Jussens helter – Hverdagsheltene

JUSSENS HVERDAGSHELTER: Hans Petter Graver løfter i denne artikkelen frem saksbehandlere som står opp mot det de opplever som overgrep og lovbrudd i offentlig forvaltning. Foto: Yutthana Gaetgeaw/iStockphoto.

Av Hans Petter Graver, Professor ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

12. januar 2024 kl. 11:36

Lesetid ca. 16 minutter

Når jeg har snakket om Jussens helter, har jeg ofte fått spørsmål om hvem som er jussens hverdagshelter. Det er lett å se heltene i ekstremsituasjoner, han som redder uskyldige svarte gutter fra henrettelse, hun som trosser samfunnselitene og væpnede kriminelle for å få stilt generaler og presidenter til ansvar for folkemord, og andre. Men hva med dem som føler seg tvunget til å være med på det de opplever som overgrep og lovbrudd i norske kommuner eller i statsforvaltningen? Er det rom for helter i dagens norske virkelighet, og er det heltemodig å pukke på juss og moral når det er en jobb som skal gjøres?

To eksempler – NAV og UDI

Mange juridiske saksbehandlere har opplevd en situasjon der ledere presser på for et resultat, samtidig som den ansatte føler et faglig eller moralsk ubehag med situasjonen. Utvalget som gransket trygdeskandalen, antyder i sin rapport, NOU 2020: 9 Blindsonen, en slik situasjon når det skriver (s. 28):

«Det er noen få eksempler på at saksbehandlere i Nav har uttrykt usikkerhet om forståelsen i rundskrivene i uformelle interne kanaler. Slike tolkningsspørsmål har verken blitt besvart, eller tatt opp i formelle kanaler.»

Jussens helter – Hverdagsheltene — Utvalget som gransket trygdeskandalen, avga sin rapport *Blindsonen* 4. august 2020. Foto: Skjermdump/regjeringen.no.

Her dreide det seg om en årelang praktisering av regelverket i strid med EØS-retten, noe som førte til at tusenvis ikke fikk de ytelsene de hadde krav på, og at over 50 til og med sonet fengselsstraffer på grunnlag av regler som NAV feilpraktiserte.

En lignende situasjon beskrives av utvalget som gransket Utlendingsdirektoratet etter at direktoratet i 2005 innvilget arbeidstillatelse og opphold til 182 nordirakere i strid med loven og instrukser fra departementet. Irakerne hadde kommet til Norge på grunn av krigen og hadde fått midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening (MUF). Dette hadde vart i årevis, noe som etter hvert ble en utålelig situasjon for dem. Da ledelsen i direktoratet besluttet å gjennomføre en behandling som skulle gi så mange som mulig varig oppholdstillatelse, reagerte flere saksbehandlere. Utvalget skriver om dette (NOU 2006: 14 s. 30):

«Den praksis det ble lagt opp til, vakte til dels sterke reaksjoner hos flere saksbehandlere. Det gjaldt kriteriene for å innvilge arbeidstillatelse etter forskriften § 2, hvor enkelte mente at terskelen for å fastslå at kriteriene forelå, ble lagt for lavt, men ikke minst gjaldt det anvendelsen av utlendingsloven § 8 annet ledd som man mente gikk ut over etablert praksis. Det ble fra enkelte reist spørsmål om dette var tatt opp med departementet. Enkelte saksbehandlere forlangte at praksiskriteriene skulle nedfelles skriftlig, før man ville gå inn på saksbehandlingen.»

Innvendingene ble ikke brakt opp til ledelsen, som undertegnet et notat der de innvendingene som var reist, ikke ble tatt hensyn til.

Dette er bare to eksempler på at saksbehandlere har følt seg presset av ledelse og kolleger til å legge til rette for en saksbehandling som de opplever som problematisk. I begge eksemplene ser vi at de som hadde innvendinger, ble overkjørt. Det er sikkert mange i forskjellige deler av forvaltningen som har opplevd lignende situasjoner.

I eksemplene fra NAV og UDI hadde saksbehandlerne rett, det ble iverksatt granskning, og den praksisen som organene hadde lagt opp til, ble funnet ulovlig. For dem som sto oppe i det, var situasjonen neppe så klar da den sto på. Det var dessuten i begge tilfeller mange gode argumenter som talte for den praksisen det ble lagt opp til. I trygdesaken dreide det seg om eksport av norske trygdeytelser til utlandet. For mange var det et rimelig krav at den som gikk på dagpenger eller arbeidsavklaringspenger holdt seg i landet, både av kontrollhensyn og av hensyn til å kunne stå til disposisjon for arbeidsmarkedet dersom det kunne finnes tilrettelagt arbeid. I utlendingssaken dreide det seg om en stor gruppe mennesker som hadde levd i usikkerhet i landet i lang tid og som det var rimelig at fikk saken sin avklart.

… dersom en politikk eller en lov fundamentalt strider mot prinsippet om like frihetsrettigheter eller like muligheter for alle, kan det å bryte en lov være begrunnet.

Hva slags råd skal man gi til frustrerte saksbehandlere som står til knes i en flom av saker, eller som møtes av forventninger og krav fra politikere om å legge forholdene til rette for at de skal kunne få gjennomført sin politikk? Vi lever tross alt i et demokrati, og det er sjelden det skjer overgrep i form av entydige, bevisste og systematiske brudd på grunnleggende rettigheter. Samtidig vet vi at selv om samfunnet har bygget demokratiske institusjoner så langt det lar seg gjøre, så vil de i noen tilfeller produsere resultater som strider mot grunnleggende rettferdighetsprinsipper. I utgangspunktet skylder folk likevel institusjonene lojalitet, men med visse unntak. I mange tilfeller der det skjer brudd, har systemet selv kanaler hvor saken kan tas opp. I noen tilfeller skjer det lovbrudd, i andre tilfeller er det loven selv som noen kan reagere på av moralske grunner. Ikke all kontroversiell lovanvendelse er av en slik karakter at det er rimelig å karakterisere det som lovbrudd eller overgrep. Men dersom en politikk eller en lov fundamentalt strider mot prinsippet om like frihetsrettigheter eller like muligheter for alle, kan det å bryte en lov være begrunnet.

Varslingsregler og etiske regler for forvaltningen

Av og til skjer det altså ulovligheter og overgrep. Når offentligheten får vite om det, er det gjerne gjennom varsling. Etter arbeidsmiljøloven kapittel 2 A har en arbeidstaker rett til å varsle om kritikkverdige forhold. Med kritikkverdige forhold menes forhold som er i strid med rettsregler, skriftlige etiske retningslinjer i virksomheten eller etiske normer som det er bred tilslutning til i samfunnet. Det avgjørende er varslerens oppfatning eller bekymring om at det foreligger ulovlige eller uetiske forhold, se HR-2023-2430-A. Forarbeidene til § 2 A-1 understreker at forhold som arbeidstaker mener er kritikkverdige ut fra egen politisk eller etisk overbevisning, ikke omfattes (Ot.prp. nr. 84 (2005–2006) s. 37). Varslingsreglene løser dermed ikke spørsmålet når utførelsen av jobben kommer i konflikt med den enkeltes samvittighet. Det er bare forhold som objektivt sett er ulovlige eller uetiske hvis varsleren har rett i sin bekymring, som beskyttes av varslingsreglene.

Varslingsreglene reiser mange vanskelige spørsmål, blant annet avgrensningen mot faglig uenighet, generell kritikk, ressursmangel, konflikter på arbeidsplassen og flere andre. Jeg går ikke nærmere inn på varslingsreglene her. Mange varslere er utvilsomt helter. Men varsling er ikke den eneste reaksjonen på ulovligheter og overgrep. En annen reaksjon er å nekte å bøye seg for ulovlige eller uetiske instrukser eller pålegg. I de etiske retningslinjene for statstjenesten står det i pkt. 2.2 at lydighetsplikten ikke medfører noen plikt til å følge pålegg om å gjøre noe ulovlig eller uetisk. Statsansatte skal heller ikke bistå overordnete eller den politiske ledelsen med å gi uriktige eller villedende opplysninger til medier eller allmennheten.

Lover og instrukser anerkjenner med andre ord at det kan oppstå situasjoner der jurister og andre kommer i krysspress mellom de forventninger de er stilt overfor i stillingen, og hva som er lovlig eller etisk forsvarlig. Både arbeidsmiljøloven og de etiske retningslinjene gir heltene både redskap og rom. Men de løser ikke det vanskelige spørsmålet: Når er det moralsk begrunnet å være helt, og når er det påkrevd ut fra etiske betraktninger?

Loven er et upålitelig kompass i vanskelige situasjoner. Den gir ofte rom for tolkning, og hvordan skal man stole på at den tolkningen man selv har, er den rette, når kolleger og ledelse insisterer på en annen tolkning?

Både varslingsreglene og de etiske reglene viser til situasjoner der loven brytes, eller der det handles i strid med etiske normer. Tilsynelatende er dette greie kriterier, men ser vi nærmere etter, ser vi at det ikke er så enkelt likevel. Loven er et upålitelig kompass i vanskelige situasjoner. Den gir ofte rom for tolkning, og hvordan skal man stole på at den tolkningen man selv har, er den rette, når kolleger og ledelse insisterer på en annen tolkning? Både trygdeskandalen og UDI-saken viser at det kan være vanskelig å støtte seg på loven når man står midt oppe i det. Enklere er det ikke med brudd på etiske regler eller etiske normer det er bred tilslutning til. Man har ingen rett til å bygge på sin egen etiske overbevisning, og hva skal man da bygge på?

Samvittigheten – empati og evne til refleksjon

I slike situasjoner har du ikke annet å bygge på enn din egen samvittighet. At samvittigheten setter en grense for plikten til lydighet, er vel anerkjent. Ragnar Knoph, mellomkrigstidens store navn i norsk rettsvitenskap, formulerte i boken Rett og rettsbevissthet, utgitt i Kristiania 1923, en teori om retten og rettsbevisstheten og satte «menneskets dype rettferdighetstrang» som grense for lovgivningsmaktens myndighet til å fastsette gjeldende rett. En lov som stred mot denne, ville ifølge Knoph «i all stillhet bli gjenstand for en mild tortur fra dommernes side», få sitt innhold «omdiktet» av domstolene og i enkelte sjeldne tilfeller bli åpenlyst sabotert. Han skrev også at den lovlydighet som er verdifull for rettsordenen, er den lojale sympati med retten folk ideelt sett har, som «innstiller ham på innen visse grenser å underordne sin private rettsopfatning under lovgiverens (min utheving).»

Den verdifulle lovlydigheten har med andre ord grenser. Et område hvor vi lenge har hatt lovregulering med aksept for at samfunnsplikter kan komme i konflikt med den enkeltes samvittighet, er verneplikten. Forsvarsloven § 35 bestemmer at vernepliktige skal fritas for tjeneste i Forsvaret hvis det er grunn til å anta at de ikke kan gjøre tjeneste uten at det kommer i konflikt med deres alvorlige overbevisning og verdier som er av fundamental betydning for dem. For å finne begrunnelsen for hvorfor man av samvittighetsgrunner skal kunne nekte å utføre verneplikt, må vi tilbake til den tidligere lovgivningen. Når samfunnet i enkelte tilfeller aksepterer at noen nekter å utføre den samfunnsplikten som militærtjenesten er, så «er det ikke som følge av en godkjenning av nekterens overbevisning», skriver militærnekterutvalget i sin innstilling fra 1953. Det som følge av «en humanitært begrunnet innrømmelse overfor de indre konflikter han kan komme i om han blir tvunget til å handle mot den», se Tilråding fra Utvalget til revisjon av lovgivningen om vernepliktige sivilarbeidere, oppnevnt ved kongelig resolusjon av 16. oktober 1953, s. 20.

Et samfunn som bygger på humanismens prinsipp, anerkjenner samfunnets plikt til å respektere menneskelig verdighet og personlig autonomi.

Begrunnelsen er med andre ord humanitær. Respekten for enkeltindividet tilsier en mild behandling av dem som bryter loven for ikke å komme i konflikt med sin dypeste moralske overbevisning. Et samfunn som bygger på humanismens prinsipp, anerkjenner samfunnets plikt til å respektere menneskelig verdighet og personlig autonomi. Det innebærer blant annet å respektere at folk kan ha dype overbevisninger, og at loven legger et for stort press på oss når den tvinger oss til å prioritere loven over våre overbevisninger i alle tilfeller.

Vernepliktutvalget uttrykte denne humanismen slik:

«Den alvorlige religiøse eller menneskelig moralske overbevisning bygger (…) på tros- eller trosartede forestillinger som kan være en del av selve grunnvollen for et menneskes livsinnstilling og som ligger på et plan som ellers ikke blir berørt ved oppfyllingen av rettslig pålagte plikter.»

Av denne grunn mente utvalget at det å nekte å oppfylle en plikt kan være noe annet enn en ren uenighet om sosiale eller økonomiske forhold. Utvalget bygget på en sondring mellom en moralsk basert og en fornuftsbasert overbevisning, som neppe er holdbar i dag. En dyp moralsk overbevisning kan etter moderne moralfilosofi være fornuftsbasert, poenget er neppe den moralsk baserte nektelsens grunnlag. Poenget er at det må dreie seg om en samvittighetskonflikt, til forskjell fra en ren uenighet, uansett hvor dyp denne uenigheten måtte være.

I dette er det ingen forskjell på hverdagsheltene i forvaltningen i et liberalt samfunn og heltene i de mer dramatiske fortellingene om jussens helter. I alle tilfelle må de som anvender loven, være seg bevisst at de opptrer som moralsk ansvarlige subjekter, stilt overfor sin egen samvittighet, også når de håndhever loven eller følger ordre. Det er alt for lett å lukke øynene for dette, både fordi man er sosialisert inn i en kultur av lydighet og respekt for loven, og av psykologiske grunner, som gjør det utålelig å leve med en kognitiv dissonans mellom de handlinger man utfører, og de oppfatninger og verdier som man har. Må man gjøre noe man misliker sterkt er det ofte lettere å overbevise seg selv om at det ikke er så ille, enn å bryte med forventninger og krav om en bestemt handlemåte.

Hvordan bør den moralsk innstilte personen forholde seg til dette, for å unngå å gå på akkord med sin samvittighet? Utfordringen er ikke å stille etiske minstekrav som retten må oppfylle, men å utvikle den enkeltes evne til refleksjon over egne handlinger og la den påvirke rettsanvendelsen. Det er nødvendig ikke å slå seg til ro med at kravene i reglene er oppfylt, men å strebe etter en stadig bedre realisering av alles iboende verdighet. Ifølge Hannah Arendt er ikke poenget å få folk til å tenke riktig, men å få dem til å tenke. Som hun understreker, begås den største ondskapen av mennesker som glemmer, fordi de ikke ofrer en tanke på det de er med på.

En viktig del av denne refleksjonen er empati. Empati er en viktig del av det å se de konkrete resultatene av samfunnets ordninger. Fantasi er en viktig del av empatien. Å oppøve evnen til å forestille seg andres situasjon og leve seg inn i andres situasjon betyr ikke at fornuft og argumentasjon ikke kan ha en viktig plass når moralske krav skal fastsettes. Det er bare gjennom en reflekterende tilnærming at vi kan beskytte oss mot å la oss rive med av følelser med de farene for misbruk som det innebærer.

Dydsetikken

Når vi leter etter karaktertrekk hos helter, store som små, må vi med andre ord se etter mer enn kjennskap til samfunnets moral og etisk teori. Det vi må se etter er samvittighet og refleksjon. Her er det dydsetikken kan komme til hjelp. Dydsetikk handler mer om refleksjon og evnen til å tenke enn om god moral. En dyd i klassisk forstand er rett og slett en tillært evne, en vane. Dagfinn Føllesdal skriver i boken Dannelse, tenkning modning refleksjon: Nordiske perspektiver på allmenndannelsens nødvendighet i høyere utdanning og forskning (redigert av Bernt Hagtvet and Gorana Ognjenovic) at dyder handler om dannelse. En viktig del av det å gjøre det rette er moralsk persepsjon, det vil si å legge merke til et moralsk signifikant trekk ved en situasjon og evnen til å avveie disse trekkene på en adekvat måte. På samme måte kan vi snakke om juridisk persepsjon.

Vår refleksjon kan ikke unngå å ta utgangspunkt i hvem vi er, våre erfaringer, holdninger og oppfatninger, og må derfor bygge videre på disse. Samtidig må den også underkaste dem et kritisk søkelys. Det er spesielt viktig å stille spørsmål ved forutsetningene for vår tenkning, og mange av dem oppfatter vi ikke og vi er heller ikke klar over at de er forutsetninger. Det vi tror er fornuftens bud, kan vise seg å hvile på falske premisser.

Altfor ofte tar vi for gitt antagelser og fordommer som vi aldri har stilt spørsmål ved. Den amerikanske filosofen Richard Rorty skriver i boken Philosophy and Social Hope (London: Penguin, 1999) at «man bør slutte å bekymre seg for om det man tror på, er velbegrunnet, og begynne å bekymre seg for om man har vært fantasifull nok til å tenke ut interessante alternativer til det man tror på» (s. 33). Et annet sted (i boken Philosophy and the Mirror of Nature, New Jersey: Princeton University Press 2009) etterlyser han en «oppbyggelig filosofi» som «gir rom for den undringen som poeter noen ganger kan fremkalle – undringen over at det er noe nytt under solen, noe som ikke er en nøyaktig gjengivelse av det som allerede var der, noe som (i hvert fall for øyeblikket) ikke kan forklares og knapt nok beskrives» (s. 370) Oppbyggelig filosofi er revolusjonerende og «forsøker å avverge at et gitt vokabular, en eller annen måte folk kan komme til å tenke om seg selv på, vil forlede dem til å tro at all diskurs fra nå av kan være, eller bør være, normal diskurs. Resultatet av en slik fastfrysing av kulturen ville i oppbyggelige filosofers øyne være en dehumanisering av mennesket,» skriver han videre.

Det er i denne sammenhengen at dydsetikken er viktig, nettopp fordi den er åpen og ikke legger føringer på etterlevelse av bestemte normer eller oppnåelse av bestemte mål, og fordi den holder undringen åpen. Den hevder at individet bør strebe etter å utvikle og realisere det beste i seg selv, til beste for sine medmennesker. I denne forstand er dydsetikken en fordring til idealet om at alle har en iboende verdighet og like og umistelige rettigheter som må fremmes og beskyttes av loven.

Følg samvittigheten

Det kan være mange situasjoner hvor man er uenig i den lovtolkningen som ledelsen der man arbeider legger opp til, eller i den praksis som følges. Det kan også være situasjoner hvor man føler uro og ubehag over det man blir bedt om å gjøre. Slike situasjoner er normale når man jobber i et apparat som utøver makt over enkeltmennesker. Noen ganger må man håndheve lover man selv ikke er enig i, noen ganger når man ikke frem med faglige eller andre innvendinger overfor ledelsen.

Hvis det oppstår en situasjon der man sier til seg selv at «dette kan jeg ikke leve med uten å få alvorlige kvaler», da er man i en situasjon som kaller på protest eller brudd.

Som jurist i et forvaltningsapparat er man forpliktet av rettsstatens grunnleggende verdier. Dette forplikter til lojalitet overfor loven og aksept av at man arbeider innenfor et system hvor man ikke selv nødvendigvis har siste ord. Dette er en sterk forpliktelse, for uten den bryter likheten for loven sammen. Hvis hver enkelt rettsanvender skulle tolke loven etter sitt eget hode, eller velge å følge loven eller ikke, ville resultatet bli ren vilkårlighet, det motsatte av rettsstaten. I tillegg er det slik i vårt samfunn at loven har demokratisk legitimitet. Den er blitt til som resultat av prosesser som, til tross for sin feilbarlighet, stort sett er de beste vi har i bestrebelsene på å skape et godt samfunn.

Dette betyr at når man har valgt et juristyrke, enten det er som dommer eller i forvaltningen, så har man akseptert at det kan oppstå situasjoner der man må utøve makt på en måte man ikke selv er enig i. Men samvittigheten setter en grense. Hvis det oppstår en situasjon der man sier til seg selv at «dette kan jeg ikke leve med uten å få alvorlige kvaler», da er man i en situasjon som kaller på protest eller brudd. Det er den enkelte som må gjøre opp dette med seg selv. Det handler med andre ord ikke nødvendigvis om brudd på loven eller etiske normer som flertallet aksepterer, det handler om selvrespekten som moralsk ansvarlig subjekt.

Siden det er snakk om den individuelle samvittigheten, betyr det at grensen ikke er lik for alle. Hvis vi aksepterer retten til å følge ens samvittighet, må vi også akseptere andre, der de følger en samvittighet og en oppfatning om hva som er rett og galt som er veldig forskjellig fra vår egen. Betyr det at vi må akseptere hva som helst, bare personen sier at dette er noe som samvittigheten dikterer? Nei, det er åpenbart at vi ikke kan se bort fra en moralsk vurdering av den handlingen som utføres.

Vi kan ikke være forpliktet til å akseptere en handling som er grovt umoralsk uansett hva slags perspektiv man anlegger, bare fordi en person viser til samvittighetsgrunner. La oss ta et moralsk kontroversielt spørsmål som abort. Her må vi være villig til å anerkjenne at det er forskjellige moralske tilnærminger og derfor akseptere at en som arbeider i helsevesenet av samvittighetsgrunner nekter å bidra til å gjennomføre det eller å henvise en kvinne til abort. Dersom det står om livet til kvinnen, og vedkommende ved å nekte bidrar til hennes død, kan likevel ikke samvittigheten trumfe plikten til å hjelpe. Slik er det også på andre områder. Selv om den enkeltes samvittighet ikke er styrt av flertallets moral, så er enkelte handlinger og unnlatelser så moralsk forkastelige ut fra enhver tilnærming at de aldri kan være etisk forsvarlige.

Hva skal man så gjøre om man kommer ut for en situasjon der jobben krever noe som samvittigheten absolutt forbyr? Varslingsreglene og de etiske reglene gir noen muligheter, til å si fra og til å nekte å utføre den aktuelle oppgaven. Kanskje finner man ut at man har valgt feil jobb og velger å slutte. Dette er vanskelige valg som alle har forskjellige positive og negative sider. Varsling og offentlig ytring kan gjøre offentligheten oppmerksom på uheldige forhold. Samtidig erfarer nok de fleste varslere at varsling er en stor personlig belastning, til tross for det formelle vernet som reglene gir. Muligheten til å be seg fritatt under henvisning til de etiske reglene og sin egen samvittighet vil ofte være en smidigere løsning. I mange tilfeller vil en klok leder respektere dette. At man tar det opp, kan føre til at også andre i organisasjonen reflekterer over det. I mange tilfeller vil likevel ting fortsette som før. Man løser en samvittighetskonflikt for seg selv, men praksisen vedvarer. Avhengig av hva som står på spill, kan det oppleves som utilfredsstillende. Å slutte i jobben og søke seg til noe annet er kanskje den eneste farbare muligheten dersom man er grunnleggende på kant med det som skjer. Dette vil ofte fremstå som den letteste utveien, og man må ha respekt for dem som velger den. Men det er et problem hvis alle samvittighetsfulle byråkrater velger denne utveien. Da blir det bare de skruppelløse igjen, og et slikt byråkrati eller rettsvesen vil vi ikke ha.

Det er ingen rettighet å jobbe i forvaltningen eller domstolene, vil noen si. Den som for sin samvittighets skyld ikke kan utføre det jobben krever, kan søke seg en annen jobb. Men vi trenger samvittighetsfulle personer i enhver øvrighetsstilling – i politiet, rettsvesenet og den offentlige forvaltningen. Da må vi akseptere at samvittigheten hos den enkelte av og til kan lede til at vedkommende nekter å gjøre det flertallet mener er rett og riktig. Det er det som er hele poenget med å ha mennesker med samvittighet i slike stillinger. Vi vet ikke når flertallet tar feil, og det er nettopp av hensyn til det, at vi ikke kan ha folk uten samvittighet i slike stillinger. Vi har nok av eksempler fra historien på at når ting har gått galt, skulle vi ønsket at flere hadde stått opp for sin samvittighet og sagt fra. Fra vår egen historie kan vi peke på sterilisering av utstøtte kvinner og menn og overvåking av politiske utgrupper.

Dersom vi ønsker samvittighetsfulle ansatte i offentlige maktposisjoner, må vi også personer som har en samvittighet som leder dem til andre konklusjoner enn flertallets. Hvis vi ikke beskytter samvittighetsfriheten når flertallet har rett, har vi heller ingen beskyttelse når flertallet tar feil. Da har vi alle mistet et viktig vern.

Serien Jussens helter på Juridika:

Kap. 1 James Edwin Horton, USA, ca. 1933

Kap. 2 Hans Calmeyer, Nederland ca. 1942

Kap. 3 Małgorzata Gersdorf, Polen 2019

Kap. 4 Aharon Barak, Israel ca. 2000

Kap. 5 Lothar Kreyssig, Tyskland, ca. 1942

Kap. 6 Iris Yassmin Barrios, Guatemala, 2019

Kap. 7 Egil Reichborn-Kjennerud, ca. 1943

Kap. 8 Mandrup Schønnebøl, ca. 1650

Kap. 9 Hans Langeland, 1942

Kap. 10 Dommeren fra landet Gilead, fremtiden

Kap. 11 Høyesteretts nei høsten, 1940