«Den gode jurist» og hvem som forstår juss

Våren 2020 har det rast en debatt om språkkunnskaper, mangfold og kultur etter at en sensor spurte om studenter med minoritetsbakgrunn «virkelig forstår juss». Spørsmålet trekker linjene til et av rettssosiologien klassiske tema: Hva og hvem er egentlig en god jurist? 

I 1883 utkom Arne Garborgs berømte roman Bondestudentar om den unge Daniel Braut som reiser fra Jæren til Christiania for å studere med embetsmannssønner. Embetsmennenes barn er utilslørte i sin forakt for oppkomlinger fra landet med dårlige manerer som kler seg rart og ikke engang snakker skikkelig riksmål. 137 år seinere befinner det juridiske fakultet seg i strid om språk og definisjonsmakt. Våren 2020 har det rast en debatt ved juridisk fakultet om språkkunnskaper, kultur, profesjonskompetanse og mangfold etter at sensor Olav Lægreid stilte spørsmål ved om studenter med minoritetsbakgrunn «virkelig forstår juss». Han hevdet at «slike kandidater har store problemer med å utvikle et godt judisium og oppnå god dybdeforståelse av jussen som fag». Diskusjonen oppstod i en tråd der jusstudent Kimiya Sajjadi inviterte til panelsamtale om «flerkulturell kompetanse som konkurransefortrinn i advokatyrket». Lægreid refererte i tråden til multikulturelle jusstudenter som «en evfemisme for åndsfattigdom, foreldrenes lave utdanningsnivå og derav følgende stokk konservative unge med bangla-dialekt, som nekter å fullt ut tilpasse seg samfunnet de lever i».  

Lægreid refererte i tråden til multikulturelle jusstudenter som en evfemisme for åndsfattigdom, foreldrenes lave utdanningsnivå og derav følgende stokk konservative unge med bangla-dialekt (...)

Den gode jurist, ikke bare en debatt i advokatbransjen

Uttalelsene er blitt møtt med innsiktsfulle kommentarer fra jurister med og uten minoritetsbakgrunn om viktigheten av at morgendagens jurist representerer mangfoldet – og at en multikulturell bakgrunn i seg selv er en styrke (blant annet jusstudentene Sarah Zahid og Sarita Prabhakar, advokat Farooq Ansari , advokat Nils H. Thommessen, førsteamanuensis Tone Wærstad og professor Beate Sjåfjell i henholdsvis Advokatbladet, VG og DN). 

Imidlertid er det grunn til å tro at disse snevre og utdaterte synspunktene på hva som er en «god jurist» – og de mer eller mindre implisitte antydningene om at dette skulle være en slags naturgitt tilstand forbeholdt en spesifikk gruppe – ikke er unike for dette enkeltindividet eller er et isolert problem for advokatbransjen. Det kan tvert imot utgjøre en utfordring for hele juriststanden – herunder dommere, jussprofessorer og forvaltningsjurister. Det kan derfor være nyttig å spenne opp et større lerret og forsøke å forstå spørsmålet «hva er en god jurist» i et rettssosiologisk perspektiv.

Ikke-juristene og den juridiske profesjonen som sosial elite

Rettssosiologien studerer forholdet mellom rett og samfunn (ref. 1). Med «rett» menes mer enn bare lovtekst og tolkingsmetoder: Her inkluderes også rettslige institusjoner, den juridiske profesjonen, «rettskultur» og populærkultur mer generelt (ref.2). Rettssosiologien er interessert i to relaterte verdispørsmål som diskuteres flittig blant jurister så vel som såkalte ikke-jurister: Hva er en god jurist, og er jurister gode?  

Fra en rettssosiologisk innfallsvinkel blir spørsmålene: Hva anses som en god jurist, og hvorfor? Hvem har definisjonsmakt? Gjennom hvilke interesse- og verdikamper kan juristen defineres som en verdifull bidragsyter i samfunnsmaskineriet? 

Men vi bør også spørre hvorfor disse spørsmålene oppfattes som viktige. Her vil jeg argumentere for at disse verdispørsmålene og diskusjonen rundt dem henger nøye sammen med et tredje forhold som er knyttet til grunnleggende profesjonsinteresser: juristenes eget ønske om at det skal fortsette å være godt å være jurist. For den juridiske profesjonen som en sosial elitegruppe er kampen om definisjonsmakten derfor sentral for å opprettholde profesjonsidentitet, sosial status og privilegier. Dette betyr at vi også må problematisere hva slags lukkingsstrategier, iscenesettelser og historiefortellingsvirksomheter som utøves, og med hvilket formål.

Embetsmennenes barn er utilslørte i sin forakt for oppkomlinger fra landet med dårlige manerer som kler seg rart og ikke engang snakker skikkelig riksmål.

Er juristene gode?

Hvordan en profesjon oppfattes av omverdenen, har mye å si for hva slags arbeidsoppgaver, privilegier og ressurser den klarer å skaffe seg – og beholde. Rettshistorisk og rettssosiologisk forskning viser at svaret på dette spørsmålet varier over tid og kommer an på hvem du spør. Med et profesjonsmotto om å fremme rett og hindre urett, ser juristene seg selv «gode» moralsk sett fordi de fyller rollen som rettsstatens forsvarere, og «gode» politisk og økonomisk sett fordi de, basert på sine sofistikerte tekniske ferdigheter, er nøkkelaktører i en fungerende markedsøkonomi.  

Befolkningen har vært og er fremdeles tvilende til denne fremstillingen. Dette illustreres ved utbredt folkelig skepsis til jussen og jurister, stor offentlig appetitt på sensasjonspregede rapporter om advokater som snyter klienter eller smugler narkotika, professorer som krangler offentlig om kontorer, og jusstudenter som kjønnstrakasserer på sosiale medier – ledsaget av oppgitte skuldertrekk: Det er sånn de er, hva ellers kunne man forvente seg, jeg må si jeg ikke er overrasket. 

Matz Rytter, Norges første heltidsprokurator i 1618

Staten har vært noe mer skeptisk, derav kraftig historisk tautrekking om juristmonopol og utdannelse. Historisk har det da også gått opp og ned med synet på om juristene er «gode». Matz Rytter, Norges første heltidsprokurator, ble i 1618 ilagt jern for å «bevæge Folk til stevninger, Klammer og Vidtløftighed». På landsbygda ble det med Christian Vs norske lov i 1687 forbudt å bruke prokurator på bygdene – et forbud som varte i alle fall til 1814, men ble glemt etter 1735 (ref. 3). Gradvis ble profesjonen mer regulert, med krav til prosess, bevillning og kompetanse. I 1736 kom krav om juridisk utdanning. Det ble også vedtatt bøtelegging av «onde og forføreriske Procuratores» som bidro til unødig trette (ref. 4).

Omdømmet har imidlertid fortsatt å være blandet. Selv om vi kjenner til mange juristhelter, er det ikke dokumentert noen form for organisert juristmotstand under andre verdenskrig.

I krigsoppgjøret etter 1945 mistet mange bevillningen for medlemskap i NS og unasjonalt sinnelag.

Under koronanedstengningen på universitetet våren 2020 har vi hatt en intens debatt om bokstavkarakterer på hjemmeeksamen, fordi jusstudentene antas å ville jukse. Denne bekymringen om lav moral og juks er heller ikke ny: Som en reaksjon på tvilsomt lange prosesskrift kom det for eksempel i 1776 et forbud om «langstrækkede og udhulede Bogstaver». På én side skulle det være 26 linjer, og det skulle være 20 bokstaver på hver linje.

Etter hvert har det gått bedre med juristene, og de har blitt en betydningsfull sosial gruppe. Juristene har vært sentrale i å bygge den norske staten fra grunnleggingen av Det Kongelige Fredriks Universitet i 1811, via unionsoppløsningen i 1814, og utover. De har vært sentrale aktører i et voksende næringsliv – billige å utdanne, og funksjonelle statsbyggere (ref. 5). Omdømmet har imidlertid fortsatt å være blandet. Selv om vi kjenner til mange juristhelter, er det ikke dokumentert noen form for organisert juristmotstand under andre verdenskrig (ref. 4). I krigsoppgjøret etter 1945 mistet mange bevilgningen for medlemskap i NS og unasjonalt sinnelag (ref. 6).

Juristene som lim i samfunnet

I et profesjonsperspektiv kan man se juristenes nåtidige funksjon og antall som et slags lim i samfunnet. I kraft av ekspertkunnskaper (ref. 7) og profesjonsmoral/innebygget altruisme bygger juristene bro over samfunnets spenninger, og de er nødvendige tillitsbærere og garantister for å bygge rasjonelle og effektive byråkratier og fungerende markeder. Etter hvert har jurister fått en mindre sentral stilling i statsforvaltningen. Til gjengjeld har Norge eksepsjonelt høy advokattetthet og, i forhold til befolkningstallet, en høy andel store advokatfirmaer. Profesjonen har under ett gjort det meget godt økonomisk. Menneskerettigheter, miljøvern og humanitære kriser har også skapt nye muligheter og rollemodeller for juristene som moralske entreprenører i det internasjonale rommet. Dommere og nasjonale domstoler har høy tillit i befolkningen. 

Juristene som «profesjonelle tyver» som stjeler andres konflikter

Motsatt kan man anta et konfliktperspektiv på retten, hvor juristprofesjonens rolle er å vedlikeholde egne og andre privilegertes posisjoner i samfunnet: Jurister er «profesjonelle tyver», opplært til å stjele andres konflikter (ref. 8). Juristene er her å anse som håndlangerne til de privilegerte klassene. Undersøkelser viser regelmessig at advokater har dårlig omdømme og lav tillit i befolkningen.  Advokatene på sin side sier at de kjemper for monopolet sitt så man skal unngå å utsette befolkningen for «bruktbilselgerjuss». Det er dette rettssosiologien kaller «symbolsk manipulering» av (potensielle) klienters interesser og selvrepresentasjon, med vektlegging av at gruppens autoritet er basert på naturlig legitimitet og tradisjonsbunden erfaring. Her finner vi også ideen om en rettslig superstruktur som bidrar til å opprettholde maktstrukturer i samfunnet, politisk og økonomisk elite (ref. 9) – en idé som har vedvarende kritisk appell: I kjølvannet av NAV-saken ble det reist kritikk mot «grå eminenser» og lukkede nettverk som skulle granske seg selv. 

Jurister er «profesjonelle tyver», opplært til å stjele andres konflikter. Juristene er her å anse som håndlangerne til de privilegerte klassene.

Profesjonsstudiet om «Hva er en god jurist?»

Sentralt i studiet av profesjoner er vektleggingen av kunnskapsregimer, profesjonsmoral, skjønnsutøvelse, makt og identitet. Objektet for rettssosiologisk undersøkelse er på den ene siden klassiske idealer om hva som er en god jurist, enten vedkommende er professor, byråkrat, advokat eller dommer. På den andre siden handler en rettssosiologisk undersøkelse av den norske juristprofesjonen også i stor grad om hvordan hvite menn fra de øvre samfunnslag (og etter hvert middelklassen mer generelt) over tid har forsøkt å vedlikeholde egne posisjoner ved formelt og uformelt å begrense andre gruppers tilgang til profesjonen og dens ressurser. Det har de gjort for eksempel ved å undergrave andres legitimitet og kompetanse, og ved å stille spørsmål ved deres arbeidsmoral eller språkferdigheter. Den debatten vi nå ser om språk og mangfold, kan altså forstås som en historisk interessekamp. 

Advokatene sier at de kjemper for monopolet sitt så man skal unngå å utsette befolkningen for «bruktbilselgerjuss».

Språket og den juridiske livsverden

Makt er nært knyttet til språk og språkvalg per se. Det var eksempelvis reelt forbudt å skrive jusseksamen på nynorsk og snakke dialekt eller nynorsk i fakultetsstyret til etter 1. verdenskrig. «Mennskemålet» var riksmål. Rettssosiologien er opptatt av sosiale konstruksjoner av ideer om rasjonalitet, dyktighet og handlingsevne, og hvordan disse får retorisk gjennomslag. Makt utøves gjennom å kontrollere hva som anses som legitim kunnskap – i jussens tilfelle for eksempel uttrykt som en distinksjon mellom hva som er de lege lata og de lege ferenda. Språk farger dessuten livsverdenen:  I dag holder man seg med ideer om bonus pater familias, og på tross av at studentmassen består av nesten 70 prosent kvinner, heter de pedagogiske gjennomgangsfigurene fremdeles Peder Ås, Lars Holm, Ole Vold og Hans Tastad, samt Marte Kirkerud (Kari Tastad dukker uregelmessig opp som kona til Hans). Mens konservative jurister fremdeles insisterer på at jussen er en kjønns-, mangfolds- og klassenøytral arena, har forståelsen av kjønnsperspektiver og at jussen ikke virker likt for alle, omsider seget inn i den juridiske utdanningen. Og som en anerkjennelse av at det juridiske språket i seg selv nå er i utakt med vanlige folks livsverden, startet juridisk fakultet i 2016 opp «Klarspråkprosjektet», med henvisning til at «[e]t klart og forståelig juridisk språk er med på å styrke demokratiet og rettssikkerheten».

Lukkingsstrategier for å vedlikeholde profesjoner

Et sentralt virkemiddel for å vedlikeholde profesjoner er lukkingsstrategier. Dette kommer til uttrykk i form av formelle vilkår (som karakterkrav og innsnevring av privatistmuligheter i den juridiske utdannelsen, advokatbevilgninger, prøver for Høyesterett, vandelskrav for advokatlisens osv.), men også som mer uklare lukkingskriterier. Det kan for eksempel dreie seg om hvem som anses som «særlig velegnet» til visse stillinger, eller hvem som er «partnermateriale». Lukkingsstrategier kommer også til uttrykk i rettens fysiske strukturer: Når mine studenter med nedsatt funksjonsevne ikke får mulighet til å komme på forelesning fordi forelesningen plutselig er flyttet til et rom som krever bruk av trapp, eller at ingen har dukket opp for å åpne en dobbeltdør, er dette lukking i sin mest basale form. 

Dykk i norsk rettshistorie og rettssosiologi forteller oss også at forsøk på å utdefinere grupper fra den delen av befolkningen som kan være gode jurister, ikke er av ny karakter. Vi ser dessuten at nettverk basert på kjønn, klasse og etnisitet i seg selv fungerer som en effektiv lukkingsstrategi.  

Kjønn og kvinnelige jusstudenter 

Den mest åpenbare parallellen til mistenkeliggjøringen av jurister med minoritetsbakgrunn er den historiske uviljen mot å slippe til kvinner. Universitetet ble åpnet for kvinner i 1882, og de kunne ta embetseksamen fra 1884. I 1890 avla Maren Cathrine Dahl som første kvinne juridisk embetseksamen. Imidlertid ville ingen ansette henne, og hun var ansatt i skolen til sin død i 1906. I 1901 kom et grunnlovstillegg som sa at «i hvilken utstrekning kvinner, der oppfyller de for Menn ved Grunnloven foreskrevne betingelser, skal kunne ansettes i Embeter, bestemmes ved Lov». Loven av 9. februar 1911 sa at «§1 Kvinner kan, under de samme betingelser som menn, ansettes i statens embeter med de unntagelser som er fastsatt i §2». Unntakene i §2 var mange og omfattet medlemmer av kongens råd, geistlige embeter i statskirken, diplomatiske embeter og konsulembeter, militære og sivilmilitære embeter samt «embeter, som heretter opprettes og for hvis vedkommende det vet ved opprettelsen bestemmes, at der i dem alene skal kunne ansette menn». Norge får ikke sin første kvinnelige jussprofessor før i 1987, ved Lucy Smith. Juridisk fakultet i Bergen har aldri hatt en kvinnelig dekan. Juridisk fakultet i Oslo, med sin mye lengre historie, fikk sin første kvinnelige dekan i 2019. 

Mens kvinner i dag innehar mange sentrale juridiske verv, er partnerskap i advokatbransjen – og derved den overveldende delen av ressursutbytte fra profesjonen som sådan – forbeholdt menn. Mens advokatbransjen gjør mye for å forbedre arbeidsforholdene for kvinner og skape «partnertracks», ser det ut til at det i 2020 gjøres lite for å endre mannsrollen: Selv støttespillerne til kvinnelige partnere ser dem som «økonomiske tap». Dette fortsetter å være en slags naturlig norm og ikke et uttrykk for strukturelle privilegier og partnerstyrte veivalg. Synspunkter om kvinners iboende egnethet, «mykjuss» og «rettferdig lønn for innsats» florerer fremdeles. Det samme gjør uformelle mannsnettverk (ref 11). Samtidig er viktig å huske på at det i skjæringspunktet kjønn og klasse også finnes stadig større nettverk av priviligerte kvinnelige «elitejurister» som opptrer som portvoktere både når det gjelder å definere hva som er en «god jurist» og med hensyn til hvilke rettferdighetskamper som skal prioriteres. 

Jusstudenter og klasse

Sosial reproduksjon er et klassisk forskningstema i profesjonssosiologien (ref. 12 og 13).  Det er dokumentert hvordan sosial bakgrunn har betydning både for karakternivå på studiet og for inntekter blant norske jurister (ref. 14 ). Mens studiet inntil begynnelsen av 1990-tallet var åpent, har det de siste tiårene blitt krevd svært gode karakterer for å komme inn. Det rapporteres at man ved juridisk fakultet i Bergen har opplevd en «østlandsbølge» av studenter fra Oslo og Bærum: «Flittige studenter med lik sosial bakgrunn fra de store byene.» Forskning har vist at barn av jurister, og dernest barn av foreldre med annen høyere utdanning, statistisk sett oppnår de beste resultatene (ref. 15), og at i gruppen med det høyeste karakternivået, er det de med høy sosial bakgrunn som statistisk sett oppnår de høyeste inntektene og de mest ansette posisjonene. Det har nylig vært rettet oppmerksomhet mot Oslo-dominans i rekruttering til såkalte elitejobber som Høyesterett (ref. 16), og at denne skjevrekrutteringen får praktiske konsekvenser for lovanvendelse og rettssikkerhet, for eksempel i saker som omhandler sexarbeidere og samer.   

På tross av at studentmassen består av  nesten 70 prosent kvinner, heter de pedagogiske gjennomgangsfigurene fremdeles Peder Ås, Lars Holm, Ole Vold og Hans Tastad.

Hvorfor sikre mangfold i jussen i fremtiden

Å sikre mangfold er en vedvarende utfordring når det gjelder rekruttering til jusstudiet, til faste stillinger i akademia og i juriststanden ellers.  Vi vet nokså mye om hvilke lukkingsstrategier som spiller inn her – og at barrierene ikke primært er knyttet til språk. 

I 2006 ble juridisk fakultet betegnet som «aller verst», dvs. fakultetet med lavest minoritetsrepresentasjon ved hele universitetet. Årsaken til dette ble av daværende dekan tilskrevet minoritetsstudenters «dårlige erfaring med myndighetsutøvelse» – ikke faktorer som hadde med juridisk fakultet eller juriststanden som sådan å gjøre. Ti år senere fant Minoritetsundersøkelsen fra 2016 ingen sterk sammenheng mellom minoritet-/majoritetsbakgrunn og språkforståelse: «Minoritetsstudenter og veldig mange andre finner språket i lærebøker, undervisning og eksamensoppgaver vanskelig. Dialekter og nordiske språk er også vanskelig for svært mange».  I 2020 klager majoritetsstudenter interessant nok flittig på Jodel og andre steder over alt som ikke høres eller kan leses som «menneskemål», dvs. nordiske språk, norske dialekter – og engelsk. Daniel Brauts verden er fremdeles ikke så langt unna. 

Påstanden om mangelfull språkforståelse og at minoritetsjurister derfor har vanskelig med å bli «gode jurister», bør heller leses som en historisk betinget lukkingsstrategi. Enten det gjelder bondestudenter, kvinner eller minoriteter, har deres inntreden blitt ansett som en trussel mot etablerte oppfatninger og posisjoner. Sammen med profesjonens bestrebelser for å bli ansett som «god», peker dette frem mot det egentlige formålet i juristenes profesjonskamp: at det skal være godt å være medlem av denne gruppen, og at det går best hvis adgangen er eksklusiv og tradisjonsbundet.  

Språk er makt, og språk er et av juristenes sentrale verktøy. Men det er ikke det eneste verktøyet. Morgendagens jurister må inneha et bredt spekter av ferdigheter – fra god språkkompetanse (i mer enn norsk) til gode samarbeidsevner, forhandlingsteknikk, evne til kritisk og etisk tenkning og teknologiske ferdigheter – for å kunne fremme rett, hindre urett og være konkurransedyktige. I 2020 begynner en ny æra i den juridiske profesjonsutdanningen i Norge med CELL, et senter for fremragende jussutdanning. En hovedoppgave blir å bidra til å utvikle en oppdatert visjon av hva som er en god jurist.

Dette innlegget er et forsøk på å fremme en faglig fundert rettssosiologisk kommentar til en pågående debatt. Forsøket kan bedømmes som godt eller mindre godt. Det kan ikke bedømmes som en udannet, lite skjønnsom eller unødig uttværing av et betent emne.

Jeg er takknemlig for gode og kritiske innspill fra rettssosiolog- og juristkollegaene Tatanya Valland, Solveig Laugerud, Adrian Lillefjære, Hans Petter Graver, Anne Hellum, Tanja H. Nordberg, Jørn Øyrehagen Sunde, Per-Jørgen Ystehede, Sverre Blandhol, Tone Wærstad og Ingunn Ikdahl.  Takk også til CELL-teamet, Vibeke Blaker Strand, Tarjej Bekkedal, Ragnhild Hennum, Inger Johanne Sand, May-Len Skilbrei, Malcolm Langford, Cecilia Bailiet, Erling Hjelmeng og Dag Michalsen med flere for arbeidet med å løfte disse problemstillingene. 

Referanser

• 1. Mathiesen, Thomas. Retten i samfunnet: En innføring i rettssosiologi. Pax, 2001.
• 2. Friedman, Lawrence M. "Law, lawyers, and popular culture." The Yale Law Journal 98.8 (1989): 1579-1606.
• 3. Sunde, Jørn Øyrehagen. Speculum legale: rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv. Fagbokforl., 2005. kapittel 35, jf. 38.
• 4. Rinde Harald Espeli, Hans Eyvind Næss og Harald Rinde, Våpendrager og veiviser: Advokatenes historie i Norge (2008).
• 5. Aubert, Vilhelm. Norske jurister: En yrkesgruppe gjennom 150 år. Tidsskrift for rettsvitenskap 79 (1964): 300–320. 
• 6. Espeli, Harald. «Tilpasning og motstand. Okkupasjonen 1940–1945» og «Retts- og landssvikoppgjør på flere arenaer», kapittel 6 og 7 i Harald Espeli, Hans Eyvind Næss og Harald Rinde: Våpendrager og veiviser: Advokatenes historie i Norge (2008).
  Andenæs, Johannes. Det vanskelige oppgjøret: Rettsoppgjøret etter okkupasjonen. Tano Aschehoug, 1998.
  Strømsmoen, Adrian Busk. Plyndrer og jurist - Bobestyrernes behandling av inndratt jødisk eiendom i Oslo og Aker under Holocaust i Norge, 1942–1944. MS thesis. 2019.
• 7. Slagstad, Rune. Profesjonene i norsk samfunnsforskning. Slagstad, & J. Messel (Red.), Profesjonshistorier (2014): 13–45.
• 8. Christie, Nils (1977). Konflikt som eiendom. Tidsskrift for rettsvitenskap 61. s. 113–132.
• 9. Mathiesen, T. 1979. Ideologi og motstand. Oslo, Pax Forlag.
• 10. Ugelvik, Thomas (2013). Michel Foucault: Juridiske magtformer og det juridiske subjekt, I: Ole Hammerslev & Mikael Rask Madsen (red.), Retssociologi.  Hans Reitzels Forlag.  ISBN 87-412-5634-4.
• 11. Korsvik, Trine Rogg. Kvinnelige jurister i akademia: Ikke lenger «inntrengere i en mannskultur»?. Tidsskrift for kjønnsforskning 41.01 (2017): 39–54.
• 12. Hjort, Jens Lunnan. En sosiologisk studie av jusstudenters perspektiv på utdanningsvalget og fremtidig virke som jurister. Kritisk juss 35.04 (2009): 293–306.
• 13. Åkvåg, Inger Marie. Jusstudentene fra A til Å. Oslo 2000.
  Olsen, Andre, Øyvind Grut, and Mina Luhr. Jusstudentenes sosiale bakgrunn og yrkesplaner. MS thesis. 2010.
• 14. Aubert, V. 1963. Eksamenskarakterer, sosial bakgrunn og karrière. Tidsskrift for samfunsvitenskap, bd. 4, s. 189–214.
• 15. Olaussen, Leif Petter. Juristprofesjonen – en lagdelt sosial elitegruppe. Kritisk juss 41.03 (2015): 134-160.
• 16. Hansen, Marianne Nordli. Sosiale nettverk og karriere – tilfellet jurister. Søkelys på arbeidslivet, 1-2009.

Les mer om

• Kvinner i jussen som smadret glasstak
• NAV-krisen i jussen - med Anine Kierulf
• Jussens 12 helter - av Hans Petter Graver
• Juss og språk - Slik skriver du klarspråk-juss
• Rangering i jussen: Advokatundersøkelsen 2020
• Robotadvokater: Skilsmisseadvokatroboten er kommet