Vil ha lov om juridisk metode

LOV OM LOVEN: Knut Bergo (t.h) mener NAV-krisen understreker behovet for å innføre en lov om rettskildene og juridisk metode. Her i retten sammen advokat Christian Fredrik Bonnevie Hjort. Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix..

Av Henrik Pryser Libell, nyhetsredaktør, Juridika.

3. desember 2019 kl. 12:42

Lesetid ca. 8 minutter

Schjødt-advokat og dr. juris Knut Bergo mener norsk juridisk metode er utgått på dato, og vil ha en egen lov som kan rangerer rettskilder. Ideen møter både motbør og nysgjerrighet.

– NAV-skandalen viser mer enn noe behovet for en opprydding i juridisk metode her til lands. Vi trenger metoderegler på lik linje med andre rettsregler. En regel for hvordan Grunnlov, lov, forarbeider og internasjonal rett skal vektes mot hverandre, og hvordan forarbeider og rettspraksis skal vektes.

Det sier advokat Knut Bergo, som tok doktorgrad i juridisk metode for 20 år siden. Siden da har han kritisert norske domstoler for å generelt legge for stor vekt på reelle hensyn i forhold til rettskildehierarkiet. Etter at den nye metodeboken med Alf Petter Høgberg og Jørn Øyrehagen Sunde som redaktører ble utgitt i sommer, tok Bergo til orde for en egen metodelov i tidsskriftet Lov og Rett.

– Som advokat er det lett å se behovet for klare metoder i både domstol og forvaltning i lys av den tiltagende internasjonaliseringen, sier Bergo.

– Dette er forsterket av det vi ser i NAV-skandalen.

Hvite flekker i rettskildehierarkiet

Bergo sier rettskildehierarkiet har for mange hvite flekker. Som eksempel nevner han tilfeller der en EU-lov er inntatt i norsk lovgivning ved forordning, uten at det finnes en norsk lov, men hvor det likevel finnes norske forarbeider.

– NAV-skandalen viser mer enn noe behovet for en opprydding i juridisk metode her til lands.
Knut Bergo

– Hvordan skal da forarbeidene brukes når de ikke har vært relevante rettskilder for EU-retten som er innført, spør Bergo.

Dette er en av mange dilemmaer han mener må reguleres av lovgiver. Det var ikke NAV-saken som fikk begeret til å renne over for Bergo, men Borgartings dom i Funcom-saken (LB-2017-153037-3).

– Her ble en av de tiltalte dømt for innsidehandel etter forgjeves å ha anført at han ikke var motivert av innsideinformasjon. Retten var enig i at dette ikke var bevist, men fant det å være uten betydning. Det er tvilsom juss når vi vet Borgarting vurderte Spector-dommen fra EU-domstolen, men likevel satte den til side, forklarer Bergo.

I Spector-saken (C45-08) kom retten nemlig til at selv om det presumeres at den som har inside-informasjon er motivert av informasjonen, gir Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) vedkommende rett til å motbevise at man er det.

Den tunge arven etter Eckhoff

– Høyesteretts fokus er gjerne på den enkelte saken, ikke metode som sådan. Men noen må ta tak for å sikre jussens kjerneverdier som likebehandling og forutberegnelighet, sier Bergo til Juridika Innsikt. Han etterlyser i første rekke et utvalg med representanter fra Høyesterett og andre domstoler, departement, akademia, advokater, næringsliv og allmennhet.

I Lov og Rett skriver han at det er på tide å hive den «tunge arven etter Torstein Eckhoff» overbord.

– Eckhoffs metode gir ingen klare regler for å løse motstrid mellom lov, forarbeider, EØS-rettskilder, doms- og forvaltningspraksis og reelle hensyn, men legger opp til en skjønnspreget avveining av rettskildene uten klare regler for prioriteringen. Denne modellen er utgått på dato, og lite egnet med økt internasjonalisering og et mer komplekst rettskildebilde, sier Bergo i en forelesning han holdt om temaet på Juridisk Fakultet i Oslo tidligere i høst.

Høyesterett får bestemme mer

– Avveiningsmodellen tilbyr generalisering og forenkling. Vi får samme overordnede modell for all juss, enten det gjelder lovanvendelse, prejudikatsbasert juss, avgjørelser som treffes i lov- og prejudikatstomme rom og de ytterst få tilfeller der Høyesterett har underkjent langvarig lovtolkningspraksis, som i dommen om sinnssykes ankerett fra 1979, sier han.

– Norske jurister læres opp i et tankemønster som er utmerket på felter der det mangler lover og klare rettskilder, men som ellers hører til de helt unntaksvise situasjoner der en lov er så åpenbart i utakt med tiden at Høyesterett ikke "gidder" å vente på at en kommende lovendring skal tre i kraft.

Bergo viser blant annet til Bjarte Askelands innlegg om rettslære i Lov og Rett fra 2018, der Askeland peker på at Høyesterett får bestemme mye av metoden fordi akademikere ikke går foran.

Forslaget om lov møter kritikk og reaksjoner

Bergo regner likevel ikke med å få gehør uten videre. Ikke bare fordi det blir vanskelig å enes om en «lov om loven».

– Med strammere metoderegler vil myndighetene ikke lenger kunne presse hjemler frem i samme grad og lene seg tungt på forarbeider, så mange vil nok motsette seg prosjektet, sier han.

– Jeg har ikke fått mange reaksjoner ennå, men det er kanskje slik juss-Norge er. De som har sagt noe, synes det er en spennende tanke.

Det synes derimot ikke jussprofessor ved juridisk fakultet i Oslo, Alf Petter Høgberg.

– Knut Bergo har båret på denne ideen lenge, men aldri fremført det så klart skriftlig som nå. Dette er etter min mening en dårlig idé. Ideen vil til dels lede oss inn i paradokser, for eksempel om denne lovteksten også skal være sin egen tolkningsforskrift, og til dels medføre urimelige resultater. Det vil få ekstreme utslag i enkelttilfeller, kommenterer Høgberg.

Optimistisk om hva lov kan regulere

Førsteamanuensis Jon Christian Nordrum, som leder det nye studiet i lovgivningslære ved juridisk fakultet i Oslo, er også skeptisk, men mer avmålt.

– Det er store spørsmål han reiser, men forslaget vitner jo om en svært stor tiltro til hva man kan oppnå med lovgivning, og det å enes om en slik lov i seg selv vil være svært utfordrende. Det er jo også eksempler på slik normering uten at det nødvendigvis har ført til stort, sier han.

– Dette er etter min mening en dårlig idé.
Alf Petter Høgberg, jussproffesor

Bergo medgir at det ikke blir lett å lage lov om loven selv.

– Det er ikke nødvendigvis enkelt å enes om metoderegler, men i land vi ellers liker å sammenligne oss med, finner vi klare lovtolkningsprinsipper og prejudikatslærer i juridisk teori og praksis, og internasjonale konvensjoner har jo tolkningsregler, sier han og tror tiden vil virke til ideens fordel.

Andre land med lignende lover

Jussprofessor ved juridisk fakultet i Oslo, Jørn Øyrehagen Sunde, er mer positiv. Han sier at blant annet Sveits har en slik lovfestet rettskildelære.

– Norsk rettskildelære er likevel delvis regulert med lov. For eksempel setter legalitetsprinsippet skranker for rettskildebruken i strafferett. Og forbrukerkjøpsloven og servituttloven sørger for at lov går foran avtale når avtalen stiller forbruker dårligere enn loven. Dette er bare noen av mange eksempler. Vi lovfester altså allerede rettskildelære, så spørsmålet slik jeg ser det, er om vi skal ha en generell lov om rettskilder.

– Hvis vi ikke lovfester rettskildelæren, risikerer retten å miste den tilliten den har i dag,
Jørn Øyrehagen Sunde, jussprofessor

Øyrehagen Sunde svarer delvis ja.

– Vi bør i større grad lovfeste rettskildelæren i ulike sektorer. Jeg tror ikke det er mulig å lage en generell rettskildelære for privat og offentlig rett, fra forelegg til fengsel og fra tvist mellom foretak til mellom stat og borger, men man kan i hver lov ha en egen bestemmelse som tar opp spørsmålet om forrang mellom rettskildene, tolkningsrom og harmonisering. For de rettsspørsmålene som i fremtiden vil bli automatisert, må vi uansett få et rettskilderammeverk programmert inn. Og straks vi har laget et slikt rammeverk for den kvantitativt mest omfattende delen av retten, vil det automatisk skapes en forventning om dette også i den kvalitativt krevende delen av retten, sier han. Hans kommentar i helhet kan du lese her.

Bergos svarer på reaksjonene at han ikke nødvendigvis ser for seg en altomfattende lov.

– En lov en kan begrense seg til viktige klargjøringer og ta hensyn til forskjeller i den offentlige retten og privatretten. Jeg har vanskelig for å se at det vil føre til urimelige resultater at det eksempelvis ikke kan straffedømmes eller foretas offentlige inngrep med grunnlag i lovforarbeider og etterarbeider, som i Funcom-saken, eller med grunnlag i en norsk regel som strider mot EØS-retten. Dersom det skulle vise seg vanskelig å bli enige om slike og lignende prinsipper illustrerer det vel heller hvor sterkt behov det er for normering og klargjøring".

Lovfestet rettskildelære kan redde domstolens autoritet

Øyrehagen Sunde, som også er ekspert på rettshistorie, trekker forøvrig lange linjer og viser til at lovfesting av juridisk metode har historiske røtter også i Norge.

– I Landslova av 1274 het det at lovens bokstav ikke skal følges om den er for streng eller mild, og at retten skal finne en løsning som er bedre i øynene til Gud og mennesker, sier han.

Regler for når lov gjelder, falt bort i Christian IVs lov tidlig på 1600tallet, men ble gjeninnført i Kristian Vs norske lov av 1687. Da kom den i en slags "ekstrem-variant", der loven slo fast at loven ikke engang skulle tolkes, men brukes som den var skrevet. Denne strenge rettskildelæren forlot man på 1770-tallet, og siden har temaet vært uten generelt lovfeste.

Dommere er nå de siste der autoritet følger stillingen
Jørn Øyrehagen Sunde, jussprofessor

Men nå er det på tide å innføre regler for lovene, mener professoren. En sektorbinding av rettskildelæren er ifølge ham helt nødvendig for å sikre den typen autoritet som domstolen har nytt godt av til nå.

– Andre grupper som statsråder, professorer, lensmenn, prester og lærere, har de siste 30 år mistet autoriteten som fulgte stillingene. Dommere er nå de siste der autoritet følger stillingen, sier jusprofessoren.

Men nå står også dommeres autoritet for fall, på grunn av mediedekning og debatt om domsmakten, og på grunn av tillitskriser som Nav-skandalen og barnevernsakene i EMD.

– Hvis vi ikke lovfester rettskildelæren, risikerer retten å miste den tilliten den har i dag, og det vil koste langt mer, sier han.