Ekspertkommentar

Kommentar til Høyesteretts kjennelse i Lovdata-saken (HR-2019-1725-A)

Lesetid ca. 18 minutter

En samling av høyesterettsdommer hentet fra Lovdatas database kan ikke gjøres tilgjengelig på nettsiden rettspraksis.no. Lovdatas samling av dommer er beskyttet etter regelen om databasevern i åndsverkloven § 24. Verken unntaket for offentlig informasjon i åndsverkloven § 14 eller ytringsfrihetsvernet etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10 kan begrunne et unntak for de aktuelle handlingene. Det er essensen i «Lovdata-kjennelsen», HR-2019-1725-A. Kjennelsen får direkte følger for medie- og opphavsrett, men reiser samtidig nye spørsmål som lovgiver må avklare. 

Bakgrunnen for tvisten var at initiativtakerne bak nettstedet rettspraksis.no hadde gjort tilgjengelig et stort antall høyesterettsavgjørelser hentet fra Lovdatas databaser. Formålet var å gjøre rettsavgjørelsene gratis tilgjengelig for allmennheten. Ifølge initiativtakerne var det en reaksjon på at «myndighetene svikter sin informasjonsplikt overfor borgerne». 

Saken har vært mye omtalt, spesielt i juss-, IT-, og mediebransjens egne medier.

De fleste avgjørelsene var hentet fra en CD og en DVD som Lovdata utga i henholdsvis 2002 og 2005. I tillegg var avgjørelser fra 2006 og 2007 hentet fra Lovdatas nettsted av en tredjepart, som hadde gjort dem tilgjengelige for rettspraksis.no. For CD-en fra 2002 var vernetiden på 15 år utløpt. Tvisten var derfor begrenset til avgjørelsene som var hentet fra DVD-en fra 2005 og avgjørelsene fra 2006 og 2007. Fra 2008 har Høyesterett gjort alle avgjørelser fritt tilgjengelige på egne nettsider. Om disse var det ingen tvist.  

Lovdata begjærte midlertidig forføyning med pålegg om sletting og forbud mot offentliggjøring av avgjørelser som var hentet fra Lovdatas databaser, og de fikk medhold av Oslo byfogdembete og Borgarting lagmannsrett. Den videre anken fra initiativtakerne bak rettspraksis.no gjaldt lagmannsrettens lovtolkning og sakskostnadsavgjørelse. Sakskostnadsspørsmålet omtales ikke nærmere i det følgende.

Databasevernet

Åndsverkloven § 24 gir en enerett til den som fremstiller en «database ... hvor innsamling, kontroll eller presentasjon av innholdet innebærer en vesentlig investering». Eneretten omfatter «å råde over hele eller vesentlige deler av databasens innhold ved uttrekk fra eller gjenbruk av databasen».

Paragrafen gjennomfører direktiv 96/9 om rettslig vern av databaser. I direktivets artikkel 1 (2) er database definert som «a collection of independent works, data or other materials arranged in a systematic or methodical way and individually accessible by electronic or other means». Det er altså innsamling, systematisering og tilretteleggelse av informasjon som vernes, og ikke informasjonens innhold eller form. En database kan inneholde åndsverk som er vernet etter åndsverkloven § 2, men hvorvidt innholdet er opphavsrettslig vernet eller ikke, er prinsipielt uten betydning for databasevernet etter § 24. En database kan også i seg selv være et slikt «uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats» som gir grunnlag for opphavsrett etter § 2, men heller ikke dette har betydning etter § 24. Databaserettens begrunnelse ligger utelukkende i den innsatsen som er nedlagt i innsamling, kontroll og presentasjon. Beskyttelsen varer i 15 år etter utløpet av det året databasen første gang ble offentliggjort.

Partene var enige om at Lovdatas databaser har vern etter åndsverkloven § 24 og at kopiering, nedlastning og tilgjengeliggjøring på rettspraksis.no representerte uttrekk og gjenbruk av vesentlige deler. Initiativtakerne bak nettstedet gjorde det imidlertid gjeldende at virksomheten er lovlig etter unntaket for rettsavgjørelser mv. i åndsverkloven § 14, og dessuten beskyttet av ytringsfriheten etter Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10.

Unntaket for rettsavgjørelser mv.

Åndsverkloven § 14 bestemmer at blant annet lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet «er uten vern etter denne loven». Begrunnelsen for unntaksregelen er at slike skriftstykker bør publiseres i størst mulig utstrekning og at åndsverkloven ikke bør legge begrensninger på spredningen. Det fremgår av § 24 femte ledd at unntaket gjelder tilsvarende for databaseretten. Den tidligere åndsverkloven av 1961 hadde ikke et tilsvarende unntak fra databaseretten (§ 43), men dette var antatt å bero på en glipp, og Høyesteretts kjennelse bekrefter at 1961-loven skal forstås på samme måte som gjeldende lov (avsnitt 40).

For Lovdata innebærer kjennelsen et sterkt vern om deres databaser. 

Det er på det rene at Lovdata ikke kan gjøre gjeldende vern for rettsavgjørelsene i seg selv. Det følger uttrykkelig av åndsverkloven § 14 at rettsavgjørelsene er uten vern. Spørsmålet er hva det innebærer at § 14 «gjelder tilsvarende» for databaser. 

Én mulig forståelse er at rettsavgjørelser og annen offentlig informasjon som er unntatt etter § 14, fritt kan trekkes ut og gjenbrukes uten hinder av databaseretten etter § 24. En slik forståelse innebærer at man fritt kan bruke hele eller deler av en database, så lenge det man bruker, er verk som er unntatt fra vern etter § 14. En annen mulig forståelse er at bare verkene i databasen er unntatt fra eneretten, men at sammenstillingen er vernet fullt ut, på linje med andre databaser. Denne forståelsen innebærer at uttrekk og gjenbruk av hele eller vesentlige deler av databasen er i strid med § 24, selv om det som trekkes ut og gjenbrukes, i sin helhet er unntatt fra opphavsrett etter § 14. En tredje mulig forståelse er at sammenstillingen er unntatt fra vern etter § 24 dersom den i seg selv oppfyller vilkårene i § 14. En slik forståelse innebærer at databasen er unntatt fra vern hvis den utgjør et «vedtak av en offentlig myndighet» eller faller inn under et av alternativene «forslag, utredninger, uttalelser og lignende som gjelder offentlig myndighetsutøvelse» og dessuten er utarbeidet av «offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige». De to sistnevnte tolkningsalternativene innebærer at unntakene i § 14 får begrenset betydning for databaser. Til fordel for dem kan det anføres at de gjør det mulig å beskytte investeringer i innsamling, kontroll og presentasjon av offentlig informasjon, som samfunnet kan ha stor nytte av.

Lovdatas særlige stilling

Høyesterett synes å bygge på det sistnevnte tolkningsalternativet, som må være det rette. Det at databasen inneholder offentlig informasjon som er unntatt fra vern etter § 14, tillegges ikke betydning for innholdet av databaseretten. Det var heller ikke anført av initiativtakerne bak rettspraksis.no at det er fri adgang til uttrekk og gjenbruk av rettsavgjørelser. Hovedanførselen synes å ha vært at Lovdata utøver en form for offentlig forvaltningsvirksomhet, som tilsier at databasene «gjelder offentlig myndighetsutøvelse» og er utarbeidet av «offentlig myndighet».

Denne anførselen må ses i sammenheng med Lovdatas etablering, organisering og særlige stilling. Lovdata ble opprettet av Justisdepartementet og Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo for å opprette, vedlikeholde og drive rettslige informasjonssystemer. Fra 1987 hadde Lovdata en avtale med Høyesterett om oversendelse av alle dommer og kjennelser. Det var ingen andre enn Lovdata som hadde en slik avtale. Lovdatas databaser er dermed i praksis den eneste kilden til Høyesteretts samlede avgjørelser i digital form. Lovdata har også en avtale med Justisdepartementet om databaser for lover og forskrifter, inngått med hjemmel i lov om Norsk Lovtidend mv. av 19. juni 1969 nr. 53  og forskrift om Lovdatas lov- og forskriftsdatabaser av 21. juni 1994 nr. 644.

Anførselen kan ikke ha frembrakt tvil hos Høyesterett, for den er bare kortfattet behandlet av førstvoterende. Han viser til at Lovdata er en stiftelse og at virksomheten skal være selvfinansierende og drives i konkurranse med andre aktører. At Lovdata også har fått offentlig tilskudd og i en periode var alene om å få tilgang til Høyesteretts samlede avgjørelser, «medfører ikke at Lovdatas databaser over høyesterettsavgjørelser med rimelighet kan anses utarbeidet som ledd i offentlig myndighetsutøvelse» (avsnitt 52).

Konklusjonen kan vanskelig kritiseres. Rett nok kan det diskuteres om Lovdata i lys av sin særlige stilling og oppgaver bør anses som en del av «det offentlige», se nedenfor, men den virksomheten som Lovdata driver, har ikke karakter av «offentlig myndighetsutøvelse», som er et vilkår for at unntaket i § 14 skal komme til anvendelse.

Den virksomheten som Lovdata driver, har ikke karakter av «offentlig myndighetsutøvelse»

Betydningen av EUs gjenbruksdirektiv

Høyesterett går ikke inn på betydningen av det såkalte gjenbruksdirektivet (2003/98), som pålegger det offentlige å gi tilgang til, og tillate gjenbruk av, offentlige dokumenter på visse vilkår. Direktivet kommer til anvendelse på «documents held by public sector bodies» (artikkel 3). Uttrykket «public sector body» er definert i artikkel 2 og omfatter, i tillegg til statlige, regionale og lokale myndigheter, «bodies governed by public law» og sammenslutninger som er etablert av én eller flere myndigheter eller av én eller flere «bodies governed by public law». Karakteriserende for en «body governed by public law» er at den er etablert for å vareta allmenne behov, er et selvstendig rettssubjekt og enten i hovedsak er finansiert av det offentlige, er underlagt offentlig tilsyn eller har styrende eller kontrollerende organer hvor mer enn halvdelen av medlemmene er oppnevnt av det offentlige. Lovdata ble, som nevnt, opprettet av Justisdepartementet og Det juridiske fakultet som en allmennyttig institusjon. Flertallet av styremedlemmene oppnevnes av Justisdepartementet, Stortinget og Det juridiske fakultet. Det er vanskelig å lese direktivet annerledes enn at det i utgangspunktet omfatter Lovdatas dokumenter. Spørsmålet er hvilken betydning dette eventuelt har for adgangen til å gjenbruke innhold fra Lovdatas databaser.

Under enhver omstendighet må disse spørsmålene tenkes gjennom på nytt i forbindelse med gjennomføringen av det nye gjenbruksdirektivet

Lagmannsretten behandlet gjenbruksdirektivet helt kortfattet og kom til at det er uten betydning i denne saken: «Når det gjelder gjenbruksdirektivet, som [rettspraksis.no] mener at er et argument for deres syn, så fremgår det av direktivet selv at det ikke innskrenker tredjeparts rettigheter, herunder sui generis rettigheter, se direktivets fortale 22 og 24.» Av den nevnte betraktning 22 fremgår det at direktivet «does not affect the existence or ownership of intellectual property rights of public sector bodies, nor does it limit the exercise of these rights in any way beyond the boundaries set by this Directive». Samtidig fremholdes det imidlertid at «Public sector bodies should, however, exercise their copyright in a way that facilitates re-use». Betraktning 24 sier blant annet at gjenbruksdirektivet ikke medfører bortfall av de rettigheter som følger av databasedirektivet, men at det «spells out the conditions within which public sector bodies can exercise their intellectual property rights in the internal information market when allowing re-use of documents». Det kan nok være ulike meninger om hvordan dette skal forstås, jf. Ole-Andreas Rognstad, Opphavsrett, 2. utg., Oslo 2019 side 403. Spørsmålet kommer under enhver omstendighet i en annen stilling når det nye gjenbruksdirektivet (2019/1024) trer i kraft. Her fremgår det av artikkel 1 nr. 6 at databaseretten ikke kan gjøres gjeldende av offentlige myndigheter for å hindre eller begrense gjenbruk av informasjon i større grad enn det som følger av direktivet selv: «The right for the maker of a database provided for in Article 7(1) of Directive 96/9/EC shall not be exercised by public sector bodies in order to prevent the re-use of documents or to restrict re-use beyond the limits set by this Directive.» Hva dette betyr for Lovdata og andre «public sector bodies», må utredes nærmere i forbindelse med gjennomføringen av det nye direktivet.

Avveiningen mot ytringsfriheten

Etter praksis fra EMD er opphavsrett og andre immaterialrettigheter omfattet av vernet for eiendom («possessions») i EMK protokoll 1 artikkel 1, jf. Rognstad, Opphavsrett side 74. Et tilsvarende vern følger også av artikkel 17 (1) i EUs charter om grunnleggende rettigheter, som i artikkel 17 (2) uttrykkelig legger til at «Intellectual property shall be protected». EU-charteret er ikke en del av EØS-avtalen, men det har betydning for tolkningen av sekundærlovgivningen i EU og EØS, herunder direktivene på opphavsrettsområdet.

Ved vurderingen av opphavsrettsbeskyttelsen og databaserettens utstrekning må man samtidig ta hensyn til andre beskyttede rettigheter, og særlig til ytringsfriheten, som er vernet av EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100. Ytringsfriheten beskyttes også av artikkel 11 i EUs charter, som i likhet med EMK artikkel 10 presiserer at rettsvernet omfatter frihet «to receive and impart information and ideas without interference by public authority».

EU-charteret følger så å si «med på lasset» når direktivet innlemmes i EØS-avtalen

Det ligger i sakens natur at opphavsretten og ytringsfriheten på en eller annen måte må forenes. Spenningsforhold mellom nasjonal rett og internasjonale menneskerettigheter kan enten oppløses gjennom harmoniserende tolkning eller løses som motstridsspørsmål hvor den mest tungtveiende rettskilden gis forrang. Hvor motstående rettigheter nyter beskyttelse på samme nivå, kan spenningsforhold bare oppløses gjennom balansering av rettighetene. 

I norsk rettspraksis har det vært vanlig med en helhetlig tilnærming til slike spørsmål. De løses primært gjennom balansering av de motstående rettighetene, og nasjonale rettsgrunnlag tolkes i harmoni med resultatet av denne balanseringen, jf. for eksempel Rt. 2007 side 687 (Big Brother-dommen), Rt. 2008 side 489 (Plata-dommen)og Rt. 2008 side 1089 (Bryllupsfoto-dommen). I plenumssaken HR-2016-2554-P (Holship-dommen), hvor spørsmålet var om en boikott var «rettsstridig» etter boikottloven § 2, nevnes lovbestemmelsen helt kort innledningsvis og i konklusjonen, men for øvrig består drøftelsen hovedsakelig i en balansering av organisasjonsfriheten etter EMK art. 11 og etableringsretten etter EØS-avtalens art. 31. Førstvoterende, som representerte flertallet (10-7), sier at siktemålet er å «finne frem til et rimelig balansepunkt mellom de aktuelle rettighetene» (avsnitt 86). Dommen er et eksempel på at nasjonal rett som regel er fleksibel nok til at den rette balansen kan finnes uten at motstridsspørsmål oppstår.

Opphavsrettsdirektivets betydning

I Lovdata-kjennelsen velger Høyesterett en annen tilnærming. Etter å ha konstatert at åndsverkloven § 14 «ikke kan gi grunnlag for en tolkning av loven som innebærer at Lovdatas databaser er unntatt fra vern etter § 24» (avsnitt 55), går førstvoterende over til spørsmålet om «åndsverkloven må vike for det vern om ytringsfriheten som følger av Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10», som ved «motstrid» må gis forrang (avsnitt 56). Det kan reises spørsmål om det var nødvendig å konstatere motstrid i dette tilfellet. Angrepsmåten er problematisk fordi EU-domstolen har sagt at balanseringen av motstående rettigheter skal skje innenfor rammen av opphavsrettsdirektivet (2001/29), jf. blant annet sak C-469/17 Funke Medien

Angrepsmåten er problematisk fordi EU-domstolen har sagt at balanseringen av motstående rettigheter skal skje innenfor rammen av opphavsrettsdirektivet

Opphavsrettsdirektivets artikler 2 til 4 beskytter rettighetshavernes interesser, mens artikkel 5 inneholder en katalog over påbudte og tillatte unntak fra eneretten. I lys av harmoniseringshensynet skal denne listen oppfattes som uttømmende. Nasjonale domstoler kan derfor ikke oppstille andre unntak fra rettighetene i artikkel 2 til 4 enn dem som har hjemmel i artikkel 5. Databasedirektivet (96/9) inneholder i artiklene 6 og 9 mer begrensede unntakskataloger, men åpner samtidig for «other exceptions to copyright which are traditionally authorized under national law are involved», jf. artikkel 6 (2) (d). Ettersom åndsverklovens system bygger på felles avgrensningsregler for åndsverk og databaser, jf. § 24 femte ledd, må under enhver omstendighet begrensningene i opphavsrettsdirektivets artikkel 5 respekteres også når de anvendes på databaser.

I Funke Medien fremholdt EU-domstolen at direktivet «aims to safeguard, in particular in the electronic environment, a fair balance between, on the one hand, the interest of the holders of copyright and related rights in the protection of their intellectual property rights guaranteed by Article 17(2) of the Charter and, on the other hand, the protection of the interests and fundamental rights of users of protected subject matter, in particular their freedom of expression and information guaranteed by Article 11 of the Charter, as well as of the public interest» (premiss 57). Og videre: «The mechanisms allowing those different rights and interests to be balanced are contained in Directive 2001/29 itself» (premiss 58). Ytringsfriheten etter EU-charterets artikkel 11 kan ikke rettferdiggjøre ytterligere innskrenkninger i eneretten (premiss 64), men må respekteres ved tolkningen og anvendelsen av direktivets bestemmelser (premiss 76). 

Man kunne tenkt seg at forholdet til menneskerettighetene kommer i en annen stilling under EØS-avtalen, ettersom EFTA-landene ikke er bundet av EU-charteret. Slik kan det imidlertid neppe være. For det første må opphavsrettsdirektivet tolkes enhetlig innenfor EØS. Når balanseringen av rettigheter skal skje innenfor rammen av direktivet og denne balanseringen skjer på grunnlag av charteret, følger EU-charteret så å si «med på lasset» når direktivet innlemmes i EØS-avtalen. For det andre bestemmer artikkel 52 (3) i EU-charteret at bestemmelser «which correspond to rights guaranteed by the Convention for the Protection of Human Rights and Fundamental Freedoms», skal tillegges samme betydning og rekkevidde som etter EMK. Det betyr at norske domstolers plikt til å håndheve EMK langt på vei samsvarer med EU-landenes domstolers plikt til å håndheve charteret.

Unntaksreglene i opphavsrettsdirektivets artikkel 5

Høyesterett foretar ingen vurdering av unntaksreglene i opphavsrettsdirektivets artikkel 5. Det betyr ikke at Høyesteretts kjennelse er i strid med direktivet. Men generelt må det være riktig å knytte denne typen vurderinger opp mot direktivet. Det er nemlig ikke likegyldig om man forankrer vurderingene i direktivet eller direkte i EMK. Bestemmelsene i EMK er mer generelle og åpner i større grad for skjønn enn direktivets katalog i artikkel 5. Ikke alle løsninger som tilfredsstiller kravene i EMK, oppfyller kravene i direktivets artikkel 5. Men alle tolkninger som oppfyller kravene i direktivets artikkel 5, tilfredsstiller kravene i EMK. Det man må søke, er løsninger som både ligger innenfor rammen av direktivets artikkel 5 og EMKs bestemmelser.

Vurderingene kompliseres av at åndsverklovens bestemmelser om opphavsrettens avgrensning er formulert annerledes enn bestemmelsene i opphavsrettsdirektivets artikkel 5. Det betyr ikke at loven er i strid med direktivet. Medlemsstatene er ikke forpliktet til å gjennomføre avgrensningsreglene i den form som de fremgår av direktivet, men har en grad av skjønnsfrihet. For unntakene i artikkel 5 (3), (c) og (d) har EU-domstolen slått fast at medlemsstatene «enjoy significant discretion» (Funke Medien, premiss 43). Men unntakene i artikkel 5 er, som nevnt, etter fast praksis uttømmende, og medlemsstatene må derfor ved gjennomføringen holde seg innenfor de rammer direktivet oppstiller.

Unntaket for offentlige dokumenter i åndsverkloven § 14 har ingen direkte parallell i direktivet. Direktivet har imidlertid et unntak i artikkel 5 (e), som omfatter «use … to ensure the proper performance or reporting of administrative, parliamentary or judicial proceedings», og artikkel 5 (f) dekker «use of political speeches as well as extracts of public lectures or similar works or subject-matter to the extent justified by the informatory purpose». I tillegg bestemmer artikkel 9 at direktivet ikke griper inn i bestemmelser om blant annet «access to public documents». I lys av disse bestemmelsene ville det neppe vært i strid med direktivet å tolke åndsverkloven § 14 slik at den omfattet Lovdatas databaser. På den annen side kan direktivet ikke forstås dithen at det krever at Lovdatas databaser skal kunne utnyttes fritt, med mindre det dreier seg om utnyttelse som må tillates for å skape en rimelig balanse mellom rettighetshaverinteressene og informasjonshensynet, jf. nærmere om dette nedenfor.

Unntaket for dagspressen og Afghanistan-papirene

I et tilfelle som det foreliggende, kunne vurderingen også vært knyttet til artikkel 5 (c), hvor et av unntakene gjelder «use of works or other subject-matter in connection with the reporting of current events, to the extent justified by the informatory purpose». Den norske parallellen finner man i § 36 første ledd, som lyder slik: «Et verk som inngår i en dagshending kan ved medias​ omtale av dagshendingen gjengis i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.» Det faller riktignok ikke umiddelbart naturlig å si at de høyesterettsdommene som ble publisert på rettspraksis.no «inngår i en dagshending», og kanskje heller ikke at gjengivelsen skjedde «ved medias omtale». Det virker imidlertid mindre anstrengt å karakterisere publiseringen som ledd i «the reporting of current events». I EU-domstolens dom i Funke Medien-saken ble det iallfall lagt til grunn at unntaket i artikkel 5 (c) dekket den omtvistede bruken, som ikke var uten likhetspunkter med den som fant sted på rettspraksis.no. Funke Medien hadde bedt om tilgang til ukentlige rapporter fra det tyske forsvaret fra perioden 2001 til 2012, men hadde fått avslag. Deretter skaffet Funke Medien seg tilgang til mange av rapportene fra ukjent hold og publiserte dem på nettsidene til Westdeutsche Allgemeine Zeitung som del av en publisering de kalte «Afghanistan Papiere». Rapportene var ledsaget av «an introductory note, further links and space for comments». Dette var tilstrekkelig til at publiseringen kvalifiserte som «reporting» (premiss 75). Kriteriet «current events» drøftes ikke nærmere, men det ligger i sakens natur at «current» sikter til innholdets aktualitet og ikke til åndsverkenes alder.

Den konkrete vurderingen av hvorvidt en omtvistet bruk etter sin art omfattes av unntakene i direktivets artikkel 5, hører under nasjonale domstoler. Det samme gjelder vurderingen av om bruken rettferdiggjøres av «the informatory purpose». Domstolene må i denne forbindelse «ensure a fair balance» mellom rettighetshaverinteressene som beskyttes av EU-charterets artikkel 17 (2) og ytringsfriheten som beskyttes av artikkel 11 (Funke Medien, premissene 70–73). En slik vurdering foretar førstvoterende i Lovdata-kjennelsen (avsnittene 61–66), med utgangspunkt i EMDs dom i Pirate Bay-saken (appl. no. 40397/12), hvor det fremgår at medlemsstatenes oppgave er å «balance two competing interests which were both protected by the Convention», og at medlemsstatene nyter godt av «a wide margin of appreciation». Høyesterett tillegger rettighetshaverinteressene størst vekt. Databasevernet anføres å ha «stor betydning for å fremme samfunnsmessig viktige investeringer» (avsnitt 64), og det pekes på at det har «krevet store ressurser å bringe Lovdatas rettsinformasjonssystemer dit de er i dag» (avsnitt 65). Hensynet til ytringsfriheten tillegges mindre vekt, særlig fordi det dreier seg om informasjon som er tilgjengelig fra andre kilder (avsnitt 66). 

Ulike syn på saken

Det er opplagt delte meninger om disse spørsmålene. Dette kommer til uttrykk i et skriftlig innlegg fra Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag, hvor de uttaler at «Høyesteretts avgjørelser er den dømmende statsmaktens fundamentale bidrag til det enkelte individs rettsstilling, og til vårt demokratiske samfunns rettsorden» og at «når tilgang til dette materialet forutsetter abonnement på en betalingsløsning, så medfører det at mediene i praksis forhindres fra å publisere stoff som ville ha blitt formidlet hvis tilgangen hadde vært enklere, og at pressens mulighet til å kunne kritisere domstolene reduseres» (avsnitt 37). Det er også ulike oppfatninger om databasevernets betydning. Rognstad påpeker, under henvisning til to rapporter fra EU-kommisjonen, at databasevernet «vanskelig kan sies å ha vært en ubetinget suksess» og at det «fungerer mer som en beskyttelse rettighetshaverne påberoper seg i ettertid, enn noe det investeres i eller inngås lisensavtaler på grunnlag av», jf. Opphavsrett side 391–392. Under enhver omstendighet ville det nok vært mer på sin plass å legge Lovdatas investeringer i den omtvistede databasen på vektskålen, enn de samlede investeringene som er gjort i å bringe Lovdatas informasjonssystemer dit de er i dag. Endelig kan man stille spørsmål om bestemmelsen i Grunnloven § 100 sjette ledd burde vært gitt en plass i vurderingen. Den pålegger staten «å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale».

På et mer generelt nivå gir Høyesteretts kjennelse et signal om at rettighetshaverinteressene tillegges stor vekt og at det skal mye til før informasjonshensynet gis gjennomslag. I så måte er avgjørelsen på linje med tidligere praksis i Norge og andre europeiske land,

Den omtvistede bruken av Lovdatas database må betegnes som et grensetilfelle, hvor det kunne vært argumentert godt for begge løsninger. Nettopp i et slikt tilfelle kan det spørres om ikke konklusjonen kan påvirkes av hvorvidt man angriper problemet som et tilfelle av motstrid mellom rettsregler, slik Høyesterett gjorde, eller løser det innenfor rammen av åndsverkloven og opphavsrettsdirektivet. Hvis man ser det som et motstridsspørsmål, vil rettighetshaverinteressene allerede i utgangspunktet stille med en fordel fordi de fremstår som prioritert av lovgiver (jf. avsnitt 64). Hvis man i stedet integrerer hensynet til ytringsfriheten i tolkningen og anvendelsen av de opphavsrettslige reglene, kan det gi større rom for å legge vekt på informasjonshensynet. Lovgiverviljen trekker da ikke ensidig i favør av rettighetshaverinteressene, men den taler for løsninger som sikrer «a fair balance of rights and interests between the different categories of rightholders, as well as between the different categories of rightholders and users of protected subject matter» (Funke Medien, premiss 51).

Konsekvenser

For Lovdata innebærer kjennelsen et sterkt vern om deres databaser. Når databasene ikke anses å gjelde offentlig myndighetsutøvelse, blir det ikke rom for å gjøre unntak etter åndsverkloven § 14. Bruk av hele eller vesentlige deler av Lovdatas databaser må dermed, for å være lovlig, ha grunnlag i en av åndsverklovens øvrige avgrensningsregler, for eksempel § 29 om sitatrett eller § 36 første ledd om medias omtale av «dagshending». Ved tolkningen av disse reglene må EU-domstolens praksis knyttet til opphavsrettsdirektivets artikkel 5 tillegges stor betydning. Under enhver omstendighet må disse spørsmålene tenkes gjennom på nytt i forbindelse med gjennomføringen av det nye gjenbruksdirektivet (2019/1024).

Også for andre databaser betyr kjennelsen at regelen i åndsverkloven § 14 har liten betydning. Det er formodentlig ganske få databaser som kvalifiserer som «vedtak av offentlig myndighet» eller som «gjelder offentlig myndighetsutøvelse». Her må det imidlertid minnes om at kravet om en rimelig balanse mellom rettighetshaverinteresser og ytringsfrihet i noen tilfeller kan gjøre det nødvendig å tolke åndsverklovens avgrensningsregler på måter som avviker fra det som er mest naturlig ut fra ordlyd og forarbeider.

På et mer generelt nivå gir Høyesteretts kjennelse et signal om at rettighetshaverinteressene tillegges stor vekt og at det skal mye til før informasjonshensynet gis gjennomslag. I så måte er avgjørelsen på linje med tidligere praksis i Norge og andre europeiske land, jf. Rognstad, Opphavsrett side 77–79. For at informasjonshensynet skal få gjennomslag, kreves gjerne at det dreier seg om informasjon som i praksis ikke er tilgjengelig fra annet hold, som har betydelig aktuell interesse eller at det er viktig å bruke hele eller deler av et verk eller annet beskyttet materiale uendret i forbindelse med egne innlegg i den offentlige debatten.