Ekspertkommentar

Koronakrisen øker presset på innsyn, men jussen er den samme

Lesetid ca. 17 minutter

I en tid hvor store deler av den offentlige forvaltningen arbeider med spørsmål om liv og helse og viktige tiltak for å begrense de negative konsekvensene av virusutbruddet, er det lett å tenke at «det kan da ikke være meningen at vi skal bruke tid på innsynsbegjæringer». Men det skal vi. Virusutbruddet har ført til endringer i jussen på mange områder, med lovendringer og nye forskrifter, men retten til innsyn i det offentliges saksdokumenter forblir den samme.

Åpenhet er en grunnleggende forutsetning for å lykkes med håndteringen av covid-19, og informasjon om selve pandemien og bakgrunnen for tiltakene som iverksettes er viktig for tilliten til myndighetenes håndtering av krisen og for at tiltakene aksepteres og følges. På den annen side kan det også være viktig for at innspill, råd og vurderinger internt i forvaltningen kan gis fritt, uten at disse blir gjenstand for offentlighet. At alle interne innspill og motforestillinger kan komme på bordet sikrer best mulige beslutninger, særlig i en situasjon hvor det offentlige må handle raskt. Videre er det også viktig for håndteringen av pandemien at de vurderinger, råd og tiltak som formidles fra myndighetene er klare og entydige, og at det ikke oppstår noen usikkerhet knyttet til disse.  

Åpenhet er en grunnleggende forutsetning for å lykkes med håndteringen av covid-19.

I en slik situasjon hvor både hensynene for og mot innsyn er sterkere enn normalt, blir det viktig at innsynsbegjæringer behandles godt, grundig og raskt. I denne artikkelen går jeg gjennom hva de som ber om, og spesielt de som besvarer forespørsler om innsyn, må ta hensyn til under covid-19-krisen.

Utbruddet av covid-19 har ført til endringer i jussen på mange områder. Lover er endret, midlertidige lover er gitt og det er kommet en rekke nye forskrifter.  

Når det gjelder retten til innsyn i det offentliges saksdokumenter er imidlertid alt ved det samme. Det er ikke gjort noen endringer i offentleglova eller offentlegforskrifta som følge av covid-19, det er ikke gitt noen egen forskrift om innsyn under krisen og det finnes heller ingen bestemmelser i offentleglova som tar spesielt sikte på krisesituasjoner. Dette utgangspunktet om at alt gjelder som før, er blant annet kommet til uttrykk i Kommunal- og moderniseringsdepartementets «Veileder til behandling av innsynskrav», utarbeidet i forbindelse med utbruddet av covid-19 våren 2020. Innledningsvis heter det her: «Offentlighetsprinsippet og offentleglova gjelder som normalt i denne situasjonen». 

Det er ikke gjort noen endringer i offentleglova eller offentlegforskrifta som følge av covid-19, det er ikke gitt noen egen forskrift om innsyn under krisen og det finnes heller ingen bestemmelser i offentleglova som tar spesielt sikte på krisesituasjoner.

Selv om regelverket om innsyn i offentlige saksdokumenter er uendret, har virusutbruddet imidlertid gjort en del, i utgangspunktet, generelle problemstillinger knyttet til innsyn og offentlighet spesielt aktuelle. En del av disse problemstillingene omtales i denne artikkelen, herunder hvordan enkelte av temaene er omtalt i Kommunal- og moderniseringsdepartementets veileder.

Insert image here

Camilla Selman

Kommuneadvokat i Bærum 2018-2020, fra 1. juni kommuneadvokat i Oslo. Tidligere advokat i Hjort, Wiersholm og Kommuneadvokaten i Oslo.

Medforfatter av kommentarutgaven til offentleglova og tidskriftsartikkelen «Offentlighetens innsyn i personalsaker».

Cand.jur 1997

Det gjelder ikke noe krav om god grunn for å kreve innsyn

Ut fra offentleglova § 3 er hovedregelen at alle kan kreve innsyn i det offentliges saksdokumenter og journaler. Med «alle» menes alle – ikke bare journalister og andre som har en grunn til å ønske innsyn. Også hvor innsynskravet tilsynelatende er grunnløst eller dårlig begrunnet skal innsyn i utgangspunktet gis. Forvaltningen har ingen rett til å spørre om hvorfor det begjæres innsyn eller hva dokumentene skal benyttes til. Også anonyme innsynskrav må besvares. I en tid hvor store deler av den offentlige forvaltningen arbeider med spørsmål om liv og helse og viktige tiltak for å begrense de negative konsekvensene av virusutbruddet, er det lett å tenke at «det kan da ikke være meningen at vi skal bruke tid på innsynsbegjæringer». Men det skal vi. 

Det er heller ikke adgang til å nedprioritere enkelte krav om innsyn fordi kravet kommer fra en som bruker informasjonen til å kritisere forvaltningen eller fra en som fremmer «plagsomt» mange krav, se for eksempel ombudsmannens uttalelse i SOM-2012-157. 

Innsynsretten gjelder uavhengig av om dokumentet er journalført eller arkivert 

I forbindelse med virusutbruddet har en rekke offentlige organer satt ned ulike typer krisegrupper, og det avholdes kanskje møter som ikke normalt finner sted. Det finnes da ikke alltid maler og systemer for de dokumentene som produseres. For eksempel skrives det kanskje referater fra møter i krisegruppa i et direktorat eller en fylkeskommune. Siden det ikke finnes noen mal for referatet og ingen vet hvor referatet skal lagres, så blir det til at den som fungerer som sekretær for gruppa «snekrer sammen» et stikkordsmessig referat som vedkommende lagrer lokalt på egen PC. Et slikt dokument er, til tross for dette, et dokument det i utgangspunktet kan kreves innsyn i. For retten til innsyn spiller det ingen rolle om et dokument er utformet med tanke på at det kan bli offentlige eller ei, om det er journalført eller ei eller hvor det er arkivert. En annen ting er at journalen er «nøkkelen til offentlig innsyn». Er ikke dokumentet journalført, er det vanskelig å vite at det eksisterer, og dermed vanskelig å kreve innsyn i det.  

Insert image here

ALLE KAN MED: Ut fra offentleglova § 3 er hovedregelen at alle kan kreve innsyn i det offentliges saksdokumenter og journaler. Med «alle» menes alle – ikke bare journalister og andre som har en grunn til å ønske innsyn. Ilustrasjonsfoto: Istockphoto.

Det kan som hovedregel bare kreves innsyn i dokumenter som eksisterer

Offentleglova er en lov om dokumentoffentlighet. Loven gir rett til innsyn i de dokumenter som finnes på innsynstidspunktet. Det er ikke en lov som pålegger det offentlige å svare på spørsmål eller å offentliggjøre dokumenter av eget tiltak. Det er heller ikke en lov som pålegger det offentlige å lage dokumenter som ikke allerede finnes. (Offentleglova inneholder ett unntak fra dette. Det følger av § 9 at det kan kreves innsyn i en «samanstilling av opplysninger som er elektronisk lagra i databasene» til organet dersom sammenstillinga kan gjøres med enkle fremgangsmåter. I mange henvendelser til forvaltningen bes det både om innsyn i dokumenter, samtidig som det bes om informasjon om ulike temaer eller svar på ulike spørsmål. I en tid som nå, med knapphet på saksbehandlingsressurser, er det da viktig at forvaltningen «skiller snørr og barter»: Den delen av henvendelsen som er å anse som et innsynskrav må behandles etter reglene i offentleglova, mens dette ikke er nødvendig for den delen av henvendelsen som ikke er å anse som et innsynskrav. Er saksbehandler i tvil om hvordan en henvendelse skal forstås, så bør han/hun spørre. Det vil ofte spare både forvaltningen og den som har begjært innsyn for unødig frustrasjon og tidsspille.  

Et innsynskrav må identifisere hvilke dokumenter kravet gjelder 

Et innsynskrav må gjelde en bestemt sak eller i rimelig utstrekning saker av en bestemt art, se offentleglova § 28 (2). Bakgrunnen for dette er at mer generelle innsynskrav uten identifikasjon av hva en egentlig ønsker, er svært vanskelig å behandle for forvaltningen. I den grad det er behov for det, og rimelig, plikter imidlertid forvaltningen å hjelpe til med å formulere innsynskravet slik at det oppfyller dette kravet til identifikasjon, jf. veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11.

At det må kreves innsyn i en bestemt sak innebærer ikke at den som krever innsyn må oppgi saksnummer eller lignende. Det er tilstrekkelig at det gis en karakteristikk av saken eller sakene, som gjør det mulig å finne frem til de ulike dokumentene. En slik karakteristikk vil typisk si noe om hvem og hva saken gjelder, hvem som er avsender/mottaker av dokumentene samt hvilket tidsrom/dato det er tale om. 

Alle kan kreve innsyn i det offentliges saksdokumenter og journaler. Med «alle» menes alle – ikke bare journalister og andre som har en grunn til å ønske innsyn.

Innsynskravet kan som nevnt gjelde saker av en bestemt art. «Jeg ønsker innsyn i alle saker om utslippstillatelser etter forurensningsloven som er gitt i 2019» er et eksempel på et slikt innsynskrav. Innsyn i saker av en bestemt art kan imidlertid kun kreves i «rimelig utstrekning». I dette ligger det at dersom forvaltningsorganet ikke har teknologiske verktøy til å finne frem til sakene, men må gjøre det manuelt, kan krav om innsyn i et større antall saker avslås, se for eksempel Rettleiar til offentleglova, G-2009-419, punkt 9.1. Også der hvor teknologien er på plass kan bestemmelsen gi grunnlag for å avslå innsynskrav, der kravet er så omfattende at arbeidsmengden ved å håndtere det er større enn det en «i rimelig utstrekning» kan kreve. I Kommunal- og moderniseringsdepartementets veileder fra i vår er det i punkt 3.3 uttalt at et innsynskrav i «alle dokumenter som omhandler covid-19» eller «all korrespondanse mellom organet og Folkehelseinstituttet» som utgangspunkt kan avvises. Denne generaliseringen er det neppe grunnlag for, noe som også er påpekt av Pressens offentlighetsutvalg i en artikkel publisert 15. april 2020. Om det er grunnlag for å avslå slike innsynskrav vil kunne variere fra organ til organ, basert blant annet på hvor mange dokumenter det er tale om og hvilke teknologiske verktøy som står til rådighet. I veilederen punkt 3.3 står også at vurderingen må skje konkret, men i dette tilfellet deler jeg Pressens offentlighetsutvalgs bekymring for at formuleringen i veilederen kan gi grunnlag for en for streng praktisering. 

Insert image here

UNNTAK: NTB søkte innsyn i helse-og omsorgsminister Bent Høies notater. Et mulig hjemmel for å unnta disse er unntakt for dokumenter «utarbeidd for si eiga interne saksførebuing», skriver Camilla Selman. Her er Høie sammen Camilla Stoltenberg og Erna Solberg 12. mars. Foto: Eirin Larsen, SMK.

Et innsynskrav skal som hovedregel avgjøres innen tre virkedager 

Det følger av offentleglova § 29 (1) at et innsynskrav skal avgjøres uten ugrunnet opphold. Det innebærer at innsynskrav skal avgjøres så raskt som praktisk mulig. Innsynskrav må prioriteres høyt, og avgjørelsen må tas uten at det blir noen ubegrunnet pause i saksbehandlingen. I praksis betyr dette at vanlige innsynskrav mht. omfang og arbeidsbyrde for forvaltning må avgjøres innen tre virkedager, se Rettleiar til offentleglova G-2009-419 punkt 9.3 og Ot. prp. nr. 102 (2004-2005) punkt 12.4.4. I henhold til praksis fra ombudsmannen kreves det «særlige forhold» eller «spesielle praktiske vanskeligheter» dersom lenger saksbehandlingstid skal kunne godtas. I slike unntakstilfeller kan en saksbehandlingstid på mellom fire og seks virkedager være akseptabelt. En saksbehandlingstid på over åtte virkedager vil normalt anses som uakseptabelt lang, se Ot. prp. nr. 102 (2004-2005) punkt 12.4.4. 

Lovavdelingen har imidlertid i JDLOV-2017-5307 uttalt at i perioder der et forvaltningsorgan mottar unormalt mange innsynskrav på kort tid, «vil behandlingen av innsynskravene ofte måtte ta lengre tid enn vanlig. Hvor store ressurser organet kan bruke på innsynskrav, må balanseres mot organets andre oppgaver.»

Bakgrunnen for disse strenge kravene til saksbehandlingstid er godt beskrevet av ombudsmannen i SOM-2015-2459:

Det følger av selve formålet med offentleglova at innsynsbegjæringer må behandles raskt. Dersom forvaltningens saksbehandlingstid blir for lang, vil ofte innsynsbegjæringen miste mye av sin aktualitet og interesse. Offentlighetsprinsippet vil kunne bli uthult og lovens effektivitet som redskap for pressen og allmennheten til å få innsyn i offentlig forvaltning blir betydelig svekket. Rask saksbehandlingstid er også viktig av hensyn til allmennhetens tillit til forvaltningen, og vil kunne motvirke at det oppstår mistanke om at forvaltningen legger vekt på utenforliggende hensyn ved å trenere eller vanskeliggjøre behandlingen av innsynsbegjæringer som kan avdekke mulige kritikkverdige forhold

Mange forvaltningsorganer mottar i disse dager en større mengde innsynskrav enn normalt. Det gjelder særlig organer som har store og viktige oppgaver i forbindelse med håndteringen av pandemien, og som dermed allerede sliter med å ha tilstrekkelige ressurser. I tillegg kommer mange steder lavere effektivitet på grunn av hjemmekontorløsninger, karantene og sykefravær. Spørsmålet er om forvaltningsorganer i denne situasjonen kan fravike utgangspunktet om en svarfrist på tre virkedager, eller kanskje til og med kan overskride en saksbehandlingstid på åtte virkedager. 

Det følger av ombudsmannens praksis at det først og fremst er egenskaper ved innsynssaken eller de dokumentene det kreves innsyn i som kan begrunne en behandlingstid ut over tre virkedager. Den generelle ressurssituasjonen hos organet vil bare unntaksvis kunne begrunne en lengre saksbehandlingstid, se for eksempel SOMB-2008-7, SOM-2012-1807 og SOM-2016-1515. Offentlige organer må, ifølge ombudsmannen, organisere seg på en slik måte eller eventuelt tilføre tilstrekkelige ressurser til at innsynsbegjæringer kan behandles i tråd med tidsfristene. Lovavdelingen har imidlertid i JDLOV-2017-5307 uttalt at i perioder der et forvaltningsorgan mottar unormalt mange innsynskrav på kort tid, «vil behandlingen av innsynskravene ofte måtte ta lengre tid enn vanlig. Hvor store ressurser organet kan bruke på innsynskrav, må balanseres mot organets andre oppgaver.» 

At saksbehandleren som har saken som innsynsbegjæringen knytter seg til, er syk eller i karantene når begjæringen kommer inn, er som hovedregel ikke tilstrekkelig til at behandlingen av innsynsbegjæringen kan utsettes, jf. JDLOV-2005-2048. I saker som er særlig kompliserte eller omfattende, kan kortvarige forsinkelser på grunn av sykdom eller karantene hos den som behandler kravet aksepteres. Forsinkelsen kan imidlertid ikke være lenger enn den tid som trengs for at en ny saksbehandler skal kunne sette seg inn i saken og behandle innsynskravet på forsvarlig vis, se SOM-2017-4250.

Kommunal og moderniseringsdepartementet har i sin «Veileder til behandling av innsynskrav» under punkt 3.7 gitt uttrykk for at behovet «for å prioritere håndtering av covid-19 og eventuelle ressursutfordringer kan imidlertid være grunn til at saksbehandlingstiden må bli lengre enn 1-3 arbeidsdager.» Dette er utvilsomt korrekt, men praksis fra ombudsmannen viser at det på ingen måte er anledning til å prioritere vekk behandling av innsynsbegjæringer, og at det skal svært mye til før lange forsinkelser vil være lovlige.  

Aktuell unntakshjemmel – offentleglova § 14 om interne dokumenter 

Som nevnt ovenfor er hovedregelen etter offentleglova § 3 at forvaltningens saksdokumenter er «opne for innsyn». Skal et krav om innsyn i et dokument avslås, krever det at det finnes en hjemmel for avslaget. I tillegg kreves det at den vurderingen av om det likevel er grunn til å gi innsyn, som skal foretas etter offentleglova § 11, slår ut i favør av hemmelighold (meroffentlighetsvurderingen). (Dette gjelder ikke for opplysninger undergitt taushetsplikt – disse skal unntas fra innsyn.) 

For retten til innsyn spiller det ingen rolle om et dokument er utformet med tanke på at det kan bli offentlige eller ei, om det er journalført eller ei eller hvor det er arkivert.

En mulig hjemmel for å unnta dokumenter vedrørende covid-19 er offentleglova § 14. Det følger av denne bestemmelsen at det som hovedregel kan gjøres unntak fra innsyn for dokumenter som organet har «utarbeidd for si eiga, interne saksførebuing». Hovedhensynene bak unntaket er at det skal være mulig å ha en åpen og fri dialog internt i forvaltningsorganet, for å få frem vurderinger og meningsbrytninger, sikre et best mulig resultat av saksbehandlingen og hindre (uberettigede) forventninger om et konkret resultat eller tvil om hva som er eller skal besluttes. For at unntaket i § 14 skal kunne komme til anvendelse, forutsettes det normalt at organet har utarbeidet dokumentet selv, at det er ment for den interne saksforberedelsen og at det ikke senere er sendt ut av organet. I Kommunal- og moderniseringsdepartementets veileder punkt 3.4.2 er følgende eksempler gitt på dokumenter som kan unntas etter denne bestemmelsen:

  • Notater som bare er formidlet internt i et departement.
  • Dokumenter utarbeidet og utvekslet internt i regjeringen, for eksempel r-notater, utkast til r-notater og andre dokumenter knyttet til regjeringskonferanser, statssekretærutvalg og øvrige politikerutvalg som for eksempel Regjeringens covid-19 utvalg.
  • Dokumenter som sendes mellom medlemmer av Kriserådet, rådets sekretariat og rådets medhjelpere.

Til denne eksempellisten kan også tilføyes:

  • Møtereferater som ikke er sendt ut av organet, for eksempel fra møter i kriseledelsen i en kommune.
  • E-poster mellom medlemmer av ledergruppa i et offentlig organ.

Det er i § 14 (2) gjort noen unntak fra hovedregelen om at det kan gjøres unntak fra innsyn for dokumenter som organet har utarbeidet for egen, intern saksforberedelse. Videre er det i § 16 fastsatt en rekke særregler for kommunene. 

Aktuell unntakshjemmel – offentleglova § 15 (1) om dokumenter innhentet fra et underliggende organ eller et annet departement

Som det fremgår ovenfor er hovedregelen for dokumenter som et organ selv har utarbeidet for sin interne saksforberedelse, at disse kan unntas fra innsyn. Når det gjelder dokumenter som er innhentet utenfra til bruk i intern saksforberedelse, er utgangspunktet det motsatte – dokumentene kan som hovedregel ikke unntas fra innsyn. Det følger imidlertid av offentleglova § 15 (1) at når det er nødvendig for å sikre forsvarlige, interne avgjørelsesprosesser, kan det gjøres unntak fra innsyn for dokumenter som et organ har innhentet fra et underliggende organ til bruk i sin interne saksforberedelse. Det samme gjelder dokumenter som et departement har innhentet fra et annet departement til bruk i sin interne saksforberedelse.

Dersom forvaltningsorganet ikke har teknologiske verktøy til å finne frem til sakene, men må gjøre det manuelt, kan krav om innsyn i et større antall saker avslås.

Vilkåret om at unntak fra offentlighet må være nødvendig for å sikre forsvarlige, interne avgjørelsesprosesser, innebærer at det må være et reelt og saklig behov for å gjøre unntak ut fra hensynet til den interne saksforberedelsen. Et slikt behov vil først og fremst foreligge hvor det underordnede organet/det andre departementet gir fortrolige råd og vurderinger, se f.eks. SOM-2016-1004. Det må også kunne påvises at offentliggjøring vil ha konkrete skadevirkninger for det overordnede organet/det departementet som har innhentet dokumentet. 

Det er ikke tvilsomt at vilkårene for å gjøre unntak fra offentlighet etter denne bestemmelsen kan være oppfylt for en del dokumenter som omhandler pandemien og håndteringen av denne. Det må imidlertid gjøres en konkret vurdering. Det er ikke gitt at det vil skade den interne saksforberedelsen om dokumenter som nevnt blir offentlige. Kanskje tvert imot. Åpenhet er en grunnleggende forutsetning for å lykkes med håndteringen av covid-19. Informasjon om selve pandemien og bakgrunnen for tiltakene som iverksettes er viktig for tilliten til myndighetenes håndtering av krisen og for at tiltakene aksepteres og følges. I lys av dette kan det stilles spørsmål ved om ikke Kommunal- og moderniseringsdepartementet går noe langt når de i veilederen under punkt 3.4.3 skriver følgende:

Også vilkåret om at det er «nødvendig» å unnta dokumentet fra offentlighet «for å sikre forsvarlege interne avgjerdsprosessar» vil ofte være oppfylt for dokumenter som omhandler myndighetenes håndtering av covid-19-pandemien. En effektiv håndtering av covid-19 er avhengig av råd og innspill fra mange ulike organer. Skal denne dialogen være effektiv og lede frem til best mulige beslutninger, må organene kunne drive «høyttenkning» i  fellesskap, også for eksempel på e-post. For å tilrettelegge for en slik dialog, er det nødvendig at disse dokumentene ikke gjøres offentlige.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har (…) pekt på noen generelle hensyn som gjør seg særlig gjeldende ved behandling av innsynskrav i dokumenter som gjelder epidemien. (…) Uansett er det slik at det må gjøres en konkret interesseavveining for hvert enkelt dokument. Generelle uttalelser fra departementene om utfallet av merinnsynsvurderingen fritar ikke forvaltningen fra å foreta denne konkrete vurderingen.

Aktuell unntakshjemmel – offentleglova § 15 (2) om råd og vurderinger innhentet fra andre 

Som nevnt ovenfor er hovedregelen når det gjelder dokumenter som er innhentet utenfra til bruk i intern saksforberedelse, at dokumentene ikke kan unntas fra innsyn. Det kan imidlertid, etter offentleglova § 15 (2), gjøres unntak for de delene av et dokument som inneholder råd og vurderinger om hvordan et organ skal stille seg i en sak dersom det er «påkravd av omsyn til ei forsvarleg ivaretaking av det offentlege sine interesser i saka». Bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse for eksempel dersom et departement eller direktorat innhenter råd fra et helseforetak, fra en kommune eller fra en privat rådgiver, eller dersom en kommune innhenter råd fra Folkehelseinstituttet eller fra en privat smitteekspert. Som etter første ledd er det imidlertid oppstilt et skadekrav – et krav om at offentliggjøring skader forvaltningens interesser. Og det må på samme måte som etter første ledd gjøres en konkret vurdering av om offentliggjøring vil ha konkrete skadevirkninger. 

At saksbehandleren som har saken som innsynsbegjæringen knytter seg til er syk eller i karantene når begjæringen kommer inn, er som hovedregel ikke tilstrekkelig til at behandlingen av innsynsbegjæringen kan utsettes, jf. JDLOV-2005-2048.

I Kommunal- og moderniseringsdepartementets veileder gis det under punkt 3.4.4 uttrykk for at terskelen for å unnta dokumenter etter § 15 (2) er høy, og at det må «være en noenlunde reell risiko for at offentlige interesser vil bli påført skade dersom det gis innsyn». Pressens offentlighetsutvalg har kritisert denne formuleringen i den tidligere nevnte artikkelen av 15. april 2020 og mener at veilederen her angir en for lav terskel for hemmelighold. Den formuleringen som fremgår av veilederen ligger imidlertid veldig nær den formuleringen som er benyttet i forarbeidene til offentleglova ved omtale av skadekravet, se Ot.prp. nr. 102 (2004-2005) kapittel 16, merknadene til § 15 hvor følgende fremgår: 

«Dette innebærer at det må vere ein nokonlunde reell fare for at det vil føre til skade av eit visst omfang på dei interessene føresegna skal verne om.» 

Det må således kunne legges til grunn at Kommunal- og moderniseringsdepartementet har sine ord i behold her. 

Insert image here

KORONAINNSYN: Innsyn i sykehus og åpenhet rundt håndtering av korona er viktig for befolkningens tillit. – Opplysninger knyttet til covid-19 er av stor offentlig interesse, så merinnsyn må vurderes - for hvert dokument, skriver Camilla Selman.

Meroffentlighet 

Alle unntakene fra hovedregelen om innsyn er kan-unntak – dersom vilkårene er oppfylt, kan det gjøres unntak. (Dette gjelder ikke for taushetsbelagte opplysninger. Disse skal unntas fra offentlighet.) Det følger av offentleglova § 11 at når det etter loven er adgang til å gjøre unntak fra innsyn, «skal organet likevel vurdere å gi heilt eller delvis innsyn. Organet bør gi innsyn dersom omsynet til offentleg innsyn veg tyngre enn behovet for unntak». Denne bestemmelsen om såkalt merinnsyn pålegger forvaltningen en plikt til å vurdere om innsyn skal gis selv om vilkårene for å gjøre unntak er oppfylt. I tillegg følger det av bestemmelsen en oppfordring til å gi innsyn dersom den interesseavveiningen som skal gjøres tilsier det, se Rettleiar til offentleglova, G-2009-419 side 64. 

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har i sin veileder under punkt 3.5 pekt på noen generelle hensyn som gjør seg særlig gjeldende ved behandling av innsynskrav i dokumenter som gjelder epidemien. Pressens offentlighetsutvalg er kritisk til dette punktet i veilederen og peker blant annet på at det er en viss motstrid mellom at veilederen fremhever at opplysninger knyttet til covid-19 er av stor offentlig interesse, og samtidig legger opp til at behovet for hemmelighold for dokumenter og opplysninger som utveksles er så høyt. Uansett hvordan man leser veilederen på dette punktet, er det uansett slik at det må gjøres en konkret interesseavveining for hvert enkelt dokument/del av dokument. Generelle uttalelser fra departementene om utfallet av merinnsynsvurderingen fritar ikke forvaltningen fra å foreta denne konkrete vurderingen, se for eksempel SOMB-2009-20. 

Oppsummering 

I en krisesituasjon som den vi står i nå vil både hensynene for og mot innsyn ofte være sterkere enn normalt. Det er da særlig viktig at innsynsbegjæringer behandles godt, grundig og raskt. Situasjonen er imidlertid at store deler av forvaltningen arbeider med spørsmål om liv og helse og viktige tiltak for å begrense de negative konsekvensene av virusutbruddet. Om man da også klarer å overholde reglene i offentleglova gjenstår å se. Jeg håper det.