Ekspertkommentar

Hatefulle ytringer - grensen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern - kommentar til HR-2020-2133-A

Hatefulle ytringer - grensen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern - kommentar til HR-2020-2133-A
Det er ikke nødvendigvis loven som tolkes forskjellig, men ytringene. Språktolkning kan derfor bli en øvelse for rettsanvendere, skriver Vilde Jalleni Tennfjord og Erlend Andreas Methi i denne kommentaren til HR-2020-2133-A. Illustrasjonfoto fra grafitti i London.
Lesetid ca. 30 minutter

I denne ekspertkommentaren til HR-2020-2133-A, den tredje av Høyesteretts tre hatytringsdommer i 2020, går Vilde Jalleni Tennfjord, rådgiver ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Erlend Andreas Methi, fagdirektør ved Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) gjennom hva dommen betyr for rettspraksis på ytringsfrihets- og diskrimineringsvernsfeltet. (Se sideboks for Juridika Innsikts oppsummering).

Hatefulle ytringer - grensen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern - kommentar til HR-2020-2133-A

Om forfatterne

Vilde Jalleni Tennfjord er rådgiver hos Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Tidligere rådgiver i politidirektoratet og saksbehandler i Juridisk rådgivning for kvinner (JURK).
Erlend Andreas Methi er fagdirektør ved NIM. Tidligere advokat i Wiersholm, kaptein i Forsvaret og journalist.
Foto: Hanna Johre/NIM.

Hvilken menneskerettighet som veier tyngst – ytringsfriheten eller diskrimineringsvernet – og følgelig hvor grensen går for når en ytring er straffbar, er et tilbakevendende spørsmål både i samfunnsdebatten og i rettsapparatet. Saken HR-2020-2133-A gjaldt spørsmål om en kvinne kunne dømmes for ytringer hun hadde fremsatt mot en 18-åring med afrikansk opprinnelse utenfor et gatekjøkken. Et interessant trekk ved dommen og flere andre saker om straffbare ytringer i den senere tid, er at det som gjør at konklusjonen snur i ulike rettsinstanser ikke nødvendigvis er at loven tolkes forskjellig, men at ytringene tolkes forskjellig.

I fjor, som i år, var det flere debatter om rasisme og diskriminering. I kjølvannet av drapet på den svarte amerikaneren George Floyd demonstrerte folk over hele verden mot politibrutalitet og rasisme. På tampen av året var det også debatter i Norge om «blackface» og karikering av minoriteter i satire-/humorprogrammer. Den teknologiske utviklingen og fremveksten av sosiale medier har gjort at hatefulle ytringer og reguleringen av disse har fått økt oppmerksomhet både hos folk flest og myndighetene. Hatkriminalitet, herunder hatefulle ytringer, har i flere år vært en av Riksadvokatens prioriterte sakstyper. Også i Høyesterett var spørsmålet om rasistiske hatefulle ytringer et tema i fjor. Saken HR-2020-2133-A gjaldt kort fortalt spørsmål om en kvinne kunne dømmes etter straffeloven § 185 for ytringer hun hadde fremsatt mot en 18-åring med afrikansk opprinnelse utenfor et gatekjøkken.

I januar 2020 kom to høyesterettsdommer om hatefulle ytringer på Facebook. Debatten på sosiale medier – med deres tilhørende algoritmeskapte ekkokamre – kan til tider virke polariserende og hatefull. Åstedet for de fleste tilfellene av anmeldt hatkriminalitet er imidlertid fremdeles åpen gate. Det var også tilfellet i den tredje og siste høyesterettsdommen om hatefulle ytringer fra fjoråret. Saken HR-2020-2133-A gjaldt kort fortalt spørsmål om en kvinne kunne dømmes etter straffeloven § 185 for ytringer hun hadde fremsatt mot en 18-åring med afrikansk opprinnelse utenfor et gatekjøkken. Kvinnen var dømt i tingretten, men frifunnet i lagmannsretten.

I januar 2020 kom to høyesterettsdommer om hatefulle ytringer på Facebook. Debatten på sosiale medier – med deres tilhørende algoritmeskapte ekkokamre – kan til tider virke polariserende og hatefull. Åstedet for de fleste tilfellene av anmeldt hatkriminalitet er imidlertid fremdeles åpen gate.

Etter straffeloven § 185 første ledd straffes man med bot eller fengsel inntil 3 år dersom man ved forsett eller grov uaktsomhet offentlig fremsetter en hatefull ytring. En hatefull ytring er definert som det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen, på bakgrunn av bestemte diskrimineringsgrunnlag. Det relevante grunnlaget i dommen var «hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse».

Hatefulle ytringer - grensen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern - kommentar til HR-2020-2133-A
RASISMEDEBATT: I kjølvannet av drapet på den svarte amerikaneren George Floyd demonstrerte folk over hele verden mot politibrutalitet og rasisme, skriver artikkelforfatterne. Her fra Seattle, USA. Foto: Istockphoto.

1. Straffeloven § 185 – bakgrunn og overordnet om bestemmelsen

Rasediskrimineringskonvensjonen pålegger statene å ha effektive tiltak mot rasediskriminering, blant annet å erklære at enhver spredning av ideer basert på tanken om rasemessig overlegenhet eller enhver tilskyndelse til rasediskriminering er en straffbar handling.

Straffebestemmelsen om hatefulle ytringer utgjør en begrensning av den grunnlovfestede og konvensjonsfestede menneskerettigheten enhver har til å ytre seg etter blant annet Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Den historiske bakgrunnen for straffeloven § 185 (gjennom dens forløper straffeloven 1902 § 135 a) var Norges ratifisering av FNs rasediskrimineringskonvensjon i 1970. Rasediskrimineringskonvensjonen pålegger statene å ha effektive tiltak mot rasediskriminering, blant annet å erklære at enhver spredning av ideer basert på tanken om rasemessig overlegenhet eller enhver tilskyndelse til rasediskriminering er en straffbar handling. (Referanse 1) En lignende plikt til å forby rasehat og religiøst hat fremgår også av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 20 (2), som trådte i kraft noen år senere. EMK inneholder derimot ingen direkte plikt til å forby rasehat som sådan, men manglende tiltak fra staten til å sikre innbyggerne mot dette kan etter forholdene utgjøre et brudd på det generelle diskrimineringsvernet i EMK artikkel 14 sammenholdt med retten til privatliv etter EMK artikkel 8 (se f.eks. Beizaras og Levickas v. Litauen 41288/15 fra januar 2020). Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har også behandlet en rekke saker med mer motsatt fortegn, der spørsmålet er om medlemslandenes straffelegging av hatefulle ytringer har utgjort et brudd på EMK artikkel 10 (se f.eks. Vejdeland og andre v. Sverige (1813/07).

Bestemmelsen om hatefulle ytringer er blitt endret en rekke ganger etter at den først ble vedtatt. Endringene har gjennomgående styrket vernet mot hatefulle ytringer.

Fra EMDs praksis fremstår det som relativt klart at den terskelen som man generelt har lagt seg på i norsk rettspraksis for når en hatefull ytring er straffbar (se nærmere om dette under), vil ligge innenfor statenes såkalte skjønnsmargin og ikke utgjøre et brudd på EMK artikkel 10. I tilknytningen til spørsmål om straff for hatefulle ytringer kan det nok i alminnelighet antas at Grunnloven § 100 vil konsumere ytringsfrihetsvernet som følger av EMK artikkel 10 og at Grunnloven § 100 vil oppstille den strengeste skranken når det kommer til hvor langt man kan gå i å straffe slike ytringer (se bl.a. St.meld. nr. 26 (2003–2004) s. 32). Særlig gjelder dette for ytringer av politisk karakter eller om andre emner av offentlig interesse, som har et forsterket vern etter Grunnloven § 100 tredje ledd.

I fjor ble det vedtatt at transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger, skulle gis et vern mot hatefulle ytringer.

Bestemmelsen om hatefulle ytringer er blitt endret en rekke ganger etter at den først ble vedtatt. Endringene har gjennomgående styrket vernet mot hatefulle ytringer (Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) s. 247). Paragraf 185 kalles til tider «rasismeparagrafen». Det er ikke så treffende lenger ettersom den beskytter flere grupper enn de som utsettes for grove rasediskriminerende ytringer. I fjor ble det vedtatt at transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger, skulle gis et vern mot hatefulle ytringer (Prop. 66 L (2019–2020) kap. 21.4). Dette vernet trådte i kraft i år (referanse 2). I tillegg oppstiller bestemmelsen vern mot hatefulle ytringer rettet mot noen på grunn av deres religion/livssyn, seksuelle orientering eller nedsatte funksjonsevne.

Hatefulle ytringer - grensen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern - kommentar til HR-2020-2133-A
TO FRIHETER: Frihet fra diskriminering og frihet til å ytre seg er to friheter som kan stride mot hverandre, som når noen grupper ytrer hat mot andre grupper - eller oppfordrer til vold. Bildet viser politi på en nynazistisk demonstrasjon (nasjonalistpartiet NPD) i Wiesbaden, Tyskland i 2013. Kilde: Istockphoto.

Ved avgjørelsen av om en ytring er en straffbar hatefull ytring, må ytringen først tolkes for å fastlegge dens meningsinnhold. Hvis ytringens innhold tilsier at den rammes av § 185, må det deretter vurderes om de hensynene som begrunner ytringsfriheten, medfører at bestemmelsen likevel må tolkes innskrenkende (referanse 3). Hvor grensen skal gå for hvilken menneskerettighet som veier tyngst – ytringsfriheten eller diskrimineringsvernet – og følgelig hvor grensen går for når en ytring er straffbar, er et tilbakevendende spørsmål både i samfunnsdebatten og i rettsapparatet. Både språktolkningen og lovtolkningen kan være komplisert, noe som kan illustreres ved at Høyesterett kom til et annet resultat enn lagmannsretten. Vi kommer tilbake til dette etter å ha presentert dommens faktum.

Hvor grensen skal gå for hvilken menneskerettighet som veier tyngst – ytringsfriheten eller diskrimineringsvernet – og følgelig hvor grensen går for når en ytring er straffbar, er et tilbakevendende spørsmål både i samfunnsdebatten og i rettsapparatet.

2. Dommens faktum og resultat

En kvinne født i 1970 hadde, i en kø utenfor et gatekjøkken, sagt til en mørkhudet 18-åring: «kom deg tilbake til Afrika der du kommer fra, jævla utlending» og «bryr du deg ikke om at folk i Afrika sulter». Etter at 18-åringen hadde svart med at han brydde seg om folk i Afrika, men ikke kunne slutte å spise av den grunn, gjentok kvinnen at han burde komme seg tilbake til Afrika, og at han ikke brydde seg om foreldrene sine eller andre i Afrika når han kunne stå der og spise potet, og at han ikke burde spise det fordi de ikke var vant til å spise sånt i Afrika.

«Kom deg tilbake til Afrika der du kommer fra, jævla utlending»

Kvinne (cirka 50)

Kvinnen ble dømt for brudd på straffeloven § 185 i tingretten, men frifunnet i lagmannsretten. Spørsmålet for Høyesterett var om denne lovanvendelsen var korrekt eller om ytringene kvinnen hadde fremsatt var straffbare etter § 185.

En enstemmig Høyesterett kom til at kvinnens ytringer ble omfattet av straffeloven § 185 første ledd bokstav a, og at ytringene var straffbare. På bakgrunn av domspremissene fra tingretten fant retten at vilkårene for å avsi ny fellende dom etter straffeprosessloven § 345 andre ledd andre punktum var til stede.

Kvinnen var av lagmannsretten også dømt til 24 dagers fengsel for overtredelse av straffeloven §§ 155 og 156 andre ledd om henholdsvis vold mot og forulemping av offentlig tjenestemann i forbindelse med innbringelse til arresten. Disse lovovertredelsene hadde ikke sammenheng med hendelsen utenfor gatekjøkkenet. Høyesterett fant at passende straff for kvinnens overtredelser av straffeloven §§ 155, 156 og 185 var 36 dagers fengsel. Fullbyrdelsen av 12 dager ble utsatt i medhold av straffeloven § 34 med en prøvetid på to år. Høyesterett kommenterte straffeutmålingen for overtredelse av straffeloven § 185 særskilt.

Høyesterett fant at passende straff for kvinnens overtredelser av straffeloven §§ 155, 156 og 185 var 36 dagers fengsel.

3. Høyesteretts vurdering av ytringenes straffbarhet

3.1 Innledning

Høyesterett går først gjennom de rettslige utgangspunktene, herunder de menneskerettslige føringene § 185 må forstås i lys av. Videre presenterer Høyesterett prinsippene for tolkning av ytringer som er oppstilt i tidligere høyesterettspraksis. Dommen er lettlest og pedagogisk oppbygd med deloverskrifter, noe som gjør det lettere å orientere seg i premisser og vurderinger. Dommen viderefører langt på vei tidligere høyesterettspraksis om hvor terskelen går for hva som utgjør en hatefull ytring. Den kan likevel sies å gi enkelte avklaringer om hvilke momenter Høyesterett mener kan vektlegges ved tolkning av ytringer samt hva slags ytringer som vil kunne være straffbare.

3.2 Generelle prinsipper for tolkning av ytringer

Tolkning av ytringer går ut på å fastlegge ytringenes nærmere meningsinnhold. Hva er det som faktisk har blitt ytret og hvordan skal dette forstås? Under en egen overskrift skisserer Høyesterett (avs. 25) prinsippene for tolkning av straffbare ytringer som den har uttalt i tidligere praksis.

Den starter med å gjenta at tolkning av ytringen er en del av rettsanvendelsen som Høyesterett kan prøve fullt ut. Dette er prosessuelt og praktisk en forståelig tilnærming. Både dette utgangspunktet, og det forhold at Høyesterett oppstiller prinsipper for språktolkning reiser imidlertid noen særlige spørsmål om grensene for Høyesteretts kompetanse, som kommenteres nærmere avslutningsvis.

Tolkning av ytringer går ut på å fastlegge ytringenes nærmere meningsinnhold. Hva er det som faktisk har blitt ytret og hvordan skal dette forstås?

Høyesterett viser så til at det avgjørende for tolkningen er hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte utsagnet ut fra sammenhengen det er fremsatt i. Det er likevel slik, understreker domstolen, at ingen skal risikere strafferettslig ansvar ved at utsagn tillegges et meningsinnhold som ikke er uttrykkelig uttalt, med mindre et slikt innhold med rimelig stor sikkerhet kan utledes av sammenhengen.

Når ytringer tolkes i den sammenhengen de er fremsatt i, ser man ikke kun isolert på ordene som er blitt sagt eller skrevet. Konteksten kan ha avgjørende betydning for hvilket meningsinnhold som formidles, og dermed for om en ytring er vernet av ytringsfriheten eller faller inn under vernet mot hatefulle ytringer. En ytring om jøder fremsatt av en komiker i et satireprogram, vil ikke nødvendigvis forstås av en alminnelig person på samme måte som ytringer fremsatt av en nynazist i forbindelse med markeringen av Rudolf Hess’ dødsdag. Sistnevnte var tilfellet i Rt-2002-1618 der lederen av den nynazistiske organisasjonen Boot Boys fremsatte nedsettende uttalelser om innvandrere og jøder, og ble frifunnet i Høyesterett. Saken ble klaget inn for FNs rasediskrimineringskomite, som i 2005 kom til at Norge, ved ikke å straffe vedkommende for ytringene, hadde krenket forpliktelsene etter rasediskrimineringskonvensjonen. Etter den gang er det forutsatt at terskelen for straffbarhet etter § 185 skal praktiseres noe lavere (se bl.a. Rt-2012-536 avs. 32–37).

Hatefulle ytringer - grensen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern - kommentar til HR-2020-2133-A
BOOTBOYS-DOMMEN: Bootboys-dommen ble en milepæl. Høyesterett frikjente nynazisten Sjølie i 2002. Faksimiler fra VG.

Den såkalte forsiktighetsregelen – at det uttrykkelig oppstilles en grense for hvor langt man kan gå i å innfortolke et meningsinnhold når det er spørsmål om å straffe en person for å ha fremsatt en ytring – har også en side til legalitetsprinsippet og rettssikkerheten til den som ytrer seg. Tolkes straffebud utvidende, risikerer man å straffe mer enn det lovgiver mente å ramme med straff og det individet med rimelighet kan forutberegne at er straffbart. Tolkes mulige straffbare ytringer utvidende, oppstår samme problem.

Tolkes straffebud utvidende, risikerer man å straffe mer enn det lovgiver mente å ramme med straff og det individet med rimelighet kan forutberegne at er straffbart. Tolkes mulige straffbare ytringer utvidende, oppstår samme problem.

Hvor omfattende eller hvor avgrenset den «sammenhengen» som ytringen må forstås i lys av, må være, har i liten grad vært problematisert i rettspraksis. Ved å lese de konkrete vurderinger av ytringene i dommen, kan man imidlertid få noe mer inntrykk av hvilke momenter som Høyesterett mener er relevante å se på som en del av sammenhengen.

3.3 Tolkning av de konkrete ytringene

Høyesterett starter med en vurdering av «kom deg tilbake til Afrika der du kommer fra, jævla utlending», og påpeker at ytringene isolert sett ikke har direkte referanse til fornærmedes hudfarge. At det ikke var tale om noen direkte henvisning til personens hudfarge, synes å ha fått avgjørende betydning for lagmannsrettens tolkning av ytringene. Lagmannsretten påpekte at «utlending» omfatter mer enn «nasjonal eller etnisk opprinnelse». Høyesterett mener på sin side at ytringen ut fra sammenhengen ville bli forstått som et verbalt personangrep på fornærmede grunnet hans hudfarge og etniske opprinnelse.

Med sammenheng mener Høyesterett for det første den språklige sammenhengen – ytringen ble vurdert i lys av hele setningen og de andre ytringene tiltalte hadde fremsatt. Høyesterett uttaler at «[u]tsagnet ‘kom deg tilbake til Afrika […] jævla utlending’ har nær forbindelse til Bs etniske opprinnelse» (avs. 45). Utsagnet «utlending» leses altså i lys av «kom deg tilbake til Afrika».

Årsaken til at ytringene ble vurdert ulikt, synes å være at Høyesterett i større grad enn lagmannsretten ser ytringene i sammenheng.

Der lagmannsretten vurderte ytringen om at fornærmede ikke brydde seg om folk i Afrika eller sine foreldre, som en ytring som gikk direkte på hans personlige moral, tolket Høyesterett den annerledes. Høyesterett så ytringen som en nedvurdering av fornærmedes menneskeverd. Årsaken til at ytringene ble vurdert ulikt, synes å være at Høyesterett i større grad enn lagmannsretten ser ytringene i sammenheng. Høyesterett skriver: «Bruken av ‘jævla utlending’ gir uttrykk for sterk forakt. Også det etterfølgende utsagnet, ‘bryr du deg ikke om at folk i Afrika sulter’, som kom direkte i forlengelsen av det første utsagnet, er ut fra sammenhengen nedsettende [...]». Høyesterett og lagmannsretten synes også å ha et ulikt syn på hvilken betydning det skulle få for tolkningen at ytringen ikke hadde direkte henvisning til fornærmedes hudfarge.

At ytringene må forstås i sammenheng og i lys av hverandre, er i tråd med ordinære språktolkningsnormer om hvordan meningsinnhold normalt vil bli forstått ut fra hele ytringssituasjonen. Det følger også av Høyesteretts tidligere praksis at ytringene må tolkes og vurderes helhetlig og ikke isolert og enkeltstående. Dette ble slått fast allerede i den såkalte Løpeseddeldommen fra 1981. En slik helhetlig tolkning kan imidlertid være mindre nærliggende der en person er tiltalt for flere ytringer som er fremsatt i ulike sammenhenger. Et eksempel på dette er HR-2020-185-A, der Høyesterett tolket og vurderte tiltaltes ytringer om muslimer og mørkhudede hver for seg fordi de var fremsatt i ulike fora på internett. I et slikt tilfelle ville det ikke være så nærliggende for en alminnelig leser å forstå ytringene i lys av hverandre.

«Jævla neger»

Mann (23)

Høyesterett fremhever ikke bare den språklige konteksten ytringen måtte forstås i lys av, men også rekkefølgen ytringen ble fremsatt i. At ytringen kom uten foranledning, gjorde krenkelsen mer kvalifisert. At foranledningen for ytringer får betydning for tolkningen av dem, følger av Høyesteretts tidligere praksis. I HR-2018-674-A (krangeldommen) hadde en mann kalt en somalier «jævla neger» gjentatte ganger i en opphetet krangel der begge parter bidro. Tiltalte hadde da anført at situasjonen hvor utsagnet ble fremsatt i, innebar at det måtte forstås som et hvilket som helst annet skjellsord og var en del av den vanlige sjargongen. Høyesterett mente imidlertid at ytringen ut fra sammenheng måtte forstås som en grov nedvurdering av fornærmede ut fra hans hudfarge.

Man bør ikke miste sitt lovfestede vern mot diskriminering bare fordi man tar til motmæle.

Videre kommenterer Høyesterett i vår dom at det ikke får betydning for tolkningen at det etter hvert oppsto en diskusjon mellom tiltalte og fornærmede. Dette kan sies å samsvare godt med ytringsfrihetens begrunnelser i sannhetssøken, demokrati og fri meningsdannelse, som forutsetter at ytringer må kunne brytes fritt mot hverandre. En annen tilnærming ville dessuten kunne ha uthulet vernet mot hatefulle ytringer: Man bør ikke miste sitt lovfestede vern mot diskriminering bare fordi man tar til motmæle. Det stemmer også godt overens med vurderingen i den nettopp nevnte HR-2018-674-A. Der anså Høyesterett i utgangspunktet ytringene fremsatt i krangelen som straffbare, men vurderte likevel om kranglesituasjonen ytringen var fremsatt i innebar at den var straffri. Høyesterett fremholdt imidlertid at «[o]gså den som deltar i en krangel må være beskyttet av diskrimineringsvernet».

Også ytringens form ble tillagt vekt av Høyesterett i vår dom. Det forsterket inntrykket av krenkelse at tiltalte var «krass i stemmen» da hun fremsatte ytringene overfor den 18-årige gutten og at også andre som var til stede reagerte på ytringene.

3.4 Høyesteretts drøftelse av terskelen for straff etter § 185

Høyesterett redegjør for de rettslige utgangspunktene for straffeloven § 185, herunder at ytringsfriheten også får betydning for tolkningen av bestemmelsen. Den må etter omstendighetene tolkes innskrenkende i lys av Grunnloven §100 og EMK artikkel 10.

Domstolen understreker den rettsavklarende uttalelsen fra en av sakene om ytringer på Facebook fra starten av 2020, HR-2020-184-A, om at det i rettspraksis er «trukket et skille mellom kritiske ytringer om et emne, enten dette er av politisk, kulturell, religiøs eller annen art, og ytringer som angriper en eller flere personer.» Det er pedagogisk forståelig, sett i lys av blant annet samfunnsdebatter om hvorvidt det etter omstendighetene kan være straffbart å fremsette bestemte religionskritiske ytringer. Spørsmålet kommer imidlertid ikke særlig på spissen i dommen. Høyesterett går heller ikke inn på forholdet mellom andre og tredje ledd i Grunnloven § 100, der sistnevnte i henhold til ordlyd og forarbeider oppstiller et forsterket vern for ytringer om politikk og andre emner av offentlig interesse. Heller ikke lagmannsretten fant grunn til å drøfte hvorvidt ytringen var fremsatt som ledd i en diskusjon av politisk karakter.

Ytringsfrihetens begrunnelser i kollektiv sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, gjør seg sterkt gjeldende for ytringer om politikk eller andre emner av offentlig interesse, som for eksempel myndighetskritikk eller religionskritikk.

Høyesterett presiserer også terskelen for hva som vil være en hatefull ytring. I den konkrete vurderingen av straffansvar trekkes det særlig veksel på to tidligere dommer, deriblant ovennevnte HR-2018-674-A og Rt-2012-536 (dørvaktdommen). Derimot anvender Høyesterett ikke her de to andre sakene fra 2020 som gjaldt hatefulle ytringer fremsatt på Facebook (Høyesterett viser imidlertid til disse sakene innledningsvis for å redegjøre for den mer generelle terskelen for straffansvar). Dommene som trekkes inn i den konkrete vurderingen gjaldt ytringer fremsatt på åpen gate, og kan slik sett sies å ha en større overføringsverdi til denne saken. Høyesterett fremhever også at det blant Høyesteretts tidligere praksis er disse to dommene som særlig omhandler rent sjikanøse eller rasistiske ytringer og terskelen for straffeansvaret for slike utsagn (avs. 35).

Hatefulle ytringer - grensen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern - kommentar til HR-2020-2133-A
AVKLARING OM GRENSENE: HR-2020-2133-A følger i kjølevann av dommene HR-2020-184-A og HR2020-185-A om hytringer. Faksimile fra ekspertkommentar på Juridika Innsikt.

«Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk»,

Kvinne (71)

I sin oppsummering uttaler Høyesterett at «[s]jikanøse eller rasistiske ytringer, i form av rene personangrep på utsatte enkeltpersoner eller grupper, nyter et helt beskjedent grunnlovsvern – om noe vern overhodet – i avveiningen mot diskrimineringsvernet, som også er en viktig menneskerettighet» (avs. 41). Uttalelsen om at slike ytringer nyter et beskjedent vern, eller noe vern overhodet, har også blitt uttalt av Høyesterett tidligere, slik dette refereres til i dørvaktdommen avsnitt 38. Det Høyesterett synes å gjøre her, er å si noe om i hvor stor grad ytringsfrihetens begrunnelser gjør seg gjeldende i saken for slik å fastlegge hvor tunge lodd som ligger i ytringsfrihetsvektskålen når forholdsmessighetsavveiingen mot diskrimineringsvernet skal foretas. Ytringsfrihetens begrunnelser i kollektiv sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse, gjør seg sterkt gjeldende for ytringer om politikk eller andre emner av offentlig interesse, som for eksempel myndighetskritikk eller religionskritikk. Slike ytringer ligger tett på ytringsfrihetens kjerne. Annerledes er det med rent sjikanøse ytringer, som ligger tilnærmet på motsatt kant. Mens en ytring som «innvandringsgruppe A topper statistikkene for sosialhjelp, dette bør føre til innstramminger i asyl- og innvandringspolitikken» kan være et nyttig bidrag i samfunnsdebatten (selv om den samtidig kan ende opp med å bidra til hat og ringeakt mot nevnte gruppe), så kan neppe det samme sies om «alle som tilhører innvandringsgruppe A er snyltere på fellesskapet og bør sendes ut av landet», eller for den saks skyld: «fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk», slik tilfellet var i en av de to andre dommene fra 2020 om hatefulle ytringer. Denne vurderingen henger også sammen med Høyesteretts ovennevnte påpekning om at det går et viktig skille mellom kritikk av et emne og angrep på personer. Under tiden kan det imidlertid være krevende å avgjøre hvorvidt en ytring kan ses på som det ene eller det andre, og det kan være flytende overganger som gjør vurderingen vanskelig. Det kan derimot ikke sies å ha vært tilfelle vår sak, der Høyesterett ikke synes å ha vært i særlig tvil om konklusjonen.

4. Avklaringer og forhold til tidligere avgjørelser

Retningslinjene Høyesterett oppstiller i dommen, gir et stykke på vei avklarende føringer for hvor terskelen går får når en ytring er en straffbar hatefull ytring. Dette er likevel et spørsmål som må vurderes konkret i hver enkelt sak. Høyesterett gjentar sin tidligere praksis om at det er de «kvalifisert krenkende» ytringer som rammes, og at selv om hensynet til ytringsfriheten spiller en mer beskjeden rolle i de rene sjikane-tilfeller, kan straffebestemmelsen forstås slik at enhver uttalelse som kan påvirke enkeltpersonene eller gruppen i negativ retning gir grunnlag for straffeansvar. Høyesterett viser også til sin tidligere understrekning om at det også utenfor kjerneområdet for ytringsfriheten gjelder en «relativt rommelig margin» for smakløse ytringer (avs. 33 og 38).

Dommen føyer seg inn blant flere avgjørelser fra Høyesterett de siste årene som gjelder sjikanøse ytringer og rasistisk hets. Disse seneste avgjørelsene skiller seg imidlertid noe fra avgjørelsene som ble avsagt av Høyesterett frem til rundt 2012.

Som nevnt synes Høyesterett ikke å ha ment det var særlig tvilsomt at ytringene i dommen var straffbare. Det skiller saken fra ovennevnte HR-2018-674-A angående bruken av «jævla neger» under en krangel. Der mente Høyesterett at man befant seg i det nedre sjiktet for anvendelse av straffeloven § 185 (daværende § 135 a). En grunn til dette synes så være at ytringene ble fremsatt i en opphetet krangel der fornærmede deltok, og ukvemsord ble brukt av både fornærmede og tiltalte.

Dommen føyer seg inn blant flere avgjørelser fra Høyesterett de siste årene som gjelder sjikanøse ytringer og rasistisk hets. Disse seneste avgjørelsene skiller seg imidlertid noe fra avgjørelsene som ble avsagt av Høyesterett frem til rundt 2012. Paragraf 185 (og dens forløper straffeloven 1902 § 135 a) var en bestemmelse som i mange år ikke var anvendt i særlig grad, og det var lite rettspraksis om den. Fra bestemmelsen trådte i kraft i 1970 og frem til og med 2007 ble det avsagt i alt åtte høyesterettsavgjørelser om bestemmelsen. Eksemplene som finnes fra den tiden, og som mange vil kjenne til, gjaldt stort sett ytringer rettet mot noen på grunn av deres tro (særlig jøder eller muslimer) eller hudfarge (eller en kombinasjon), og gjaldt typisk oppfordringer eller tilslutninger til integritetskrenkelser mot disse gruppene eller medlemmer av gruppen, slik som ytringer om utrenskning, tvangssterilisering mv. (se bl.a. Rt-1977-114 (Lektor), Rt-2007-1807 (Vigrid), Rt-1997-1821 (Hvit Valgallianse), Rt-2002-1618 (Boot Boys). Se også Rt-1984-1395 hvor en pastor ble dømt for å ha kommet med ytringer om at praktiserende homofile som oppfordrer andre til homofili, skulle fjernes fra ledende stillinger).

5. Gruppevern versus sjikanevern?

Som nevnt innledningsvis er vernet mot hatefulle ytringer blitt utvidet, og terskelen blitt justert noe (referanse 4). Videre gjennomgikk straffeloven § 185 en revisjon i forbindelse med opphevelsen av straffebestemmelsen om ærekrenkelser, slik at det ble tatt inn et diskrimineringsvern mot hatefulle ytringer fremsatt «i andres nærvær» (Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) s. 399).

Hatefulle ytringer - grensen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern - kommentar til HR-2020-2133-A
Boken Hva er rasisme av Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving. Foto: Universitetsforlaget.

Straffeloven § 185 er imidlertid inntatt i straffelovens kapittel 20 om vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet. Dette til forskjell fra en del andre kjente ytringsfrihetsbegrensninger som forbudet mot trusler, hensynsløs adferd og krenkelse av privatlivets fred, som finnes i lovens kapittel 24 om vern av den personlige frihet og fred. Formålet til bestemmelsen har primært vært å gi et vern om mer ideelle samfunnsinteresser, og beskytte både minoriteter og samfunnet som helhet mot det som kan skje dersom hat og hets mot minoritetsgrupper får spre seg (se f.eks. Innst. O. nr. 42 (1969–1970) s. 72). Som en konsekvens av dette vil den også gi vern for enkeltpersoner mot å bli utsatt for hatefulle ytringer, men formålet har ikke vært å gi et vern som sådan mot den mer personlige opplevelse av psykisk integritetskrenkelse som kan oppstå som følge av hets og sjikane. I tillegg til bestemmelsens plassering i straffeloven, kommer dette formålet også fortsatt til uttrykk ved at ytringene må være fremsatt «offentlig» eller alternativt «i andres nærvær» (som har lavere strafferamme). Dermed vil hatefulle ytringer som «kun» fremsettes til noen direkte over telefon eller som en privat melding eller brev, ikke omfattes. Selv om slike ytringer for den enkelte også kan oppleves svært krenkende. (Slike ytringer vil imidlertid av og til kunne rammes av andre ytringsfrihetsbegrensninger, som forbudet mot hensynsløs atferd i straffeloven § 266, slik tilfellet var i LB-2019-3868, der tiltalte samtidig ble frifunnet for brudd på § 185 ettersom hatefulle ytringer som ble hengt opp på lapper på et homofilt samboerpars inngangsdør, ikke ble ansett av lagmannsretten for å ha blitt fremsatt i andres nærvær. Avgjørelsen er interessant også fordi den vurderer hvorvidt vilkåret om at en ytring må være fremsatt «i andres nærvær» også er oppfylt dersom den fremsettes overfor flere fornærmede, men ikke andre utenforstående).

Formålet til bestemmelsen har primært vært å gi et vern om mer ideelle samfunnsinteresser, og beskytte både minoriteter og samfunnet som helhet mot det som kan skje dersom hat og hets mot minoritetsgrupper får spre seg.

Formålet til § 185 og gruppevernsperspektiv gjør at det er interessant at det er personangrep- og sjikaneperspektivet som har endt opp med å bli en betydningsfull del av vurderingen Høyesterett foretar både i dommen og i de andre avgjørelser fra senere tid. Fokuset på sjikane har nok sin forklaring i at ytringsfrihetens begrunnelser ikke gjør seg sterkt gjeldende når det er tale om denne type ytringer, og at en klargjøring av dette vil være viktig for vurderingen av hvor tungt ytringsfriheten gjør seg gjeldende i en konkret sak, slik det pekes på ovenfor. Samtidig er denne kontrasten mellom perspektiver noe å være oppmerksom på. Det kunne vært interessant om Høyesterett hadde problematisert dette noe mer i lys av bestemmelsens formål samt trukket veksel på formålet i vurderingen av det straffbare. Det er ikke helt klart hvordan begrunnelsen for straffeloven § 185 spiller inn i vurderingen av bestemmelsens rekkevidde, og ei heller hva som er forholdet mellom hvilke ytringer som rammes av straffeloven § 185 kontra hvilke ytringer som rammes av straffeloven § 266 om hensynsløs atferd (merk i denne sammenheng at tiltalte i dørvaktdommen var dømt for overtredelse av straffeloven § 266 og § 135 a. Se også LB-2019-3868 nevnt ovenfor).

Hatefulle ytringer - grensen mellom ytringsfrihet og diskrimineringsvern - kommentar til HR-2020-2133-A
YTRINGSFRIHETSKOMMISJON I ARBEID: Mens Høyesterett har sett på rettpraksis, ser lovgiver på fremtidig lovverk. I 2020 nedsatte kulturministeren den første kommisjon til å utrede ytringsfrihet siden 1999. Den nye kommisjonen ledes av Kjersti Løken Stavrum (styreleder i Norsk PEN). På bildet: Stavrum og kommisjonens sekretariatsleder Ivar Anders Iversen følger politiets arbeid ved en SIAN-demonstrasjon på Strømsø i Drammen tidligere i år. Foto: Løken Stavrum, gjengitt fra Facebook med tillatelse.

6. Straffeutmåling og straff for ytringer

Når det gjelder straffeutmålingen i dommen, kommenterer Høyesterett (avs. 53 og 56-57) at overtredelsen av § 155 (vold mot offentlig tjenesteperson) var den mest alvorlige, og for denne overtredelsen og overtredelsen av § 156 andre ledd la domstolen til grunn at tiltalte skulle ilegges en ubetinget fengselsstraff på 24 dager.

For utmålingen for overtredelse av § 185, viste Høyesterett til førstvoterendes uttalelser i en av de andre dommene fra 2020 , der det ble klargjort at:

«Allmennpreventive grunner kan […] tilsi at det bør reageres med forholdsvis strenge straffer mot slike ytringer. Mitt syn er likevel at dette synspunktet ikke bør strekkes for langt. For det første kan trusselen om selv en moderat, men følbar straff virke disiplinerende på mange over noe tid. Dernest bør, som et generelt synspunkt, inngrep i ytringsfriheten ikke møtes med en overdreven reaksjon. Dette siste synspunktet er fremholdt av Den europeiske menneskerettsdomstolen i en rekke avgjørelser, se for eksempel saken E.S. mot Østerrike, avsagt 25. oktober 2018 [EMD-2012-38450], avsnitt 56, som gjaldt en domfellelse for å ha kalt profeten Muhammed pedofil.» (HR-2020-184-A avsnitt 43)

Den siterte delen av Høyesteretts uttalelser knyttet seg til at ytringen var fremsatt på internett, og til de samfunnsmessige fordelene og ulempene internett har hatt for ytringsfriheten. Høyesterett kommenterer ikke eksplisitt i vår dom at sitatet knyttet seg til ytringer fremsatt på internett, men slutter seg til de generelle utgangspunktene (avs. 59). Ytringene i de to sakene kan sammenlignes ved at det ikke i noen av dommene ble tatt til orde for integritetskrenkelser, men at ytringene gjaldt nedvurderinger ut fra hudfarge. Det kan tale for at Høyesteretts uttalelser om straffeutmåling i den førstnevnte saken har overføringsverdi selv om ytringene nå ikke var fremsatt på internett, men på åpen gate. Høyesterett viser videre til straffeutmålingen i den forrige saken og skriver at «[o]gså i vår sak vil det være for strengt å reagere med ubetinget fengsel for overtredelsen av straffeloven § 185. Jeg finner det etter omstendighetene passende at forholdet avgjøres med et tillegg i fengselsstraffen, som gjøres betinget». Hvilke omstendigheter som gis avgjørende betydning, er ikke nærmere presisert.

«Allmennpreventive grunner kan […] tilsi at det bør reageres med forholdsvis strenge straffer mot slike ytringer. Mitt syn er likevel at dette synspunktet ikke bør strekkes for langt».

Synspunktet om at inngrep i ytringsfriheten ikke bør møtes med en overdreven reaksjon, kan både underbygges av EMDs praksis, slik førstvoterende gjør i det siterte, men kan også underbygges av Grunnloven § 100 gjennom dens henvisning i andre ledd om at lovfastsatte grenser for ytringsfriheten kun kan komme til anvendelse hvis de lar seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelser i kollektiv sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Fordi samfunnet og demokratiet er tjent med at flest mulig stemmer slippes til og brytes mot hverandre for å realisere ytringsfrihetens begrunnelser, kan det tilsi at straff bør anvendes med varsomhet, både når det kommer til hvilke grenser man oppstiller og hvor hardt man straffer overtredelse av disse grensene. Som statens tyngste virkemiddel for å regulere atferd, er det gode grunner til å bruke straff med varsomhet generelt, men kanskje også overfor ytringer spesielt. Når man straffer ytringer, gripes det ikke bare inn i en menneskerettighet begrunnet i hensynet til individet, men også i hensynet til demokratiet og samfunnet som helhet. For mange og for uklare grenser for ytringsfriheten, kan ha en såkalt nedkjølende effekt («chilling effect») på ytringsfriheten og det frie ordskiftet ved at den enkelte, i frykt for sanksjoner, holder tilbake flere ytringer som man lovlig kan fremsette og som samfunnet har rett til å høre (referanse 5).

Som statens tyngste virkemiddel for å regulere atferd, er det gode grunner til å bruke straff med varsomhet generelt, men kanskje også overfor ytringer spesielt.

Mindre strenge reaksjoner for den type overtredelser av § 185 som illustrert av dommen, kan imidlertid ikke tas til inntekt for at samfunnet ser på denne typen ytringer som mindre problematiske. Men dette er et samfunnsproblem der straff som tiltak både kommer med nevnte iboende ulemper på kjøpet, i tillegg til at straff formodentlig kun vil hjelpe et stykke på veien. Det vil også kreves andre tiltak. I forlengelsen er det også nyttig å merke seg følgende refleksjon fra Ytringsfrihetskommisjonen av 1999, hvis utredning lå til grunn for endringen av Grunnloven i 2004, om at (en vid) ytringsfrihet kan ses på som en form for diskrimineringsvern i seg selv:

«friheten til å ytre seg i det offentlige rom fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk. I prinsippet er altså ytringsfrihet tenkt som et vern mot slike fenomener som diskriminering.»

7. Avsluttende refleksjoner

Et interessant trekk ved dommen og flere andre saker om straffbare ytringer i den senere tid, er at det som gjør at konklusjonen snur i ulike rettsinstanser ikke nødvendigvis er at loven tolkes forskjellig, men at ytringene tolkes forskjellig.

Et interessant trekk ved dommen og flere andre saker om straffbare ytringer i den senere tid, er at det som gjør at konklusjonen snur i ulike rettsinstanser ikke nødvendigvis er at loven tolkes forskjellig, men at ytringene tolkes forskjellig (referanse 6). Dette bringer oss tilbake til Høyesteretts prinsipper for tolkning av ytringer som nevnt ovenfor.

Høyesterett fastslår i dommen sitt innarbeidede synspunkt fra tidligere praksis om at tolkningen av ytringer (altså språktolkningen) er en del av rettsanvendelsen som Høyesterett kan prøve fullt ut. Dette er av flere grunner en forståelig tilnærming og fungerer stort sett fint i praksis. Samtidig er dette et poeng det kan være grunn til å dvele ved. Tenker man på den straffbare ytringen som en straffbar handling, kan det være like nærliggende å tenke på språktolkning som en form for bevisbedømmelse for å klarlegge faktum. Det kan sies å handle om å fastslå hva, nærmere bestemt ut fra kontekst og andre faktiske holdepunkter, som egentlig ble gjort/sagt/formidlet.

Høyesterett fastslår i dommen sitt innarbeidede synspunkt fra tidligere praksis om at tolkningen av ytringer (altså språktolkningen) er en del av rettsanvendelsen som Høyesterett kan prøve fullt ut.

Som jurist er man gjerne vant til å bruke språk og språktolkning som arbeidsredskaper. Språkfilosofi er imidlertid en annen disiplin enn juss, og som også har egne regler den forholder seg til, slik disse utledes av for eksempel semantikken, hermeneutikken eller andre deler av språkfilosofien. At domstoler og rettsanvendere må forholde seg til andre vitenskaper i sine vurderinger, er ikke unikt for denne typen saker. Et annet eksempel kan være når domstolen skal vurdere tilregnelighetsspørsmål.

Konstateringen av at ytringstolkning er rettsanvendelse fører også til en annen problemstilling: Skal dette forstås slik at Høyesteretts utsagn om hvordan man skal drive språktolkning er like rettslig styrende for oss rettsanvendere som det Høyesteretts utsagn om lovtolkning er? Rettspraksis på området, også fra underinstanser, kan tyde på at Høyesterett språktolkningsprinsipper i hvert fall oppfattes slik.

Man ser fra rettspraksis, inklusiv dommen, at tolkningen av ytringen og rettsanvendelsen ofte glir inn i hverandre og overlapper. Det kan være krevende å løsrive disse vurderingene fra hverandre i praksis. Både praktisk og prosessuelt kan Høyesteretts tilnærming til tolkningen som rettanvendelse ha gode grunner for seg, men det er samtidig nyttig å være oppmerksom på problemstillingen.

Videre har flere av FNs overvåkningsorganer, som FNs menneskerettighetskomité og FNs rasediskrimineringskomité, ment at Norge har et forbedringspotensial når det kommer til å håndheve forbudet mot hatefulle ytringer.

I perioden 2012–2020 har det blitt avsagt fem dommer i Høyesterett om hatefulle ytringer, hvorav tre kun i løpet av fjoråret. Noe som i et historisk perspektiv er ekstraordinært.

Det gjør det enklere å si noe om hvor grensen går for hva som vil være en hatefull ytring. Dette er nyttig. Bakgrunnen for økningen er nok sammensatt, men mye kan tyde på at økt oppmerksomhet både hos politi- og påtalemyndigheten, offentligheten generelt og organisasjoner fører til flere anmeldelser og til at flere saker havner i rettsapparatet. Rasisme og diskriminering som et samfunnsproblem, kan også sies å ha blitt langt mer synlig i dagens digitale tidsalder der man er eksponert for langt flere ytringer enn tidligere og der alle kan nå offentligheten med få tastetrykk ¬– uten at det nødvendigvis i seg selv innebærer at samfunnet som sådan har blitt mer rasistisk eller fremmedfiendtlig (Referanse 7).

Videre har flere av FNs overvåkningsorganer, som FNs menneskerettighetskomité og FNs rasediskrimineringskomité, ment at Norge har et forbedringspotensial når det kommer til å håndheve forbudet mot hatefulle ytringer og at det også er behov for andre mer effektive tiltak mot diskriminering (Se f.eks. CCPR/C/NOR/CO/7 avs. 16–17 og CERD/C/NOR/CO/23–24 avs. 11–14). Organene har også påpekt svakheter når det kommer til den norske statistikken om hatefulle ytringer og hatkriminalitet.

Siste ord er derfor, med rette, neppe sagt om dette temaet – ei heller i rettsapparatet. Statistikk fra politiet viser at antallet anmeldte forhold vedrørende hatefulle ytringer forsetter å øke.

Samtidig bør straff som virkemiddel for å få bukt med diskriminering og hat reserveres for tilfellene hvor straff er nødvendig og kan antas å ha den ønskede allmennpreventive og normdannende effekten. Straff bør ikke komme istedenfor eller bli en hvilepute for iverksettelsen av andre tiltak fra myndighetene for å bekjempe dette samfunnsproblemet.

Siste ord er derfor, med rette, neppe sagt om dette temaet – ei heller i rettsapparatet.

Referanseliste

1. Jf. Rasediskrimineringskonvensjonen (RDK) artikkel 2 c) og 4 a). Artikkel 4 pålegger statene bl.a. å erklære enhver spredning av ideer basert på tanken om rasemessig overlegenhet eller rasehat samt enhver tilskyndelse til rasediskriminering som en straffbar handling. Det skal etter artikkel 4 tas behørig hensyn til rettighetene fastslått i artikkel 5 i konvensjonen, herunder ytringsfriheten. Uttalelser fra FN-komiteene er ikke rettslig bindende, men FNs rasediskrimineringskomité har i generell kommentar nr. 35 (CERD/C/GC/35) avs. 12 uttalt at «the criminalization of forms of racist expression should be reserved for serious cases, to be proven beyond reasonable doubt, while less serious cases should be addressed by means other than criminal law, taking into account, inter alia, the nature and extent of the impact on targeted persons and groups. The application of criminal sanctions should be governed by principles of legality, proportionality and necessity». I avsnitt 15 flg. gir komiteen veiledning om tolkningsfaktorer som etter dens syn er relevant i vurderingen av om ytringen kvalifiserer til å være en ytring som skal erklæres som en straffbar ytring.

2. Jf. § 185 bokstav d), hvor «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» står opplistet som et diskrimineringsgrunnlag. Bakgrunnen for forslaget var «Utredning om det strafferettslige diskrimineringsvernet» av professor Kjetil Mujezinovic Larsen, som ble sendt på høring av Justis- og beredskapsdepartementet i 2018. I utredningen ble det foreslått å tilføye kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk i bestemmelsen. Departementet gikk imidlertid ikke videre med forslaget om å innlemme kjønn som diskrimineringsgrunnlag i bestemmelsen. I begrunnelsen ble det bl.a. vist til det tidligere synspunktet fra forarbeidene til § 185 om at «[e]t lovfestet vern for alle, kan lett bli et vern for ingen», jf. Prop. 66 L kap. 8.4.3.

3. Ytringsfrihetens begrunnelser i sannhetssøken, demokratihensyn og individets frie meningsdannelse (slik disse fremgår direkte av Grunnloven § 100 andre ledd) gjør seg sterkt gjeldende der det er tale om politiske/samfunnskritiske ytringer, jf. Grunnloven § 100 tredje ledd, som oppstiller en høyere terskel for å gripe inn i slike ytringer. Illustrerende er plenumssaken i Rt-1997-1821 (Hvit valgallianse) der spørsmålet var om lederen for et politisk parti kunne dømmes for ytringer fremsatt i et partiprogram. Høyesterett fant under dissens 12-5 at vedkommende kunne dømmes for overtredelse av straffeloven § 135a. Mindretallet, som stemte for frifinnelse, skrev bl.a. på bakgrunn av daværende Grunnloven § 100 «Når jeg er kommet til et annet resultat, er det fordi jeg vektlegger Grunnlovens bestemmelse om politisk ytringsfrihet – retten til frimodige ytringer om statsstyrelsen som det heter i Grunnloven § 100 – annerledes enn hun gjør. Jeg har her også et noe annet syn på betydningen av at de uttalelsene saken gjelder, fremkommer i et partiprogram».

4. Om at terskelen for det straffbare skal praktiseres lavere etter Norges fellelse i FNs rasediskrimineringskomité , se bl.a. Rt-2012-536 avs. 32–37 med videre henvisninger til ulike forarbeids- og etterarbeidsuttalelser. I tillegg er bestemmelsen utvidet i den forstand at flere grupper er tilføyd som vernet under bestemmelsen, senest med endringen som trådte i kraft 1. januar 2021 da «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» ble tilføyd .

5. I Ytringsfrihetskommisjonens NOU 1999: 27, som lå til grunn for endringen av Grunnloven § 100 i 2004, kommenteres fenomenet på følgende måte (s. 35–36): «Er man for nidkjær med å rense det offentlige rom for usannheter, urimeligheter eller andre «uønskede» uttrykk ved hjelp av forbud eller eventuelt straff, vil man altså med nødvendighet rense det også for mange sanne og ønskede uttrykk. Rettssystemet bør altså være institusjonalisert normativt (ved lovgivning og rettspraksis) slik at man unngår «the chilling effect». Det betyr ikke fritt frem for all slags sladder, det må kreves aktsomhet. Men det betyr at rettssystemet må ta høyde for at det i et fritt samfunn er nødvendig å godta «uønskede» ytringer i et visst omfang.» Begrepet «chilling effect» er også kjent fra EMDs praksis i ulike sammenhenger vedr. EMK art. 10, se bl.a. Axel Springer AG v. Tyskland (39954/08) avs. 109 og EON v. Frankrike (26118/10) avs. 61.

6. Om Høyesteretts- og lagmannsrettens tolkning av ytringene i dommen, se punkt 3. En annen sak som kan illustrere dette opp mot § 185 er LA-2019-152301 (hakekorssaken) sml. TKISA-2019-95443. I HR-2019-1922-A var det spørsmål om tolkning av trusler, der kom Høyesterett til samme resultat som lagmannsrettens flertall, mens mindretallet i lagmannsretten tolket ytringen på en annen måte, se LB-2018-193101.

7. Statistikk kan tyde på det motsatte, se f.eks. SSB siste undersøkelse om holdninger til innvandrere og innvandring fra 14. desember 2020, der det fremgår at samfunnet som helhet som blir stadig mer tolerante til innvandrere og innvandring: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/okt-tillit-til-innvandrere

Les mer om hatyring på Juridika Innsikt

Les mer om likestillings- og diskrimineringsrett på Juridika Innsikt: