En sjøens helt

«Når rettens lås åpnes med de gale nøklene stiger uferden over dørstokken» skrev den svenske redaktøren Torgny Segersted da de norske høyesterettsdommerne gikk av i 1940. Ikke lenge etter sendte svenske domstoler 60 norske sjøfolk i døden og flere hundre i tysk fangenskap. Kun én enslig dommer sto imot: tingrettdsommer Andreas Cervin hindret egenhendig Hitler fra å slå kloa i den norske flåten i Gøteborg.

Namsrettsdommer Andreas Cervin trosset både rettsformannen og appellretten, og til og med den mektige svenske utenriksministeren

Heltene i Norges sjøkrig under annen verdenskrig er udødeliggjort i Jon Michelets seksbindsverk om krigsseileren Halvor Skramstad, En sjøens helt. En langt mindre kjent helt i sjøkrigen var en helt på dommerbenken i den svenske byen Gøteborg. Kapittel 12 i «Jussens 12 helter» er historien om namsrettsdommer Andreas Cervin som trosset både rettsformannen og appellretten, og til og med den mektige svenske utenriksministeren Christian Günther.

Den norske handelsflåtes betydning for krigen er sagt å tilsvare en million soldater.

Dommeren i Göteborg kom gjennom sitt arbeid i befatning med den delen av krigen hvor Norge virkelig spilte en rolle. Norges utvilsomt viktigste bidrag til kampen mot nazismen var innsatsen til norske sjøfolk og skip i den norske handelsflåten. Den norske handelsflåtens betydning for krigen er sagt å tilsvare en million soldater. Det var et stort bidrag fra et lite land.

Den norske handelsflåten i 1940

Kampen om Norge våren og sommeren 1940 var også en kamp om kontrollen over den norske handelsflåten. Norge var en av verdens største sjøfartsnasjoner, og skip til å frakte varer var av avgjørende betydning for krigføringen. Norske skip fraktet varer mellom alle verdensdeler på alle hav. Norsk skipsfart var avgjørende for de engelske krigsforsyningene og dermed for at England holdt stand mot tyskerne under «Battle of Britain» sommeren og høsten 1940. Nesten halvparten av britisk import før krigen ble fraktet på utenlandske skip, hovedsakelig skandinaviske. Etter krigsutbruddet ble Storbritannias tilgang på skip vanskeligere fordi de nøytrale landene ikke ville legge seg ut med tyskerne. Britene hadde et desperat behov for tonnasje, både for å sikre befolkningen hvete og for å sikre drivstoff til fly og skip og andre råvarer.

Kampen om tonnasjen

Da tyskerne angrep Norge våren 1940, var altså handelsflåten et av formålene. Den 10. april sendte den tyske kommando i Norge ut instruks til alle norske skip i utenriksfart om å søke nærmeste nøytrale havn eller søke å nå hjem til Norge. Det britiske admiralitetet sendte samtidig ordre til alle imperiets havner over hele verden om å holde tilbake norske skip. BBC kringkastet meldinger som ønsket danske og norske sjøfolk velkommen til britiske havner og lovet dem beskyttelse og betaling. Kampen om tonnasjen var i gang.

En av regjeringens viktigste saker(...) var å arbeide for å hindre at flåten falt i tyskernes hender.

De første ukene var preget av usikkerhet. Ville hele Norge falle og Kongen og regjeringen komme under tyskerne? Hva ville i så fall skje med den norske flåten? En av regjeringens viktigste oppgaver ble å arbeide for å hindre at flåten falt i tyskernes hender. Regjeringen inngikk avtale med britene, kunngjort 15. april, om krigs- og sjøforsikring av de norske skipene. Skipene skulle følge allierte anvisninger. Den 22. april ble provisorisk anordning kunngjort med en som overførte bruksretten til alle norske skip fra rederne til regjeringen. Samtidig ble NORTRASHIP – The Norwegian Shipping and Trade Mission – etablert. Den 18. mai 1940 kom en ny provisorisk anordning om rekvisisjon av skip og skipsbygningskontrakter mot erstatning.

42 norske skip i Sverige

Den norske flåten var spredt over hele verden. 42 norske skip var likevel ikke lenger unna enn i det nøytrale Sverige. Siden tyskerne kontrollerte Skagerak, kunne disse skipene ikke uten videre ta seg over til Storbritannia.

Tyskerne la press på norske redere for å få dem til å ta skipene hjem til Norge. Noen samarbeidet og kalte skipene hjem allerede på sommeren 1940, men de fleste vegret seg. De ønsket at regjeringen skulle lykkes i å få seilt skipene over til England. Den norske og den britiske regjering inngikk en avtale hvor skipene ble bortbefraktet til den britiske stat, og underrettet den svenske regjeringen om avtalen 8. september 1940.

Redere truet med konsentrasjonsleir

Tyskerne forlangte at redere med skip i Sverige skulle gi et svensk advokatfirma prosessfullmakt

Søndag 21. september ble de tre norske redere Yngvar Aaby, Axel C. Eitzen og Alf Mohn innkalt til Reichskommissariat. Der fikk de høre at tyskerne forlangte at redere med skip i Sverige skulle gi et svensk advokatfirma prosessfullmakt til å ta de nødvendige rettslige skritt for å hindre skipenes avgang fra svensk havn. Rederne innvendte at de ikke lenger hadde noen rettslig beføyelse til å disponere over skipene, og at tyskernes krav var folkerettsstridig. Tyskerne svarte at de som nektet, ville bli arrestert og sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, og deres formue og hus ville bli konfiskert med den følge det ville få for deres familier.

De norske rederne som hadde skip i Sverige holdt møter. De fleste bøyde av for tyskernes krav. De regnet med at svenske myndigheter ville forstå at fullmaktene var avgitt under tvang og dermed ikke anerkjenne dem som gyldige viljeserklæringer. Enkelte redere var innstilt på å samarbeide med tyskerne og opponere mot regjeringens tvangsrekvirering av skipene til alliert tjeneste.

Noen skip seilte hjem, noen gikk i opplag, noen var for små til å være interessante og gikk i kystfart i Sverige. De aller fleste lå i havner på den svenske vestkysten i påvente av en avklaring. Til sammen ble 29 skip i Sverige innlemmet i Nortraships register. Så startet spillet om å få dem gjennom Skagerak og over i alliert tjeneste.

Skageraksperringen

Nordmennene og britene ble i London enige om å forsøke seg med et utbrudd gjennom Skageraksperringen. Natt til 23. januar 1941 tok fem skip seg ut fra Gøteborg. Flukten var organisert i samarbeid med britene, som skulle møte skipene utenfor norskekysten og eskortere dem videre, og den lille flåten ble kommandert av en britisk kaptein. Det gikk nesten galt. De visste ikke at de tyske krysserne Scharnhorst og Gneisenau gikk ut fra Kiel samme natt. Skipene må ha passert hverandre ganske nær mellom Danmark og Sverige midt på natten uten å oppdage hverandre i mørket. Skipene nådde England, og utbruddet ble ansett som vellykket.

Med dette ble krigen bragt inn i det svenske rettsapparatet.

Norske og britiske myndigheter planla et nytt utbrudd, men tyskerne fikk nyss om planene. De la press på svenskene for å få holdt tilbake skipene. De svenske myndighetene svarte at dette ikke var en sak for dem, men for domstolene. Med dette ble krigen bragt inn i det svenske rettsapparatet.

Rigmor-saken

Først ute var skipsreder Johan Stenersen. Han var medlem av NS. Han påmønstret et nytt mannskap til skipet M/T Rigmor som lå i Gøteborg havn og sendte dem av gårde for å ta skipet i besittelse. Det nye mannskapet ble nektet adgang av mannskapet som allerede var om bord. Stenersen innga da en begjæring om arrest i skipet til namsretten (överexekutor i Gøteborg). Namsretten tok saken opp til full behandling og avslo 24. september arrestbegjæringen. Avslaget ble påklaget til Göta Hovrett som besluttet midlertidig arrest 30. september inntil retten kunne behandle saken i sin fulle bredde.

Tyske krav om arrest i en rekke av de andre skipene ble avvist på prosessuelt grunnlag. Det forelå nemlig også en annen hindring mot arrest i skipene. For å få arrest, måtte de som begjærte den stille bankgaranti. Domstolene krevde en garanti på 500 000 kroner per skip, til sammen syv millioner.

Guernica-saken

Svenske banker vegret seg først mot å stille slike garantier, men etter samtale med utenriksdepartementet snudde de, og garantiene ble stilt. Dette skjedde likevel først etter en viss tid. I begynnelsen av oktober var bare ett av de norske skipene belagt med arrest.

Ankebehandlingen av saken om M/T Rigmor trakk ut i hovrätten. Den norske og den britiske regjeringen gjorde gjeldende immunitet. De argumenterte at det etter den norske rekvisisjonen, og avtalen mellom Norge og Storbritannia, dreide seg om et statsskip til statsformål. Immunitet for slike skip mot arrest i fremmede domstoler var og er sikker folkerett. En lignende sak hadde vært oppe for norsk høyesterett i 1938 da de spanske eierne av skipet «Guernica» saksøkte kapteinen på skipet i Norge for å få tilbakeholdt skipet. Skipet var rekvirert av den spanske regjeringen. Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste saken da flertallet av dommerne mente det ikke forelå folkerettslig adgang for norske domstoler til å nedlegge noe forbud overfor det som formelt måtte anses som et statsskip (Rt. 1938 s. 584).

Immunitet etter Brussel-konvensjonen

Statsskip som nyttes til statsformål hadde immunitet etter Brussel-konvensjonen av 1926 om statsfartøyers rettigheter. Konvensjonen var ratifisert blant annet av Norge, Sverige og Tyskland. Sverige hadde gjennomført konvensjonen gjennom en lov av 1938 om fremmede statsfartøyer. Loven inneholdt en bestemmelse om at den fremmede stats diplomatiske representant kunne utstede en bevitnelse om at et fartøy brukes til statsformål og ikke til forretningsformål. Loven gjaldt ikke direkte for det aktuelle tilfellet, da loven var begrenset til inndrivelse av gjeldskrav. Den norske legasjonen i Stockholm utstedte likevel slike bevitnelser som loven ga anvisning på, men den svenske regjeringen nektet å videreformidle disse til domstolene med den begrunnelse at de ikke kunne blande seg inn i dommernes arbeid. En tilsvarende utveksling av diplomatiske noter foregikk mellom den svenske og den britiske regjeringen.

Tysk press på svenskene – svensk UD legger press på retten

Samtidig med dette foregikk en diplomatisk aktivitet mellom svenske og tyske myndigheter. Den svenske chargé d’affaires i Berlin ble innkalt til utenriksminister Ribbentrop og fortalt at tyskerne ville anse det som en fiendtlig handling mot Tyskland om svenskene lot de norske båtene gå mot England. Dette hadde virkning. Tyske diplomater i Sverige telegraferte kort tid etter til Berlin om at svensk UD hadde tatt telefonisk kontakt med dommeren for å overbevise ham om å ta arrest i båtene. Da sakene ble behandlet i hovrätten, hadde retten flere konferanser med utenriksdepartementet, og sjefen for rettsavdelingen i departementet, utrikesråd Gösta Engzell, reiste fra Stockholm til Jönköping, hvor hovrätten hadde sitt sete, i sakens anledning.

Svenske myndigheter anså at konsekvensene for Sverige av å trosse tyskerne ville være mer alvorlig enn konsekvensene av å trosse britene og nordmennene.

I et intervju i 1990 benektet Engzell at formålet med besøket i Hovrätten var å legge press på domstolen. Han sa at UD oppfattet seg som «nesten part» i saken, og at det derfor var viktig at også de fikk legge frem sitt syn, og at retten burde være takknemlig for all informasjon den fikk. Men det er ikke til å komme utenom at dette skjedde utenom de vanlige rettergangsreglene og uten at de formelle partene i saken var orientert. Rettspresidenten reagerte da også med sinne på dette besøket fra myndighetene. Det er også på det rene at mens svenske myndigheter nektet å videreformidle erklæringer fra den norske og den britiske regjeringen til domstolene av hensyn til domstolenes uavhengighet, henvendte de seg direkte til domstolene for å legge frem den tyske regjeringens sak. Når de så seg nesten som part i saken, må det ha vært fordi svenske myndigheter anså at konsekvensene for Sverige av å trosse tyskerne ville være mer alvorlig enn konsekvensene av å trosse britene og nordmennene.

Kvarstad-båter

Den 21. oktober avsa hovrätten sin kjennelse. Her avgjorde den at det forhold at skipet var overlatt til den britiske regjeringen, ikke utgjorde noe hinder mot at det ble tatt arrest i det. Med dette ble saken sendt tilbake til namsretten i Gøteborg til ny behandling. Umiddelbart etter denne avgjørelsen innga tyskerne på vegne av de norske rederne stevning mot den britiske regjeringen og mot de aktuelle skipsførerne om disposisjonsretten over i alt 13 skip. Skipene blir siden kjent som Kvarstad-båtene.

Tingrettsdommer Andreas Cervin

Her er det vår helt i denne historien trer inn på banen. Dommeren i namsretten som fikk disse sakene til behandling, var overexekutor, rådmann (tingrettsdommer) Andreas Cervin. Cervin ble født 31. oktober 1888 som eldst av 16 søsken. Hans far var prost, kjent for å være både streng og stridbar. Cervin arvet sin fars egenskaper. Utenom jussen er han mest kjent for sin olympiske gullmedalje fra OL i London i 1908, der han deltok på det svenske turnlaget som tok gull i lagkonkurransen i turn.

Cervin avviste stevningene mot den britiske staten, men tillot sakene mot de britiske og norske kapteinene. Avvisningen ble påklaget til Göta Hovrätt. Samtidig begjærte tyskerne arrest i skipene inntil sakene var avgjort. De ba Cervin treffe en slik beslutning umiddelbart, uten at saken ble forelagt motparten, for å hindre båtene i å stikke av mens sakene ble behandlet.

Press fra domstollederen

Cervin ble utsatt for press, både fra lederen i domstolen og fra statens representanter i UD i Stockholm. Etter at sakene var kommet på hans bord, fikk han besøk på kontoret av borgmästaren, det vil si justitiarius, som mente at det var så mange momenter oppe i sakene at det ikke skulle være noe problem å finne en grunn til å beslutte arrest av båtene. Cervin kastet ham bryskt på dør. Cervin ble også oppringt fra UD. Han skriver i sin selvbiografi:

«Her nede i Gøteborg opererte statsråd Rosander i telefonene våre, og i Jönköping opptrådte utenriksråden, forhenværende dommer Engzell.»

Andreas Cervin, tingrettsdommer

«Regjeringen hadde sine tentakler ute for å søke å få oss til å innse hvor viktige avgjørelsene var, hva de betydde for vårt lands forsyninger og hvordan forsyningene kunne bli kuttet om det ikke ble truffet avgjørelse i overensstemmelse med tyskernes ønsker. Her nede i Gøteborg opererte statsråd Rosander i telefonene våre, og i Jönköping opptrådte utenriksråden, forhenværende dommer Engzell.»

Cervin selv ble altså personlig kontaktet av representanter for regjeringen mens han behandlet sakene. I tillegg ble han indirekte utsatt for forsøk på påvirkning gjennom domstollederen. Cervin bøyde likevel ikke av. Han besluttet at han ikke kunne ta skipene i arrest uten å forelegge sakene for motparten, og avviste dermed tyskernes begjæring.

Lex Cervin

Lovendringen fikk kallenavnet «Lex Cervin».

En beslutning av en namsrett om ikke å ta arrest bare på grunnlag av en begjæring fra saksøkeren, men å henvise saken til en full behandling, kunne etter gjeldende svenske prosessregler ikke overprøves. Da det ble klart for de svenske myndighetene at Cervin i Göteborg ikke ville innvilge arrest, ble loven endret igjennom en hasteprosess. Begjæringene om arrest ble inngitt til Cervin 25. oktober. Cervin traff sine beslutninger 27. oktober og 31. oktober. Loven ble vedtatt av Riksdagen 29. oktober. Lovendringen fikk kallenavnet «Lex Cervin». Selv om svenske myndigheter argumenterte med at en slik lovendring hadde vært på trappene lenge, viser navnet hvordan dette ble oppfattet i samtiden. Timingen taler også for seg.

Klagerett på hardnakkede dommere

Nå ble det altså innført en klagerett på disse beslutningene. Dette gjorde det mulig å komme utenom en gjenstridig lokal dommer. Og det sikret fremfor alt at de norske båtene kunne ligge i beslag i påvente av utfallet av en lang rettsprosess. Slik ble det også. Cervins beslutninger om ikke å ta skipene i arrest ble umiddelbart påklaget til hovrätten, som lynraskt fattet beslutning om arrest neste dag.

Hovrättens beslutning var midlertidig, og gjaldt inntil domstolene hadde rukket å behandle begjæringene etter en kontradiktorisk prosess hvor begge parter var kommet til orde. Cervin innhentet uttalelse fra kapteinene og avsa etter dette en ny kjennelse hvor arrest ble nektet. Han begrunnet dette med at skipene var overtatt av den norske regjeringen i medhold av den provisoriske anordningen av mai 1940, og at det dermed dreide seg om statsskip. Han viste også til erklæringene fra den norske og den britiske regjeringen om at de skulle brukes til krigsformål og ikke til kommersielle formål. Skipene var dermed immune mot arrest. Samtidig opphevet han den midlertidige arresten som hovrätten hadde fastsatt.

Etter beslutningen til Cervin skulle skipene være klare til å gå. Men da grep tollmyndighetene inn og nektet tollklarering. Havnemyndighetene var dessuten beleilig utilgjengelige for å utstede de nødvendige passersedlene til skipene. Dette ga tyskerne tid til å anke avslaget inn for Hovrätten.

Seile ut i lys av vintermørket

Hovrätten innvilget på ny midlertidig arrest i påvente av sin behandling av saken. Da den endelige dommen i Hovrätten falt etter noen uker, fikk tyskerne fullt medhold, og den britiske og den norske regjeringens krav om immunitet ble avvist. Retten ga ingen annen begrunnelse enn at «rederiet må anses å ha sannsynliggjort sitt krav om bedre rett til fartøyet». Dommerne fant ikke bryet verdt å gå inn på spørsmålet om fullmaktene fra de norske rederne var avgitt under tvang, og at flere av rederne satt i tysk fengsel mens saken pågikk, selv om dette ble gjort kjent for retten under sakens behandling.

Etter dette så mulighetene for å seile skipene ut i ly av vintermørket ut til å være tapt. Den eneste utveien for den norske og den britiske regjeringen var å anke saken til Högsta Domstolen, hvilket de gjorde 15. desember. Britene og nordmennene argumenterte med at saken hastet, og ba om en rask behandling. Domstolen insisterte imidlertid på at ankene måtte forkynnes for de norske rederne i Norge, med frist for dem til å gi uttalelse. På grunn av hindringer som tyskerne la i veien for dette, tok det to måneder å få forkynt ankene. Ytterligere 30 dager gikk før redernes frist til å gi tilsvar utløp. Ingen av de norske rederne innga noe tilsvar til retten, som tok saken opp til doms. I dommen avgjorde Högsta Domstolen at skipene hadde immunitet, og arrestene ble opphevet 17. mars 1942. Skipene var fri. Men nå var våren kommet, og med den de korte nordiske nettene.

Mannskapet døde i fangenskap

Den 31. mars på kvelden og 1. april tidlig på morgenen satte 10 skip til sjøs fra Gøteborg for å møte en engelsk eskorte ute i Nordsjøen. Det var varslet snøtykke og tåke, men været uteble. Det gikk som verst fryktet. To båter kom seg over til England, to returnerte til Gøteborg. Mannskapet sprengte seks båter for å hindre dem i å falle i hendene på tyskerne. Rundt tjue mann omkom, mange ble tatt til fange og havnet i konsentrasjonsleir, av dem rundt 160 nordmenn. I Tyskland døde 43 av dem som «nacht und nebel»-fanger, de fleste i konsentrasjonsleiren Sonnenburg.

Nasjonale interesser

Andreas Cervin var en dommer som havnet i krigen, ikke mellom stridende parter, men mellom regjeringen og domstolene. Han og hans kolleger ble utsatt for direkte påtrykk fra den utøvende makten. Myndighetene hadde også gode argumenter. Sveriges posisjon som nøytral makt var utsatt. Tyskerne kunne kontrollere Sveriges forsyningssituasjon, og de hadde en militær makt som svenskene vanskelig kunne hamle opp med. Hitler hadde vist at Tyskland var villig til å bruke makt for å fremme sine interesser. Hitlers felttog i øst hadde på dette tidspunkt ennå ikke gått i stå, og det så for mange ut til at Tyskland ville dominere Europa i lang tid fremover.

Regjeringen hadde gode argumenter for ikke å trosse tyskerne. Det var bare ikke rettslige argumenter. Men bør ikke en dommer sette de rettslige argumentene til side når vitale interesser for nasjonen står på spill? Göta Hovrätt mente tydeligvis det. Men ikke Andreas Cervin.

Jussens 12 helter: En serie om maktens jurister av jussprofessor Hans Petter Graver

Følg rettskildene med Juridika Innsikt

Likte du det du leste? Del gjerne Jussens Helter med andre.