Kommentar til Høyesteretts kjennelse om hensynet til barnets beste og barns rett til å bli hørt

I HR-2019-2301-A har Høyesterett for første gang på prinsipielt grunnlag tatt stilling til om et barn over sju år har ubetinget rett til å bli informert og til å uttale seg i sak om samvær, eller om hensynet til barnets beste kan gi grunnlag for å gjøre unntak.

Høyesterett i avdeling avsa 9. desember en enstemmig kjennelse, HR-2019-2301-A, i en barnevernssak hvor spørsmålet var om et barn som er fylt sju år har en ubetinget rett til å bli informert og å uttale seg i sak om endring av samvær (jf. barnevernloven § 6-3 første ledd), eller om hensynet til barnets beste (jf. barnevernloven § 4-1) kan gi grunnlag for å gjøre unntak. Det er første gang Høyesterett tar stilling til dette spørsmålet på prinsipielt grunnlag i en barnevernssak.

Sakens bakgrunn og faktum

Saken gjelder en gutt født i 2011. Han ble samme år plassert i beredskapshjem, og det ble fastsatt samvær med foreldrene inntil to ganger i uka i to timer under tilsyn. Vedtak om omsorgsovertakelse ble fattet ett år og fire måneder senere, og da ble samværet begrenset til tre ganger i året i to timer for hver av foreldrene, med adgang for barneverntjenesten til å føre tilsyn. Samværet har deretter blitt endret flere ganger. Etter at foreldrene sammen fikk en datter og moren flyttet med henne til Sverige, har gutten ikke hatt samvær med moren. Han har i varierende grad hatt samvær med faren.

I det siste vedtaket i saken, fra juli 2018, begrenset fylkesnemnda farens samværsrett til én gang i året. Det ble ikke ble fastsatt samvær for moren. Under saksforberedelsen for tingretten oppsto spørsmålet om barnet, som nå hadde fylt sju år, skulle uttale seg om samværsspørsmålet etter barnevernloven § 6-3 første ledd. Rettsoppnevnt sakkyndig konkluderte med at det forelå helt særegne forhold ved barnet som gjorde at det ikke var faglig forsvarlig å la barnet uttale seg om dette. Tingretten avsa kjennelse om at barnet ikke skulle informeres eller høres om samværsspørsmålet. Lagmannsretten forkastet fars anke over kjennelsen. Far anket over rettsanvendelsen til Høyesterett.

Anken er en videre anke over kjennelse, og Høyesteretts kompetanse er som utgangspunkt begrenset til å prøve lagmannsrettens saksbehandling og generelle lovforståelse, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav b og c. I saker som gjelder anvendelsen av Grunnloven og konvensjonene som er inkorporert ved menneskerettsloven, kan Høyesterett også prøve lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse, jf. Rt-2015-155 avsnitt 29. Det gjøres i denne saken.

Høyesterett skaper rett ved å velge å innfortolke et unntak i barns rett til å bli hørt.

Høyesterett kom til at den unntaksfrie bestemmelsen i barnevernloven § 6-3 første ledd ikke kan tas helt på ordet, men understreket at plikten til å høre barnet som utgangspunkt ligger fast, slik at det bare kan gjøres unntak eller tilpasninger i helt spesielle situasjoner der det ikke vil være forsvarlig å høre barnet.

Det jeg vil drøfte, er særlig hvordan Høyesterett tolker og anvender rettskildene for å komme fram til en slik rettsregel og et slikt resultat.

Barnevernloven § 6-3 med forarbeider

Førstvoterende, Kristin Normann, starter med å tolke barnevernloven § 6-3 første ledd som lyder slik:

Et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Bestemmelsen fikk sin nåværende utforming i 2003 i forbindelse med at barnekonvensjonen ble inkorporert i norsk rett, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 4. Ut fra ordlyden er det åpenbart at bestemmelsen ikke åpner for unntak. Plikten til å høre barn er absolutt, og det legges også til grunn av førstvoterende.

Deretter foretas en gjennomgang av lovforarbeidene (avsnitt 44–52). Her gjengis, muligens til støtte for en unntaksmulighet, en høringsuttalelse fra Østfold fylkeskommune referert i Ot.prp. nr. 45 (2002 – 2003) s. 31–32. Uttalelsen går ut på at det burde være hjemmel for å gjøre unntak fra retten til å uttale seg for barn mellom 7 og 12 år når særlige grunner taler for det (avsnitt 46 og 47). Departementet fastholdt imidlertid sitt standpunkt om at en fast aldersgrense på sju år for en ubetinget rett til informasjon og til å uttale seg, kombinert med en skjønnsmessig adgang for de yngre barna, ville sikre flest mulig barn anledning til å fremkomme med sine synspunkter.

Innvendingen i høringsrunden ble dermed vurdert, men ikke gitt gjennomslag i prosessen frem mot ny lovtekst. Etter min vurdering forsterker dette at intensjonen bevisst var å gi en unntaksfri regel.

Det pågår arbeid med ny barnevernlov, og basert på denne kjennelsen kan det være grunn til å foreta en ny vurdering av unntaksspørsmålet.

Barnevernloven § 4-1

Barnevernloven § 4-1 lyder slik:

«Ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapitlet skal det legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til beste for barnet. Herunder skal det legges vekt på å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen.»

Det er denne bestemmelsen, samt § 1-4 med krav om at «tjenester og tiltak etter denne loven skal være forsvarlige» som retten til informasjon og til å bli hørt drøftes opp mot.

Barnevernloven § 1-6 med forarbeider

Førstvoterende diskuterer også medvirkningsbestemmelsen i barnevernloven § 1-6, som lyder slik:

«Alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Barnet skal bli lyttet til, og barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for, kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon.»

Denne bestemmelsen ble vedtatt ved lov nr. 5/2018 på bakgrunn av NOU 2016: 16 Ny barnevernslov. Sikring av barns rett til omsorg og beskyttelse. Bakgrunnen var vedtakelsen av Grunnloven § 104 i 2014 hvor barn fikk en grunnlovsfestet rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv. Barnevernslovutvalget mente at det var behov for en overordnet presisering av barns rett til medvirkning for å styrke barnets stilling i barnevernssaker, i tillegg til saksbehandlingsregelen i § 6-3.

Også her trekker førstvoterende inn en høringsuttalelse, nå gjengitt i Prop.169 L (2016–2017). Denne gangen en uttalelse fra Dommerforeningens fagutvalg for offentlig rett, som er skeptisk til at det ikke ble foreslått lovfestet at medvirkning er en rett og ikke en plikt, og som savner en bredere drøftelse av om barnets medvirkningsrett alltid er udelt positiv (avsnitt 57–58).

Departementet svarer igjen med å opprettholde forslaget. Departementet bygger på FNs Barnekomités når det vises til at det ikke er noe motsetningsforhold mellom retten til medvirkning og barnets beste, det er tett sammenheng mellom prinsippene. Barnets beste er målet, og fremgangsmåten for å nå dette er å høre barnet.

Førstvoterende fremholder at departementet likevel uttrykte forståelse for Dommerforeningens betenkeligheter, og viser som eksempel at det av hensyn til barnets beste må gjøres en tilpasning i barnets rett til medvirkning i hastesituasjoner. Så sier hun: «Etter mitt syn må denne uttalelsen forstås slik at departementet legger til grunn at barnets rett til medvirkning ikke er en helt unntaksfri regel.» (Avsnitt 60)

Det har skjedd en utvikling i tenkningen om barns rettigheter i løpet av de (siste) 14 årene

Førstvoterende tolker departementet feil

Etter min vurdering er dette ikke en riktig forståelse av departementets syn. Jeg siterer fra proposisjonen Prop.169 L (2016 – 2017) pkt. 6.4:

«Likevel har departementet forståelse for dommerforeningens fagutvalg sin oppfatning om at en rett til medvirkning kan reise vanskelige problemstillinger i konkrete saker. Eksempelvis vil det i enkelte hastesituasjoner være nødvendig å handle raskt. Dersom det er fare for at et barn blir vesentlig skadelidende og tiltak må iverksettes umiddelbart, har barneverntjenesten rett og plikt til å gripe inn, jf. barnevernloven § 4-6.»

Så langt stemmer dette med Høyesteretts fremstilling. Men de to siste setningene i avsnittet er utelatt i kjennelsen: «Retten til medvirkning vil også gjelde i slike tilfeller. Av hensyn til barnets beste må det gjøres en tilpasning av hvordan barnets rett til å medvirke skal gjennomføres i hastesituasjonen.» (Mine uthevinger.) Å gjøre en tilpasning i måten barnets rett skal gjennomføres, er noe annet enn å gjøre unntak.

Jeg gjentar bare at innvendingen i høringsrunden også denne gangen ble vurdert, men ikke gitt gjennomslag i en demokratisk prosess frem mot Stortingets vedtak av ny lovtekst. Og etter min vurdering forsterker dette at intensjonen bevisst var å gi en unntaksfri regel.

Grunnloven § 104

Grunnloven § 104 siteres, men drøftes ikke nærmere, utover en henvisning til at denne bestemmelsen var den direkte foranledning til vedtakelse av barnevernloven § 1-6, at bestemmelsen er inspirert av barnekonvensjonen og ikke var ment å medføre materielle endringer i gjeldende rett.

Høyesteretts oppsummering av kilder med nasjonal opprinnelse

Førstvoterende Kristin Normann skriver:

«Etter mitt syn innebærer barnevernloven § 4-1 om barnets beste at det i helt spesielle situasjoner må kunne gjøres unntak fra eller tilpasninger i plikten etter § 6-3. En helt unntaksfri plikt til å høre barnet vil rime dårlig med dette prinsippet dersom dette skulle gjelde helt uavhengig av eventuelle skadevirkninger.»

Hennes oppfatning er også at kravet til forsvarlighet og barnevernlovens formålsbestemmelse setter grenser for når barnet må høres.

Under henvisning til blant annet dommen i Rt-2004-811 uttaler hun at resultatet har en viss støtte i rettspraksis, uten å ta høyde blant annet for at den dommen var avsagt før vedtakelsen av Grunnloven § 104, og før FNs barnekomité kom med sin generelle kommentar om forholdet mellom artikkel 12 og 3 (se nedenfor). At Lucy Smith umiddelbart gikk ut med kritikk av begrunnelsen i dommen, og uttalte at barns rett til å bli hørt må styrkes, ikke svekkes, nevnes ikke (Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål (FAB) 2004 nr. 3-4 s. 223-231). Det diskuteres heller ikke at det har skjedd en utvikling i tenkningen om barns rettigheter i løpet av de 14 årene som har gått siden den dommen ble avsagt. En utvikling som går i retning av å styrke barns som rettighetssubjekter og aktører.

Derimot viser førstvoterende til at «Høyesteretts ankeutvalg i HR-2016-2314-U i avsnitt 15-17 påpekte at det er skjedd en rettsutvikling som reiser spørsmål om hvorvidt det skal oppstilles unntak fra barnets rett til å bli hørt.» Slik jeg leser den kjennelsen, sier ankeutvalget at verken bvl. § 6-3, Grl. § 104 eller barnekonvensjonen artikkel 12 åpner for unntak. Det er når utvalget nedtoner betydningen av Rt-2004-811, nettopp av de grunner jeg har nevnt, at utvalget viser at det har skjedd en rettsutvikling, men den utviklingen går i retning av å styrke, ikke svekke, retten til å bli hørt.

Hun konkluderer: «Etter mitt syn følger det av dette at den unntaksfrie ordlyden i barnevernloven § 6-3 første ledd ikke kan tas helt på ordet.» (Avsnitt 74.)

Samtidig understreker førstvoterende at «plikten til å høre barnet – både under forvaltningsbehandlingen og behandlingen for domstolene – i utgangspunktet ligger fast, slik at det bare kan gjøres unntak eller tilpasninger i helt spesielle situasjoner». (Avsnitt 75. Min utheving.)

Hvis man skal følge argumentasjonen om at grunnlaget for å gjøre unntak er hensynet til barnets beste, samt en forsvarlighetsnorm, er det ikke helt enkelt å se hvorfor unntaket bare skal skje i helt spesielle situasjoner.

Førstvoterende tilføyer: «Jeg nevner også at denne vurderingen kan stille seg annerledes ved førstegangsavgjørelser enn i omgjøringssaker der barnet allerede er blitt hørt tidligere i prosessen.» (Avsnitt 75). Sannsynligvis betyr dette at unntaksmulighetene bør være enda snevrere ved førstegangsavgjørelser.

Retten til å bli hørt er en ganske skjør barnerettighet, som i praksis ofte er under press.

FNs barnekonvensjon artikkel 12 om barnets rett til å bli hørt

FNs barnekonvensjon artikkel 12s ordlyd er slik:

«1. States Parties shall assure to the child who is capable of forming his or her own views the right to express those views freely in all matters affecting the child, the views of the child being given due weight in accordance with the age and maturity of the child.

2. For this purpose, the child shall in particular be provided the opportunity to be heard in any judicial and administrative proceedings affecting the child, either directly, or through a representative or an appropriate body, in a manner consistent with the procedural rules of national law.»

Ved tolkningen viser førsvoterende til FNs barnekomites generelle kommentarer til denne bestemmelse, General Comment No. 12 (2009) om artikkel 12 (avsnittene 76 – 86).

Om den rettskildemessige vekten av slike kommentarer henviser hun til plenumsdommen i Rt-2015-1388 avsnitt 150-152, med videre henvisninger. Det fremgår av plenumsdommen at komitéuttalelser generelt ikke er folkerettslig bindende, men at vekten beror på om komiteen gir uttrykk for ønsket policy, eller om den gir tolkningsuttalelser.

Det kan vel ikke være tvil om de deler av CG No. 12 som siteres i kjennelsen her, er tolkningsuttalelser, dermed skal tillegges vekt som sådan.

Fra kommentaren trekker førstvoterende først frem komiteens klare uttalelse om at statene «shall assure» barns rett til å uttale seg, og at dette er en spesielt sterk formulering, som ikke åpner for skjønn. Videre viser hun til at komiteen likevel advarer mot en hensynsløs praktisering av rettigheten, og at den må utøves på en måte som sikrer barn full beskyttelse («is exercised ensuring full protection of the child»). Videre siteres at barn i sårbare situasjoner ikke skal bli intervjuet oftere enn nødvendig, og at høring av barn er en vanskelig prosess som kan føre til traumatisering.

Hun konkluderer: «Disse uttalelsene viser at plikten til å høre barnet i utgangspunktet er absolutt, men at eventuelle skadevirkninger for barnet må vurderes før barnet høres.» Så vidt jeg kan skjønne, handler de siterte tekstene om hvordan barn skal høres, ikke om de skal få utøve sin rett.

Videre siterer førstvoterende to helt sentrale avsnitt i GC 12 om forholdet mellom artikkel 12 og de andre grunnleggende prinsippene, herunder artikkel 3 om hensynet til barnets beste og at disse må sees i sammenheng. Jeg gjengir bare det siste (GC 12, avsnitt 70):

«There is no tension between article 3 and 12, only complementary role of the two general principles: one establishes the objective of achieving the best interests of the child and the other provides the methodology for reaching the goal of hearing either the child or the children. In fact, there can be no correct application of article 3 if the components of article 12 are not respected. Likewise, article 3 reinforces the functionality of article 12, facilitating the essential role of children in all decisions affecting their lives.» (Mine uthevinger.)

Hun oppsummerer: «De uttalelser fra barnekomiteen som jeg her har vist til, viser at retten til å bli hørt i normaltilfellene skal være unntaksfri, men likevel slik at barnet ikke skal høres oftere enn nødvendig, og at konvensjonen skal forstås som et hele.» (Avsnitt 86.)

Jeg kan imidlertid ikke se at barnekomiteen har tatt noe slikt forbehold om «normaltilfeller». At barnekonvensjonen skal forstås som et hele, innebærer nettopp at én rettighet ikke kan brukes til å tilsidesette en annen. Det er viktig at statene ikke skal kunne frata barn rettigheter etter konvensjonen, ut fra en henvisning til det skjønnsmessige «barnets beste». Førstvoterende føyer til at også Den europeiske menneskerettsdomstolen bygger på at hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn (avsnitt 87).

Lagmannsrettens kjennelse

Førstvoterende oppsummerer den generelle lovtolkningen dit hen at «det må gjøres unntak i de tilfellene det ikke er forsvarlig å høre barnet» (avsnitt 94), og gjennomgår på bakgrunn av dette lagmannsrettens lovanvendelse.

Hun starter med å sitere fra rapporten av overlege og psykiater Jorunn Thue Hansen, som var oppnevnt som sakkyndig for tingretten for å vurdere om det var faglig forsvarlig å la barnet uttale seg. Av mandatet framgikk det uttrykkelig at den sakkyndige ikke skulle ta kontakt med barnet.

Man kan altså merke seg at den sakkyndige dermed heller ikke hadde møtt barnet før hun avga sin vurdering. I sakkyndigrapport av 13. januar 2019 konkluderte sakkyndig med følgende hva gjaldt mandatets punkt vedrørende høring av gutten:

«Den sakkyndige vurderer at det foreligger særegne forhold ved barnet som gjør at det ikke er faglig forsvarlig å la barnet uttale seg om samværsspørsmålet. Da C fikk anledning til å uttale seg i juni 2018, valgte han ikke å gjøre det. Han reagerte med angst og uro etter at han ble informert om at han kunne få snakke med talspersonen, og fosterfamilien måtte avbryte sin ferie.»

Av sitatet fremgår det at gutten tidligere har fått anledning til å uttale seg, men valgte å ikke gjøre det. Retten til å bli hørt er nettopp en rettighet, ikke en plikt for barnet. Hvis barnet velger ikke å uttale seg, er rettigheten likevel respektert. Etter min vurdering er det et annet spørsmål om gutten på nytt, et halvt år senere, skulle stilles overfor valget om han ønsket å bli hørt, enn om man fullt ut kan sette til side retten til å bli hørt uten en barnets beste-vurdering. Her handler det om hvordan rettigheten skal utøves, måten det gjøres på, og at man her må ta hensyn til barnets beste.

Den sakkyndige sier videre:

«Dersom C [gutten] igjen utsettes for informasjon om rettsprosess og ønske om samvær fra foreldrene, er det overveiende sannsynlig at han igjen vil reagere med uro, økt angst og tilbakegang i fungering. C er på «overtid» i forhold til å få ro og fred rundt sin omsorgssituasjon. Det får han ikke dersom rettsprosessene fortsetter, og han nå som han er fylt 7 år, skal involveres i prosessene. C er for skadet til å tåle dette. Dersom man skal ha det minste håp om å reparere hans omfattende skader, må han få ro rundt sin omsorgssituasjon og mulighet til å etablere en trygg tilknytning til fosterhjemmet.

Dersom man ignorerer dette og setter hensynet til barnets rett til å uttale seg foran barnets behov for stabilitet og trygghet, kan man forvente funksjonsfall som beskrevet etter samvær med biologiske foreldre og tilbakegang og stagnasjon i utvikling.»

Barnets reaksjoner må også kunne anses som en ytring, i sammenheng med retten til å bli hørt. «At barnet fritt skal kunne gi uttrykk for sine synspunkter, betyr mer enn at barnet har rett til å snakke. Barnet kan uttrykke seg både verbalt og ikke-verbalt.» (Prop. L. 169 (2016 – 2017) pkt. 6.4). Av tingrettens avgjørelse (TSARP-2018-118655) fremgår det at barnet har hatt sterke reaksjoner med funksjonsfall etter samvær, uten at det er noe konkret ved samværene som kan forklare dette. Det er opplyst at gutten er diagnostisert med reaktiv tilpasningsforstyrrelse og posttraumatisk stresslidelse, at hans bor i sin åttende omsorgsbase, og at den forestående rettsprosessen er den tiende i saken.

Det fremgår naturlig nok ikke noe av denne saken om hva som kan ha ført til så omfattende skader av et barn som har vært under barnevernets omsorg fra han var helt liten. Sju flyttinger kan neppe ha vært særlig gunstig. Det kan imidlertid neppe være slik at det er de tidligere prosessene som har skadet barnet, da det er først ved den gjeldende saken at barnet er blitt gammel nok til å ha en direkte rett til å bli hørt. Hvor har det sviktet underveis, når han i en alder av åtte år (fortsatt) er så skadet?

Det fremgår at lagmannsretten har bygget på at det foreligger tidligere opplysninger i saken fra gutten til foreldrene om hva han ønsker vedrørende samvær med dem (avsnitt 92). Det sies imidlertid ikke noe om hva barnets ønsker gikk ut på, eller om disse ytringene anses å være dekkende for barnets syn i saken. I Høyesterett trekkes dette imidlertid inn som en del av vurderingen av om tingretten har et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag (avsnitt 93).

Helt avslutningsvis tilføyer førstvoterende at det påhviler tingretten å vurdere om det nå skal foretas en ny sakkyndigvurdering av spørsmålet om å høre gutten (avsnitt 96).

Kjennelsens betydning og mulige konsekvenser

Høyesterett skaper rett ved å velge å innfortolke et unntak i barns rett til å bli hørt – en klar, og etter sin ordlyd unntaksfri, barnerettighet – ut fra hensynet til barnets beste. Dette til tross for at lovgiver uttrykkelig, og fullstendig klar over motforestillinger, har tatt stilling til at det ikke skulle være noen unntakshjemmel.

Etter min vurdering tar Høyesterett for hardt i, og den regel som oppstilles var ikke nødvendig for å begrunne resultatet i saken. Avgjørelsen er imidlertid ikke så ren som den med første øyekast kan se ut. Det gjelder en endringssak, og barnet har fått muligheten til å uttale seg tidligere i saken. Det er dermed mulig å begrense prejudikatvirkningen til endringssaker og til saker hvor barnet tidligere i prosessen har fått mulighet til å ytre seg (verbalt eller non-verbalt), hvor barnet er sterkt skadet og hvor det ikke er forsvarlig å høre barnet.

Å oppstille som generell regel at «det må gjøres unntak i de tilfellene det ikke er forsvarlig å høre barnet» (avsnitt 94), gir – hvis man kan konstruere ett unntak – en altfor vid unntakshjemmel. Dette ikke minst ut fra kunnskap om at voksne så gjerne vil beskytte barn mot å bli involvert i vanskelige saker, og at det antagelig vil bli et press i retning av å benytte unntaket. Det er mange skadede barn i barnevernet.

Professor Kirsten Sandberg, tidligere leder av FNs barnekomité, uttaler til Rett24 (12. desember 2019):

«Artikkel 12 og artikkel 3 er av FNs barnekomité ansett for å være likeverdige, slik at barnets beste ikke trumfer barnets rett til å bli hørt. Hvis man åpnet for at det generelt skulle foretas en vurdering av om det er til barnets beste å bli hørt, ville det undergrave barns rett til å uttale seg, fordi voksne ofte kan være tilbøyelige til å mene at det ikke er til barns beste å bli forelagt et spørsmål.»

Sandberg mener at det i de fleste tilfeller dreier seg mer om å snakke med barnet på en skånsom måte, enn om å la være å høre barnet. Hun føyer imidlertid til at i en så alvorlig situasjon som denne, kan det være behov for en unntaksmulighet, men den må holdes snever for ikke å bli misbrukt.

Rent generelt kan det diskuteres om man beskytter barn best ved ikke å snakke med dem om vanskelige spørsmål. Selve samværet er en realitet som barn under barnevernets omsorg må leve med, enten det blir fastsatt mye, lite eller intet samvær. Uansett er det en del av barnets liv, og det spørs om barn trygges og opplever en mer forutsigbar tilværelse ved at man legger lokk på saken, unnlater å informere og å høre barn på en klok måte, men bare lar barnet leve med resultatet. Noen rettigheter er absolutte – ingen unntaksbestemmelse. Slik er retten til å bli hørt.

Noen rettigheter er absolutte – ingen unntaksbestemmelse. Slik er retten til å bli hørt.

Det vil si at en absolutt rettighet her settes til side av en rettighet som ikke er absolutt (retten til at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn). Retten til å bli hørt er en ganske skjør barnerettighet, som i praksis ofte er under press. Hvis kjennelsen medfører at enda færre barn vil få utøve sin klare rett til informasjon og til å bli hørt, er det grunn til bekymring. Hvis Høyesterett, med prejudikatvirkning, kan velge ikke å respektere at FNs generalforsamling gjennom barnekonvensjonen artikkel 12 og Stortinget gjennom Grunnloven § 104 og gjennom nasjonal lovgivning har formulert rettigheten som unntaksfri, vil en offentlig debatt være nødvendig for å sikre til at rettsutviklingen blir demokratisk styrt, og ikke går i en retning som er til skade for det som møysommelig er oppnådd av barnerettigheter. Hvis hensynet til barnets beste får trumfe barns øvrige rettigheter, er vi ute på en farlig linje. Da blir det for enkelt å uthule barns rettigheter ved å henvise til en (ofte lite etterprøvbar) mer eller mindre spesifisert barnets beste-vurdering. Det pågår arbeid med ny barnevernlov, og basert på denne kjennelsen kan det være grunn til å foreta en ny vurdering av unntaksspørsmålet, selvfølgelig fortsatt i lys av Grunnloven og Barnekonvensjonen.

Det pågår arbeid med ny barnevernlov, og basert på denne kjennelsen kan det være grunn til å foreta en ny vurdering av unntaksspørsmålet, selvfølgelig fortsatt i lys av Grunnloven og Barnekonvensjonen.

Faren og gutten hadde mye samvær mens barnet var i beredskapshjem, og det er ikke oppgitt noe om samværene som i seg selv skulle forklare barnets reaksjon. I denne saken, som i mange andre, ser vi imidlertid at det ved overgang fra beredskapshjem til fosterhjem blir strammet radikalt inn på samværsretten, her fra to ganger i uken til to timer, tre ganger i året, med ytterligere innstramming til én gang i året. Blant annet tydelige signaler fra EMD den siste tid viser at en slik praksis ikke kan fortsette hvis vi ønsker å respektere menneskerettighetene, her EMK artikkel 8. Men det er en annen historie.