Jussens helter

av Hans Petter Graver

En serie i tolv deler om jurister som valgte å følge sin samvittighet fremfor å leve opp til systemets krav.

En juridisk helt fra fiksjonens verden

Insert image here

GILEAD: I det fiktive fremtidslandet Gilead står en heltinne opp for rettsstatens idealer under umenneskelig høyt press. Foto: Joe Flood.

Lesetid ca. 13 minutter

I Margaret Atwoods fiktive fremtidsland Gilead er det en juridisk heltinne som står opp for rettsstatens idealer under umenneskelig høyt press. Før du leser videre: Her gis noe av poenget i Margaret Atwoods nye bok Gileads døtre (The Testaments).

I jussheltseriens tiende kapittel skal vi til Gilead. Gilead er et fantasiland fra bøkene Tjenerinnens beretning og Gileads døtre av Margaret Atwood. Gilead er fiksjon, men Atwood minner oss om at alt i bøkene bygger på noe som mennesker har gjort mot hverandre et eller annet sted. Vi lar dette være en anledning til å ta med en person herfra i vår serie om jussens helter.

Totalitært og teokratisk regime

Assosiasjoner fra det kristen-fundamentalistiske, patriarkalske terrorveldet Gilead er nærliggende både til prestestyret i Iran, nazitidens Tyskland og det sovjetiske kommuniststyret i Russland, så vel som de europeiske landene bak jernteppet under den kalde krigen. Men det er også koblinger i historien til angrepene mot rettsstaten som foregår både på det europeiske og det amerikanske kontinentet i dag.

Mange kjenner Lydia fra Margaret Atwoods bøker og TV-serien The Handmaid’s Tale. Lydia er en brutal og beregnende forstanderinne og leder for kretsen av «tanter» som er ansvarlige for den politiske og religiøse indoktrineringen av jenter, sosial kontroll og henrettelser. Tantene holder oversikt over familieforbindelser, velger ut passende kvinner til regimets ledere og offiserer og overvåker fødsler. Gjennom nettverket «Perlepikene» driver de spionasje og etterretning rettet mot rikets fiender, særlig motstandsbevegelsen «Mayday». Lydia kontrollerer det hele med «jernneve i fløyelshanske, gjemt i en ullvott».

Dommer Lydia, tortur og henrettelser

Før Gilead ble til var Lydia jurist og dommer. Sammen med noen kvinnelige kolleger var hun på jobb for å få gjort innhugg i haugen av papirarbeid, selv om domstolen var stengt. Kongressen var sprengt av et terrorangrep noen dager tidligere, og det var unntakstilstand. Av en eller annen grunn var ingen av de mannlige kollegene på jobb.

Plutselig blir de forstyrret av fem menn med maskingevær som stormer inn og arresterer dem. Sammen med tusenvis av andre kvinner føres Lydia og hennes kolleger til et idrettsstadion som fanger. Idrettsarenaer er et yndet sted for kuppmakere å internere politiske motstandere og mulige opponenter mot et kupp.

Hun må bevise sin lojalitet gjennom å delta i en henrettelse foran tusenvis av arresterte kvinner på stadion, der hun skyter sin tidligere kollega og venn Anita.

Etter noen dager blir Lydia plukket ut av gruppen og ført til Gileads leder Judd, kalt Fører Judd. Over et par uker utsettes hun for den behandlingen man gir et seigt stykke kjøtt for å mørne det: først bankes det flatt, for så å marineres omsorgsfullt. Etter behandlingen samtykker Lydia i å samarbeide med regimet; «bedre å kaste sten enn å bli stenet». Hun må bevise sin lojalitet gjennom å delta i en henrettelse foran tusenvis av arresterte kvinner på stadion, der hun skyter sin tidligere kollega og venn Anita.

«Den røde giljotin» Hilde Benjamin

Sammen med tre andre ledere av Tantene bygger Lydia opp et system av indoktrinering, overvåkning, registrering, tortur og straff. Tanken går til Hilde Benjamin, en av de første kvinner til å ta eksamen i juss i Tyskland. Benjamin var advokat og aktiv i kommunistpartiet i tjueårene. Etter 1933 ble hun fratatt retten til å praktisere som advokat på grunn av sin jødiske bakgrunn. Da russerne og de øst-tyske kommunistene bygget opp Øst-Tyskland etter krigen, ble hun utnevnt til visepresident i DDRs høyesterett. Fra denne posisjonen administrerte hun de beryktede «Waldheim-prosessene» mot tidligere nazister og motstandere av regimet, noe som ga henne tilnavnene «Den røde giljotin» og «Blodige Hilde».

Hun rykket opp til stillingen som justisminister i 1953, og satt i stillingen til 1967. Hun ledet arbeidet med utarbeidelse av ny straffelov og straffeprosesslov. I 1967 ble hun beordret til å trekke seg tilbake fordi hennes politiske fanatisme og strenge justis sto i veien for internasjonal anerkjennelse av DDR. Men hun ble behandlet med respekt og hedret av regimet, også etter tilbaketrekningen.

Insert image here

«Den røde giljotin»: Som visepresident i DDRs høyesterett ledet Hilde Benjamin de beryktede Waldheim-prosessene, noe som ga henne tilnavnene «Den røde giljotin» og «Blodige Hilde». Foto: Stöhr.

Utrenskninger i Gilead og Perlepikene

Lydia blir ikke bedt om å trekke seg tilbake. Hun er hensynsløs, lojal og forsiktig. Hun er viktig for mennene som leder regimet, og hun bygger seg etter hvert opp et omfattende arkiv med kompromitterende opplysninger om de fleste. Dette gir henne en form for sikkerhet, også i et regime med stadig kamp om makten og regelmessige utrenskninger. Der andre skiftes ut, beholder Lydia sin posisjon. Også Judd har overlevd utrenskningene, kanskje på grunn av sin kontroll over Lydia som sin nære medarbeider.

Ved hjelp av nettverket «Perlepikene» kjemper Judd og Lydia mot motstandsbevegelsen. Bevegelsen organiserer en rute for å hjelpe flyktende kvinner over til Canada. Men arbeidet hindres av at «Mayday» har en agent på innsiden som gir motstandsbevegelsen opplysninger om planer og forestående aksjoner mot dem.

Muldvarper i teokratiet

Denne agenten varsler også at motstandsbevegelsen vil få en pakke med dokumenter med et så eksplosivt innhold, at det vil føre til regimets fall når det blir kjent.

Hennes arkiver viser et regime som er korrupt, med ledere som bak fasaden av pietistisk og bibeltro kristendom har synderegistre som ikke tåler dagens lys.

Det viser seg at muldvarpen er Lydia selv. Gjennom alle år har hun overvåket og samlet. Hun har noe på alle, og hennes arkiver viser et regime som er korrupt, med ledere som bak fasaden av pietistisk og bibeltro kristendom har synderegistre som ikke tåler dagens lys. All verdens synder, samt dokumentasjon på planer om å begå kupp eller å detronisere andre i ledende posisjoner, er informasjon som finnes i Lydias arkiver.

Gifter seg med 14-åringer

I et samfunn preget av maktkamper og mistro holder alle syndene sine skjult for andre. Men Lydia kjenner dem. Fører Judd, for eksempel, gifter seg med stadig nye fjortenårige jenter som Lydia skaffer ham. Når han er lei av dem, dør de under beleilige omstendigheter. Skilsmisse og utroskap straffes med døden i Gilead, så det er ingen utvei, selv for Judd. Bedre å bli enkemann.

Når opplysningene fra Lydias arkiver når Canada og publiseres for omverdenen, fører det til en bølge av utrenskninger som svekker Gileads lederskap. Det legger grunnlaget både for et militærkupp og et folkelig opprør. Regimet blir angrepet både innenfra og utenfra, fra tidligere stater i USA som Gilead hadde vært i krig med, blant annet Texas og California. Amerikas forente stater, USA, blir gjenopprettet.

Ødeleggelsens engler

Lydia vet at den informasjonen hun sender ut gjennom motstandsbevegelsens kanaler, er en bombe som vil føre til regimets fall. Hun benytter seg av to unge kvinner som kurerer, jenter som hun har håndplukket til formålet. Lydia sender dem ut med ordene «Fly vel, mine budbringere, mine sølvduer, mine engler, med destruksjon. Land trygt.» Hun vet at dette er det siste hun gjør og at eksplosjonen som kommer også vil ramme henne selv.

«Hvordan kunne jeg gjøre så mye stygt, så ondt, så dumt? Du ville aldri oppført deg slik», skriver hun, henvendt til leseren. «Men så har du aldri måttet gjøre det». Hun uttrykker ingen anger. Det hun er lei seg for er at hun ikke selv vil oppleve å se regimet falle sammen. «Ikke døm meg for hardt, i alle fall ikke hardere enn jeg dømmer meg selv». Er hun en angrende synder eller en som endelig får realisert det som hun har viet livet til?

Over flere år har hun ledet etterretningstjenesten mot regimets motstandere. Samtidig har hun forsynt motstandsbevegelsen med informasjon om Gileads hemmeligheter. Informasjonen har hun smuglet ut på microdots klistret som punktum på brosjyrer regimets misjonærer intetanende bringer med seg til Canada. Når dette blir avslørt, begynner nettet å snøre seg sammen om Lydia.

Insert image here

TANTE LYDIA: Lydia har over flere år ledet etterretningstjenesten mot regimets motstandere. Samtidig har hun forsynt motstandsbevegelsen med informasjon om Gileads hemmeligheter. TV-serien kan du se på HBO Nordic. Foto: HBO Nordic.

Et liv i skjul for å undergrave regimet

En anelse griper leseren. Har dette vært planlagt helt fra den dagen da hun ga etter for Fører Judds krav om å tjene regimet? Har hun manøvrert med sikte på å skaffe seg en posisjon for å bidra til dets undergang? Anså hun sin kollega og venn Anita allerede som fortapt, og så hun dermed deltakelsen i drapet av henne som et nødvendig offer på vei mot den gode sak? Hvis svaret på disse spørsmålene er ja, har vi det klassiske eksempelet på helten som arbeider i det skjulte på innsiden av systemet.

Det klassiske eksempelet på helten som arbeider i det skjulte på innsiden av systemet.

Det ligger i sakens natur at slike helter som regel forblir ukjente. Ofte mislykkes de, og får derfor, tross sin farefulle innsats, ingen helterolle. For å holde seg skjult må de selge sin sjel til ondskapen, og de blir derfor delaktige og medskyldige i regimets undertrykkelse. Vi møtte dette dilemmaet i fortellingen om Hitlers ulydige byråkrat Hans Calmeyer. Vi så hvordan djevelens bokføring gjør det vanskelig å komme til noen konklusjon om hvorvidt virksomheten går med overskudd. Calmeyer var i mange år ansett som skurk, ikke som helt. Det som gjør ham til en helt, er hans innsats for konkrete mennesker, under stor personlig risiko. Minnet om dette reddet til slutt hans ære.

Insert image here

Hans von Dohnanyi. Foto: German Resistance Memorial Center

Martyren Hans von Dohnanyi

I noen tilfeller blir de som jobber fra innsiden oppdaget og blir gjenstand for regimets vrede og hevn på en måte som gjør dem til martyrer. En av de meste kjente, og også mest fantastiske, var juristen og dommeren Hans von Dohnanyi. Dohnanyi fikk jobb i justisministeriet i Berlin i 1930 og ble utreder i Reichsgericht, Tysklands høyesterett i 1933. Året etter ble han kontorleder hos Hitlers justisminister. Han ble ministerens nærmeste medarbeider i arbeidet med å nazifisere det tyske rettsapparatet, men hadde siden nazistens fremmarsj i Tyskland på 1920-tallet vært en motstander av nazistene. Han så på nazistenes maktovertakelse som slutten for Tyskland. I 1938 kom Dohnanyi i forbindelse med lederen for hærens etterretningstjeneste, Wilhelm Canaris, og var etter den tiden aktivt engasjert i arbeidet med å velte regimet, om nødvendig ved å ta livet av Hitler. Han var en kort stund den yngste dommeren i Reichsgericht, men prioriterte motstandsarbeidet og fikk jobb i etterretningstjenesten. Der la de planer for generalstreiker og attentater, blant annet det kjente attentatforsøket mot Hitler den 20. juli 1944. De ble arrestert og mistenkt for planene. Bare fire uker før regimets fall, ble Dohnanyi henrettet i konsentrasjonsleiren der de satt fanget. Det tok mange år før motstanden ble anerkjent i etterkrigstidens Tyskland. Men ved 100-årsdagen for Dohnanyis fødsel i 2002 holdt presidenten i nåtidens tyske Høyesterett, Bundesgerichtshof, en minnetale. Her beklaget han den unnskyldende holdningen som rettsvesenet i Forbundsrepublikken Tyskland hadde vist overfor nazidommerne, og han trakk frem motstandere, som Dohnanyi, som helter.

Hive litt sand i maskineriet

Alle kan hive litt sand i maskinen en gang iblant, men det gjør ingen helt.

Troen på at man kan motarbeide regimet i det skjulte, i det små, kan bli den feiges skalkeskjul for sitt medløperi. Alle kan hive litt sand i maskinen en gang iblant, men det gjør ikke en helt av en medløper. De små, symbolske motstandshandlingene, som løpesedlene til studentkretsen «den hvite rose» i München i 1942, hører de uskyldige til. De som er medskyldige i regimets terror, må yte større ofre. Dommere som saboterte pålegg om å registrere jødisk eiendom i Norge ved å skylde på stort arbeidspress, var ikke helter, selv om de handlet anstendig. Det kreves både risiko og dimensjon over handlingen for å oppnå heltestatus.

Hva med en som er så dypt involvert som Lydia? Hvordan ville vi reagere om vi fikk vite at en Riisnæs, en Göring, en Beria eller en Lin Biao aktivt arbeidet for å velte regimet innenfra og å gjeninnføre respekt for individet og rettsstaten? Ville vi revidert vårt syn på dem og latt historien felle en annen dom? Ondskapen er der uansett. På kort sikt kan den ikke stoppes eller avverges. På den annen side så er systemet maktesløst, om ikke folk stiller opp for det. Om mange nok ikke stiller opp, blir det ingen overgrep. De som søker å tilrane seg kontroll og bygge ned rettsstaten, blir i høyden en bande som kan skape uro, men som mislykkes i å ta kontrollen over samfunnet. Dette er det sterkeste argumentet for å holde alle moralsk ansvarlig, selv om de bare utgjør et lite tannhjul i et stort maskineri. Skal vi gjøre unntak for dem som setter seg i en posisjon der de virkelig kan gjøre en forskjell, om enn på lengre sikt?

Mer tragedie enn helteepos

Faren er selvsagt at risikoen for å mislykkes er stor. Dermed blir resultatet av innsatsen bare den at man har bidratt til regimets overgrep og undertrykkelse, uten at man har greid å mildne eller velte det. Historiene til Canaris og Dohnanyi er mer tragedier enn helteepos. Vi kan beundre deres mot og sinnelag, og finne inspirasjon i det. Men det som står igjen etter dem, er at de arbeidet for regimet og bidro til at hjulene gikk rundt. Det eneste de oppnådde, var sin egen undergang i samme stund som regimet selv falt. Da er det annerledes med presten Bonhoeffer som ikke samarbeidet, og som etterlot seg skrifter som tjener til refleksjon og er en inspirasjon for mennesker som andre steder kjemper mot en grusom makt. Sinnelaget er viktig for historiens dom. Men har man bidratt til regimets terror, må man finne seg i at konsekvensene trekkes inn i bedømmelsen.

Lydia har noe av Calmeyer over seg. Gjennom samarbeidet med Mayday får hun hjulpet mange fortvilte kvinner til å rømme over grensen til friheten. Men hun er også noe større. Tross sin nøkkelrolle for regimets undertrykkelse, arbeider hun hele tiden med dette målet for øyet: å bringe regimet til dets undergang. Lydia uttrykker selv det komplekse og motsetningsfulle i dette:

«Om jeg avskydde systemet vi bygget opp? På enkelte plan, ja. Det var et svik mot alt vi hadde lært i vårt tidligere liv, og alt vi hadde oppnådd. Var jeg stolt av hva vi greide å utrette, tross begrensningene? Jo, også på enkelte plan. Ting er aldri så enkle.»

Gilead - en antirettsstat

Hvorfor har Atwood valgt seg en dommer som hovedperson i fortellingen? Atwood understreker poenget så tydelig at det ikke kan være tilfeldig. Kuppmakernes sikring av makten over Gilead blir fortalt gjennom angrepet på en domstol og arrestasjoner av dommere. De blir internert på stadion og plassert i en gruppe sammen med andre jurister. På denne måten poengterer Atwood at et diktaturs vei til makten går gjennom angrep på domstolene. Med sitt patriarkalske tyranni er Gilead en negasjon av kampen for kvinners rettigheter. Men Gilead er også en negasjon av rettsstaten.

Det er en fullstendig negasjon av rettsstaten, og vi ser hvor maktesløse folk blir når den forsvinner.

Når Fører Judd presser Lydia, trekker han frem at hun hadde en abort i ungdomstiden og at regimet har innført dødsstraff for abort, med en lov som har tilbakevirkende kraft. Dette er uhyrlig, først og fremst fordi det er en fullstendig negasjon av rettsstaten, og vi ser hvor maktesløse folk blir når den forsvinner. Til tross for rettsstatens negasjon, er oppgaven Judd gir til Lydia og hennes medtanter å utarbeide «lover og alt det der» for å administrere terroren. Juristenes og rettsstatens sentrale rolle i bok to om Gilead er uttrykk for hvordan Atwood ser at rettsstaten er truet i dag. Slik gjør hun Gilead relevant for dagens utfordringer.

Judd sier til Lydia at hun ikke lenger er dommer. Der tar han feil. Hun setter seg til doms over Gilead, iverksetter dommen og sørger for dets undergang. Fortellingens verste skurk viser seg å være en juridisk helt.

Fortellingens verste skurk viser seg å være en juridisk helt.

Epilog: Jusshelter i fiksjonen

Insert image here

DOMMER: Dommeren i filmen Z er en fiktiv dommerhelt. Foto: Ronald Grant Archive/Alarmy Stock.

Også i fiksjonen er det langt mellom dommerheltene. En som hadde hørt hjemme i en serie om fiksjonens dommerhelter er forhørsdommeren i Costa Bravas Oscar-belønte film Z. Han trosser generaler og den mektige sjefen for det hemmelige politi, og får dem dømt for drapet på en politisk motstander.

Selv om det er få helter, er det mange dommere med dilemmaer. Klassisk og mye diskutert er Captain Vere i Herman Melville’s Billy Budd, Sailor. Skal Vere få avsagt en dom etter marinens strenge lov som han vet er urettferdig? Når han velger å dømme Billy ved standrett, misbruker han da loven og ofrer en uskyldig for å hindre opprør og mytteri blant mannskapet, eller følger han bare en streng lov?

Litteraturens dommere kan også være som de navnløse håndheverne av systemet som vi finner i Kafkas Prosessen eller Bjørneboes Frihetens øyeblikk.

Insert image here

TINGRETTSDOMMER: I Berge møter vi tingrettsdommeren Peter Malm. Foto: Aschehoug.

Dette er kanskje oppfatningen mange har av dommerne. Noen bøker lar oss komme mer på innsiden av dommerpersonligheten, uten at de blir helter av den grunn. Adam i Dommer på nåde av Ivan Klima, en bok som dessverre ikke er kommet på norsk, er en desillusjonert dommer i kommunisttidens Tsjekkoslovakia som vi følger fra hans idealistiske ungdom til tiden etter den tsjekkiske våren i 1968.

Ian McEwan gir et varmt portrett av Fiona, en familiedommer, og det moralske dilemmaet hun konfronteres med i boken Barneloven. I Jan Kjærstads Berge møter vi tingrettsdommeren Peter Malm. Noen dommere fremtrer som virkelig onde skikkelser, en dommertype vi også kjenner fra virkeligheten. Dommer Angelo i Shakespeares Like for like er både nådeløs og korrupt, og søker å forhandle om Isabellas dyd. Sjeldent finner man nærgående biografier om virkelighetens dommere, men litteraturen gir mange eksempler på realistiske og kloke portretter som det er mye å lære av.

Følg rettskildene med Juridika Innsikt

Likte du det du leste? Del gjerne saken.