Juristforfatterne

Jurister blir ofte gode romanforfattere, men det vanskeligste for en jurist som skriver bok, er å ikke konkludere. Juridika Innsikt har snakket med den romanaktuelle forvaltningsjuristen Helga Hjorth og tingrettsdommeren Aina Ertzeid om juss og forfatterskap.

«Å dikte er å holde dommedag over seg selv», skrev Henrik Ibsen. Da skulle man kanskje tro at dommere er ekstra gode til å dikte. Det er i hvert fall flere dommere som skriver gode bøker. Både tingrettsdommer Espen Skjerven og tidligere lagdommer Vibeke Groth har skrevet krimromaner, og i høst kom tingrettsdommer Aina Ertzeid med debutromanen «15:25». Å dikte, er noen jurister også gode til. Advokaten Cathrine Grøndahl har for eksempel skrevet tallrike diktsamlinger – til og med en om juss som heter «Lovsang».

Andre kjente jurister som har tatt pennen fatt for spenning, inkluderer kjendiser og forfattere som Anne Holt, Berit Reiss-Andersen, Hanne Kristin Rohde, Bjørn Kjos og Eva Joly. Krimsjangeren ble i stor grad funnet opp av advokater. For eksempel regnes jurist Henry Fieldings bok «The Life of Mr. Jonathan Wild the Great» som den første detektivroman. Jussprofessor Jon Bing har levert science fiction-litteratur av en annen verden. Og ingen har vel beskrevet villmarken bedre på norsk enn sakføreren og pelsjegeren Helge Ingstad – mannen som siden oppdaget at vikingene var først i Nord-Amerika. Til listen kan vi legge kjente bokrygger som John Grisham, Ludvig Holberg, Jules Verne, Franz Kafka, Honoré de Balzac, Johann Wolfgang von Goethe og Lev Tolstoj. De to siste hoppet riktignok av sine jusstudier for å bli udødelige forfattere.

Livet i Høyblokka

Debuterende Aina Ertzeid har ikke hoppet av noe jusstudium for å å bli forfatter, men hun har blitt forfatter på toppen av en dommerkarriere. Før dommergjerningen hadde Ertzeid en lang karriere i lovavdelingen i Justisdepartementet. Der jobbet hun da terrorbomben gikk av og ødela Høyblokka 22. juli 2011, hendelsen som gir romanen «15:25» sitt navn. Tittelen henspiller på tidspunktet da terroristen Breivik detonerte sin hjemmelagde gjødselbombe i en hvit varebil.

– Boka handler om Høyblokka like mye som om terroren. Det er en bok om livet før og etter 22. juli, og den tar opp hvordan det som har skjedd tidligere i livet kan ha betydning for reaksjonene etterpå, forklarer Ertzeid.

Bokas hovedperson, Agnes, kommer ikke godt ut av bombeangrepet. Agnes er en pliktoppfyllende, lett nevrotisk og arbeidsnarkoman jurist, som i hemmelighet sover på kontoret og bygger sitt begrensede sosiale liv rundt utredningene hun er med på. Det inkluderer noen detaljer jurister nok vil humre litt av, som selskapslekene på seminar der man skal mime lover.

Agnes er en pliktoppfyllende, lett nevrotisk og arbeidsnarkoman jurist, som i hemmelighet sover på kontoret og bygger sitt begrensede sosiale liv rundt utredningene hun er med på

Angrep på mennesker, ikke bare institusjoner

Når Høyblokka sprenges, overlever Agnes, men resten av livet legges i grus. Hun sliter tungt med sjokkskaden, mens resten av Norge prøver å legge 22. juli bak seg.

– Egentlig skulle jeg ikke skrive om 22. juli. I begynnelsen kjempet jeg imot, sier forfatteren. Hun sluttet i departementet halvannet år etter bomben, til fordel for Økokrim, men begynte samtidig på et skrivekurs med Linn Ullmann.

– Under kurset var det stadig 22. juli som dukket opp i tekstene mine. Etter hvert forsto jeg at det lå noe der som trengte bearbeidelse, og som også var viktig for meg å formidle. Vi bruker ord som «angrep på demokratiet» eller «statsapparatet», men i praksis betød det å drepe eller skade de menneskene som jobbet i Høyblokka den ettermiddagen, sier hun.

– Vi må ikke glemme det som skjedde i regjeringskvartalet. I tillegg ønsket jeg å ta vare på det indre livet i Høyblokka fra før 22. juli. For både Agnes og meg ble Justisdepartementet et helt annet etter bomben, sier Ertzeid.

Ertzeids roman ble til i rykk og napp, og er skrevet på kvelder og i helger, mens jobben gikk som vanlig på dagtid.

Et halvt år uten lønn for å lage karakterer og plot

På samme måte ble også Helga Hjorths første bok til. Helga Hjorth er jurist og seniorrådgiver i Riksarkivet og tidligere avdelingsdirektør i Kommunal- og regionaldepartementet. Hun er også søster av forfatteren Vigdis Hjorth, noe som førte til Helga Hjorths offentlige brakdebut som romanforfatter. Hennes første bok, «Fri vilje», var et svar på søsterens versjon av familiens arveoppgjør i boka «Arv og miljø».

– «Fri vilje» var så lett å skrive fordi jeg bare «måtte». Jeg hadde jo hele historien, og behøvde bare å skrive den ned i hver ledige stund, sier Hjorth i et konferanserom på Riksarkivet, med utsikt til Nordmarka.

For å skrive bok nummer to tok hun et halvt års ulønnet permisjon. Likevel rakk ikke permisjonstiden til særlig mye mer enn «bare» å finne opp karakterene og lage et plot. Resten av boka ble tenkt ut på turer med hunden og skrevet ned på kvelder og i ferier. Det var mer slitsomt enn hun hadde forestilt seg.

– Etter bok nummer to forstår jeg hva Knausgård mente med at «det ikke er så vanskelig å skrive, men det er vanskelig å komme dit hvor det er lett å skrive».

Virkelighetslitteratur vs fiksjon

– Det er mye mer krevende å dikte enn å skrive om virkeligheten. Virkelighetslitteratur er så lettvint. Menneskene er der jo, det er bare å forsyne seg. I en fiksjonsroman må du koble fra virkeligheten og undersøke hva karakterene gjør med hverandre, sier Helga.

Det litterære språket var vanskelig å få til i begynnelsen, syntes hun. I alle fall for en jurist.

– Jeg fikk et lynkurs fra redaktøren min da jeg begynte på «Fri vilje». Jeg måtte ut i verden og øve meg på «enkle» ting å skildre. Jeg gikk for eksempel ned til havet og beskrev alt jeg så og hørte, fra måkeskrik til dønninger, himmel og hav.

Virkelighetslitteratur er så lettvint.

Helga Hjorth

– I begynnelsen kjentes det pinlig. Men friheten, sammenliknet med juridiske tekster, er «gøy». Det er ingen kontroll med det du skriver. Det er uvant, men fint. Det er også gøy å vite at det blir lest. Jeg har jo skrevet veldig mye av høy kvalitet gjennom et langt juristliv. Både proposisjoner og utredninger som glitrer med gode tekster. Men mange av dem blir i høyden lest av en komitésekretær som lager sammendrag, før de havner i et arkiv. Så, jurist med skrivelyst: Hvis du vil bli lest, må du skrive skjønnlitteratur, ikke proposisjoner!

Eiendomsrett til våre historier

I Hjorths første fiktive roman, «Arkivarens testamente», er handlingen lagt til et fiktivt arkiv som ligner mistenkelig på Riksarkivet ved Sognsvann. Der jobber den unge juristen Nora med GDPR og personvern. Nora trenes opp av den erfarne seniorarkivaren Gudmund, som, viser det seg, likevel ikke har fulgt alle reglene hele veien. Blant annet har han tatt seg friheten å «redigere» noen av arkivets mørkeste hemmeligheter. Det har han gjort med alskens gode hensikter, for eksempel fjerner han bevis fra en farskapssak som en datter søker innsyn i, for at kvinnen skal slippe å lese at svaret ikke er ja eller nei på om en mann er faren, men at hun stammer fra en brutal gruppevoldtekt.

Slike hemmeligheter legger Gudmund i en eske, som han gir til Nora for brenning. Men det Nora ikke vet, er at svar på deler av hennes egen fortid også finnes i esken, og dessuten blir hun i tvil om hun har rett til å ta noe ut av historiene til andre.

– Det er tre yrkesgrupper som er over gjennomsnittet interessert i sannhet: jurister, psykologer og litteraturvitere.

Helga Hjorth

Det handler om hvem som har rett på menneskers historier og dermed hele historien. Arkivarene er jo en slags sannhetens portvoktere. Alles historie kan finnes i et arkiv om 100 år. Vi snakker mye om retten til å bli glemt, men ikke like mye om retten til å bli husket eller frykten for å bli glemt, sier arkivjuristen, og hvem bestemmer over historiene våre når vi dør?

– Så lenge vi lever, har vi en masse rettigheter, i kraft av å være individer. Men så dør vi, og da er vi plutselig bare blitt et vesen som levde i en helt annen tid. Individer lever, men de døde er bare atomer i en større grøt som er de levendes fortid. Så hvem kan da eie sannheten om oss?, spør Hjorth – som forfatter og jurist.

– Det er tre yrkesgrupper som er over gjennomsnittet interessert i sannhet: jurister, psykologer og litteraturvitere, sier hun.

– Men der psykologene lager «sannheter», narrativer, som skal være til å leve med, må jussen ha faktum, noe vi kan være enige om at har skjedd, basert på bevis. I litteraturen er sannheten en mer flytende, metafysisk størrelse av typen som skal gi svar på viktige spørsmål i livet vårt. Vi bruker samme ord for ganske forskjellige ting.

Språkfaget juss gir gode skribenter

Både Ertzeid og Hjorth mener mange jurister vil kunne egne seg til å skrive romaner, ettersom faget er så skrivende i seg selv.

– Jurister forholder seg til språk og tekst hele tiden. Det er jo det verktøyet vi har, sier Ertzeid.

– Noe jeg sliter litt med, er å droppe de fire siste setningene, oppsummeringen og konklusjonen. Jeg har skrevet så mye for politikere og andre, der formålet er å gjøre kompliserte budskap tydelige. I litteraturen er det omvendt. Det skal henge igjen en masse spørsmål og undring. I bøkene mine må jeg altså stoppe før det punktet der juristen i meg vil at jeg skal skrive rett ut hva jeg egentlig har ment. Noe annet vil være å tro at leseren er dum, sier Hjorth.

– I en dom, et vedtak eller en utredning, er det du som bestemmer konklusjonen, og teksten skal lede frem til denne. I romanen må du la teksten være mer åpen.

Aina Ertzeid

Ertzeid er helt enig.

– Med en juridisk tekst kjenner du parameterne. Du vet når du har gjort et bra arbeid. Men å utgi en roman føles mer usikkert. Og i romanen skal du la leseren trekke egne konklusjoner, som kan være annerledes enn hva du som forfatter har tenkt. Som jurist, i en dom, et vedtak eller en utredning, er det du som bestemmer konklusjonen, og teksten skal lede frem til denne. I romanen må du la teksten være mer åpen, sier hun.

Så hvis de to har ett råd til en jurist som vil skrive roman, er det som følger:

– Slutt i tide!