– Juridisk forskning taper i konkurransen

Juridisk forskning er nedprioritert og underfinansiert, advarer jussmiljøet selv. Spesielt taper klassisk og norsk rettsvitenskapforskning terreng når staten vil ha flerfaglig og internasjonal forskning. Etter to år med ramsalt kritikk legger Forskningsrådet rutinene sine under lupen sammen Justisdepartementet. «Tenketanken» skal være ferdig til høsten.

Juridisk forskning taper i konkurransen når det ikke øremerkes midler til rettsvitenskap.

Forskningsbudsjettene det siste tiåret har vokst raskt – men samtidig har rettsvitenskapelig forskning havnet i bakleksen. Ti år etter forsøket på et Krafttak for juridisk forskning i 2009 rykket de tre juss-dekanene i Norge, Ragnhild Hennum (Oslo), Lena Bendiksen (Tromsø) og Karl Harald Søvig (Bergen) ut på Khrono med et varsko; juridisk forskning taper i konkurransen når det ikke øremerkes midler til rettsvitenskap, og jussen må konkurrere med andre samfunnsvitenskaper.

– Evalueringen gjøres av samfunnsvitere, argumenterer dekanene, og juristene faller gjennom.

De mener til og med at en sterkere juss-satsning kunne bidratt til at NAV-skandalen kunne vært unngått, siden EØS-regler for trygdeeksport har vært blant de tema som de juridiske fakultetene har spilt inn. Disse og mange andre vant ikke frem i Forskningsrådets tematiske program Velferd, arbeidsliv og migrasjon (VAM).

En sterkere juss-satsning kunne bidratt til at NAV-skandalen kunne vært unngått.

– Søknader om rettsvitenskapelige problemstillinger vil kunne bli evaluert av for eksempel sosiologer, skriver dekanene. Da blir ikke de rettsvitenskapelige søknadene valgt. Så går spiralen nedover. Færre jurister søker. Enda færre får midler. Til slutt risikerer juridiske problemstillinger å forsvinne fra Forskningsrådets utlysninger.

Kaller Forskningsrådet en katastrofe for jussen

Måten Forskningsrådet er organisert på, er en katastrofe for juridisk forskning.

– Benedikte Høgberg, jussprofessor ved UiO

Dekanene har fått støtte for sin kritikk på fakultetene.

– Måten Forskningsrådet er organisert på, er en katastrofe for juridisk forskning, sier jussprofessor ved UiO, Benedikte Høgberg.

Finansieringssystemet er rigget for å støtte de andre fagene i humaniora, men ikke juss.

– Eirik Holmøyvik, jussprofessor ved UiB

– Finansieringssystemet er rigget for å støtte de andre fagene i humaniora, men ikke juss, supplerer jussprofessor ved UiB, Eirik Holmøyvik.

Han sier juristenes samfunnsoppgave å produsere løpende kunnskap om rettssystemet, ikke blir tilstrekkelig anerkjent av Forskningsrådet.

– Kravet til forskningen er at den skal være innovativ og gi ny viten. Men det er farlig om juridisk forskning skal være innovativ. Hele formålet med rettsstaten er at det skal være lovbundet. Vi kan ikke bare finne opp nye ting. Derfor kan vi ikke oppfylle disse kriteriene og samtidig fullføre samfunnsoppdraget. Dermed blir det jo nesten håpløst å vinne frem, mener Holmøyvik.

Det er farlig om juridisk forskning skal være innovativ. Hele formålet med rettsstaten er at det skal være lovbundet.

– Eirik Holmøyvik, jussprofessor ved UiB

Stridseplet internasjonal vs norsk juss

En av de største tabbene man har gjort ved fakultetet i Oslo, er at alt skal gjøres tverrfaglig og internasjonalt.

– Benedikte Høgberg, jussprofessor ved UiO

Høgberg og Holmøyvik sier begge at en del av problemet er statlige krav til mer tverrfaglighet og internasjonalisering. Da blir det lite rom for ren juridisk forskning på norsk juss.

– En av de største tabbene man har gjort ved fakultetet i Oslo, er at alt skal gjøres tverrfaglig og internasjonalt. Det er feil utvikling. Dersom man skal forske på den internasjonale jussen, trenger vi først å hente den hjem og så forske på hvordan den skal anvendes her, sier Høgberg.

Hun får støtte av Holmøyvik, som forteller om et stadig press på for å skrive på engelsk og publisere internasjonalt.

– Jurister har størst innvirkning når vi skriver på norsk. Det er viktig for oss å publisere på norsk for et norsk publikum for å ivareta samfunnsoppdraget. Forskningen vår er ofte nasjonalt forankret og har stor innflytelse i norsk rettssfære, sier han.

Vi kunne gitt beng i samfunnsoppdraget og bare skrevet på engelsk og om internasjonale ting.

– Eirik Holmøyvik, jussprofessor ved UiB

– Vi kunne gitt beng i samfunnsoppdraget og bare skrevet på engelsk og om internasjonale ting. Men da ville vi blitt irrelevante i nasjonal sammenheng. Da er det ingen grunn til at skattebetalerne skal finansiere oss, sier han.

Anna Nylund, professor ved Juridisk fakultet i Tromsø, vektlegger derimot hvor viktig det der å publisere internasjonalt.

– Det er på engelsk diskusjonene foregår. Vi må vite hva som skjer i verden. Vi må være med å prege debattene, og det er også et poeng å kommunisere det som skjer i Norge for et internasjonalt publikum. Ved å vite mer om hvordan andre gjør det, blir det lettere å se seg selv og hvordan vi gjør ting klarere, mener Nylund.

Det er på engelsk diskusjonene foregår. Vi må vite hva som skjer i verden. (...) Det er også et poeng å kommunisere det som skjer i Norge for et internasjonalt publikum.

– Anna Nylund, jussprofessor ved UiT

Søker balanse

Anne Kjersti Befring, jussprofessor i Oslo, forsker på helserett, også internasjonalt. Hun er opptatt av at det ikke må bli enten–eller, men et både–og. Innen helserett forklarer professoren at EU-retten har stor betydning.

Vi må passe på at pendelen ikke snur helt, men bevare en balanse.

– Anne Kjersti Befring, jussprofessor ved UiO

Befring viser til GDPR (EUs personvernforordning) som eksempel. Hun har hatt stor nytte av det nordiske nettverket for helserettsjurister for å forske på hvordan GDRP-regelverket blir brukt og forstått ulikt i alle landene i Norden.

Det kan for eksempel tenkes at mange internasjonale forskere har skrevet om trygderettsforordningen lenge før NAV-skandalen. Men så lenge ingen bringer kunnskapen hjem til Norge og kobler den til nasjonal juss, har denne forskning neppe praktisk betydning.

– Men det betyr ikke at vi skal erstatte all nasjonal forskning. Når alt skal skrives på engelsk og publiseres internasjonalt, mister man mye nasjonal forskning på veien. Vi må passe på at pendelen ikke snur helt, men bevare en balanse hvor vi gjør begge deler, sier Befring.

Skal evaluere juridisk forskning

Forskningsrådet selv sier kritikken bommer.

– Det stemmer ikke at rettsvitenskapelig forskning ikke prioriteres i Forskningsrådet, og for eksempel har Det juridiske fakultet ved UiO et senter for fremragende forskning, sier områdedirektør i Forskningsrådet Jesper Simonsen.

– Forskere i rettsvitenskap kan, som forskere innenfor alle andre fagområder, søke på utlysningene og delta på de eksisterende konkurransearenaene. Våre tall viser også at de juridiske fakultetene søker relativt lite til oss, men at de har høy tilslagsprosent, sier han.

Ikke desto mindre kan han fortelle at rådet har dialog med Justisdepartementet om hvordan styrke rettsvitenskapen, så noe av kritikken kan likevel ha ført frem.

Det stemmer ikke at rettsvitenskapelig forskning ikke prioriteres i Forskningsrådet.

– Jesper Simonsen, områdedirektør i Forskningsrådet

– Vi har dialog med Justisdepartementet om hvordan vi kan styrke rettsvitenskapen og startet i 2020 en fagevaluering sammen med fagmiljøene som vil gi oss ny kunnskap om rettsvitenskapens styrker og svakheter. Resultatene fra denne skal etter planen være klar til høsten, forteller Simonsen.

Stridseplet tverrfaglig vs juridisk metode

Det andre stridseplet i juridisk forskning er hvilken type forskning som skal dominere: den klassiske tilgangen med ren juridisk metode, eller en ny variant med en mer samfunnsvitenskapelig metode.

Det har tidligere vært steile fronter mellom dem som ønsker en snever og utvidet form for rettsdogmatisk forskning.

– Anna Nylund, jussprofessor ved UiT

– Det har tidligere vært steile fronter mellom dem som ønsker en snever og utvidet form for rettsdogmatisk forskning, sier Nylund.

Med rettsdogmatisk forskning i snever forstand menes forskning hvor man med utgangspunkt i juridisk metode tolker lover og regler og andre rettskilder for å finne gjeldende rett. Med forskning vid forstand menes forskning hvor man inkluderer en mer "samfunnsvitenskapelige" tilnærming og retter søkelys ikke bare mot reglene selv, men mot hvordan reglene virker i samfunnet.

Det er for eksempel bare en liten andel foreldretvister som havner i retten. Vi forsker på dem, men ikke på det som skjer på familievernkontorene.

– Anna Nylund, jussprofessor ved UiT

– I snever forstand forsker man kun på gjeldende rett. I et utvidet perspektiv ser man også på jussen i relasjon til samfunnet, sier Anna Nylund. Hun tar det å forske på dommer fra domstolene som et eksempel på klassisk metode, mens den moderne også ser på forliksråd og meklingsorganer.

– Det er for eksempel bare en liten andel foreldretvister som havner i retten. Vi forsker på dem, men ikke på det som skjer på familievernkontorene. Det er et høyt konfliktnivå i foreldretvister, og gode reguleringer bør være på plass, men da må vi vite hvordan det fungerer, sier hun.

– Ren tradisjonell rettsdogmatisk forskning er fortsatt grunnlaget for rettsvitenskapelig forskning, men det er ikke lenger den eneste retningen. Noen holder fortsatt beinhardt på at juridisk forskning skal handle kun om gjeldende rett, men jeg tror det toget er kjørt. Vi må også se på jussen som en del av samfunnet, sier Nylund.

Også Befring forsvarer tverrfagligheten.

– Det er helt nødvendig. Vi jurister er avhengige av å forstå samfunnet og andre yrkesgrupper for å kunne forske selv. I mitt felt, helserett, er vi også avhengige av å forstå medisinen som fagfelt, sier hun.

Men flerfaglighet kan gå utover rettsvitenskapen.

Dette landet florerer av samfunnsvitere som kan forske på det. La juristene gjøre det de kan, som de er gode på og som er mangelvare.

– Benedikte Høgberg, jussprofessor ved UiO

– Tverrfaglighet svekker den juridiske forskningen fordi juss blir en bi-komponent fremfor et mål i seg selv, hvor man snarere avklarer juridiske spørsmål enn å forske på dem, advarer Høgberg.

Professoren eksemplifiserer dette med forskning på sykepleieres rett til å nekte å utøve helsehjelp hvis sykepleieren blir filmet.

– For å forske på dette, er det naturligvis viktig å vite om stressnivå og konsekvensene for ytelsen av helsehjelp. Men det finnes allerede masse forskning på dette. Vi trenger ikke å gjøre det på Det juridiske fakultet. Dette landet florerer av samfunnsvitere som kan forske på det. La juristene gjøre det de kan, som de er gode på og som er mangelvare, sier Høgberg.

Små og sårbare miljøer

Om det ikke var ille nok at jussforskningen er splittet om metodene, opplever fakultetene seg som kronisk underfinansierte når det gjelder forskning.

– Vi blir litt matte når vi hører at vi må gjøre mer av ditt eller datt. Vi har ikke ressurser. Vi har ikke penger, er for få folk og døgnet har bare 24 timer, sier Holmøyvik.

Vi har ikke ressurser. Vi har ikke penger, er for få folk og døgnet har bare 24 timer.

– Eirik Holmøyvik, jussprofessor ved UiB

Fakultetet hans må prioritere beinhardt.

– Vi må dekke basisfagene og ivareta samfunnsoppdraget. Når vi prioriterer ett fagområde, fordi vi mener det er viktig å sikre kunnskapsutvikling der, må vi droppe andre.

Dessuten er jussforskerne så få at miljøene blir sårbare.

– For en tid tilbake pensjonerte en skatterettsprofessor seg her i Bergen, og fakultetet mistet da fagmiljøet på dette området. Fordi man mente det er viktig for å produseres nok kunnskap om skatterett, opprettet man en fast stilling, men da måtte fakultet samtidig nedprioritere andre områder som det også er viktig å satse på, som trygderett og EØS.

Det er gjerne én person som driver kunnskapen på et felt, og når vedkommende slutter, forsvinner hele fagkompetansen

– Benedikte Høgberg, jussprofessor ved UiO

– Det blir veldig sårbart. Det er gjerne én person som driver kunnskapen på et felt, og når vedkommende slutter, forsvinner hele fagkompetansen, utdyper Høgberg.

På ID-tyveri, for eksempel, er det én forsker, Marte Eidsand Kjørven, som driver feltet fremover.

Både Høgberg og Holmøyvik mener at få ressurser til de juridiske fakultetene gjør at det blir vanskelig å etablere satsinger og sterke fagmiljøer på viktige områder.

Vil ikke klage

Ingen av forskerne tror NAV-skandalen vil endre kårene og statusen til juridisk forskning hos universitetene og Forskningsrådet. Domstolene er jo også underfinaniserte.

– Budsjettet for rettsvesenet overgår bare så vidt kulturbudsjettet, sier Holmøyvik.

Trass disse utsiktene, er Holmøyvik opptatt av å unngå å gi inntrykk av at fakultetene bare syter.

– Juristene får bare bli flinkere til å tydeliggjøre behovet for støtte og egne forskningsprogrammer, sier han.

Han legger til at profesjonsfelleskapet for jurister er så sterkt at juridiske akademikere fort blir mer jurister enn akademikere og vender blikket først og fremst mot profesjonen og rettsvesenet, snarere enn mot universitetene de er en del av.

– Det er ingen grunn til å krisemaksimere heller. Vi gir beng i hva Forskningsrådet måtte mene. Vi vet hva som er viktig og riktig for å oppfylle samfunnsoppdraget, og gjør det, avslutter han.