Kommentar til Høyesteretts dom om rettens plikt til å sørge for opplysning av straffesak

Høyesterett avsa 24. oktober 2019 enstemmig dom, HR-2019-1967-A, i en straffesak der hovedspørsmålet var rettens plikt til å sørge for sakens opplysning, jf. straffeprosessloven § 294. I en anket dom om sovevoldtekt fra Finnmark var spørsmålet for Høyesterett om rettens plikt til å «våke over at saken blir fullstendig opplyst» gjelder både til gunst og til skade for tiltalte. Dommen endrer ikke gjeldende rett. Plikten går noe lengre til gunst enn til skade, og gjelder selv om aktor og forsvarer er enige om at mer bevisførsel er unødvendig. Plikten består helt frem til dom er avsagt.

Saken gjaldt sovevoldtekt, og tiltalte, som hadde blitt domfelt i tingretten, ble under dissens 4-3 frifunnet i lagmannsretten. Påtalemyndigheten anket frifinnelsen og gjorde gjeldende at lagmannsretten av eget tiltak skulle ha besluttet ytterligere bevisførsel før den eventuelt frifant.

Saken reiste i hovedsak to problemstillinger:

1. Rettens plikt til av eget tiltak å beslutte bevisførsel til tiltaltes skade, jf. straffeprosessloven § 294.
2. Virkningen av en slik saksbehandlingsfeil, jf. straffeprosessloven § 343, særlig om det har betydning om feilen er til tiltaltes gunst eller til hans skade.

Kort om faktum i saken

Tiltalen gjaldt en sovevoldtekt på et nachspiel. Fornærmede og tiltalte var gjester på dette nachspielet. Begge var beruset. Fornærmede hadde lagt seg til å sove på sofaen i stuen hos verten, og forklarte at hun våknet av at noen penetrerte henne analt. Tiltalte forklarte at han var veldig full, og at han ikke husket det fornærmede forklarte. Politiet sikret bevis både på åstedet og hjemme hos tiltalte. De tok blant annet beslag i tiltaltes truse, hvor det ble påvist DNA fra fornærmede på innsiden av gylfen. Det ble ikke funnet spor av fornærmedes DNA på tiltaltes kropp. Ved den kliniske undersøkelsen av fornærmede på sykehuset ble det ikke gjort noen påfallende funn ved undersøkelse av endetarmen, og det var heller ikke biologiske spor fra tiltalte på kroppen hennes.

I tingretten ble tiltalte domfelt i samsvar med tiltalen. Tingretten la vekt på fornærmedes forklaring og på de biologiske sporene på tiltaltes truse. Fraværet av biologiske spor fra tiltalte på fornærmede ble ikke ansett avgjørende.

Saken gjaldt sovevoldtekt, og tiltalte, som hadde blitt domfelt i tingretten, ble under dissens 4–3 frifunnet i lagmannsretten.

Lagmannsretten delte seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, som besto av fire meddommere, mente at det ikke var bevist ut over rimelig tvil at det hadde funnet sted en voldtekt.

Mindretallet, bestående av de to lagdommerne og en meddommer, fant tiltalte skyldig i voldtekt. De mente imidlertid at det ikke var tilstrekkelig bevis for innføring av penis i endetarmen, og stemte derfor for domfellelse etter strl. § 291 bokstav b om voldtekt til seksuell omgang og ikke den strengere § 292 om voldtekt til samleie som tiltalen gjaldt.

I samsvar med flertallets syn ble tiltalte frifunnet. Påtalemyndigheten anket over saksbehandlingen og gjorde gjeldende at lagmannsretten hadde forsømt sin plikt til å sørge for at saken blir fullstendig opplyst, jf. straffeprosessloven § 294.

Første problemstilling – rettens plikt til å opplyse saken, straffeprosessloven § 294

Saken reiste i hovedsak to problemstillinger: Rettens plikt til av eget tiltak å beslutte bevisførsel til tiltaltes skade, jf. straffeprosessloven § 294 og virkningen av en slik saksbehandlingsfeil.

Straffeprosessloven bygger på anklageprinsippet. Det er påtalemyndigheten som har ansvaret for etterforskingen av saken, det er påtalemyndigheten som reiser sak for domstolen ved å ta ut tiltale, og det er påtalemyndigheten som må føre de bevis som er nødvendige for en domfellelse.

Straffeprosessloven § 294 om rettens plikt til å sørge for sakens opplysning er en modifikasjon av dette prinsippet, som er begrunnet i den tungtveiende samfunnsmessige interesse i at straffedommer så vidt mulig blir materielt riktige. Straffeprosessloven § 294 lyder slik:

«Retten skal på embets vegne våke over at saken blir fullstendig opplyst. I dette øyemed kan den beslutte å innhente nye bevis og utsette forhandlingen.»

I dommen fra 24. oktober gjennomgår Høyesterett først (avsnitt 22-26) hovedinnholdet i § 294, slik dette er klarlagt gjennom tidligere avgjørelser. Således gjengis oppsummeringen av de sentrale momenter i Rt-2008-605 Rekonstruksjon avsnitt 14:

«Rekkevidden av rettens plikt etter § 294 beror på sakens omstendigheter, med det generelle bevisbilde som utgangspunkt for vurderingen. Et sentralt moment er hvor alvorlig saken er. I tillegg vil det kunne ha betydning om opplysningene gjelder et viktig punkt i saken, om de antas å være til tiltaltes gunst, og om de kan fremskaffes ved rimelig innsats av tid, penger og andre ressurser i forhold til hva man må regne med kan oppnås.»

Videre understrekes med henvisning til Rt-2013-905 Sunseeker avsnitt 31 og 33 at prinsippet i § 294 både gjelder opplysninger til gunst og opplysninger til skade for tiltalte, likevel slik at ettersom det sentrale formålet med bestemmelsen er å hindre uriktige domfellelser, har retten «et særlig ansvar når det er tale om opplysning til tiltaltes gunst».

Endelig viser Høyesterett til Sunseeker avsnitt 39:

«Dommene viser at selv om retten normalt må kunne basere seg på det som aktor har lagt fram, kan saken likevel få en slik vending at retten plikter å sørge for supplerende bevisføring før det kan avsies frifinnende dom. Denne plikten kan også inntre selv om partene har vært enige om at supplerende bevisføring ikke har vært nødvendig…»

I saken fra oktober var de springende punkter knyttet til DNA-beviset:

1. Kunne funn av fornærmedes DNA i tiltaltes truse stamme fra annet enn et slikt forhold som tiltalen gjelder? og
2. Hvor lett skjer smitte av biologisk materiale, og hvor sannsynlig er det at tiltalte hadde begått anal voldtekt uten at det fantes spor av hans DNA i eller rundt fornærmedes endetarmsåpning?

Det hadde verken i tingretten eller i lagmannsretten vært ført sakkyndigbevis om dette. I tingretten hadde forsvareren tatt opp spørsmålet, men aktor mente at slik bevisførsel var unødvendig, og retten avsa fellende dom uten å innhente ytterligere bevis. Også i lagmannsretten var spørsmålet oppe, og aktor mente fortsatt at supplerende bevisførsel var unødvendig ut fra det samlede bevisbildet i saken.

I lagmannsrettens dom uttalte imidlertid flertallet:

«Flertallet bemerker at påtalemyndigheten ikke har ført sakkyndig vitne som kunne forklart seg nærmere om hvor lett det skjer smitte av biologisk materiale og hvor sannsynlig det er at funnene på innsiden av tiltaltes truse kan stamme fra annen berøring mellom tiltalte og fornærmede tidligere på kvelden. Det er videre ikke ført sakkyndig vitne som kunne opplyst lagmannsretten om hvor sannsynlig det er at en ville finne biologiske spor etter tiltalte i eller på fornærmedes endetarmsåpning etter en anal voldtekt. Den usikkerhet som dette skaper må etter flertallets vurdering komme tiltalte til gode.»

Høyesterett la etter dette til grunn at det var viktig og kanskje avgjørende for flertallets vurdering av om det hadde funnet sted seksuell omgang at retten ikke hadde sakkyndig ekspertise å støtte seg på ved bedømmelsen av disse sentrale bevistemaene.

Rettens plikt til å «våke over at saken blir fullstendig opplyst» gjelder både til gunst og til skade for tiltalte, likevel slik at plikten går noe lengre til gunst enn til skade.

Høyesterett fant derfor at det var en saksbehandlingsfeil at retten ikke av eget tiltak oppnevnte en sakkyndig og utsatte saken for å få den sakkyndiges erklæring (avsnitt 35 og 36). Høyesterett la her vekt på sakens art (det gjaldt tiltale for voldtekt som er svært alvorlig, og hvor også hensynet til fornærmede spiller inn). Man befant seg således på et «område der rettens plikt til å våke over sakens opplysning gjør seg særlig gjeldende – også når det gjelder bevisføring til skade for tiltalte» (avsnitt 33). Videre dreide det seg om det sentrale spørsmål i tiltalen, og retten hadde ikke mye annet bevismateriale å forholde seg til enn partenes forklaringer og de rettsmedisinske funn (avsnitt 34).

Spesielt i denne saken er at problemstillingen først kom på spissen under rettens rådslagning etter at ankeforhandlingen var avsluttet og saken var tatt opp til doms.

Høyesterett bemerket (avsnitt 31) med henvisning til Rt-2008-1350 avsnitt 16 at Høyesterett bør vise tilbakeholdenhet med å overprøve lagmannsrettens vurdering av behovet for ytterligere bevisførsel. I samsvar med dette fant Høyesterett (avsnitt 32) ikke grunnlag for å overprøve den vurderingen lagmannsretten gjorde under selve ankeforhandlingen. Men med den vending saken tok under rådslagningen, da det ble klart at dette sakkyndighetsspørsmålet var viktig og kanskje avgjørende for flere av dommerne, skulle spørsmålet om å innhente ytterligere bevis vært vurdert på ny, og lagmannsretten skulle ha utsatt saken, oppnevnt sakkyndig og reassumert senere (avsnitt 36).

Andre problemstilling – virkningen av feilen, straffeprosessloven § 343

Det neste hovedspørsmålet i saken var hvilken virkning saksbehandlingsfeilen skulle få. Straffeprosessloven § 343 første ledd bestemmer at feil ved saksbehandlingen «kommer bare i betraktning når det antas at feilen kan ha innvirket på dommens innhold». Dette uttrykkes gjerne slik at det må foreligge en «rimelig mulighet» for at feilen har hatt betydning for sakens utfall.

I denne saken forelå to problemstillinger knyttet til tolkingen av innvirkningskravet:

1. Spiller det noen rolle om feilen har virket til gunst eller til skade for tiltalte?
2. Har det betydning hvorledes aktor opptrådte i lagmannsretten?

I Rt-2005-907 avsnitt 44 uttalte Høyesterett at det bør kreves en noe større grad av sannsynlighet for at feilen kan ha virket inn ved frifinnende dommer enn ved fellende dommer dersom feilen er av en slik karakter at påtalemyndigheten burde ha tatt opp spørsmålet under hovedforhandlingen. Dette synspunktet gjentas i avsnitt 39 i dommen fra oktober. Svaret er altså ja på begge spørsmålene ovenfor: Det skal mer til for å oppheve en frifinnende dom (dvs. la feilen få virkning til skade for tiltalte) enn en fellende, og det har betydning hvorledes aktor har opptrådt i underinstansen.

Det er imidlertid tale om nyanser i innvirkningskravet. Høyesterett bruker formuleringen «noe større grad av sannsynlighet for at feilen kan ha virket inn» ved frifinnende dommer enn ved fellende.

Rettens plikt til å vurdere om saken er tilstrekkelig opplyst og eventuelt innhente nye bevis inntrer uavhengig av partenes syn, og gjelder helt frem til dom er avsagt.

I saken fra oktober var det etter Høyesteretts mening ikke grunn til å kritisere aktor for passivitet under ankeforhandlingen i lagmannsretten. Betydningen av aktors opptreden kom derfor ikke på spissen. Heller ikke spørsmålet om hvilken sannsynlighetsgrad for innvirkning som kreves for å oppheve en frifinnende dom, kom på spissen. Høyesterett fant nemlig (avsnitt 40) at muligheten for at fraværet av ytterligere sakkyndighetsbevis kan ha vært avgjørende for flertallets konklusjon var «så vidt nærliggende» at resultatet måtte bli opphevelse. Saken var derfor ikke noe grensetilfelle.

Oppsummering og vurdering av dommen

Som det fremgår ovenfor, reiste denne saken flere prinsipielle spørsmål. Høyesteretts dom har likevel begrenset betydning. Den er verken rettsutviklende eller rettsavklarende i særlig grad. Dels bekrefter dommen standpunkter Høyesterett har inntatt i tidligere avgjørelser om innholdet i straffeprosessloven § 294, men uten å videreutvikle disse. Dels lar Høyesterett være å ta standpunkt til prinsipielle spørsmål ved anvendelsen av straffeprosessloven § 343, fordi dette, slik saken lå an, ikke var nødvendig for avgjørelsen.

Man kan således sammenfatningsvis konstatere at

• rettens plikt til å «våke over at saken blir fullstendig opplyst» gjelder både til gunst og til skade for tiltalte, likevel slik at plikten går noe lengre til gunst enn til skade. Se avsnitt 25 og 26 og tidligere Rt-2013-905 Sunseeker avsnitt 31, 33 og 39.
• rettens plikt inntrer uavhengig av partenes syn; selv om aktor og forsvarer er enige om at supplerende bevisførsel er unødvendig, kan saken ta en slik vending at plikten inntrer. Se avsnitt 26 og tidligere Rt-2013-905 Sunseeker avsnitt 31, 33 og 39.
• rettens plikt til å beslutte supplerende bevisførsel av eget tiltak skal fortsatt være forbeholdt unntakstilfellene. Retten kan normalt basere seg på det bevismaterialet aktor legger frem. Se avsnitt 26 og tidligere Rt-2013-905 Sunseeker avsnitt 39.
• sentrale momenter ved vurderingen av om retten av eget tiltak skal beslutte supplerende bevisførsel er sakens art og alvor, hvor sentralt det aktuelle bevistemaet er i saken og hvilke bevis man for øvrig har for dette temaet, samt om beviset antas å være til tiltaltes gunst. Det har også vekt om den supplerende bevisførselen vil innebære en uforholdsmessig bruk av tid, penger og andre ressurser i forhold til hva man må regne med kan oppnås. Se avsnitt 24, 33 og 34 og Rt-2008-605 Rekonstruksjon avsnitt 14.
• det holdes åpent (avsnitt 39) om det kreves en noe høyere grad av sannsynlighet for innvirkning dersom aktor kan kritiseres for ikke å ha tatt opp spørsmålet om supplerende bevisførsel i lagmannsretten, sml. tidligere Rt-2005-907 avsnitt 44.
• Høyesterett tar ikke stilling til om det uavhengig av påtalemyndighetens opptreden skal stilles krav om en noe høyere grad av sannsynlighet enn «rimelig mulighet» for innvirkning for å oppheve en frifinnende dom. Se avsnitt 40 og tidligere Rt-2013-1501 avsnitt 48. Dette holdes nå åpent selv om Høyesterett i Rt-2013-905 Sunseeker avsnitt 31 med henvisning til Rt-2005-907 avsnitt 43 og 44 generelt konstaterer at det «skal dessuten mer til for at en forsømmelse fra rettens side fører til opphevelse når dette er til skade for tiltalte enn hvor det er til tiltaltes gunst».
• Det kan ellers være verdt å merke seg, selv om det ikke er noe nytt, at plikten til å vurdere om saken er tilstrekkelig opplyst og eventuelt innhente nye bevis gjelder helt frem til dom er avsagt. Saken fra oktober er her illustrerende ved at det først var under rådslagningen at saken tok en slik vending at plikten inntrådte.

Anklageprinsippet og hensynet til rettens uavhengighet og objektivitet kan tilsi at det bør være påtalemyndighetens risiko hvis de bevis den har tilbudt, viser seg å være utilstrekkelige for domfellelse. Straffeprosessutvalget, som hadde som mandat å utarbeide forslag til ny straffeprosesslov (se NOU 2016: 24), har foreslått at den bestemmelsen som tilsvarer § 294 i gjeldende lov, (utkastet § 7-4), skal lyde slik:

«§ 7-4. Rettens kontroll med at bevisføringen er tilstrekkelig

Når hensynet til sakens opplysning tilsier det, skal retten ta opp spørsmål om ytterligere bevisføring med partene, jf. § 30-1. Uten hensyn til partenes standpunkt kan retten beslutte ytterligere bevisføring, men i alminnelighet ikke for å opplyse saken til mistenktes ugunst.»

Annet punktum i utkastet vil innebære en endring i forhold til gjeldende rett ved at retten normalt ikke skal opplyse saken til mistenktes ugunst. I de alminnelige motiver er dette begrunnet slik (NOU 2016: 24 side 261-262):

«Hensynet til domstolenes uavhengighet, og kanskje særlig oppfatningen av denne, taler for at det ikke legges til retten å sørge for bevisføring som det ikke er grunn til å tro kan bidra med annet enn å svekke den mistenktes sak. Utvalgets forslag begrenser derfor som utgangspunkt rettens adgang til supplerende bevisføring til skade for mistenkte. Rettens ansvar for saksopplysningen skal således først og fremst virke som en rettssikkerhetsgaranti for den mistenkte. En slik ordning vil være godt i samsvar med at anklagefunksjonen er lagt til påtalemyndigheten, som i henhold til uskyldspresumsjonen har bevisbyrden for at den mistenkte er skyldig. Det kan være vanskelig å vite om et bevis som er ukjent for retten, og kanskje også for partene, er til mistenktes gunst eller ugunst. Det kan derfor ikke kreves mer enn at dommeren ikke skal ta sikte på å opplyse saken til mistenktes ugunst. Utover rettens plikt til å veilede partene i anledning bevisføringen bør dommeren som en alminnelig regel således ikke komme aktor til unnsetning dersom saken ikke blir fullgodt opplyst.»

Etter mitt syn vil utvalgets forslag gi en god regel. Utgangspunktet bør tas i anklageprinsippet, og den modifikasjonen i dette som § 294 (og utkastet § 7-4) gjør, bør sees som en rettssikkerhetsgaranti for mistenkte. Det bør ikke være rettens oppgave å komme påtalemyndigheten til unnsetning dersom saken er for dårlig opplyst. Jeg er derfor kritisk til at rettens plikt etter § 294 skal gjelde både til gunst og til skade for tiltalte, men konstaterer at slik er gjeldende rett.

Jeg synes også det kan stilles spørsmål ved om det er tilstrekkelig grunn til at terskelen for innvirkning skal være en annen ved frifinnende dommer enn ved fellende. I begge tilfeller dreier det seg om saksbehandlingsfeil begått av retten, ordlyden i § 343 skiller ikke mellom fellende og frifinnende dommer, og det er ikke uten videre innlysende at muligheten til å få dommen opphevet og saken behandlet på nytt skal være snevrere for påtalemyndigheten enn for domfelte. På den annen side er det selvsagt slik at det er mye verre hvis en uriktig domfellelse blir stående enn en uriktig frifinnelse. Slik sett er det kanskje greit fra et samfunnsmessig ståsted at saken ikke går (enda) flere runder i rettsapparatet. Imidlertid har mange straffesaker også en eller flere fornærmede som det bør tas hensyn til. En uriktig frifinnelse i en voldtektssak rammer således også offeret, ikke bare påtalemyndigheten. Herunder kan frifinnelsen for straffekravet få konsekvenser for fornærmedes sivile krav (erstatning og oppreisning).

I forlengelsen av dette kan det også, i tilknytning til uttalelsene i dommen fra oktober og den tidligere avgjørelsen i Rt-2005-907 om at aktors rolle (herunder eventuell passivitet under ankeforhandlingen) har betydning, bemerkes at det ikke smaker helt godt hvis fornærmedes rettsvern svekkes som følge av forhold på aktors side. Således har staten en plikt til å sikre borgerne et effektivt rettighetsvern også ved krenkelser fra private, jf. EMK artikkel 1 og Grunnloven § 92, Rt-2013-588 og HR-2017-1679.

Straffeprosessutvalget foreslår at gjeldende rett om innvirkningskravet videreføres, herunder at dette er relativt. Om dette står det i utredningen (NOU 2016: 24 side 435)

«Terskelen bør videre, som etter gjeldende rett, i noen grad praktiseres relativt til hvordan saken står og de konkrete omstendigheter. Således bør det kreves mindre for å tillegge feilen virkning hvis dommen som påankes, er fellende. Hvis dommen er frifinnende, og særlig hvis påtalemyndigheten hadde en oppfordring til å ta opp spørsmålet på et tidligere tidspunkt, må det kreves mer for å konkludere med at saksbehandlingsfeilen har virket inn.»

Jeg synes altså at dette spørsmålet fortjener en ny vurdering i arbeidet med ny straffeprosesslov.

Likte du denne saken? Del den gjerne på Facebook, Linkedin og Twitter.

Tips og ideer? Skriv oss gjerne på Juridika Innsikt.