-A om sannsynlighetskravet i innsideinformasjon av Knut Bergo

• «Klimaendringene som menneskerettslig problem» av Henrik Jorem

• «Ny dansk høyesterettsdom: Refleksjoner om strenge habilitetskrav i gransking» av Jacob S. Bjønness-Jacobsen

• Kommentar til hatytringsdommen i Høyesterett HR-2022-1707-A av Anine Kierulf