Nytt i skatteretten 2020 – og den ukjente nyheten om en global skattesats
Skatteretten utvikles stadig gjennom nye lover og ny rettspraksis. Hvert år analyserer Norges fremste ekspert på skatterett, Frederik Zimmer, hva de viktigste skattedommene fra Høyesterett betyr for skatterettens utvikling. De siste årene har Zimmer blant annet analysert sentrale dommer i Yara-, Salmar- og Ikea-sakene. Samtidig foregår en spennende utvikling av internasjonal skatterett, forteller Zimmer. Verdens stater, via OECD, arbeider med å enes om en internasjonal minimumskatt.
Skatteparadis og Google-skatt har de fleste hørt om. Men få har fått med seg at verdens stater i det stille, bak et teppe av koronakrise og handelskrig, arbeider med å etablere en global minimumsskatt. Men nettopp det er uten tvil noe av det viktigste som skjer i skatteretten for tiden. Det sier jussprofessor Frederik Zimmer, professor emeritus ved Det juridiske fakultet Universitetet i Oslo.
– OECD er i siste fase med arbeidet med å utvikle det som i praksis blir en internasjonal minimumsskatt. Hva skattesatsen skal være, er ikke bestemt ennå, men man tenker seg nok noe i området ti til 15 prosent, sier Zimmer, som regnes for Norges fremste forsker på skatterett. Han er tidligere dekan, leder for en rekke skattelovutvalg og har undervist på både handelshøyskoler og juridiske fakulteter. Han står også bak to bøker om internasjonal skatterett, den siste – om skatteparadiser – kom nå i høst (Zimmer har skrevet om skatteparadisene på Innsikt).
OECD er i siste fase med arbeidet med å utvikle det som i praksis blir en internasjonal minimumsskatt. Hva skattesatsen skal være, er ikke bestemt ennå, men man tenker seg nok noe i området ti til 15 prosent
– Frederik Zimmer
Dette lite kjente samarbeidet skjer i noe som heter Inclusive Framework. Det er initiert av G20-møtet, og OECD er den drivende kraft. Over 150 land jobber med å kartlegge og enes om hvordan den nye internettøkonomien kan og bør skattlegges – og med ideen om en minimumsskatt for selskaper.
– I 2021 blir det spennende å følge med på dette arbeidet, men også å følge med på EUs sak mot Apple og andre store konserner om statsstøtte, sier Zimmer. Apple drev i en årrekke sin virksomhet i Europa igjennom en filial i Irland. EU-kommisjonen mener at Apples avtale med Irland innebærer at altfor lite av inntekten ble henregnet til denne filialen og dermed skattlagt i Irland, og tilsvarende at altfor mye av inntekten ble henført til dette selskapets hovedkontor, som man ikke vet sikkert hvor var. Denne inntekten er sannsynligvis ikke skattlagt overhodet. Irland ble pålagt å kreve tilbake ca. 13 milliarder euro i ulovlig statsstøtte fra Apple for perioden fra 2003 til 2014. Saken er anket, og behandling kan kanskje skje i 2021.EUs førsteinstans ga Apple og Irland medhold (Starbucks vant i 2019 en liknende sak om 30 millioner euro ekstra til Nederland, mens Fiat Chrysler tapte sak om tilsvarende beløp til Luxembourg). Flere andre statsstøttesaker om store internasjonale konserner er under behandling i EU-kommisjonen og for EUs domstoler.
150 land jobber med å kartlegge og enes om hvordan den nye internettøkonomien kan og bør skattlegges
Tech-statene og markedsstatene har ulike interesser
Tradisjonelt har skatteavtaler mellom land basert seg på at det må foreligge et «fast driftssted»
Hvordan man skal fordele skattleggingsretten mellom stater og stanse skatteflukt til skatteparadiser, har vært sentrale tema i over hundre år. En moderne dimensjon på spørsmålet er internettøkonomien. Hva skal til for at et selskap kan skattlegges i en stat? Tradisjonelt har skatteavtaler mellom land basert seg på at det må foreligge et «fast driftssted», altså en form for etablering, i staten. Den definisjonen er utviklet under den tradisjonelle økonomien og passer ikke så godt i en digital økonomi, hvor et selskap kan være svært aktiv i en stat uten å måtte etablere seg der. En viktig retningslinje er at skattlegging bør skje der verdiene er skapt. Men når folk søker på Google, annonserer på Facebook eller leier på Airbnb, hvor er verdiene da skapt? Er de skapt der kjøperen holder til eller der teknologien, varemerkene og så videre er utviklet? Selskapet har for eksempel inntekten fra norske kunder i Norge, mens det har de store utgiftene i for eksempel California. Konsernene innretter seg gjerne slik at det blir minst mulig skatt i markedsstatene. Dette vil mange stater, særlig de med store markeder, endre på.
Men det er et omstendelig arbeid og tar lang tid å oppnå internasjonal enighet om nye begreper i skatteretten. Dette skyldes ikke minst at det er interessemotsetning mellom markedsstatene og statene der selskapene er hjemmehørende: Større skattleggingsrett til markedsstatene innebærer mindre skattleggingsrett til hjemstatene, for internasjonal dobbeltbeskatning skal fortsatt unngås.
En viktig retningslinje er at skattlegging bør skje der verdiene er skapt. Men når folk søker på Google, annonserer på Facebook eller leier på Airbnb, hvor er verdiene da skapt?
USA er skeptisk til endring av skatteavtaler på grunn av Silicon Valley
I utgangspunktet ønsker derfor ikke store stater som USA, der konsernene gjerne hører hjemme, endring. Amerikanske selskaper er foreløpig størst i internettøkonomien. Men endringer ser ut til å presse seg frem, og uten en internasjonal enighet om utvidet skattleggingsrett for markedsstaten, risikerer de samme amerikanske internettselskapene å møte lokale «Googleskatter», gjerne i form av omsetningsskatter, slik det er vedtatt i Frankrike. Slike skatter er langt dårligere samordnet internasjonalt enn inntektsskatter, og skaper derfor problemer. Også i Norge har blant annet aktører som Schibsted tatt til orde for økt skattlegging av internettselskapene.
Amerikanske selskaper er foreløpig størst i internettøkonomien. Men endringer ser ut til å presse seg frem, og uten en internasjonal enighet om utvidet skattleggingsrett for markedsstaten, risikerer de samme amerikanske internettselskapene å møte lokale «Googleskatter»
Trusselen om lokal skattelegging av amerikanske selskaper, typisk i form av omsetningsskatter, har fått USA til å bli med på forhandlingene i Inclusive Framework. Men det er i skrivende stund (desember 2020) fortsatt uklart om USA vil slutte seg til et forslag om utvidet skattleggingsrett for markedsstatene, og man regner ikke med at Biden har noe særlig annen mening om dette enn Trump.
– Arbeidet med utvidet skattleggingsrett for markedsstatene har fått mest oppmerksomhet, sier Zimmer, men det parallelle arbeidet med en internasjonal minimumsskatt er langt viktigere, hvis målsetningen er at konsernene skal betale mer skatt.
En avklaring på begge punkter ventes sommeren 2021.
Statene vil unngå «kappløpet mot bunnen»
Ideen bak forslaget i om en internasjonal minimumsskatt er at selskaper i utgangpunktet blir pålagt minst en fast skattesats på overskudd, antakelig på rundt 12 prosent. Så hvis et selskap i et skatteparadis «bare» skattlegges med fem prosent, skal eierne av selskapet skattlegges med syv prosent. Slik vil samlet skattlegging tilsvare denne minstesatsen man blir enig om.
Skattebetalingen i verden i form av selskapsskatter er ventet å øke med cirka fire prosent hvis avtalen realiseres. Bak forhandlingene om en internasjonal minimumsskatt ligger statenes ønske om å unngå konkurranse mellom statene om å ha lavest selskapsskatt, i kampen om å få huse multinasjonale selskaper. Man kan innvende at en slik minimumsskatt er negativ for næringslivet, men beskatningen blir i det minste mer forutsigbar. Selv om OECD annonserte fremdrift i avtaleforhandlingene i oktober, er det, som Zimmer påpeker, mye som gjenstår teknisk og politisk.
Analyse av store norske høyesterettssaker om inntektsskatt
Dette har jeg holdt på med i over tyve år
– Frederik Zimmer
Samtidig som OECD jobber med globale skatter fortsetter den norske skatteretten sitt vante liv i norske domstoler. I 2020 har det vært få saker om inntektsskatt i Høyesterett. Men en interessant sak gjelder fordelinger av kostnader i et konsern, og et par saker gjelder grunnvilkårene for fradragsrett for kostnader. Hvert år går Zimmer gjennom høyesterettsdommene i tidsskriftet Skatterett.
– Dette har jeg holdt på med i over tyve år, sier Zimmer når han møter Juridika Innsikt utendørs.
Årets artikkel, som dekker dommer avsagt i 2019, inkluderer den viktige Yara II-dommen, som handler om rett til fradrag for konsernbidrag til et selskap i utlandet.
Ambisjonen er å snu hver stein i dommene og vurdere Høyesteretts resonnement inngående, bl.a. for å belyse dommenes betydning for nye saker i fremtiden, sier han. Derfor blir artiklene ofte ganske lange. Serien har vært populær og leses mye.
– Hvilke temaer går igjen?
– Vilkårene for fradrag for kostnader har det vært mange saker om i de senere år, og over tid dukker spørsmål om skatteomgåelse stadig opp. Det er forbløffende hvor mange spørsmål som oppstår om hva som ligger i begrepet «utgift til inntekts ervervelse» som vilkår for fradragsrett for kostnader. I 2018 gjaldt Salmar-, Argentum- og Ericsson-dommene dette, og også i år er det som nevnt et par dommer om spørsmålet, forklarer Zimmer.
Det er forbløffende hvor mange spørsmål som oppstår om hva som ligger i begrepet «utgift til inntekts ervervelse» som vilkår for fradragsrett for kostnader.
– Frederik Zimmer
For merverdiavgiften har det parallelle spørsmålet om vilkårene for fradragsrett for såkalt inngående avgift også vært behandlet i en lang rekke saker (men saker om merverdiavgift er ikke omfattet av de årlige artiklene i Skatterett).
– Høyesterett har gjennom en lang rekke dommer utviklet vilkårene for når transaksjoner kan rammes som omgåelse, og nylig ble en lovfestet omgåelsesnorm vedtatt i skatteloven § 13-2. Denne er langt på vei basert på den normen som Høyesterett hadde utviklet gjennom sin praksis.
Ikea-saken var en seier for ulovfestet omgåelsesnorm
Den siste virkelig store omgåelsessaken for Høyesterett var Ikea-saken HR-2016-02165-A. Saken gjaldt også skatteloven § 13-1, men ble avgjort på omgåelsesregelen.
Det var første gang på ti år at staten vant en høyesterettssak om den ulovfestede omgåelsesnormen
– Frederik Zimmer
– Ikea omorganiserte virksomheten og tok opp et konserninternt lån i 2007. Spørsmålet var om rentene på lånet kunne fradragsføres etter hovedregelen om fradragsrett for gjeldsrenter, eller om fradrag kunne nektes med hjemmel i den ulovfestede omgåelsesregelen, forklarer Zimmer. Staten vant, Ikea tapte.
– Det var første gang på ti år at staten vant en høyesterettssak om den ulovfestede omgåelsesnormen. Jeg tror skattemyndigheten trodde at den ulovfestede normen ikke lenger var et nyttig redskap for dem, men det snudde med Ikea-saken.
Speil, speil på veggen der, hvem er skatteytervennligst i retten her
For noen år siden gjorde Zimmer noen metaanalyser av sine domsanalyser. En uformell opptelling har blant annet vist at dommer Skoghøy er den mest skatteytervennlige dommeren i Høyesterett, og at høyesterettsdommere med bakgrunn fra lagmannsretten eller lovavdelingen er de mest skattemyndighetsvennlige.
I 2019 var det bare tre dommer å vurdere, det laveste antallet i overskuelig fortid.
– Slik må likevel tas med en klype salt. Det er så få dommer å vurdere ut fra, sier Zimmer.
Og færre kan det bli. I 2019 var det bare tre dommer å vurdere, det laveste antallet i overskuelig fortid. Og det er ikke flere i 2020.
– Det kan være et unntakstilfelle, men det kan også skyldes at Høyesterett er blitt strengere med hva retten slipper inn, siden Høyesterett ønsker å bli en prejudikatsdomstol, sier Zimmer.
– Dessuten kan det skyldes at den nye Skatteklagenemnda som ble etablert i 2016, har ført til flere gode avgjørelser før sakene når domstolene. En mer prosaisk årsak kan være at saker hopet seg opp i Skatteklagenemnda i den første tiden.
Jeg tror Høyesterett overvurderer betydningen av enkeltdommer
– Frederik Zimmer
– Rettsutviklingen skjer uansett først og fremst gjennom en strøm av saker, og bare sjelden ved de store enkeltsaker eller én enkelt skjellsettende dom. Jeg er litt kritisk til Høyesteretts definisjon av sin egen rolle på dette. Jeg tror Høyesterett overvurderer betydningen av enkeltdommer, noe jeg skrev om i festskriftet til Eivind Smith, sier Zimmer.
Juridika Innsikt har i samarbeid med Zimmer gjengitt en oversikt over viktigste dommene Zimmer har analyser:
Nye dommer i skatterett de senere år
Høyesterettsdommer i 2019
HR-2019-140-A Yara II
H-2019-1726-A Verdipapirfond
H-2019-2193-A Bjørshol-dommen
Les alle analysene av dommene i 2019 her
Yara II-dommen
HR-2019-140-A, Yara II, handler om konsernbidrag over landegrenser og hvilke grenser EØS-avtalen setter for norsk lovgivning.
– Ideen med den norske regelen om konsernbidrag er at fradragsrett i ett selskap i et konsern balanseres med skatteplikt i et annet. Det fungerer så lenge begge selskapene har skatteplikt til Norge, forklarer Zimmer. Men hva skjer når det selskapet som mottar konsernbidraget, ikke er skattepliktig i Norge? Det norske selskapet Yara kjøpte aksjene i et selskap som hadde et datterselskap i et annet EØS-land, Litauen. Yara ga et såkalt konsernbidrag på 132 millioner til selskapet i Litauen, blant annet for å dekke underskudd i dette selskapet. Skattemyndigheten henviste til at etter de interne norske reglene er det ikke fradragsrett for konsernbidrag når mottakeren ikke kan skattlegges i Norge. Men Yara viste til EØS-avtalens artikkel 31 om fri etableringsrett, og mente at den norske regelen var i strid med EØS-avtalen.
Yara II-dommen illustrerer tydelig betydningen av EØS-avtalen for norsk skatterett
– Frederik Zimmer
Lagmannsretten forela saken for EFTA-domstolen (E-15/16), som viste til sak i EU-domstolen om et lignende tema – sak C-446/03 om Marks & Spencer. EFTA-domstolen mente at det å nekte fradraget for grenseoverskridende konsernbidrag innebar en restriksjon, men at fradrag likevel kan nektes dersom det kan begrunnes i et legitimt formål. I Marks & Spencer-dommen hadde EU-domstolen lagt til grunn bl.a. at det å hindre dobbelt fradrag er et slikt legitimt formål; selskapet i Litauen kunne jo tenkes å få fradrag for underskuddet sitt senere. Men når tapet er endelig, er dobbelt fradrag ikke lenger aktuelt, og da er det i strid med den frie etableringsretten å nekte fradrag for et slikt konsernbidrag. Striden i Høyesterett stod derfor om tapet i selskapet i Litauen var endelig eller ikke.
Høyesteretts flertall mente tapet i Litauen, som konsernbidraget skulle dekke opp, ikke var endelig fordi Yara inntil noen måneder før selskapet i Litauen ble oppløst, kunne ha solgt aksjene i selskapet til noen som kunne ha utnyttet underskuddet.
Mindretallet kom til samme resultat, men på grunnlag av at tapet ikke var endelig fordi selskapet hadde noen mindre renteinntekter.
Høyesterett la altså til grunn at den norske regelen som nektet fradrag for konsernbidrag, ikke er i strid med EØS-avtalens regel om fri etableringsrett så lenge tapet ikke er endelig, og konkluderte med at tapet ikke var endelig i denne saken.
– Yara II-dommen illustrerer tydelig betydningen av EØS-avtalen for norsk skatterett, sier Zimmer. Domsanalysen kan leses her.
Verdipapirfond-dommen (Storebrand)
H-2019-1726-A avklarer betydningen av begrepet «verdipapirfond» slik det brukes i sktl. § 10-20, 2. ledd. Denne bestemmelsen unntar «verdipapirfond» fra skatteplikt for gevinster på aksjer i selskaper utenfor EØS.
Denne bestemmelsen unntar «verdipapirfond» fra skatteplikt for gevinster på aksjer i selskaper utenfor EØS. Man skulle kanskje tro at begrepet var enkelt, men dommen viser noe annet
– Frederik Zimmer
– Man skulle kanskje tro at begrepet var enkelt, men dommen viser noe annet, sier Zimmer. Høyesterett drøftet både juridisk teori og forarbeider. Saken gjelder en utenlandskregistrert investeringsstruktur kalt Storebrand International Private Equity V Limited (SIPE V). Selskapet er stiftet etter reglene på Cayman Islands, med begrenset ansvar. Det var et fond som investerte i fond som i sin tur investerte i aksjer (et fond-i-fond). Fondene var «limited partnerships», som tilsvarer norske kommandittselskaper. Det er da ikke selskapet, men deltakerne som skattlegges. Hvordan SIPE V skal skattlegges, avhenger av om det skulle anses som et «verdipapirfond» i skattebestemmelsens forstand. SIPE V tapte i tingretten, men vant i lagmannsretten og i Høyesterett. Flertallet i Høyesterett la til grunn at SIPE V falt inn under verdipapirfondlovens (lov nr. 44/2011) definisjon av verdipapirfond i § 1-2, 1. ledd nr. 1, og at dette var avgjørende. Mindretallet hadde et annet syn. Hvilket, kan du lese om i Zimmers artikkel.
Bjørshol-dommen (trygdeavgift i for arbeidsinntekt i Malaysia)
H-2019-2193-A avklarer hvilken avgiftssats som gjelder for trygdeavgift for arbeidsinntekt i Malaysia. Problemstillingen bare er aktuell for arbeidsinntekt i Malaysia fordi den nåværende skatteavtalen mellom Norge og Malaysia er enestående på et avgjørende punkt.
Dommen er i grenseland mellom trygderett og skatterett og ble først behandlet av NAV og Trygderetten, ikke av skattekontor og Skatteklagenemnda. Saken gjaldt trygdeavgift for en nordmann skattemessig bosatt i Norge, men som jobbet i Malaysia og var frivillig medlem av folketrygden i Norge. Hvis han var «skattepliktig i Norge» i en forskriftbestemmelses forstand, er avgiftssatsen for trygden 6,9 prosent. Hvis ikke, er den 23,6 prosent. Ved spørsmålet om skattyteren var skattepliktig i Norge, kom også skatteavtalens bestemmelse inn i bildet. NAV mente den høye avgiftssatsen skulle brukes, mens Trygderetten og alle rettsinstanser siden ga nordmannen medhold. Zimmers «disseksjon» kan leses her.
Høyesterettsdommer i 2018
De viktigste dommene var
HR-2018-580-A Salmar
HR 2018 – 00391-A Argumentum
H-2018-00570-A Ericsson
Salmar-dommen
Utad gir man jo gjerne uttrykk for at man gir til gode formål. Til skattemyndighetene argumenterer man at tilskuddene gis for å tjene penger. Kun da er de jo «utgift til inntekts ervervelse»
– Frederik Zimmer
HR-2018-580-A er en om tilskudd til gode formål kan være utgifter til inntekts erverv – om tilknytningsvilkåret i sktl. § 6-1, 1. ledd.
Saken handlet om hvorvidt Salmar, et lakseoppdrettselskap med hovedvirksomhet på øya Frøya, hadde rett til fradrag i inntekt for bidrag på rundt 400 000–500 000 kroner i året som Salmar ga til foreninger på Frøya. Fradrag for disse gavene ble nektet. Salmar fikk medhold i tingretten, men tapte i lagmannsretten og Høyesterett. Bidragene kunne nok ha betydning for bosetning og trivsel på Frøya og dermed indirekte for tilgang til arbeidskraft for Salmar. Men denne tilknytningen var for fjern til å gi fradragsrett.
– Argumentasjonen i en slik skattesak blir på sett og vis omvendt av hva selskapene ellers sier om å gi gaver. Utad gir man jo gjerne uttrykk for at man gir til gode formål. Til skattemyndighetene argumenterer man at tilskuddene gis for å tjene penger. Kun da er de jo «utgift til inntekts ervervelse», forklarer Zimmer.
Argentum-dommen
HR 2018 – 00391- A er en dom om hovedformålslærens anvendelsesområde.
Denne går ut på at når en kostnad er begrunnet både i forhold som gir fradragsrett (utgift til inntekts ervervelse) og forhold som ikke gir fradragsrett (typisk en privatutgift), skal spørsmålet om fradragsrett avgjøres på grunnlag av det som er hovedformålet med disposisjonen. I saken var fradragsberettigede og ikke fradragsberettigede kostnader så sterkt integrert at det i praksis var umulig å skille dem fra hverandre. Skattyteren mente at fordi de kostnadene som var utgift til inntekts ervervelse, var de vesentligste, skulle alle kostnadene være fradragsberettiget etter hovedformålslæren. Men Høyesterett kom til at denne læren ikke gjaldt hvor kostnadene i prinsippet kunne skilles fra hverandre, også hvor det ikke var praktisk mulig å gjøre dette nøyaktig. Fordelingen skal skje ved et skjønn. Skattyteren fikk imidlertid medhold i sin subsidiære påstand om at skjønnet var ugyldig, først og fremst fordi myndighetene hadde behandlet ulike tilfeller likt.
Ericsson-dommen
Spørsmålet var om et selskaps kostnader i form av slike gebyrer var pådratt hovedsakelig av hensyn til selskapet eller til aksjonærene.
H-2018-00570-A er en dom om fradragsrett for tilretteleggingsgebyr og termineringsgebyr.
Spørsmålet var om et selskaps kostnader i form av slike gebyrer var pådratt hovedsakelig av hensyn til selskapet eller til aksjonærene. Etter et markant kursfall inngikk Ericsson Television AS avtale med en bank om finansiell rådgivning. Bankens honorar skulle være to prosent av kjøpesummen hvis det kom til salg av aksjene. Aksjonærene inngikk først, etter anbefaling fra styret, en avtale med én interessert kjøper. Da det kom inn et høyere tilbud fra en annen kjøper, anbefalte styret salg av aksjene til denne istedenfor. Dette salget av aksjene utløste da et termineringsgebyr til den første kjøper på 110 millioner kroner og et honorarkrav (tilretteleggingsgebyr) fra banken på 172 millioner kroner. Ericsson krevde fradrag for begge beløpene. Skattekontoret nektet. Ericsson vant på bankhonoraret i tingretten, men ikke termineringsgebyret. I lagmannsretten og Høyesterett tapte Ericsson på begge punkter. Argumentet var at kostnadene var pådratt først og fremst i de selgende aksjonærers interesse i høyest mulig salgspris og ikke i selskapets interesse, et resonnement som Zimmer fant diskutabelt. Kostnadene manglet dermed tilstrekkelig tilknytning til selskapets inntektsskapende aktivitet.
Yara I
HR-2018-2433-A gjelder også et termineringsgebyr, men nå om skatteplikt for mottakeren. Yara International ASA inngikk avtale med det amerikanske selskapet Terra om at Yara skulle kjøpe alle aksjene i selskapet. Transaksjonen var avhengig av at Terras aksjonærer var villige til å selge aksjene. Dette viste seg ikke å være tilfellet, noe som utløste et krav fra Yara på et termineringsgebyr på 717 millioner kroner. 666 millioner kroner ble ansett som skattepliktig av Sentralskattekontoret for storbedrifter. Yara klaget på vedtaket, men tapte både i Skatteklagenemnda og i alle rettsinstanser. Begrunnelsen for skatteplikten varierte opp igjennom instansene, men Høyesterett avgjorde saken rett og slett på grunnlag av at Yara drev virksomhet og at inntekten i form av termineringsgebyret var vunnet ved denne virksomheten.
Høyesterettsdommer i 2017
Årsartikkelen fra 2017 kan du lese her
Den viktigste dommen i 2017 var
Armada-dommen HR-2017-2410-A
Armada-dommen HR-2017-2410-A
Dette var første høyesterettsdom om den spesielle omgåelsesregelen i sktl. § 14-90, som nå er flyttet til sktl. § 13-3. Dommen avklarer uklarheter i regelen og kaster også lys over sider ved den ulovfestede omgåelsesregelen.
Sakens kjerne var om selskapet kunne fremføre dette underskuddet eller om dette var avskåret etter sktl. § 14-90. Armada vant i tingretten, men tapte i lagmannsretten og i Høyesterett, fordi aksjesalget var overveiende skattemessig motivert.
Armada Eiendom AS hadde stått for et utbyggingsprosjekt. Asker Eiendom AS eide da 16 prosent av aksjene i Armada og kjøpte så de øvrige aksjene. Da hadde Armada ingen ansatte eller planer om ny aktivitet. Det kunne imidlertid ikke oppløses på grunn av mulig garantiansvar overfor kjøpere.
På oppkjøpstidspunktet hadde Armada en kontantbeholdning på 42,35 millioner kroner og en fordring på 10,35 millioner kroner fra tvist om parkeringsplasser. Selskapet hadde et fremførbart underskudd på 67 millioner kroner (jf. sktl. § 14-6). Sakens kjerne var om selskapet kunne fremføre dette underskuddet eller om dette var avskåret etter sktl. § 14-90. Armada vant i tingretten, men tapte i lagmannsretten og i Høyesterett, fordi aksjesalget var overveiende skattemessig motivert.
Andre dommer fra 2017 gjelder Lunner Almenning (om bygdeallmenninger er skattesubjekter – noe retten kom til at de ikke er), Rauma Energi (om innskudd av såkalt hybridkapital i aksjeselskap skal anses som gjeld eller egenkapital), Saudefaldene (om eiendomsrett til kraftverk i saker om naturressursskatt, grunnrenteskatt og eiendomsskatt), Thinggaard (om tap på fordring, virksomhets- og tilknytningsvilkår), Raise International (om tap på fordring, virksomhetsbegrepet) og Ai Lease (om avskrivninger).
Høyesterettsdommer i 2016
Den viktigste dommen i 2016 var
Ikea-dommen, HR-2016-02165-A
Ikea-dommen, HR-2016-02165-A
Ikea-dommen handler om ulovfestet gjennomskjæring. Her kom Høyesterett først til at internprisingsbestemmelsen i sktl. § 13-1 ikke regulerte spørsmålet, og den trakk opp grensen mellom anvendelsesområdet for sktl. § 13-1 og den ulovfestede omgåelsesregelen. Etter manges mening «gjenopplivet» Høyesterett omgåelsesnormen, og for første gang siden 2007 vant staten en slik høyesterettssak.
I 2016 behandlet Høyesterett også HR-2016-01801-A, Norrøna, om vedlikeholdsbegrepet hvor eiendom etter renovasjon fikk ny bruk, HR-2016-00586-A, DNA, om Singapore er lavskatteland, HR-2016-01050-A om fordelsbegrep, HR-2016-02249-A, Evry, om oppkjøpskostnader uten oppkjøp og HR-2016-2555-A, KGJS Tank, om rederibeskatning.
Etter manges mening «gjenopplivet» Høyesterett omgåelsesnormen, og for første gang siden 2007 vant staten en slik høyesterettssak.
Les mer om Skatterett i tidsskriftet Skatterett
Redaksjonen i Skatterett består av:
Eivind Furuseth, førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI
Benn Folkvord, professor, Universitetet i Stavanger og professor II ved Det juridiske fakultet i Bergen
Redaksjonsrådet utgjøres av:
Stig Sollund, ekspedisjonssjef, Finansdepartmentet
Einar Harboe, advokat, Advokatfirmaet Harboe & Co
Anders Mikelsen, førsteamanuensis, Handelshøyskolen BI
Andreas Bullen, advokat, Wiersholm
Hans Georg Wille, advokat, EY
Andre årsartikler
Sosialrett: I Tidsskrift for Familierett, arverett og barnevernsrettslige spørsmål kan du leses Aslak Syses gjennomgang av sosialretten.
Strafferett: I Tidsskrift for Strafferett kan du lese Morten Holmboes gjennomgang av straffesaker og straffeprosess.