Kunstig intelligens i domstolene? Digital transformasjon er mer enn bare digitalisering
Norge har gode forutsetninger for å bli det første vestlige land som sømløst kobler domstoler og alle deler av straffekjeden, skriver NTNU-professor Arne Krokan i andre del av en serie på fire om hvordan domstolene kan bli mer digitale. Krokan var medlem av Domstolkommisjonen og er en av Norges fremste eksperter på digitalisering. Krokan ser i denne saken på hvordan domstoler og lover skal samkjøres når det finnes 15 forskjellige definisjoner av «samboer» og hvordan politi, påtalemyndighet og fengelsvesen kan kobles på digitale straffekjeder i form av plattformløsninger. Han ser på om Kina kan vise vei for Norge på automatisert straffeprosesser og nettbaserte tvisteløsninger. Domstolene i Norge digitaliseres, men hvordan – og hvilke konkrete endringer kan vi vente oss? Det er forskjell på digitalisering og mer dyptgripende digital transformasjon, skriver Krokan.
Om forfatteren
Norge har gode forutsetninger for å bli det første vestlige land som sømløst kobler sammen domstoler og alle deler av straffekjeden. Det krever en del strukturelle endringer. Domstolene er heller ingen isolert øy, og endringene må samkjøres med hele økosystemet av aktører. Alle prosesser må være åpne, så tilliten til retten beholdes. Her kan Norge lære mye av andre land, men også bli en pioner.
Jeg har sett på eksempler fra Kina, som for eksempel automatisk tar opp lyd og bilde i rettsaker, strømmer rettsaker til allmennheten, lar brukere legge inn deler av saken skriftlig, lar kunstig intelligens foreslå dommer (men ikke dømme) og lager skriftllige, søkbare data av alt som sies i retten. Det kan virke underlig å bruke Kina som eksempel, men Kina dominerer utviklingen innen kunstig intelligens og viser ting som vil være mulig å få til også innenfor en norsk rettstradisjon.
Det digitale skiftet har åpnet for andre måter å styre rettslige prosesser på, der en kan legge mer vekt på skriftlige og digitale bevis enn bare muntlige. Det er mulig å etablere gode plattformløsninger for de involverte partene i straffeprosesskjeden. Men da kan ikke hvert av disse utviklingsprosjektene lages i hver sin sektor. Vi må ha felles arkitekturer. Vi må ta hensyn til at ord betyr det samme overalt. Både i alle lover, alle systemer og i alle land. «Samboer» er i dag for eksempel nevnt i folketrygdloven, adopsjonsloven, statsborgerskapsloven, utlendingsloven, skattebetalerloven, forskotteringsloven, foretakspensjonsloven, barnetrygdloven, bidragsinnkrevingsloven innskuddsloven og arveloven, men betyr 15 ulike ting. I dag kan termen «løslatelsesdato» både bety «dag for løslatelse i henhold til utmålt straff» eller faktisk dato for løslatelse, som igjen betyr noe annet ved prøveløslatelse. Alt dette er ikke bare en teknologioppgave, men en organisastorisk og en kulturell oppgave. Det krever at lover skrives på en tilpasset måte, at alle aktørene digitaliserer mer – og digitaliseres koordinert.
Digital transformasjon innebærer en grunnleggende endring i hvordan virksomheten opererer, og hvordan den leverer verdi til sine brukere.
Eksempler som viser oss glimt av en digital rettsfremtid, er:
«samtykkebasert lånesøknad» fra Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Finans Norge
«Oppgjør etter dødsfall» med offentlige aktører, banker og forsikringsselskaper (klar sommeren 2021)
Mer må samkjøres automatisk. I dag utføres mange oppgaver manuelt. For eksempel må Politiets utlendingsenhet, som blant annet har ansvaret for å uttransportere en domfelt som er utvist fra landet, selv undersøke når personen blir løslatt fra fengsel, slik at selve uttransporteringen kan organiseres. I en sømløs straffesakskjede ville den aktuelle enheten automatisk fått beskjed om hvilken dato løslatelse ville finne sted i løpet av en forhåndsdefinert periode, slik at de kunne forberede den aktuelle operasjonen.
I det følgende har jeg utdypet hvordan dette kan skje.
Formålet med digital transformasjon er forbedring av domstolenes tjenester.
Digitalisering handler i bred forstand om å bruke teknologi til å understøtte, forenkle og effektivisere arbeidsprosesser ved hjelp av digitale løsninger. En digital transformasjon er en mer omfattende prosess, der virksomheten også endrer hvordan den utfører sine oppgaver, tilbyr bedre tjenester, jobber mer effektivt eller skaper helt nye tjenester med digital teknologi som hjelpemiddel. Digital transformasjon innebærer en grunnleggende endring i hvordan virksomheten opererer, og hvordan den leverer verdi til sine brukere. I denne artikkelen går jeg gjennom noen eksempler på tjenester som kan motivere til en raskere digital transformasjon også i norske domstoler.
En del sentrale prinsipper må være førende for en digital transformasjon av domstolene:
1. Formålet med digital transformasjon er å forbedre domstolenes tjenester.
Digital transformasjon må konsentreres om hvordan domstolene kan løse sitt samfunnsoppdrag på bedre måter enn i dag. Formålet med å endre arbeidsprosesser er i første omgang å styrke rettssikkerhet og kvalitet, gjøre domstolene mer tilgjengelige for brukerne og arbeide mer effektivt. Teknologi er et middel, og brukerorientering er det sentrale prinsipp i endringsprosessen.
Dersom arbeidsprosessene skal endres og eventuelt automatiseres, må lovgivningen i større grad enn i dag gjøres teknologinøytral eller teknologifremmende.
2. God og effektiv datautnyttelse må tilstrebes
Digital transformasjon vil få betydning for utforming av prosesslovgivningen, men også i et slikt perspektiv må hensyn til rettssikkerhet, personvern og tilgang til domstolene ivaretas på gode måter. Dersom arbeidsprosessene skal endres og eventuelt automatiseres, må lovgivningen i større grad enn i dag gjøres teknologinøytral eller teknologifremmende.
3. Samarbeid på tvers av sektorens «siloer» må forbedres.
Løsningene domstolene tar i bruk, bør koordineres med løsningene til andre institusjoner i justissektoren. Domstolene er ofte part i prosesser som initieres og sluttføres i andre virksomheter, og det bør tilstrebes en mest mulig sømløs flyt av data mellom de involverte partene.
Vi ser derfor en utvikling der tjenester, både private og offentlige, kobles sammen på tvers av organisatoriske grenser. Et godt eksempel på dette er tjenesten «samtykkebasert lånesøknad», som ble til i et samarbeid mellom Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Finans Norge.
Digital infrastruktur for domstolene
Den samfunnsøkonomiske gevinsten er beregnet til tolv milliarder kroner over ti år.
Domstoladministrasjonen ønsker ifølge egen IT-plan 2020–2022 å gjøre saksbehandlingssystemet Lovisa om til en plattformløsning. Digitale plattformer kan forstås som infrastruktur som gjør transaksjoner og verdiskapende aktiviteter mellom ulike parter mulig.
Plattformer er i ferd med å bli det foretrukne alternativ både i privat og offentlig sektor, fordi de har lavere koordinerings- og transaksjonskostnader enn tradisjonelle hierarkiske organisasjonsformer og utnytter nettverkseffekter for økt tjenestekvalitet.
Når Lovisa gjøres om til en plattformløsning, vil det ikke bare forenkle og forbedre saksbehandlingen i domstolene.
Plattformiseringen av samfunnet endrer tilgang til og bruk av data. Vi ser derfor en utvikling der tjenester, både private og offentlige, kobles sammen på tvers av organisatoriske grenser. Et godt eksempel på dette er tjenesten «samtykkebasert lånesøknad», som ble til i et samarbeid mellom Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Finans Norge. Data fra alle parter bidrar til at søkere av boliglån slipper å sende inn dokumentasjon på inntekt, formue, inntekt og så videre, fordi disse dataene hentes fra respektive registre. Den samfunnsøkonomiske gevinsten er beregnet til tolv milliarder kroner over ti år, ifølge tidligere skattedirektør og nå leder av NAV, Hans Christian Holte.
Med dagens Lovisa kan en for eksempel ikke si noe om hva som er de «vanligste» sakene i norske domstoler.
Når Lovisa gjøres om til en plattformløsning, vil det ikke bare forenkle og forbedre saksbehandlingen i domstolene. Det vil også gjøre det mulig å bruke data fra systemet til analyser som det i dag er både vanskelig, dyrt og tidkrevende å gjennomføre. Med dagens Lovisa kan en for eksempel ikke si noe om hva som er de «vanligste» sakene i norske domstoler, eller på en enkel måte bruke data fra systemet som indikatorer på kvalitet eller effektivitet i domstolene.
Et slikt prosjekt vil ha mange gevinster, også utenfor domstolene. Det bør gjøres en gevinstrealiseringsanalyse for å synliggjøre gevinstene og motivere raskere finansiering av utviklingen.
Kina foregangsland på digitale domstoler
Av land vi mer sjelden sammenlikner oss med, er Kina det landet som antakelig har kommet lengst på domstolsektoren. Kina har en tatt i bruk en rekke plattformløsninger som gir omfattende tilgang til forskjellige typer data, som igjen gjør at en kan tilby bedre og mer effektive støttesystemer for ulike formål.
I arbeidet med teknologikapittelet til domstolkommisjonens NOU fant vi ikke så mange gode eksempler på mer omfattende digitale transformasjoner i domstolsektoren i de landene vi vanligvis sammenligner oss med. Av land vi mer sjelden sammenlikner oss med, er Kina det landet som antakelig har kommet lengst på domstolsektoren. Kina har en tatt i bruk en rekke plattformløsninger som gir omfattende tilgang til forskjellige typer data, som igjen gjør at en kan tilby bedre og mer effektive støttesystemer for ulike formål. Gjennom nye plattformløsninger har Kina tatt i bruk systemer for «automatic judgment drafting» (forslag til dom) og «automatic errors correcting in the judgement» (kvalitetssikring av rettsavgjørelser). Systemene tar automatisk opp lyd og bilde og gjør dette tilgjengelig for domstollederne i sanntid. I tillegg kan en gjennom China Trials Online, som er del av plattformløsningen, sende direkte fra rettsaker til allmennheten.
Ved hjelp av plattformløsningene har Kina også etablert «Beijing Internet Court», en hybridløsning der brukerne kan legge inn saker for vurdering av domstolene. (Se video av hvordan det fungerer). Når en sak er lagt inn sammen med nødvendig dokumentasjon, vurderes den deretter av en dommer, og utfallet blir enten at den avvises, eller at den tas inn i domstolene for behandling. Behandling skjer da med en dommer og de to partene via videokonferansesystemer.
Gjennom nye plattformløsninger har Kina tatt i bruk systemer for «automatic judgment drafting» (forslag til dom) og «automatic errors correcting in the judgement» (kvalitetssikring av rettsavgjørelser).
For å forenkle arbeidsprosesser, øke sikkerheten og bedre senere tilgang til data, tar en i Kina også i bruk tale-til-tekst-funksjonalitet. Tale i videoene blir automatisk transformert til tekst, som igjen analyseres og blir grunnlag for mer strukturerte data. Systemene kan også oversette tekst fra for eksempel kinesisk til engelsk i sanntid. Som sikkerhetsmekanisme og autentisering av aktørene brukes ansiktsgjenkjenningsteknologi, noe som for øvrig er svært utbredt i Kina også ellers, blant annet gjennom bruk av Kinas «sosiale poengsystem».
I tillegg kan en gjennom China Trials Online, som er del av plattformløsningen, sende direkte fra rettsaker til allmennheten.
Med utgangspunkt i fleksible plattformløsninger er en i Kina i ferd med å bygge en ny type rettssystem der kunstig intelligens vil ta hånd om typiske rutineoppgaver, mens de menneskelige ressursene hovedsakelig brukes der det kreves spesiell ekspertise og vurdering av mer spesielle saksforhold gjennom skjønn. Kinesiske myndigheter anslår at 80 prosent av dagens arbeidsoppgaver kan tas over av teknologi, mens de siste 20 prosentene vil kreve behandling av mennesker.
Plattformer som del av økosystemer
Tale i videoene blir automatisk transformert til tekst, som igjen analyseres og blir grunnlag for mer strukturerte data.
Det er stor forskjell på rettspraksis i rettssystemene i Kina og Norge, og forståelsen av rettssikkerhet er selvfølgelig svært ulik. Eksemplene over er ikke tatt med for å legitimere det kinesiske rettssystemet, men for å vise hva som er mulig gitt dagens tilgang til teknologi innen kunstig intelligens og et økosystem av sammenhengende plattformer. Hvis en ønsker å utvikle en rasjonell infrastruktur for digital transformasjon i domstolene, må plattformiseringen av teknologiene forseres. Det må tilføres ressurser i sektoren, slik at en blir i stand til å utvikle gjennomgående løsninger for hele straffesakskjeden.
En fullgod løsning blir langt dyrere enn de budsjetter justiskomiteen og regjeringen så langt har operert med. En endring som vil monne, krever store og dyre løft.
Som sikkerhetsmekanisme og autentisering av aktørene brukes ansiktsgjenkjenningsteknologi, noe som for øvrig er svært utbredt i Kina ellers også, blant annet gjennom bruk av Kinas «sosiale poengsystem».
Slike løsninger vil gi økt kvalitet og effektivitet i domstolene og også bidra til å opprettholde domstolenes omdømme over tid. En forutsetning for å kunne gjøre slike endringer, er at det gjennomføres gjennomgående arbeidsprosessanalyser, slik at en får et oppdatert bilde av hvilke oppgaver som bør ligge til de enkelte partene, hva resultatet av arbeidet de gjør, er, og hva som skal leveres videre i kjeden. Et slikt utviklingsarbeid må gjennomføres i et samarbeid mellom de forskjellige aktørene som har ulike roller i straffesakskjeden. Det innebærer at både politiet, påtalemyndighetene, kriminalomsorgen, advokatene og andre berørte parter må inkluderes i kartleggingsarbeidet.
Kina er i ferd med å bygge en ny type rettssystem der kunstig intelligens vil ta hånd om typiske rutineoppgaver, mens de menneskelige ressursene hovedsakelig brukes der det kreves spesiell ekspertise.
Dette er en omfattende, men nødvendig prosess i arbeidet med en digital transformasjon. Den innebærer at en gjør en detaljert kartlegging av alle relevante arbeidsprosesser, og identifiserer berørte parter, hvilke oppgaver og interesser de har, hva de «leverer» i prosessen eller hva de ønsker levert og så videre. Uten slike detaljerte gjennomganger er det så godt som umulig å lage gode digitale prosessmodeller som igjen er grunnlag for de digitale tjenestene. Slike tverrgående løsninger berører også fenomenet interoperabilitet, som handler om «egenskaper ved et system».
Interoperabilitet
Fenomenet interoperabilitet har sin opprinnelse i at offentlig sektors arbeidsdeling og hierarkier historisk sett er utviklet med tanke på at det ikke skal være nødvendig med mye koordinering på tvers. Som redegjort for tidligere er det derfor laget selvstendige teknologiske løsninger som ofte kommuniserer dårlig med andre organisatoriske enheter. Denne utfordringen gjelder også i stor grad domstolene og knytter seg ikke bare til samhandling med ulike aktører; hver domstol er en selvstendig organisatorisk enhet, og noen organisatoriske prosesser blir ivaretatt av Domstoladministrasjonen.
Interoperabilitet handler om vilkårene for å kunne lage nye løsninger som benytter informasjon fra flere parter og koordinerer aktiviteter på tvers av de etablerte, selvstendige organisasjonene, eller siloene, som de også er omtalt som. Dette handler både om teknologi og nye digitale tjenester, om hvordan data beskrives, om hvordan systemer er organisert, hva slags rettslig grunnlag det bygger på, og i hvilken organisatorisk og politisk kontekst de er skapt.
Dokumenter må prate sammen
Det betyr ogå at disse definisjonene er like eller tilnærmet like i hver samarbeidende organisasjon.
For at en skal kunne samhandle på tvers, må en for det første ha teknologi som gjør det mulig å samhandle. Denne utfordringen er i dag stort sett løst gjennom etableringen av internett og ulike former for standardisering av formater for tekst, bilde, lyd, film og så videre. En vanlig løsning i dag er ulike plattformer som inngår i større økosystemer, i tråd med regjeringens digitaliseringsstrategi. Dernest må en ha en felles forståelse av hva en skal samarbeide om, og felles definisjoner av sentrale data. Dette innebærer at en må ha gode og åpent tilgjengelige definisjoner av de fenomenene en skal arbeide med. Det betyr ogå at disse definisjonene er like eller tilnærmet like i hver samarbeidende organisasjon. En konsekvens av en slik harmonisering vil være at en opererer med en enhetlig operasjonalisering av fenomenet «samboer» i alle berørte lover.
Det offentliges har så langt produsert en «felles datakatalog» som «gir oversikt og beskrivelser av datasett, begrep, api-er og informasjonsmodeller». Formålet med felles datakatalog er å synliggjøre hvilke data virksomheter har som de kan dele. Av ulike grunner er samhandling på tvers av sektorgrenser likevel krevende. Mye tyder på at det vil være like krevende å etablere nye innovative arbeidsprosesser på tvers av organisatorisk sterke og profesjonsstyrte sektorer som politiet, påtalemyndigheten, advokatene, ulike sakkyndige aktører og domstolene som på andre arenaer.
Velfungerende internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å realisere en effektiv straffekjede.
Samordning i Europa
Interoperabilitet skaper også utfordring på tvers av landegrenser. EU har utformet en konseptuell modell for hvordan disse utfordringene kan forstås og håndteres.
I prosjektet har man sett på hvordan man kan ta i bruk «en og samme tekniske løsning for hele straffesakskjeden, herunder alle domstolinstanser, høyere påtalemyndighet og særorganene i politiet».
I en analyse av 713 forskningsbidrag der de har sett på straffesakskjeden fra lovbrudd til soning for perioden 2006–2018, har NIFU (Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning) konkludert med at et «velfungerende internasjonalt samarbeid er en forutsetning for å realisere en effektiv straffekjede.»
Enkeltprosjekter, slik som Oppgjør etter dødsfall, som er igangsatt av DSOP (Digital Samhandling Offentlig Privat), og som er et samarbeidsprosjekt mellom flere offentlige aktører, banker og forsikringsselskaper, ser nærmere på hvordan nødvendige oppgaver for etterlatte kan forenkles. En løsning forventes å være ferdig utviklet og klar for bruk frem mot sommeren 2021.
I rapporten etterlyses bedre innsikt i forhold som har med samhandling mellom aktørene å gjøre, noe som står sentralt i det tidligere omtalte ESAS-prosjektet (Elektronisk samhandling mellom aktørene i straffesakskjeden). I prosjektet har man sett på hvordan man kan ta i bruk «en og samme tekniske løsning for hele straffesakskjeden, herunder alle domstolinstanser, høyere påtalemyndighet og særorganene i politiet». ESAS-prosjektet har foreløpig vekt på å forenkle samhandlingen mellom politiets, domstolenes og Kriminalomsorgens fagsystemer. Dette er et prosjekt som ser nærmere på utfordringer knyttet til interoperabilitet, med vekt på det semantiske i innledende faser. Utfordringer knyttet til å skape en helhetlig arkitektur for sektoren har imidlertid ikke vært viet oppmerksomhet så langt, noe som er en klar mangel.
I dette prosjektet opprettes det nye integrasjoner mot skatteetaten og folkeregisteret, slik at det blir mulig å opprette sak der data om avdøde og arvinger som allerede finnes i systemene, automatisk blir lagt til.
Mens ESAS er et sektorielt tverrgående prosjekt, er Digitale domstoler Domstoladministrasjonens satsing på digitalisering av arbeidprosesser i domstolene. Som omtalt i Domstolkommisjonens NOU, er prosjektet evaluert av Digitaliseringsrådet, som blant annet fremhever nettopp nytten av helhetstenkning.
Enkeltprosjekter som Oppgjør etter dødsfall, som er igangsatt av DSOP (Digital Samhandling Offentlig Privat), og som er et samarbeidsprosjekt mellom flere offentlige aktører, banker og forsikringsselskaper, ser nærmere på hvordan nødvendige oppgaver for etterlatte kan forenkles. En løsning forventes å være ferdig utviklet og klar for bruk frem mot sommeren 2021. I dette prosjektet opprettes det nye integrasjoner mot Skatteetaten og folkeregisteret, slik at det blir mulig å opprette sak der data om avdøde og arvinger som allerede finnes i systemene, automatisk blir lagt til.
Et problem er også at de samme termene betyr ulike ting hos de involverte aktørene.
Domstolene er del av flere slike prosesser som involverer andre parter, og det bør gjøres en systematisk gjennomgang for å kartlegge slike prosesser, hvem som er berørte parter, på hvilke måter de er berørt og så videre. Domstolene er også part i prosesser som begynner og sluttføres i andre etater. De fleste av disse prosessene er i dag frittstående, uten en helhetlig arbeidsflyt.
Utfordringene ved manglende interoperabilitet i straffesakskjeden er mange. Et problem er også at de samme termene betyr ulike ting hos de involverte aktørene (semantisk interoperabilitet). Dette er velkjente utfordringer fra store deler av offentlig sektor. I straffeprosesskjeden kan termen «løslatelsesdato» tjene som eksempel på dette: Betyr det «dag for løslatelse i henhold til utmålt straff» eller faktisk dato for løslatelse, som på grunn av ordningen med for eksempel prøveløslatelse kan avvike fra det som følger av dommen? Slike inkonsistenser i definisjoner må fjernes dersom en skal skape et helhetlig og kvalitativt bedre og mer effektivt prosessforløp for ulike typer saker som behandles av sektoren.
I straffeprosesskjeden kan termen «løslatelsesdato» tjene som eksempel på dette: Betyr det «dag for løslatelse i henhold til utmålt straff» eller faktisk dato for løslatelse, som på grunn av ordningen med for eksempel prøveløslatelse kan avvike fra det som følger av dommen?
Samme fenomen forklares ulikt i ulike sektorer
Samboerskap er nevnt i folketrygdloven, adopsjonsloven, statsborgerskapsloven, utlendingsloven, skattebetalerloven, forskotteringsloven, foretakspensjonsloven, barnetrygdloven, bidragsinnkrevingsloven innskuddsloven og arveloven, men med 15 ulike definisjoner av samboerskap.
Det er også terminologisk inkonsistens i selve lovverket. Et eksempel på dette er det nevnte fenomenet samboerskap. Samboerskap er nevnt i folketrygdloven, adopsjonsloven, statsborgerskapsloven, utlendingsloven, skattebetalerloven, forskotteringsloven, foretakspensjonsloven, barnetrygdloven, bidragsinnkrevingsloven innskuddsloven og arveloven, men med 15 ulike definisjoner av samboerskap. En digital transformasjon handler derfor ikke bare om å gjøre hensiktsmessig teknologi tilgjengelig for sektoren, eller om å utvikle et «digitaliseringsvennlig regelverk», men også om å gjennomgå lover og regler for å sikre at et bestemt begrep betyr det samme alle steder.
Noen av disse utfordringene er tenkt løst gjennom ESAS-prosjektet, men dette prosjektet har så langt ikke ambisjon om å endre arbeidsprosesser på tvers av de berørte virksomhetene, men derimot å legge til rette for enklere koblinger av data på tvers av registrene og de aktuelle fagsystemene. For at det skal være mulig, må også de semantiske utfordringene ved slikt samarbeid løses.
En digital transformasjon av domstolene bør derfor gjennomføres i samarbeid med de andre aktørene i straffesakskjeden, slik at en legger til rette for mer smidige samarbeidsformer og mer gjenbruk av data og fellesløsninger, slik som det også er skissert av Digitaliseringsrådet.
En digital transformasjon handler derfor ikke bare om å gjøre hensiktsmessig teknologi tilgjengelig for sektoren, eller om å utvikle et «digitaliseringsvennlig regelverk», men også om å gjennomgå lover og regler for å sikre at et bestemt begrep betyr det samme alle steder.
Digital transformasjon i domstolene må vurderes i lys av berørte parter
Nye teknologier skaper nye muligheter. I utredningen ble det vist til det nevnte eksempelet der en person som pågripes i forbindelse med et utvisningsvedtak, blir registrert i ulike datasystemer som ikke kommuniserer innbyrdes, og at registreringen skjer manuelt, med påfølgende risiko for feil. Det ble også påpekt at det mangler mye på å få på plass en verdikjedetenkning der en ser hele straffesakskjeden under ett. Mye av årsaken til at dette er vanskelig, finner en i manglende helhetlige analyser av forhold knyttet til interoperabilitet. For å oppfylle kravene til økt interoperabilitet er det derfor behov for mer strukturerte data og mindre fritekst i saksbehandlingen.
I en sømløs straffesakskjede ville den aktuelle enheten automatisk fått beskjed om hvilken dato løslatelse ville finne sted i løpet av en forhåndsdefinert periode, slik at de kunne forberede den aktuelle operasjonen.
En annen utfordring med interorganisatorisk samarbeid er knyttet til variasjon i dokumentformater, der det ofte mangler strukturerte data, samtidig som de enkelte samhandlende organisasjonene har sine egne tradisjoner og kulturer. Domstolene opererer i stor grad med et dokumentbegrep som består av fritekst. Dette gjenspeiles for eksempel i dommer som skrives. Dersom det skal være mulig å effektivisere saksbehandlingen, også på tvers av sektorgrenser, må en i større grad ta i bruk strukturerte data. Det vil si at dokumenter må splittes i de enkelte dataelementene eller logiske momentene, og at disse føres inn i «systemet» på en standardisert form.
Som eksempel må Politiets utlendingsenhet, som blant annet har ansvaret for å uttransportere en domfelt som er utvist fra landet, selv undersøke når personen blir løslatt fra fengsel, slik at selve uttransporteringen kan organiseres. I en sømløs straffesakskjede ville den aktuelle enheten automatisk fått beskjed om hvilken dato løslatelse ville finne sted i løpet av en forhåndsdefinert periode, slik at de kunne forberede den aktuelle operasjonen. I dag utføres slike oppgaver manuelt og blir dokumentert i de enkelte og uavhengige fagsystemene.
Dokumentet som sentralt for jurister
Det digitale skiftet har åpnet for andre måter å styre rettslige prosesser på, der en kan legge mer vekt på skriftlige og digitale bevis enn det som fremgår gjennom en muntlig prosess.
På det juridiske området står selve dokumentbegrepet sterkt. Både lover og dommer foreligger som dokumenter, og også selve grunnlaget for saksbehandlingen i domstolene består av dokumenter. Dokumentene inneholder påstander, redegjørelser for bevis, faglige vurderinger, referanser til aktuelle lover, eventuelt referanser til andre dommer samt en rekke andre momenter. Dette er alle momenter som kan struktureres og lagres i databaser på måter som gjør at data blir mer gjenbrukbare, og at enkelte arbeidsprosesser kan automatiseres. En slik strukturering av data gjør det også enklere å bruke dem i ulike sammenhenger, for eksempel til analyseformål.
Det digitale skiftet har åpnet for andre måter å styre rettslige prosesser på, der en kan legge mer vekt på skriftlige og digitale bevis enn det som fremgår gjennom en muntlig prosess. Ved å dele rettsprosessen i faser og ved å strukturere datagrunnlaget i de ulike fasene på nye måter kan en oppnå vesentlige gevinster.
Ved å strukturere saksfremstillingen klarere, der det skilles mellom ulike bevis og tilhørende juridiske grunnlag, kan partene allerede før hovedforhandlingen avklare hva de er enige og uenige om. På den måten kan selve rettsmøtet konsentreres om det partene faktisk er uenige om, i større grad enn det som gjøres i dag.
I dag belyses ofte en sak fra «alle» sider, og det brukes mye tid på å legge frem og vurdere fakta som partene i realiteten er enige om. Det ligger i sakens natur at partene er uenige om påstanden, siden saken fremmes for retten, men det betyr ikke nødvendigvis at partene også er uenige i alle fakta og i det rettslige grunnlaget for å vurdere disse.
Ved å strukturere saksfremstillingen klarere og skille mellom ulike bevis og tilhørende juridiske grunnlag, kan partene allerede før hovedforhandlingen avklare hva de er enige og uenige om. På den måten kan selve rettsmøtet konsentreres om det partene faktisk er uenige om, i større grad enn det som gjøres i dag.
Allerede i 2009 utredet lagdommer Bjørnar Stokkan spørsmålet om strukturering av dommer. Dette ble ikke videre fulgt opp.
En slik endring av rettsprosessen innebærer at datagrunnlaget struktureres slik at det blir enkelt å skille de ulike påstandene med tilhørende fakta fra hverandre. Dette innebærer at en må legge til rette for at data også blir lagret strukturert og i mindre grad i form av fritekstdokumenter. Denne typen endringer vil føre til kvalitativt bedre og mer effektive arbeidsprosesser i domstolene, samtidig som de legger bedre til rette for gjenbruk av data hos andre aktører i straffeprosesskjeden. En slik endring med overgang til strukturerte data bør gjøres på alle områder og av berørte parter, slik som politi, påtalemyndighet, advokater etc.
Allerede i 2009 utredet lagdommer Bjørnar Stokkan spørsmålet om strukturering av dommer. Dette ble ikke videre fulgt opp, men er nødvendig å ta tak i nå for å kunne komme videre med en digital transformasjon av domstolene.
Åpenhet og offentlighet
I regjeringens Digital agenda for Norge legges det vekt på at «regelverket må åpne for mer deling av data og hel eller delvis automatisering av saksbehandling. Samtidig skal regelverket ivareta personvern, rettssikkerhetsprinsipper og andre krav til forsvarlighet. Regelverket bør være klart og forståelig, uten unødig kompleksitet, unødvendige skjønnsbestemmelser, og begreper må harmoniseres der det er hensiktsmessig».
For at dette skal være mulig, må det etableres en informasjonsarkitektur basert på et plattformdesign med egnede API-er («application programming interface», programmeringsgrensesnitt). Det vil si at det må være mulig for tredjepartsaktører å koble seg på plattformen på en enkel, sikker og kvalitativt god måte. I dag mangler en slik arkitektur i domstolsektoren, men den planlagte utviklingen av Lovisa peker i retning av et slikt design. I dag mangler det også et tilstrekkelig godt sikkerhetsregime i sektoren, da dagens løsning har betydelige sårbarheter. I henhold til krav i den nye sikkerhetsloven må slike løsninger på plass før en kan gjøre mer omfattende endringer i øvrig infrastruktur.
Det vil si at det må være mulig for tredjepartsaktører å koble seg på plattformen på en enkel, sikker og kvalitativt god måte. I dag mangler en slik arkitektur i domstolsektoren, men den planlagte utviklingen av Lovisa peker i retning av et slikt design.
Med økt bruk av digitale tjenester i domstolene blir informasjon om avgjørelser domstolene produserer og forvalter på vegne av samfunnet, også tilgjengelig på andre måter enn tidligere. Informasjonen har historisk sett vært arkivert som del av saksbehandlingssystemet og i noen grad vært brukt som kilde til statistikk. Bortsett fra avgjørelser som er publisert enten på domstolenes egne nettsider eller gjennom rettslige informasjonssystemer, har disse sakene ikke vært gjort tilgjengelige, heller ikke innenfor domstolene. Om dette vises det til drøftelsen ovenfor.
Domstolene bør være åpne om alle sider ved sin virksomhet. Åpenhet er avgjørende for at domstolene også i fremtiden skal ha tillit i samfunnet. De teknologiske løsningene som tas i bruk, må imøtekomme prinsippet om at rettsavgjørelser skal være allment tilgjengelige. I utviklingen av nye løsninger bør en derfor ta hensyn til at det skal være lettere å trekke ut og anonymisere informasjon om konkrete rettsavgjørelser enn hva det er i dag.
Det bør også, i den grad det er mulig, være størst mulig grad av åpenhet rundt koder som ligger til grunn for automatisering eller beslutningstøtte. Det er av stor betydning for tilliten til domstolene.
Konklusjon
En digital tranformasjon av domstolene kan ikke ha som utgangspunkt at den bare skal foregå internt i domstolene, iscenesatt av Domstoladministrasjonen. Domstolene er del av et stort økosystem av aktører med ulike roller, interesser og forutsetninger for deltakelse. En fremtidig arkitektur for informasjonshåndtering i sektoren må ta hensyn til dette.
Domstolene bør være åpne om alle sider ved sin virksomhet. Åpenhet er avgjørende for at domstolene også i fremtiden skal ha tillit i samfunnet.
Det er kanskje litt rart å trekke frem Kina som eksempel, men det er land som er i ferd med å dominere utviklingen innen kunstig intelligens og bruk av slike teknologier i ulike sektorer av samfunnet. Det kinesiske kommunistpartiet har vedtatt av Kina skal bli best i verden på området kunstig intelligens innen 2030, og satsingen på å bygge infrastrukturer på ulike samfunnsområder, deriblant domstolene, må ses i et slikt lys.
Kinas satsing viser mye av det som er mulig og som det også går an å arbeide med å utvikle i Norge innenfor en norsk rettstradisjon. Det er mulig å etablere gode plattformløsninger for de involverte partene i straffeprosesskjeden og samtidig ivareta behov for interoperabilitet. Men da kan ikke hvert av disse utviklingsprosjektene bare være sektorielle, de må være overgripende på den måten at de har felles arkitekturer, at behov knyttet til semantisk interoperabilitet er ivaretatt og at det er lagt til rette for en arbeidsflyt som forenkler samarbeidet for alle parter.
Dette er ikke først og fremst en teknologioppgave, men i minst like stor grad en organisastorisk og en kulturell oppgave, noe som gjør det fristende å sitere Peter Drucker som skal ha sagt at «kultur spiser strategi til frokost». I den neste artikkelen går jeg nærmere inn på de teknologiske forutsetningene for å få til disse endringene.
Takk til høyesterettsdommer Cecilie Østensen Berglund og Domstolkommisjonens sekretariat for verdifulle innspill til vedlegget til NOU 2020: 11, som danner utgangspunkt for disse artiklene.
Juridika Innsikts serie om hvordan domstolene kan digitaliseres
1. Digitalisering i domstolene er et spørsmål om organisering, ikke teknologi
Les også Juridika Innsikts serie om legal tech og rettssikkerhet
Er legal tech en trussel mot advokatstanden? Kan en dommerrobot avgjøre tvisten din? Kan en maskin avgjøre søknaden din? Hvem skal programmere den maskinen? Juridika Innsikt har dekket rettssikkerhetens plass i en digitalsert juss-fremtiden:
1. Koronakrisen har satt fart på digitaliseringen av jussen
2. Advokatrobotene kommer – og kan ta med seg rettssikkerheten
3. Når statens jurister blir algoritmer
4. «Rettshjelproboter» kan bli en sovepute
5. Fremtidens domstol blir digital – men den kan bli mindre rettssikker
Les mer om legal tech i Juridika Innsikt
Automatiserte skillsmisseberegninger
Følg fagdiskusjon om legal tech
John Asland. Digitale testamenter
Ragna Aarlie. Digitale juridiske utdrag og norsk metodelære
Arne Krokan og Ragna Aarlie. Den digitale dommer