Innsikt

– Trump brøt neppe folkeretten i Soleimani-attentatet

Insert image here

JUS IN BELLO: Vraket etter iranske Qasem Soleimanis bil ved Bagdad flyplass 3. januar. Fordi det skjedde i krigsteateret i Irak, kan Trumps attentat antakelig være elovlig etter krigens folkerett. Foto: Iraks statsministers kontor / NTB Scanpix

Lesetid ca. 13 minutter

Juristene Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen lanserer i dag torsdag bok om en folkerett i rask endring. Bokens kilde-diskusjon kaster lys over alt fra Trumps attentat på den iranske generalen Soleimani til Norges forhold til å hente IS-kvinner fra Al Hol-leiren i Syria.

Man skulle tro det var planlagt. Mandag havner den norske regjering i krise over en sak fra folkeretten. Torsdag lanserer Cecilie Hellestveit ved Folkerettsinstituttet og Gro Nystuen ved Norsk institusjon for Menneskerettigheter (NIM) boka Krigens folkerett – Norge og vår tids kriger.

– Folkerett har aldri vært mer aktuelt for norske jurister, sier forfatterne.

Folkerett har aldri vært mer aktuelt for norske jurister.

Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen

– Vi leverte manus før jul, så vi har nok ikke med noe om hverken IS-kvinnen eller Trumps attentat på Qasem Soleimani i denne boken. Men begge sakene viser hvor aktuell folkeretten er blitt i internasjonal og norsk politikk og i norsk juss, sier de to, som for øvrig skrev kronikk om folkerettsdimensjonen ved IS-kvinne-saken i Aftenposten denne uke og Hellestveit om straffedomstolens dom om Myanmar.

Påtalemyndighetens sak om IS-kvinnens «deltakelse i terrororganisasjon» kan bli den ellevte i rekken av saker om krigen i Syria. Etterforskningen kommer bare uker etter at Borgarting avgjorde en terrorfinansieringssak om straffelovens ekstraterritorielle jurisdiksjon.

Insert image here

UNIK: Forfatterne mener den nye boken går dypere inn i folkerettens kilder enn noen lignende bok har gjort på 40 år. Foto: Universitetsforlaget.

Anarkiet verden vs rettsstatene

Torsdag kveld på Litteraturhuset i Oslo skal tidligere leder av FNs observatørstyrke i Syria, nåværende President i Norges Røde Kors, Robert Mood delta i en paneldebatt om «Krigens folkerett» sammen med de to forfatterne.

– Boken er faktisk den første norske bok i krigens folkerett på 40 år, sier de to forfatterne, og viser til Morten Ruuds bok, Innføring i krigens folkerett fra 1980.

– Ambisjonen er å forklare folkerett og spesielt krigens folkerett grundig. Vi har ikke bare nøyd oss med hva reglene er, men hvorfor de er sånn. I tillegg til beskrivelse av ulike felt innenfor krigens folkerett, ser vi på folkerettens prinsipper, kilder og metode, sier Nystuen.

Som de fleste jurister vet, har denne disiplinen av juss en annerledes metode enn nasjonal juss i rettsstater. Blant annet fordi det ikke finnes et tilsvarende rettskildehierarki eller politi, obligatoriske domstoler eller straffepleie.

– Målet med denne lille mursteinen (på nærmere 600 sider), som vi mener egentlig er ganske lettlest, er både å gjøre norske jurister sterkere på folkerett, men også å få statsvitere, politikere og journalister til å forstå rettsfeltet.

Folkeretten har kommet til Norge

Det som en gang var for de spesielt interesserte, har blitt stadig mer aktuelt i den dagsaktuelle debatten i Norge. Før var folkerett noe bare jurister som ville jobbe for UD, FN eller Menneskerettighetsdomstolen «der ute et sted» satte seg inn i. Nå dukker den opp i norske domstoler, på jevnlig basis. For ikke lenge siden avgjorde Høyesterett en sak om deltakelse i terrororganisasjon, hvor en av de relevante kildene var en sikkerhetsrådsresolusjon.

Men faglitteraturen på feltet er sjeldent på norsk.

– Norske dommere og advokater trenger en terminologi på norsk, sier Hellestveit, som håper boken vil bidra, nå som stadig større deler av rettspleien kommer i kontakt med folkerett.

– Krigens folkerett har blitt mer og mer relevant i Norge blant annet fordi vi har fått forbud mot deltakelse i væpnet konflikt, fremmedkrigere, større krigsforbrytersaker, blant annet fra Balkan og Rwanda, og terrorsaker. I boken går hun og Nystuen gjennom den første komplette liste over de folkerettslige hjemlene ved Norges til nå hundre militære operasjoner fra andre verdenskrig og frem til i dag.

– Operasjonene er blitt stadig skarpere, spesielt fra og med Kosovo-operasjonen i 1999. Men journalistene som skriver om dem, er ikke blitt spesielt skarpere, sier Hellestveit.

– Da Forsvaret selv evaluerte Kosovo-operasjonen, der Norge faktisk brøt folkeretten og brukte militær makt uten folkerettslig hjemmel, skrev de at de hadde forventet mer pågang fra pressen, sier Hellestveit.

– Det indikerer vel at norsk presse burde være mer på ballen når det gjelder krigens rett.

Norsk presse burde være mer på ballen når det gjelder krigens rett.

Cecilie Hellestveit

Dømmer krigsforbrytere hardt

Selv kritiserer den nye boken Justisdepartementets og Lovavdelingens måte å ta deler av krigens folkerett inn i norsk lov på, som gjøres ved å «fornorske» retten. Blant annet har Norge ikke inkorporert statuttene fra den internasjonale straffedomstolen ICC i norsk lov, slik man gjorde med de sentrale menneskerettskonvensjonene, men omformulert traktatforpliktelsene.

Norge har fått en definisjon av krigsforbrytelser som på flere punkter er strengere enn krigens folkerett.

Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen

– Når man omformulerer internasjonale regler til norske, blir det innholdsmessige forskjeller. Selv om det kan være gjort i beste mening. Norge har fått en definisjon av krigsforbrytelser som på flere punkter er strengere enn det som fremgår av krigens folkerett. Dette skader faktisk krigens folkeretts posisjon, sier de to.

Det øker også sjansen for at norske soldater kan komme til å bryte norsk straffelov i skarpe operasjoner.

–  Våre soldater blir stående med mindre handlingsrom i utenlandsoperasjoner enn våre allierte har, og ikke minst våre fiender, forklarer Hellestveit.

– En norsk soldat på politioppdrag i for eksempel Afghanistan og som bruker tåregass mot en demonstrasjon, vil etter norsk straffelov begå en krigsforbrytelse, men ikke etter krigens folkerett, utfyller Nystuen.

–  I dag er søkelyset på Afghanistan eller Afrika. Dersom russerne en dag står på døren, vil vi ønske at krigens folkerett står sterkt. Hvis ikke blir norske soldater bundet av krevende, norsk strafferett og vil kunne ta dårligere valg i krig enn for eksempel en russisk invasjonsstyrke, som “bare” følger krigens folkerett.

Dette poenget, sier de, får også følger for Forsvaret i fredstid.

– Når norske militære bruker sivile kontraktører, kan disse lett bli et militært mål i en væpnet konflikt. Det er jo ikke norske myndigheter som bestemmer hva som er militære mål hvis russerne invaderer Norge. Det er hva russerne etter folkeretten har «god grunn til å tro» er militære mål. Det kan koste litt i fredstid å skille militære mål fra sivile gjenstander, bygninger og personer. Men omkostningen ved å ikke gjøre det hvis det blir konflikt, er veldig veldig høy, sier Hellestveit.

Lettere å dømme Syria-krigere som terrorister enn krigsforbrytere

Derfor kan det være en sammenheng mellom hva russerne gjør hvis de invaderer Norge – og hvordan saken mot en returnert Syria-kriger kjøres i tingretten.

– Påtalemyndighetene har jo tre hovedvalg. De kan prøve å få krigeren dømt for å være fremmedkriger. Da må man bare ha bevis for at vedkommende dro for å slåss. De kan prosedere på terror. Da må du «bare» bevise at hun eller han ville eller sluttet seg til en organisasjon som regnes for en terrororganisasjon. Det tredje, men mer krevende alternativet, er å sikte vedkommende for krigsforbrytelser etter krigens folkerett. Da øker straffen, men det er vanskeligere å sikre domfellelse.

Uten at noen tar de tunge, vanskelige sakene, selv om det blir frikjennelse, så forsvinner krigens jurisprudens fra norsk, dansk, tysk og annen europeisk rettspleie. Da vil vi svekke den svært viktige «siste skanse», og ikke lenger ha rett og galt i krig, men «oss og dem».

Cecilie Hellestveit

– Du må ikke bare bevise hvor han var og når, men hva han gjorde i et land langt unna, hva hans intensjon var og hvem han var under kommando av, forklarer Hellestveit.

– Det har langt større kostnader for påtalesiden å føre bevis for slike påstander. Men uten at noen tar de tunge, vanskelige sakene, selv om det blir frikjennelse, så forsvinner krigens jurisprudens fra norsk, dansk, tysk og annen europeisk rettspleie. Da vil vi svekke den svært viktige «siste skanse», og ikke lenger ha rett og galt i krig, men «oss og dem». Sakene for retten vil da kun handle om hvem som er mot oss og for oss, ikke hvem som bryter krigens regler, sier Hellestveit.

Insert image here

IS-RETUR: PST arresterte og siktet den norske IS-kvinnen, men det gjenstår å se hvordan rettssaken vil forløpe. På bildet PST-sjef Hans Sverre Sjøvold på pressekonferansen 18. januar. Foto: Universitetsforlaget.

Europa på 1800-tallet: Mareritt for krigens rett

I en historisk parallell sier forfatterne at dette var feilen stater i Europa lot skje på 1800-tallet, og som stater i Nord- og Sør-Amerika unngikk. I Amerika beholdt man internasjonalt anerkjente regler for krig, men i Europa gikk man over til at hvert land satte sine lover for sine styrker, etter den franske revolusjonen og raison d’état – hensynet en regjering gjerne påberoper seg når den foretar noe i strid med folkeretten.

– Til slutt ble alt og alle, til og med folk som hjalp eller kunne komme til å hjelpe fiendens soldater med mat eller sårstell, ansett som lovlige mål og straffverdige. Resultatet ble at 70% av alle som døde i krig, døde utenfor slagfeltet av ubehandlede skader. Hvis ikke folkerett gjelder i krig, gjelder ingenting. Da blir krigene grusommere og drar potensielt ut i evig tid.

– Vi er blitt enige om regler i krig, selv om krig er massedrap satt i system og bevisst ødeleggelse av infrastruktur, sier Hellestveit.

Dette kalles folkerettens «faustianske pakt». Krig burde vært forbudt, men for å regulere krig, må du akseptere at den finner sted.

– Krigens folkerett rammer krigen inn og begrenser partenes muligheter til å gjøre alt for å knuse fienden. Den gir krigførende parter et visst handlingsrom der og da, men hindrer også at voldsbruken eskalerer slik at den truer hele vår orden. Krig i våre dager er kontrollert maktbruk stort sett innenfor grensene folkeretten setter.

Krig burde vært forbudt, men for å regulere krig, må du akseptere at den finner sted.

Donald Trump vs Qasem Soleimani

Det amerikanske dronedrapet på den iranske generalen Qasem Soleimani tjener som et godt eksempel.

– Hadde amerikanerne tatt Soleimani noe annet sted enn i Irak, hadde de kanskje begått en krigshandling mot Iran, men når de gjør det i Irak, har de antakelig dekning i reglene som gjelder for væpnet konflikt. Trolig hadde de hjemmel i retten til selvforsvar, ettersom Soleimani muligens hadde et militært ærend i Bagdad som var rettet mot amerikanske styrker der, sier de to.

Årsaken er at Soleimani, selv om han er iransk offiser, var i Irak for å samarbeide med militslederen Mohandis og Mohandis sjia-milits. I Irak er militsen og amerikanske styrker engasjert mot hverandre i en ikke-statlig, internasjonal konflikt. Hvilke regler som gjelder i slike situasjoner, skriver forfatterne mye om i boken.

Hadde amerikanerne tatt Soleimani noe annet sted enn i Irak, hadde de kanskje begått en krigshandling mot Iran, men når de gjør det i Irak, har de antakelig dekning i reglene som gjelder for væpnet konflikt.

Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen

– Da vil disse to herrene være militære mål – i likhet med øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Irak. Det har ingenting å si at de er på en flyplass: De må ikke være i skyttergravene for å være lovlige mål. De kan være hvor som helst i krigsteateret, sier Nystuen.

– Så når for eksempel Amnesty antyder at Soleimani-angrepet kan ha vært en utenomrettslig henrettelse, tar man ikke høyde for at dette er parter i en væpnet konflikt, utfyller Hellestveit.

Likevel, påpeker de, har begge statene fremstilt saken innenrikspolitisk som en konflikt mellom USA og Iran. Dette har begge parter glede av. Men folkerettslig er slik politisk retorikk stort sett irrelevant.

Insert image here

BOKAKTUELLE: Cecilie Hellestveit og Gro Nystuen. Foto: Privat

Under omforming, ikke nedbygging

Iran-saken viser også hvordan mange hevder at «folkeretten svekkes». Det stemmer ikke, mener de. Men ryktene om folkerettens død kan skade folkerettens omdømme.

– Vi ser det som absurd å si at folkeretten svekkes. Folkeretten er de reglene som til enhver tid gjelder mellom stater. De endres, men det betyr ikke at de ikke er der. Reglene har alltid endret seg, sier Gro.

Det meste av krigføring i verden foregår innenfor reglene i krigens folkerett.

– Men har ikke IS vært med å bryte ned folkeretten?

– IS har åpenbart begått alvorlige krigsforbrytelser, folkemord og forbrytelser mot menneskeheten. Flere ikke-statlige grupper har lenge brukt brudd på krigens folkerett som en egen stridsmetode: det å angripe myke mål i stedet for militære. Men det er klart, IS har gjort det i en helt ny skala. Det blir særlig tydelig ettersom IS har hatt kontroll over territoriet, hvilket gjør dem til en aktør som minner om en statlig aktør. At IS-krigere nå stilles for retten i mange land, viser at folkeretten virker.

Forfatterne frykter at det blir litt som å rope “ulv ulv”, når man hele tiden sier at folkeretten svekkes.

Iran-saken viser også hvordan mange hevder at «folkeretten svekkes». Men det stemmer ikke.

Svekkelse av Vestens verdensordning anno 1946

Boken tar også for seg usikkerheten rundt NATO og problemer med de internasjonale handelsreglene i WTO.

–  Akkurat nå er vi i en brytningsfase, særlig fordi amerikanerne snur sin tyngde vekk fra store multinasjonale organisasjoner som Norge har hatt veldig glede av, som WTO og GATT.

– I GATT 21 ser vi at det som før var et sjeldent unntak – hensyn til nasjonal sikkerhet uten formell begrunnelse – er i ferd med å bli en vanligere måte å skjerme varer, tjenester og sektorer på. Mange multilaterale flater forlates for bilaterale avtaler, særlig av USA.

Kina, Iran og BRICS-landene

– Vi ser til og med viktige, multilaterale strukturer der Vesten ikke har plass. Shanghai-organisasjonen har fått en sikkerhetsdimensjon. BRICS-landene, der Tyrkia prøver å komme med, samarbeider nå tett. Russerne, kineserne og iranerne har for eksempel hatt felles marine-operasjoner utenfor Iran og kineserne er til stede i Bagdad som en del av Shanghai-organisasjonens RATS, et slags russisk-kinesisk-indisk anti-terror-program.

– Disse samarbeidene er langt fra sammenliknbare med den vestlige alliansen NATO, men det skjer ting her som påvirker globale maktrelasjoner.

I en stadig mer rettsliggjort verden må Norge forstå folkeretten bedre, fordi Norge er så avhengig av den.

Cecilie Hellestveit

Samtidig mener de at FNs Sikkerhetsråd er viktigere enn noen gang, fordi rådet nettopp er designet for en multipolar verden som vi nå beveger oss mot, ikke for den bipolare verden vi fikk med den kalde krigen eller den unipolare vi hadde på 1990-tallet.

– Når nedrustningsavtalene INF blir skrinlagt av russerne og amerikanerne, er det kanskje ikke så rart. Muligens er de på vei inn i et nytt våpenkappløp, der kineserne, inderne, russerne, og pakistanerne er med, og da ønsker ikke USA eller Russland å være bundet av en avtale som kun begrenser de to. Men i stedet kan vi kanskje håpe på en ny avtale som omfatter alle atomstatene. Det samme gjelder for atom-avtalen med Iran, som nå synes død. Vi kan også få en ny og mer permanent avtale på sikt.

Norges problem i denne «vidunderlige nye verden», der organisasjoner som Sikkerhetsrådet og Shanghai-organisasjonen styrker seg, og WTO og andre av FN-apparatet svekker seg, er at Norge får langt mindre innflytelse.

Mindre plass for Norge

– Nye multilaterale organer blir langt mindre eurosentriske, og Norge kan da fort miste den uforholdsmessig tunge innflytelsen Norge har hatt i det internasjonale systemet i etterkrigstiden.

– Det er mange gode grunner til at Norge bør sko seg med flere folkerettsjurister: i Forsvaret, Justisdepartementet og utenrikspolitiske forskningsinstitusjoner, sier de to.

– Dessverre er det store deler av det juridiske miljøet som ikke kan dette godt. Det er også bekymringsfullt at mange av premissgiverne i norsk utenrikspolitikk, som NUPI og FAFO, ikke holder seg med folkerettsjurister, sier Hellestveit.

– Det er gode folkerettsjurister i Forsvaret, men de er altfor få. I en stadig mer rettsliggjort verden må Norge forstå folkeretten bedre, fordi Norge er så avhengig av den – her kan vi forvalte våre interesser i snever forstand og fremme våre idealer i bred forstand.

–  Ikke minst må vi unngå å spenne ben på oss selv.